Hvordan hadde du reagert hvis daten din ..

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Tst skrev:

 

Det synes jeg ikke du trenger heller, se det an og gjør som du føler for! Hadde noen sagt til meg at "jeg tar opp fag fra vgs, du da?" så hadde jeg aldri reagert, hadde ikke engang spurt hvorfor.  

 

15 minutter siden, venus_ skrev:

Synes ikke du skal tenke på det i det hele tatt. Det er mange, både i starten og slutten av 20-årene, som tar vgs som privatist. Enten fordi de har valgt yrkesfag og vil ha generell studiekompetanse eller av andre grunner. 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 60032...9ff

[AnonymBruker]

12 minutter siden, applestories skrev:

Jeg var sammen med en i to år som fikk konstantert ME mens vi var sammen. I de to årene gikk han fra å skjønne at noe var galt, gå sykmeldt i et år, reiste til England for behandling, og var på god vei til å bli frisk. Dette var snart ti år siden, og da ME begynte å bli kjent i samfunnet, men noe jeg aldri hadde hørt om før. Det ble slutt mellom oss av andre grunner, jeg reiste utenlands i et halvår med studier og han ville så gjerne vise meg hvor bra han hadde blitt da jeg kom tilbake. Nå er han frisk, har startet familie og livet smiler. Kan ikke skjønne annet enn at det han har vært gjennom har gjort ham til et bedre menneske, og han var ganske flott fra før av

Det med å være i begynnelsen av tjueåra og ikke i utdanning - det er jo mange av oss som ikke gikk rett på den utdanningen vi endte opp med. Jeg for eksempel tok et år i utlandet mellom videregående og videre studier. Jeg tok så et årsstudium i et fag før jeg begynte på bachelor, der jeg skjønte at det ikke passet helt, og byttet fag. Jeg er ikke sikker på om jeg ville valgt studiet mitt igjen, det ble faktisk lagt ned etter kort tid. Jeg var ferdig med en bachelorgrad da jeg var 24, det gikk da massevis av folk som var eldre enn meg på studiene. Men nå valgte jeg studier som kanskje ikke er helt A4

Jeg skjønner at det føles vanskelig å forklare hva du har gjort disse årene, jeg har det samme problemet med hva jeg har gjort etter studiet - det var da utfordringene startet for meg; vanskelig å få seg jobb, tok ikke initiativ selv, ble liksom bare sittende, og gjør det til en viss grad fortsatt. Men er på vei ut av det etter flere år, og håper jeg en dag kan se tilbake på dette som noe jeg lærte noe av. Men akkurat den "hva gjør du?", den hater jeg også

Så fint å høre  Ja, det er veldig vanskelig når jeg blir spurt om hva jeg har drevet med. Vil jo ikke snakke om noe så personlig med alle jeg mingler med. Takk for svar. 

6 minutter siden, Tad skrev:

Jeg regner meg selv som en relativt ambisiøs type som vektlegger utdanning tungt. Likevel har jeg ikke noe problem med situasjonen din, jeg synes derimot det er ganske kult at du gidder å ta opp fag som privatist etter mye slit med sykdom. Du er jo også bare tidlig i 20-årene, da jeg begynte på studiet mitt rett fra vgs så begynte jeg på samme kull som personer i 30-årene og oppover, og dette er et langt studium så noen av dem har nok rundet 40 når de er ferdigutdannet. Så sånn sett så henger du ikke nødvendigvis etter Mange tar seg friår, reiser, tar årsstudium og gjør mye rart etter vgs før de begynner å studere. Hadde jeg fått høre at han jeg var på date med var privatist og tok opp fag, så hadde jeg egentlig automatisk tenkt at det var for å forbedre karakterene for å komme inn på et studie (noe det sikkert er også!), ikke at det var pga sykdom. Så det går jo an å heller bare ta den overfladiske forklaringen først, så kan du heller komme inn på sykdommen når du føler deg komfortabel med det. 

 

5 minutter siden, KaDust skrev:

Dette er jo ikke noe man kan noe for, så det hadde absolutt ikke vært en dealbreaker for meg.

Takk for svar.  

Anonymkode: 60032...9ff

[AnonymBruker]

For meg ville en med ME vært uaktuell da jeg kjenner for godt til sykdommen. Har to venninner med ME og de fungerer jo ikke... De  klarer å ta to steg frem og to måneder senere er de 4 tilbake. Slik har det vært i flere år... Det krever rett og slett for mye av partnere og familielivet til at det ville vært aktuelt for meg.

