Hvordan slutte å "være så stille"?

[Lauge]

Jeg har en jobb der det kreves at man står på sitt, og til dels en del skriking i røret og korte frister man skal forholde seg til. Jeg trives veldig med det og føler at jeg gjør en god jobb. Problemet mitt er jo at mine kolleger selvfølgelig er en stor gjeng med høyrøstede menn med ganske høy selvtillit og null prestasjonsangst whatsoever.

Så har dere lille meg. Jeg kommer fra en dårlig barndom som selvfølgelig har satt sine spor hos meg, men jobber med meg selv hver dag. Jeg er hva jeg ville kalt for sosialt tilbakestående, og sliter sosialt på jobb. Får bemerkninger ofte om at jeg er så stille og det hjelper selvfølgelig ikke.

Hvordan kan jeg bli flinkere på å kommunisere med mine kolleger?

Endret 26. april 2016 av Lauge
.

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt oppmuntret i det uendelig om at jeg må "heve stemmen" litt, bidra mer i samtaler, åpne meg mer...Være sosial og imøtekommende TJOHO. 

Lenge og ofte følte jeg på presset om å stadig være utad noen som ikke egentlig er meg. Og det var tungt og det gjorde meg nedstemt, jeg følte meg aldri god nok og ganske malplassert. 

Etter en stund har jeg forsont meg med at SÅNN ER JEG! Jeg kommer aldri til å ta ordet, jeg vil heller la andre få snakke. Noen må jo også lytte, hvis ikke vil ingen bli hørt. Til gjengjeld hører folk faktisk etter når jeg først åpner kjeften. Jeg er blid og imøtekommende, så jeg "oppfører meg", sånn sett. 

Jeg spiser også lunsj alene, på mitt eget kontor. Jeg orker rett og slett ikke sitte å late som sammen med alle andre. 

Jaja. Så er jeg en raring. Men jeg er meg. 

Anonymkode: 14dd0...385

[Lauge]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også blitt oppmuntret i det uendelig om at jeg må "heve stemmen" litt, bidra mer i samtaler, åpne meg mer...Være sosial og imøtekommende TJOHO. 

Lenge og ofte følte jeg på presset om å stadig være utad noen som ikke egentlig er meg. Og det var tungt og det gjorde meg nedstemt, jeg følte meg aldri god nok og ganske malplassert. 

Etter en stund har jeg forsont meg med at SÅNN ER JEG! Jeg kommer aldri til å ta ordet, jeg vil heller la andre få snakke. Noen må jo også lytte, hvis ikke vil ingen bli hørt. Til gjengjeld hører folk faktisk etter når jeg først åpner kjeften. Jeg er blid og imøtekommende, så jeg "oppfører meg", sånn sett. 

Jeg spiser også lunsj alene, på mitt eget kontor. Jeg orker rett og slett ikke sitte å late som sammen med alle andre. 

Jaja. Så er jeg en raring. Men jeg er meg. 

Anonymkode: 14dd0...385

Takk! Det er akkurat sånn jeg føler det. Føler at du skjønte meg ganske bra.

Det er jo ikke sånn at når folk prater til meg så står jeg der som et blankt ark, jeg HAR noe å svare, men det er enten veldig spydig eller veldig "small talk"-kjedelig og stanser mest trolig samtalen for videre utvikling. Aller oftest er det noe spydig, så jeg er redd for at om jeg starter å være MEG så vil jeg være en så fantastisk lite koselig person å være med at jeg blir isolert. :-(

[AnonymBruker]

Jeg blir også oppfprdret i det uendelige på å ta mer initativ. Snakke høyere  og si i fra. De mener jeg er for tilbakelent. 

Jeg blir sliten av å være så utadvent og lykkes ikke særlig godt med forsøkene. Gitt opp hele greia. Jeg er meg. 

Anonymkode: 07a72...ee7

[AnonymBruker]

Det er ikke galt med deg, så hvorfor skal du forandre deg? Det er ikke noe galt i å være stille. Heller en person som venter med å si noe til han faktisk har noe å si, enn en brølape som absolutt skal dele enhver tanke og mening han har med gudoghvermann i det sekund tanken intreffer. 

