Noen som har flyttet med barn pga jobb?

[AnonymBruker]

Vi er en liten familie bosatt i Stavanger, hvor jobbmarkedet er særdeles dårlig for tiden. Permisjonen min går ut i august, da jenta vår begynner i barnehage, men det er vanskelig (umulig) for meg å jobbe 100% i den jobben pga arbeidstider og henting i barnehage. Per i dag har jeg arbeidstider fra 10-18 eller 12-20, og en time pendling hver vei, så det er ikke akkurat gunstig. 

Min mann hadde en lederjobb i oljen som han nå har mistet, og har nå et vikariat som går ut i september. Vi har lyst på flere barn om ikke så lenge, men slik det er nå er jo det ganske håpløst økonomisk. Vi eier enebolig her, samt at vi har jo endel nettverk her. Eneboligen vil vi nok tape litt på, men kanskje vi kunne leid den ut for en stund. 

Jeg har nå funnet drømmejobben i en by lenger nord, hvor jeg er særdeles kvalifisert. Jobben har fleksitid, 100 000 opp i lønn og er en perfekt karrieremulighet for min del. Vurderer å søke, men da flytter vi jo i såfall til en helt ny plass uten nettverk overhodet. Min mann måtte jo også ha funnet ny jobb i denne byen, noe han uansett må. 

Noen som har vær borti samme dilemma? Jenta vår har jo ikke begynt i barnehage enda, så hun har jo sånn sett ikke noe nettverk enda. 

 

 

Anonymkode: f4775...d61

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere kan jo prøve? Om det blir helt krise der lengre nord, så kan dere jo flytte tilbake til Stavanger innen skolestart/året før skolestart (slik at barnet får gått litt i bhg sammen med de hun skal gå på skolen med). Dere vet jo hva dere har der og man kan alltids flytte tilbake. 

Så lenge dere er skikkelig "på" og prøver å få kontakt med naboer, kollegaer og andre barnefamilier så vil dere jo bygge nettverk etter hvert. I begynnelsen føles det kanskje litt ensomt, men man må jo bo seg inn et sted. Barn er ganske lett tilpasselige frem til de begynner på skolen. Etter skolestart syns jeg personlig det er litt verre å måtte flytte på seg. 

Kanskje får dere også tak i billigere hus der? Hvordan er jobbmulighetene for mannen der? 

Anonymkode: af0e0...d34

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dere kan jo prøve? Om det blir helt krise der lengre nord, så kan dere jo flytte tilbake til Stavanger innen skolestart/året før skolestart (slik at barnet får gått litt i bhg sammen med de hun skal gå på skolen med). Dere vet jo hva dere har der og man kan alltids flytte tilbake. 

Så lenge dere er skikkelig "på" og prøver å få kontakt med naboer, kollegaer og andre barnefamilier så vil dere jo bygge nettverk etter hvert. I begynnelsen føles det kanskje litt ensomt, men man må jo bo seg inn et sted. Barn er ganske lett tilpasselige frem til de begynner på skolen. Etter skolestart syns jeg personlig det er litt verre å måtte flytte på seg. 

Kanskje får dere også tak i billigere hus der? Hvordan er jobbmulighetene for mannen der? 

Anonymkode: af0e0...d34

Det er sant. Det er jo en mindre by enn Stavanger, så jobbmarkedet er jo deretter, men regner med han skal klare å få seg jobb. Men man har jo aldri noen garantier. Han har en ganske allsidig bagrunn, med mastergrad og ledelseserfaring. Det vi har i Stavanger nå er nettverk og et fint hus. Er kjedelig å flytte fra det også. Frister lite å gå inn på leiemarkedet igjen i den nye byen. Men det er virkelig drømmejobben min som er utlyst. Huset var nytt i 2013, så vi taper endel å å selge det nå, det vil vi helst prøve å unngå. Æsj, vanskelig..

Anonymkode: f4775...d61

[Mis(s)Understood]

Jeg tenker det lureste du gjør nå er først å søke på den jobben du har funnet.

