Sorg og virkelighet

[Gjest puzen]

Jeg er ca 30 år og sliter med kjærlighetssorg til en jeg aldri fikk, men har kjent et års tid - eller jeg sliter med å gå inn i sorgen kanskje...

Noe av det ekleste er at jeg faktisk tviler på egen virkelighetsopplevelse og egen intuisjon.

Når man aldri har vært sammen med den utkårede er det altfor mye usagt, men kommunikasjon uten ord er også kommunikasjon...

Jeg føler meg nesten som Alice i eventyrland...

Noen som har eller har hatt det slik? Eller skjønner hva jeg mener? Råd?

[Gjest Anonymous]

Ofte veldig vanskelig å komme over den man aldri fikk - spesielt om man ikke hadde noe forhold: Man har ingen negative erfaringer med vedkommende, bare drømmer om alt det fine som kunne vært og ikke noe realitet å sette det opp imot.

Ta sorgen på alvor og gå inn i den - lov å grine over det som aldri var. Så kan du etterpå gjemme alt i en skuff for fine minner som du titter ned i av og til.

[Gjest Puzen]

Det er ikke drømmene og mangelen på negative erfaringer (vi har faktisk greid å krangle...) som er problemet og gir meg Alice-følelsen.

Det er min egen følelse av at noe har det vært, også fra hans side. Det har med tolkning av signaler å gjøre, oppfattelse av kommunikasjon å gjøre. Følelsen av at han rømmer...eller rømte...fra den merkelige samhørigheten vår, som jeg følte vi har...

Det er ikke så enkelt, det er helt jævlig.