Jeg er en grønnskalle når det gjelder menn

[needinspiration]

Hei,

jeg trenger flere gode råd:

35 år, singel, mor til 3 små her. For dem som pleier å være på KG, kjenner seg kanskje igjen i historien min. Jeg har gått ut av et voldelig forhold, og det begynner å bli 6 mnd siden.

Jeg har nylig blitt nysgjerrig på det andre kjønn igjen. Ja, menn. Man kan ikke leve uten dem dessverre. Og inne på en singel side, hadde jeg fått en melding fra en søt kar, som også har barn. Han er veldig søt, og jeg er jo så grønn! Det er over 8 år siden jeg har vært ila med andre en min ex. Ja jeg var ganske lojal, tenk det. Driten fikk for mye av det gode fra meg. Saken er at jeg har mye bagasje osv, mens denne karen, i følge hans side er han ganske belest! Bare det skremmer vettet av meg samtidig som jeg vet at tanken om klasser ikke gjelder alle. Han er blond, det er ikke jeg... Og jeg er veldig redd for å bli oppfattet som den største taperen i hans øyne., og kjempe barnslig. Type fjortis.

Egentlig, så Har vi ikke utvekslet noe ordentlig, med kommunikasjon på nettet. For jeg aner jo ikke hva vi skal prate om. Vi sier bare hei, hvordan går det, hva gjør du? sånne korte ting. Skjønner om han driver med andre samtidig på det stadige der. Jeg orker ikke det.

Så hva burde jeg gjøre? For jeg har ikke akkurat vært heldig før.

[Gjest Mythic]

Jeg tenker at det er lurt å ha is i magen og holde begge beina på jorda. Nettdating kan være brutalt for den som er helt uerfaren med det, og spesielt med tanke på historien din, og det faktum at du bare har vært singel et halvt år, så bør du ikke la deg rive med for fort. Det er veldig lett å bli sjarmert av søte ord og oppmerksomhet på nett, og fallhøyden blir stor hvis det faller i fisk. Og sjansen for at det gjør det, er ganske stor. Det er mye rart der ute, og noen er veldig flinke til å sjarmere, komme med fine ord og løfter, også blir det ikke noe mer allikevel.

Dette høres sikkert pessimistisk ut, men jeg synes det er lurt å ha en sunn skepsis når man driver og blir kjent med noen på nett. Det er best å foreslå et møte kjapt, i stedet for å skrive i det lange og det brede. Da finner man ut om det er noe å satse videre på, eller om det er dødfødt. Det er fort gjort å lage seg et drømmebilde av noen hvis man skriver lenge med hverandre før man møtes, og da er veien kort til at drømmene får en brutal død hvis det ikke blir noe mer.

Lykke til!

[needinspiration]

49 minutter siden, Mythic skrev:

 

Takk for at du svarte meg. Det setter jeg stor pris på. Ja jeg går forsiktig ut i det. I dag var det prat om å møtes allerede og jeg fikk kalde føtter. Det var hyggelig å få en sånn positiv oppmerksomhet. Jeg er nok ikke så naiv som da jeg var 20. Jeg er betenkelig. Om vi bare møtes for å prate så er det greit. Da har jeg opplevd noe nytt. Og tar det som en nyttig erfaring videre. Jeg har et liv å leve nå. Selv om det virker som at jeg nå ikke trenger noen, så trenger jeg kjærlighet jeg også. Hvorfor ikke øve seg? 

Men selv om jeg er redd så tenker jeg at det finnes gode menn der ute. En som passer akkurat til meg. 

[Ardenus]

Har dere pratet over telefonen? Hvis ikke, gjør det først, så får du ganske mye informasjon om hvordan han er i forhold til deg, så kan du jo velge om du ønsker å møte han, for å se hvordan dere går sammen, resten tar man på sparket.

[AnonymBruker]

Vet du, det er ikke så mye annet å gjøre ann å hive seg ut i det. Jeg kom selv ut av et mye lengre forhold (dog uten den negative bagasjen din). Og visst var det skummelt å prøve å møte noen ny, men faktisk har det blitt bare positivt ut av de jeg faktisk har møtt. (Man må regne med å luke bort en del fyrer på veien, FØR man velger å møte noen).

Du må jo bare begynne å spørre litt. Hva han interesserer seg for, hva han er ute etter, få "praten" i gang. Og så kjenner du på magefølelsen etter hvert om det føles riktig å etter hvert møte han.

Anonymkode: c1ba6...101

[Antoinette]

Med tre barn ville jeg tatt ting VELDIG med ro når det bare har gått 6 mnd. Og jo, du kan helt fint leve uten en mann. Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt en veldig lang pause og fokusert på barna mine. Har ikke de vært igjennom nok?