Og så må jeg helle litt kaldt vann i blodet på deg:

- du har ikke blitt tilbudt den jobben ennå. Før du eventuelt blir det, så er det jo en søkeprosess som må gjennomføres.

 

Skulle du etter søkeprosessen bli tilbudt jobben så må dere da ta stilling til om du skal ta jobben og dere skal selge huset og etablere dere på nytt på det nye stedet.

Lykke til !

Endret 26. april 2016 av Mis(s)Understood

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Mis(s)Understood skrev:

Jeg tenker det lureste du gjør nå er først å søke på den jobben du har funnet.

Og så må jeg helle litt kaldt vann i blodet på deg:

- du har ikke blitt tilbudt den jobben ennå. Før du eventuelt blir det, så er det jo en søkeprosess som må gjennomføres.

 

Skulle du etter søkeprosessen bli tilbudt jobben så må dere da ta stilling til om du skal ta jobben og dere skal selge huset og etablere dere på nytt på det nye stedet.

Lykke til !

Hehe, det er helt sant, og det er bra du drar meg ned på jorda igjen. Jeg må selvsagt starte der! Når det er sagt, så regner jeg med at jeg har en veldig god sjanse. Det er en snever gruppe de søker til med beskyttet tittel, hvor vi bare er noen hundre med den utdanningen i Norge + at jeg har relevant tilleggsutdanning i tillegg. Jeg søker i hvert fall:-) 

Min mann er vel egentlig ikke så keen på å flytte, og snakker om å ta en annen utdanning i stedet. Jeg synes det er lite fornuftig da han allerede har en mastergrad, og vi ikke akkurat har råd til at han skal bli student igjen på dette tidpunktet.

Anonymkode: f4775...d61

[Mis(s)Understood]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, det er helt sant, og det er bra du drar meg ned på jorda igjen. Jeg må selvsagt starte der! Når det er sagt, så regner jeg med at jeg har en veldig god sjanse. Det er en snever gruppe de søker til med beskyttet tittel, hvor vi bare er noen hundre med den utdanningen i Norge + at jeg har relevant tilleggsutdanning i tillegg. Jeg søker i hvert fall:-) 

Min mann er vel egentlig ikke så keen på å flytte, og snakker om å ta en annen utdanning i stedet. Jeg synes det er lite fornuftig da han allerede har en mastergrad, og vi ikke akkurat har råd til at han skal bli student igjen på dette tidpunktet.

Anonymkode: f4775...d61

Det er så lett å bli litt i overmål optimistisk

- jeg kjenner den. Og da blir nedturen så ugrei når/dersom den kommer.

Det er litt som "Hvordan spise en hel elefant?"

- del den opp i porsjonsbiter og spis dem en etter en.

Først få jobben. Så ta stilling til flytting.

I mellomtiden kan det være lurt av din mann å se om det finnes kurs han kan ha nytte av å ta.

Med variert kompetanse er utgangspunktet bra, men det er litt overflod av ledere/administratorer med master om dagen.

 

 

[Rosalie]

Husk at mannen vil ikke ha rett på dagpenger dersom han begynner å studere igjen. 

For øvrig høres det lurt ut å søke muligheter utenfor det verste oljebeltet. Mannen trenger nok en realitetsorientering, da det alle steder med tradisjonelt mange jobber innen olja er svært mange ledige med mastergrad og ledererfaring. 

[AnonymBruker]

"Flytte med barn" er jo ikke problemstillingen din i det hele tatt. Det er fullstendig uproblematisk å flytte med en ettåring som ikke har begynt i barnehage ennå. Hvorfor skulle det være uheldig for barnet? Flytte pga jobb, ja det har mange gjort. Flytte fra drømmehuset, byen, framtiden slik man hadde sett den for seg: det er ikke bare bare. Men jobb er viktigst, dere kan jo ikke bli boende uten. 

Anonymkode: b29ce...813

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Flytte med barn" er jo ikke problemstillingen din i det hele tatt. Det er fullstendig uproblematisk å flytte med en ettåring som ikke har begynt i barnehage ennå. Hvorfor skulle det være uheldig for barnet? Flytte pga jobb, ja det har mange gjort. Flytte fra drømmehuset, byen, framtiden slik man hadde sett den for seg: det er ikke bare bare. Men jobb er viktigst, dere kan jo ikke bli boende uten. 