Jeg har en ekstremt utadvendt sjef, som hver bidige medarbeidersamtale maste om at jeg måtte bli mer utadvendt og "på 'an" i møtene. Jeg fikk nok, og ga klar beskjed om at jeg sa det som trengtes å sies, når det trengtes. Det var han enig i. Jeg spurte da hvorfor jeg skulle snakke bare for å snakke, og da ble han spak og har aldri nevnt det igjen. 

Jeg er introvert, og har aldri hatt sansen for meningsløst snakk. Har jeg noe å si, eller trenger noe å sies, så sier jeg det. Ellers velger jeg helt selv om og når og hva jeg sier og til hvem. 

Om noen kommenterer at du er stille, ville jeg spurt dem hvorfor det er et problem for dem, og hvorfor de mener du må snakke tompreik i tide og utide. Og husk: et problem for DEM. Det er ikke ditt problem. 

Anonymkode: 59f9c...178

[AnonymBruker]

Hm, kanskje ikke så lurt å svare spydig? 

Men ser du deg selv som en spydig person? Kanskje evt. sarkasme fort kan mistolkes? 

Jeg tenker, at dersom du trives og gjør en god jobb, må det kunne være rom for at du ikke er like sosial og brautende som alle andre. 

I dagens samfunn er det dessverre en slags norm som sier at du skal være mer som et sosialt fyrverkeri, både utadvendt, engasjert og morsom, både innafor og uttafor arbeidslivet. 

Etter tre år på samme arbeidsplass har de endelig gitt opp maset om at jeg på preke mer. Takk Gud. 

Anonymkode: 14dd0...385

[melatonin]

Hvorfor tror folk at det er ok å hele tiden pirke på de som er stille og ikke skriker høyest? Jeg fikk og beskjed om å bli mer synlig en gang! Why?? Jeg gjorde jobben min veldig godt og alle var fornøyde, hva så om jeg ikke satt å skrek og kaklet høyest på pauserommet da! Jeg er tidvis veldig stille og litt tilbaketrukket på jobb, generelt sett er jeg veldig introvert og sånn er jeg!

[Lauge]

Vil bare takke dere alle, det hjelper. Jeg har jo aldri hatt dette problemet på en tidligere arbeidsplass, men her jobber jeg jo også i en veldig mye mer "frampå"-stilling.

Det var en kar som kom bort til meg i går f.eks og begynner å si:

"du er så stille hele tida, du sier liksom ikke så mye" og da svarer jeg

"og så?" så begynner han å si at

"ja vi vil jo bli kjent med deg da" og da sier jeg

"men jeg må jo ikke skrike for at dere skal bli kjent med meg"

"Men jeg hører deg jo aldri, du snakker jo aldri"

"Det er ikke meg å springe rundt i gangene og rope og hyle og kreve all oppmerksomheten. Ville du hatt det bedre med deg selv om jeg gjorde det sånn?"

Og da mener han at jeg er frekk, og at det bare var en vanlig casuall samtale vi hadde, men i realiteten følte jeg meg angrepet og det sa jeg også til ham etterpå.

Jeg føler ofte at folk skal gjøre et eller annet poeng utav det at jeg ikke skriker rundt hele tida som resten, derfor blir jeg også "spydig" når de bare tvinger meg inn i en slik samtale.

[AnonymBruker]

Nå synes jeg ikke det burde være nødvendig å være høyrøstet og skrike for å gjøre en god jobb, eller bli kjent med kollegaer, men for å gi et konkret råd når miljøet der du jobber er slik det er; ta på deg en rolle. Vær en skuespiller. Legg igjen deg selv hjemme og fake it till you make it, rett og slett. Hvem av kollegaene dine er best på X? Hvem av kollegaene dine er best på Y? Så hermer du etter dem i situasjon X og Y. Er du ikke selvsikker? Spill ut hvordan du ville vært om du var det. Jeg gjør dette veldig ofte, og det har faktisk resultert i at jeg har blitt med selvsikker med tiden for det var jo faktisk ikke noe å være usikker over når alt kom til alt:P

Anonymkode: 0fc6e...cd4

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne at han syntes du var frekk, men jeg kan også veldig godt skjønne at du svarte slik. Du virker defensiv i den dialogen, og det synes jeg er helt forståelig. Det er ikke kjekt å til stadighet måtte "forsvare" seg når folk skal plukke på hovrdan du er som person, når det over hodet ikke er noen som tar skade av at du er slik. 

