Hvor lenge holder jeg at av denne grusomme angsten min?

[Gjest Mariell..]

Jeg føler meg mere død enn levende. Angsten min er så stor at jeg ikke klarer å leve et normalt liv. Jeg må presse meg opp om morgningen, presse meg gjennom dagene og presse meg til å gjøre de enkleste ting som feks. gå i butikken, hente posten ol. Da gruer jeg meg i flere dager i forveien. Jeg sitter bare inne og sturer, og bekymrer meg for alt. Tør egentlig ikke å gå ut, men jeg må presse meg ut noen ganger selv om det koster så innmari mye. Er så sliten av å presse meg hele tiden. Hvorfor skal jeg presse meg? Jeg føler meg helt funksjonshemmet av den angsten min. Jeg har ingen venner eller kjæreste også er jeg snart 27 år. Unormalt? Har aldri hatt det heller. Tør ikke å ta kontakt med andre, og burer meg inne. Angsten min er der hele tiden. Jeg har aldri fri. Den styrer livet mitt så mye at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det som andre liker tør ikke jeg, som feks. spise middag ute, gå på kino , stranda ol. og andre sosiale aktiviteter. For en måned siden tvang jeg meg ut å spiste middag sammen med foreldrene mine. Jeg gruet meg i flere dager i forveien. Og når jeg var ute var jeg så redd og klarte ikke å se noe hygge i det. Rundt meg hørte jeg andre lo og hadde det hyggelig, mens jeg satt der stiv av skrkk. Var helt lammet i hele kroppen. Også det å spise ute skal liksom være hyggelig, men jeg klarer ikke å se noe hygge i noe som andre liker. Det er ingenting som gir meg mening i noe. Jeg er bare trist og nedfor og sliten av å presse meg gjennom dagene. Tør heller ikke å gå på jobb. Er livredd. Det er så vanskelig å komme meg ut at det blir altfor vanskelig for meg. Bare det når jeg må presse meg til legen eller psykologen min er et ork. Jeg er så redd. Også spør de om masse og jeg klarer ikke å fortelle hvordan jeg har det. Føler jeg ikke finner ord på hvor fryktelig og grusomt livet er. I går var jeg på butikken og skulle kjøpe meg en genser. Og da spurte hun butikkpersonalet om jeg trang hjelp. Jeg følte meg så dum og sa jeg bare tittet. Også ble jeg veldig flau og rødmet. Og lo og var dum. Løp inn i prøverommet og prøvde genseren. Da jeg kom ut igjen spurte personalet om den passet, og da klarte jeg ikke å få fram et eneste ord. Og la den fra meg og løp ut. Jeg hadde egentlig tenkt til å kjøpe den genseren, men fordi hun spurte meg om så mye, så klarte jeg ikke. Dette har hendt mange ganger. Det er så vanskelig å gå i butikken å kjøpe meg klær. Derfor gjør jeg det nesten aldri. Og hvis jeg finner en genser som passer kjøper jeg mange like for å slippe å gå så ofte. Uff. For en uke siden da jeg skulle til psykologen gikk jeg ut døra, og da møtte jeg en nabo. Jeg ble helt skjelven av skrekk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg gikk inn døra igjen. Og ventet til naboen hadde gått. Flaut. Og nå lurer jeg på hva hun tenker om meg som løper vekk hver gang noen ser meg. Livet er så vanskelig. Jeg er så redd. Også når jeg ser på Tv ol er jeg også redd. Føler meg aldri trygg. Jeg er også redd for å lage middag, mørket, lyn torden, slanger, høre på musikk, vaske opp, sitte foran pcen, vaske håret, pusse tennene, se i avisen, sove. Ting andre ikke er redd for. Jeg er redd for alt sammen. Er redd for hele livet mitt jeg. Jeg er så lei for å være så mye plaget av angsten min at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Føler ikke at jeg lever jeg. Jeg er død. Klarer ikke å leve livet. Hva skal jeg gjøre? Jeg prøver å presse meg opp og ut, men jeg blir ikke noe bedre av å presse meg hundre tusen ganger? Dette har vart i flere år og jeg ser ingen håp i noe mere. Hvor lenge orker kroppen å presse seg? Når sier den stopp? Hvor lenge orker hjertet mitt å banke så fort og hardt hver eneste dag? Hjertebank. Hvor lenge orker kroppen min alle spenningene og ømme musklene mine å holde ut? Og hvor lenge orker nakken min smertene?Hvor lenge orker jeg å holde ut med alle de fryktelige plagene mine? I tillegg til det psykiske har jeg masse fysiske plager. Hvor lenge orker jeg å presse meg? Når sier jeg stopp?