Anonymkode: b29ce...813

Jeg ser poenget ditt, og det er nok lettere å flytte nå enn når barna er etablert på skole osv. Men jeg syntes likevel det er relevant da det å flytte for oss nå, betyr å flytte unna hele nettverket vårt. I praksis betyr dette minimal kontakt med besteforelde, søskenbarn etc for barnet vårt, og null avlastning for oss. Vi ser for oss å få en liten til innen et par år, og det å sitte på andre kanten av landet da er tøffere uten nettverk med to små.

Anonymkode: f4775...d61

[regine]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser poenget ditt, og det er nok lettere å flytte nå enn når barna er etablert på skole osv. Men jeg syntes likevel det er relevant da det å flytte for oss nå, betyr å flytte unna hele nettverket vårt. I praksis betyr dette minimal kontakt med besteforelde, søskenbarn etc for barnet vårt, og null avlastning for oss. Vi ser for oss å få en liten til innen et par år, og det å sitte på andre kanten av landet da er tøffere uten nettverk med to små.

Anonymkode: f4775...d61

Dere må ha jobb, ellers har dere ingenting å leve av. Får dere ikke jobber der dere bor nå, så MÅ dere faktisk flytte på dere. Hvordan tror du barnet (barna, etter hvert) vil få det om dere skal leve på sosialen fordi dere ikke "kan" flytte?

Jeg syns også du svartmaler veldig det å flytte unna nærmeste familie. Selv er jeg vokst opp på helt annen kant av landet enn besteforeldre på både mors og farssiden, men jeg opplevde da ikke at vi ikke hadde kontakt for det. Og dette var altså på 70/80-tallet, da det var dyrt å ringe rikstelefon og kommunikasjon over internett ikke var påtenkt enda. At det skal bli "minimal" kontakt med familien i en tid med skype, facebook, facetime og jeg vet ikke hva, er en klar overdramatisering. Det er jo helt avhengig av dere selv. Erfaringsmessig vil også de fleste besteforeldre strekke seg langt for å opprettholde kontakten med sine barnebarn, selv om det er stor fysisk avstand.

Å bygge nettverk med barn på en ny plass er uendelig mye enklere enn uten. Dette vet jeg, fordi jeg har prøvd begge deler. Da jeg flyttet til nytt sted med en 8-åring var det nokså greit å etablere kontakter og nettverk på det nye stedet, selv om jeg pendlet og dermed ikke fikk noen jobbvenner. Fordi ungen fortsatt var så liten at det var en god del kontakt mellom foreldre, man møttes f.eks. på SFO eller andre av barnas aktiviteter, det var sosiale aktiviteter som involverte foreldrene o.l. Er man halvveis sosial så blir man kjent med folk, selv om det selvfølgelig tar tid å få nye "bestevenner". Da vi flyttet noen år senere var det en helt annen situasjon, siden ungen ikke lenger var avhengig av meg, ble det heller ikke så lett å bli kjent med folk.

Søk jobben og så må også mannen din se seg om etter ny jobb.

[AnonymBruker]

Det går helt fint. Jeg er alene med et skolebarn og må mest sannsynlig flytte langt unna familie og venner om ikke så lenge. Jobbmarkedet her jeg bor er veldig presset, og jeg får ikke en gang jobb i butikk (fordi jeg er overkvalifisert som ingeniør). Det blir tøft, men pengene må inn  

Anonymkode: 03269...e6f

[Rosalie]

7 timer siden, regine skrev:

Dere må ha jobb, ellers har dere ingenting å leve av. Får dere ikke jobber der dere bor nå, så MÅ dere faktisk flytte på dere. Hvordan tror du barnet (barna, etter hvert) vil få det om dere skal leve på sosialen fordi dere ikke "kan" flytte?