Det du kunne sagt, var for eksempel at om han ville bli kjent med deg som person, så er det at du er stille en del av personligheten, så da har han lært det om deg. Med et smil. Og så kunne du gått. 

Jeg blir også helt oppgitt over at folk tror at det å påpeke at noen er stille plutselig skal få dem til å bli pratsom. Jeg undres også over hvorfor folk har så stort behov for å skulle tvinge folk til å prate. Gå nå bare og prat med en som faktisk vil prate, da vel?? 

Å si til noen at de prater for lite er like uhøflig som å si til noen at de prater for mye, men det later det ikke til at pratmakerne har fått med seg. 

Anonymkode: 59f9c...178

[Cathrine88]

Her hadde jeg tenkt å skrive en lang tale om hvor viktig det er å være seg selv, hvor fint det er at folk er forskjellige, og hvor avslappende det kan være med mennesker som ikke sier så mye. Men så leste jeg samtalen du hadde med kollegaen din, og nå er jeg enig i at du virker frekk.

Jeg gjør heller et forsøk på å oversette samtalen.

- "Du er så stille hele tiden, og det er helt uvant for meg, så jeg lurer på om det er noe galt?"

- "Og så?"

- "Jeg er bekymret for at du føler deg utenfor, så jeg vil at du skal vite at vi veldig gjerne vil bli kjent med deg."

- "Men jeg må jo ikke skrike for at dere skal bli kjent med meg."

- "Nei, jeg mener ikke at du skal skrike, men du snakker jo ikke heller. Så jeg lurer altså på om du ikke trives og om det er noe jeg kan gjøre med det."

- "Det er ikke meg å springe rundt i gangene og rope og hyle og kreve all oppmerksomhet (slik som deg). Ville du hatt det bedre med deg selv om jeg gjorde det sånn (du plagsomme brølape)?"

Jeg kan godt forstå at det er irriterende å stadig bli spurt om hvorfor du er så stille, men jeg synes du bør innse at de som nevner det ikke nødvendigvis prøver å angripe deg.

[Lauge]

23 minutter siden, Cathrine88 skrev:

Her hadde jeg tenkt å skrive en lang tale om hvor viktig det er å være seg selv, hvor fint det er at folk er forskjellige, og hvor avslappende det kan være med mennesker som ikke sier så mye. Men så leste jeg samtalen du hadde med kollegaen din, og nå er jeg enig i at du virker frekk.

Jeg gjør heller et forsøk på å oversette samtalen.

- "Du er så stille hele tiden, og det er helt uvant for meg, så jeg lurer på om det er noe galt?"

- "Og så?"

- "Jeg er bekymret for at du føler deg utenfor, så jeg vil at du skal vite at vi veldig gjerne vil bli kjent med deg."

- "Men jeg må jo ikke skrike for at dere skal bli kjent med meg."

- "Nei, jeg mener ikke at du skal skrike, men du snakker jo ikke heller. Så jeg lurer altså på om du ikke trives og om det er noe jeg kan gjøre med det."

- "Det er ikke meg å springe rundt i gangene og rope og hyle og kreve all oppmerksomhet (slik som deg). Ville du hatt det bedre med deg selv om jeg gjorde det sånn (du plagsomme brølape)?"

Jeg kan godt forstå at det er irriterende å stadig bli spurt om hvorfor du er så stille, men jeg synes du bør innse at de som nevner det ikke nødvendigvis prøver å angripe deg.