Anonymkode: b3e57...f93

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

For meg ville en med ME vært uaktuell da jeg kjenner for godt til sykdommen. Har to venninner med ME og de fungerer jo ikke... De  klarer å ta to steg frem og to måneder senere er de 4 tilbake. Slik har det vært i flere år... Det krever rett og slett for mye av partnere og familielivet til at det ville vært aktuelt for meg.

Anonymkode: b3e57...f93

Men de venninnene har ME nå og det er noe annet enn med TS som er frisk - eller nesten frisk - fra ME. 

Jeg hadde ikke hatt noe problemer med det heller, TS. 

Anonymkode: 3932d...a33

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

For meg ville en med ME vært uaktuell da jeg kjenner for godt til sykdommen. Har to venninner med ME og de fungerer jo ikke... De  klarer å ta to steg frem og to måneder senere er de 4 tilbake. Slik har det vært i flere år... Det krever rett og slett for mye av partnere og familielivet til at det ville vært aktuelt for meg.

Anonymkode: b3e57...f93

Det skjønner jeg. Men nå er det jo mange forskjellige "nivåer" på sykdommen. Jeg har også vært der venninne dine er. Jeg fungerte ikke i det hele tatt. Nå er jeg såpass frisk at jeg merker ikke noe til ME i hverdagen. Jeg har energi til å leve så og si normalt. Jeg blir kanskje raskere sliten en friske folk. Ikke alltid jeg klarer full arbeidsdag itilegg til å dra ut på byen på kvelden, men jeg fungerer ellers normalt. Er man fremdeles uaktuell når man er relativt frisk? Ts

Anonymkode: 60032...9ff

[AnonymBruker]

Den 29. april 2016 at 14.40, AnonymBruker skrev:

Kommer an på hvilken sykdom det var. Hadde det vært ME, hadde det absolutt vært en dealbreaker for meg.

Anonymkode: dd2c3...f09

?

Anonymkode: 36deb...704

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men de venninnene har ME nå og det er noe annet enn med TS som er frisk - eller nesten frisk - fra ME. 

Jeg hadde ikke hatt noe problemer med det heller, TS. 

Anonymkode: 3932d...a33

De og har vært nesten friske, flere ganger, hun ene ble helt friskmeldt og så gikk det et par måneder og så var det tilbake til startstreken.

 

Så for meg hadde det vært uaktuelt uansett. Men nå er jo jeg så politisk ukorrekt at for meg ville det vært uaktuelt å vært sammen med noen som sliter psykisk. Livet er vanskelig nok om man ikke skal ta inn andres problemer og. Er selvfølgelig noe helt annet hvis man allerede er i et forhold og partneren blir syk. Men ville aldri ha datet noen med en slik problematikk.

Anonymkode: b3e57...f93

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De og har vært nesten friske, flere ganger, hun ene ble helt friskmeldt og så gikk det et par måneder og så var det tilbake til startstreken.

 

Så for meg hadde det vært uaktuelt uansett. Men nå er jo jeg så politisk ukorrekt at for meg ville det vært uaktuelt å vært sammen med noen som sliter psykisk. Livet er vanskelig nok om man ikke skal ta inn andres problemer og. Er selvfølgelig noe helt annet hvis man allerede er i et forhold og partneren blir syk. Men ville aldri ha datet noen med en slik problematikk.

Anonymkode: b3e57...f93

Det høres merkelig ut. Jeg har ikke hatt noen tilbakefall. Har en venninne som også har/har hatt ME. Hun er også så og si frisk nå og igang med jobb/studier. 

Det er greit. Jeg har selvfølgelig forståelse for at ikke alle ønsker å date en med en slik sykdomshistorie. Ts

Anonymkode: 60032...9ff

[applestories]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så for meg hadde det vært uaktuelt uansett. Men nå er jo jeg så politisk ukorrekt at for meg ville det vært uaktuelt å vært sammen med noen som sliter psykisk. Livet er vanskelig nok om man ikke skal ta inn andres problemer og. Er selvfølgelig noe helt annet hvis man allerede er i et forhold og partneren blir syk. Men ville aldri ha datet noen med en slik problematikk.

Dette er jo en smart måte å tenke på. Hvorfor gjøre livet vanskeligere for seg selv, det er absolutt en logisk tankegang det der. Det er jo helt naturlig å søke friske, sunne partnere, og ikke partnere som sliter med det ene eller det andre.

På den annen side er jeg langt fra perfekt selv, så jeg kan absolutt ikke kreve at noen andre skal være det heller. Det blir fullstendig logisk brist for meg, og da ville nok den delen av hjernen overstyrt den som trekker i retning av selvopprettholdelse og å skape best mulig rustet avkom.

Kort sagt har jeg en mistanke om at mine gener kommer til å dø ut ganske fort!