Jeg syns også du svartmaler veldig det å flytte unna nærmeste familie. Selv er jeg vokst opp på helt annen kant av landet enn besteforeldre på både mors og farssiden, men jeg opplevde da ikke at vi ikke hadde kontakt for det. Og dette var altså på 70/80-tallet, da det var dyrt å ringe rikstelefon og kommunikasjon over internett ikke var påtenkt enda. At det skal bli "minimal" kontakt med familien i en tid med skype, facebook, facetime og jeg vet ikke hva, er en klar overdramatisering. Det er jo helt avhengig av dere selv. Erfaringsmessig vil også de fleste besteforeldre strekke seg langt for å opprettholde kontakten med sine barnebarn, selv om det er stor fysisk avstand.

Å bygge nettverk med barn på en ny plass er uendelig mye enklere enn uten. Dette vet jeg, fordi jeg har prøvd begge deler. Da jeg flyttet til nytt sted med en 8-åring var det nokså greit å etablere kontakter og nettverk på det nye stedet, selv om jeg pendlet og dermed ikke fikk noen jobbvenner. Fordi ungen fortsatt var så liten at det var en god del kontakt mellom foreldre, man møttes f.eks. på SFO eller andre av barnas aktiviteter, det var sosiale aktiviteter som involverte foreldrene o.l. Er man halvveis sosial så blir man kjent med folk, selv om det selvfølgelig tar tid å få nye "bestevenner". Da vi flyttet noen år senere var det en helt annen situasjon, siden ungen ikke lenger var avhengig av meg, ble det heller ikke så lett å bli kjent med folk.

Søk jobben og så må også mannen din se seg om etter ny jobb.

Dette. 

Man kan også knytte til seg en fast barnevakt, slik at man kan få litt voksentid innimellom. Jeg var selv fast barnevakt hos en nyinnflyttet familie i gata, som hadde all sin familie timer unna, fra jeg var rundt 13 år, slik at foreldrene kunne gå på kino, ut og spise eller en sjelden gang dra på fest i nabolaget. Vinn-vinn: Jeg tjente meg litt ekstra lommepenger og ble godt kjent med ungene, og foreldrene fikk mer frihet.

[Tresmå]

Hei,

Jeg bor på et sted (storby) med tre små langt fra familie. Vi synes det er slitsomt og travelt. spes i perioder med sykdom og nattevåk hos liten eller stor hadde det vært fint med barnevakt. (Spesielt når vi fikk to og tre). Vi skal nå flytte til bygda nærmere hans foreldre. Jeg står i samme situasjon som mannen din og har ikke jobb. Jeg har allerede en master og en videreutdanning, så nå holder det  men håper det dukker opp noe.

Fordelen nå er at vi får et tett forhold til barna,da vi omgås hele tiden.

Ulempen her er også at det er så dyrt at vi bor trangt og ikke har plass til besøk....det slipper dere på bygda

barna har god kontakt med besteforeldrene. Vi drar hjem i ferier og de snakkes på FaceTime ukentlig. Slenger seg rundt halsen på de når de treffes, selv om det kanskje bare er 4-5 ganger årlig.

Vi savner også barnevakt til å dra ut sammen og ikke bare hver for oss, men det er godt mulig at det er lettere å finne både bv og trillepiker på bygda enn i byen. Her kjenner vi kun de som er småbarnsforeldre selv og da har alle nok med sitt.. De fleste er i samme situasjon som oss- uten bv. 

Jeg ville prøvd. Nå har dere "bare" ett barn som i tillegg er liten, tenk at dere prøver 2-4år, synes dere livet ikke er ok på det nye stedet da så flytter dere tilbake (om det da er lettere med jobb). Da har hun tid til å finne nye venner før skolestart. 

[AnonymBruker]

Eg forstår berre ikkje kvifor du ikkje kan jobbe fullt pga barnet. Den eine hentar og den andre bringer, slik gjer vi det. Då kan eg jobbe frå 8-15.30, mannen leverer, så kan han jobbe frå 9-18, eg hentar. Når mannen din er arbeidslaus er det i alle fall ikkje noko problem! Han hentar og bringer. Så i alle fall fram til han er i jobb bør du absolutt arbeide 100%, så finn dei ei høveleg ordning når han evt får jobb att, dersom de blir i Stavanger.

Anonymkode: 5fcaa...78d