Jeg forstår at enhver kanskje leser den dialogen veldig individuelt. La meg utdype;

Jeg er stresset, han vet at jeg er stresset, for det fortalte jeg ham da vi pratet tidligere den dagen. Han går bort til pulten min mens telefoner ringer og starter med å si høylytt og skamløst så alle kan høre "du er så stille hele tida" og står der og venter på et svar fra meg.

Denne kollegaen er forresten relativt utfordrende av seg, mistolker ofte med vilje hva jeg sier og er generelt ikke en koselig fyr å være rundt. Dersom han brydde seg om meg ville han ikke tatt dette opp med meg åpenlyst i arbeidslokalet med alle andre som tilhørere.

Jeg ser nå at jeg burde utdypt dette.

[Cathrine88]

23 minutter siden, Lauge skrev:

Jeg forstår at enhver kanskje leser den dialogen veldig individuelt. La meg utdype;

Jeg er stresset, han vet at jeg er stresset, for det fortalte jeg ham da vi pratet tidligere den dagen. Han går bort til pulten min mens telefoner ringer og starter med å si høylytt og skamløst så alle kan høre "du er så stille hele tida" og står der og venter på et svar fra meg.

Denne kollegaen er forresten relativt utfordrende av seg, mistolker ofte med vilje hva jeg sier og er generelt ikke en koselig fyr å være rundt. Dersom han brydde seg om meg ville han ikke tatt dette opp med meg åpenlyst i arbeidslokalet med alle andre som tilhørere.

Jeg ser nå at jeg burde utdypt dette.

Ja, da skjønner jeg at du blir irritert, og jeg er som sagt helt enig i at det er unødvendig i å kommentere at andre mennesker er stille. Men jeg vet at det er mange som nevner det for å "hjelpe"og for, ikke for å angripe. De vet ikke bedre, stakkars.  

I de tilfellene er det sikkert best å prøve å holde spydighetene inne.

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også blitt oppmuntret i det uendelig om at jeg må "heve stemmen" litt, bidra mer i samtaler, åpne meg mer...Være sosial og imøtekommende TJOHO. 

Lenge og ofte følte jeg på presset om å stadig være utad noen som ikke egentlig er meg. Og det var tungt og det gjorde meg nedstemt, jeg følte meg aldri god nok og ganske malplassert. 

Etter en stund har jeg forsont meg med at SÅNN ER JEG! Jeg kommer aldri til å ta ordet, jeg vil heller la andre få snakke. Noen må jo også lytte, hvis ikke vil ingen bli hørt. Til gjengjeld hører folk faktisk etter når jeg først åpner kjeften. Jeg er blid og imøtekommende, så jeg "oppfører meg", sånn sett. 

Jeg spiser også lunsj alene, på mitt eget kontor. Jeg orker rett og slett ikke sitte å late som sammen med alle andre. 

Jaja. Så er jeg en raring. Men jeg er meg. 

Anonymkode: 14dd0...385

Dette innlegget var akkurat det jeg trengte nå. I utgangspunktet har jeg akkurat samme oppfatning som deg, men nå er jeg i to forskjellige faggrupper der jeg virkelig kjenner på presset på å være noe helt annet meg selv. Jeg hater å være i disse gruppene. Jeg må prøve å få tankene mine på rett vei igjen og finne meg selv igjen. Det er ikke noe galt å være sånn som dette, og jeg synes det er urimelig at jeg skal ha det dårlig med meg selv for å ikke være sånn som alle andre. 

Heldigvis har jeg kun ett gruppemøte igjen dette semesteret. Det ødelegger hverdagen min, så jeg gleder meg til jeg kan legge det bak meg. Så kan jeg starte med blanke ark til høsten og prøve gjøre opplevelsen litt annerledes. 

 

Anonymkode: 07875...331

[AnonymBruker]

1 time siden, Cathrine88 skrev:

Her hadde jeg tenkt å skrive en lang tale om hvor viktig det er å være seg selv, hvor fint det er at folk er forskjellige, og hvor avslappende det kan være med mennesker som ikke sier så mye. Men så leste jeg samtalen du hadde med kollegaen din, og nå er jeg enig i at du virker frekk.

