Lite støtte når man trenger det mest...

[Gjest Goldie]

Min kjære og jeg har hatt mange tøffe dager i løpet av den tiden vi har vært sammen. Dårlig økonomi, kranglete ex-er, hans barn som har blitt slitt mellom foreldre som ikke er på talefot er noen stikkord.

Men vi reagerer veldig forskjellig på dette. Han kryper inn i seg selv, blir deprimert og irritabel, og "løser" problemet ved å innta en strutseholdning. Går rett og slett og legger seg, og håper at alt er bedre i morgen. Jeg prøver å se det (lille) som er positivt i situasjonen og fokuserer på det. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg gått rett i grøfta.

Men i dag fikk vi lagt nok en byrde til vår heller anstrengte hverdag. Jeg var hos legen, og fikk beskjed om at jeg måtte inn snarest mulig til en operasjon. Det er riktignok ikke noe livstruende, men alvorlig nok til at han ville prøve å få det til allerede neste uke.

Og hva skjer? Jeg blir selvfølgelig helt satt ut - hadde vel kanskje regnet med at noe slikt kunne bli utfallet (ut fra tidligere sykdomshistorie), men at det var såpass akutt, kom bardust på meg. Men hva gjør han? Jo, han blir deprimert, fordi "vi trenger ikke mer dritt nå", og "når skal det gå vår vei?". Så nå sitter jeg her alene, da, med alle tankene mine i et vilt kaos, er både redd og litt lettet over at det ble oppdaget såpass tidlig og at det skjer noe såpass fort. Men han har lagt seg. I steden for å trøste meg, berolige og forsikre meg om at alt kommer til å gå bra, så er det HAN det er synd på...

Jeg elsker denne mannen over alt på jord. Men innimellom blir jeg så sliten. Tenk om jeg i denne situasjonen hadde fått være litt liten og svak, følt at han hadde kontroll...?

Ikke be meg ta en alvorsprat med ham. Jeg trenger alle kreftene mine på å forberede meg på det som ligger foran meg. Jeg trengte engentlig bare å få ut et lite hjertesukk...

[Athena]

En stor klem til deg!!! Fint det ikke var alvorlig da, og at de får gjort noe med det med en gang.

Tøffe tider kan lett tære på kreftene, som du sier. Og det er da det virkelig er viktig å fokusere på alt som faktisk er godt.

Min mening er at det er når det virkelig går nedover i livet en for visst hva en er god for, en persons evne til å takle motgang sier mye om en.

Hadde det vært min mann ville jeg nok røsket tak i han og bedt han tenke på flere enn seg selv. Om man bare går og trekker seg inn i seg selv og klager på at alt går galt så gjør man ikke mye for å få det bedre heller da.

Men så er det jo typisk mannfolk å trekke seg inn i seg selv når det blir for mye, kanskje han kommer ut om han får litt fred? Håper han kommer og trøster deg før kvelden er omme.

[Gjest Goldie]

Takk for klem, Athena!

Du har nok rett i det du sa om at mannfolk gjerne trekker seg litt tilbake når det er ubehageligheter på gang. Kvinner er nok faktisk mer rustet til å takle psykiske nedturer enn menn i mange sammenhenger (hvem var det nå som kalte oss "det svake kjønn"?? 8) )

Jeg kjenner ham så godt at jeg vet han kommer på banen igjen, og når jeg kommer hjem etter operasjonen vet jeg at han kommer til å være FANTASTISK! Men jeg trenger ham nå også - i forkant av det som skal skje. Og det er det han ikke forstår...

Dust...! :evil:

Men allikevel så elsker jeg ham... :kysse:

[Gjest Anonymous]

Hei, føler med deg. Min samboer kan være på akkurat samme måten.

Jeg har funnet ut at jeg rett og slett ikke orker å sitte å vente på han.

Fortalte han at om han ikke stiller opp, så vil jeg finne noen som gjør det, altså min mor, veninner eller andre som er nære.

Dett likte han heller dårlig da dette førte til at til tider andre visste mer om meg enn han.

Han har nå kommet seg betraktlig.

Vel det var min erfaring.

Håper alt går bra med deg og at du finner den støtten du trenger.

Alvorlig eller ikke, så er det en tung tid for deg.

LYKKE TIL!

[Gjest Lompa]

Som i et par andre tilfeller vil jeg foreslå å skrive ut dette og legge på puta hans.Kanskje med en rose oppå, som for å understreke at du elsker ham.

[Gjest Anonymous]

Satt her og leste "gamle" innlegg her på KG...og så kom jeg over dette innlegget, og jeg kjente meg sånn igjen.

Vi har det på samme måte.

Jeg, som deg, elsker ham over alt på jord, og ville ikke sett lyst på en fremtid uten ham.

Men jeg blir helt satt ut når han trekker seg tilbake på det viset.

I perioder er alt helt topp, men så får jeg meg en skikkelig karamell igjen, fordi da er det gått en stund siden sist og jeg har glemt hvordan han reagerer.

En annen ting enn at han går og legger seg når jeg trenger ham og har det vondt er at hvis jeg er syk så er han også plutselig syk, og ikke bare syk men sykere.

Nå er jeg gravid og gruer meg for fødselen, og lurer fælt på hvilken støtte jeg kan regne med fra ham.

Vi har bodd sammen noen år nå, og jeg har vel på en måte slått meg til ro med at jeg aldri kan regne med at han kan være der og støtte meg når jeg trenger det mest.

Men det er slitsomt når han tar seg en hodepinepille og tusler til køys fordi han ikke orker å "deale" med det.

Så sitter jeg der alene.....

Lykke til til dere som har det på samme måte.