Jeg gjør heller et forsøk på å oversette samtalen.

- "Du er så stille hele tiden, og det er helt uvant for meg, så jeg lurer på om det er noe galt?"

- "Og så?"

- "Jeg er bekymret for at du føler deg utenfor, så jeg vil at du skal vite at vi veldig gjerne vil bli kjent med deg."

- "Men jeg må jo ikke skrike for at dere skal bli kjent med meg."

- "Nei, jeg mener ikke at du skal skrike, men du snakker jo ikke heller. Så jeg lurer altså på om du ikke trives og om det er noe jeg kan gjøre med det."

- "Det er ikke meg å springe rundt i gangene og rope og hyle og kreve all oppmerksomhet (slik som deg). Ville du hatt det bedre med deg selv om jeg gjorde det sånn (du plagsomme brølape)?"

Jeg kan godt forstå at det er irriterende å stadig bli spurt om hvorfor du er så stille, men jeg synes du bør innse at de som nevner det ikke nødvendigvis prøver å angripe deg.

Dette er jo ikke denne samtalen TS viste til. Nå vrir du jo det helt om til å vippe i denne personens favør. Det er ikke riktig og du får TS til å virke mer spydig og frekk enn hun er. Du har kun oversatt denne personen sine utsagn og ikke TS sine. 

Jeg oppfatter det slik at TS blir konfrontert med at hun er stille og at de andre ser på det som et problem. TS svarer på en slik måte at hun ikke anser det som et problem og at hun ikke trenger å forsvare seg. Helt unødvendig diskusjon, og dersom man genuint lurer på om det er noe i veien så tar man det opp på en annen måte. "Du er så stille hele tiden" er ikke noe som de fleste som er stille synes er et hyggelig utsagn. Og hvorfor er det nødvendig å si det? Det er jo ikke slik at de som overdøver alle med meningsløs prat blir konfrontert med dette. "Hvorfor snakker du så mye??" "Hvorfor er du så høylytt?" "Klarer du ikke å være stille?" "Jeg føler ikke jeg klarer å bli kjent med noen andre enn deg" 

Anonymkode: 07875...331

[Cathrine88]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jo ikke denne samtalen TS viste til. Nå vrir du jo det helt om til å vippe i denne personens favør. Det er ikke riktig og du får TS til å virke mer spydig og frekk enn hun er. Du har kun oversatt denne personen sine utsagn og ikke TS sine. 

Jeg oppfatter det slik at TS blir konfrontert med at hun er stille og at de andre ser på det som et problem. TS svarer på en slik måte at hun ikke anser det som et problem og at hun ikke trenger å forsvare seg. Helt unødvendig diskusjon, og dersom man genuint lurer på om det er noe i veien så tar man det opp på en annen måte. "Du er så stille hele tiden" er ikke noe som de fleste som er stille synes er et hyggelig utsagn. Og hvorfor er det nødvendig å si det? Det er jo ikke slik at de som overdøver alle med meningsløs prat blir konfrontert med dette. "Hvorfor snakker du så mye??" "Hvorfor er du så høylytt?" "Klarer du ikke å være stille?" "Jeg føler ikke jeg klarer å bli kjent med noen andre enn deg" 

Anonymkode: 07875...331

Selvfølgelig vrir jeg det om til å vippe over i den andre personens favør. Poenget var at ting kan oppfattes på en helt annen måte enn de er ment. Det sier seg selv at jeg ikke kan vite hva kollegaen mente eller oversette tankene hans, men det var et eksempel på hva som kan skje og hvordan man kan oppfatte og misforstå hverandre når man er så forskjellige.

Når TS etterpå beskriver kollegaen og situasjonen nærmere tenker jeg at han oppførte seg som en tulling, men det forandrer ikke på det faktum at mange kommenterer at folk er stille uten å mene det som et angrep eller for å være frekke. Når TS da automatisk går inn i forsvarsmodus er det ikke så rart at hun blir oppfattet som spydig.