[Gjest Pamella (ikke innlogget)]

kjære deg!

Jeg ei jeg kjenner veldig godt har det mer eller mindre som deg, og heldigvis har hun skjønt at hun må søke proffesjonell hjelp. Det finnes en type lege som ikke er psykiater (en som finner svarene for deg) men en som hjelper deg til å finne svarene selv. Etter det jeg har hørt skal disse legene være bedre å gå til. Jeg vet desverre ikke hva de kalles.. kanskje noen andre her vet?

Jeg skjønner at det er et stort skritt å søke hjelp, men jeg tror at du bare må si til deg selv av det er den beste måten å ordne opp i dette. Lykke til!!

Pam

[LilleBille]

KG er ikke rett sted å søke hjelp for angst etc . Anbefaler denne nettsiden.

[Gjest Mariell.]

Ingenting er mer irriterende enn folk som bare fortsetter å snakke når du avbryter!

Skrev en annen her, men jeg skjønte ikke helt hvem som avbrøt jeg. Er det meg? Jeg er dum jeg.

[teraliten]

KG er ikke rett sted å søke hjelp for angst etc . Anbefaler denne nettsiden.

Jeg tror ikke Mariell "søker hjelp" i den forstand. Hun vil nok bare lufte frustrasjonen sin......

Er det ikke det vi er her for alle sammen? Er det ikke litt dumt å avfeie noen på den måten, LilleBille??

[Gjest Anonymous]

Ingenting er mer irriterende enn folk som bare fortsetter å snakke når du avbryter!  

Det er en signatur, ikke svar til deg

[LilleBille]

Jeg tror ikke Mariell "søker hjelp" i den forstand. Hun vil nok bare lufte frustrasjonen sin......

Er det ikke det vi er her for alle sammen? Er det ikke litt dumt å avfeie noen på den måten, LilleBille??

... Mulig at det var frustrasjon som skal luftes.. og det er opplagt det vi er her for.. - og at jeg misforsto.

Jeg leste denne ikke lenge etter en annen tråd hvor en skrev om angsten som holdt på å drepe henne - og som ikke visste hvor lenge hun holdt ut osv. - og var sikkert påvirket av det - så det er nok grunnen til at jeg oppfattet dette innlegget på denne måten.

[LilleBille]

Det er en signatur, ikke svar til deg

.. det stemmer .. og det står på ALLE innleggene mine ..

[Gjest F-16]

Først må jeg si at jeg synes det er synd at et så alvorlig innlegg får så mange svar som egentlig ikke hører hjemme her :-(

Til trådstarter så må jeg si at jeg føler med deg. Jeg hadde det omtrent slik som deg i et år. Da valgte jeg å starte på antidepressiva - noe jeg i utgangspunktet hadde mye fordommer og var redd for. Den gangen gjorde medisinen meg "frisk".

Etter 8-9 mnd sluttet jeg på medisin fordi jeg trodde jeg ikke trengte det mer, men måtte starte på igjen etter et halvt år - uten like stor effekt. Etter dette (6 år siden) har jeg gått et par år hos psykolog og fått mye mer selvinnsikt, lært å sette grenser og å akseptere at jeg er som jeg er. Har også byttet medisin flere ganger inntill jeg nå har funnet det som fungerer for meg. Dette må jeg antageligvis gå på i mange år framover, kanskje hele livet.

En annen ting som har hjulpet meg er å være åpen om sykdommen min. Jeg legger ikke skjul på det - men går ikke å prater om det i hytt og pine heller. Arbeid fungerer godt for meg. Jeg jobber full tid, men kjenner innimellom at jeg må ta meg inn fordi jeg blir for sliten - og da gjør jeg det.

Jeg vet ikke hvilket svar du egentlig ønsket deg, men jeg vil egentlig fram til at du ikke må gi opp. Ting blir som regel bedre etter hvert - jeg har et flott liv i dag, noe jeg for noen år tilbake ikke trodde jeg noen gang skulle få.

Klem til deg. Stå på!

[Gjest Lady-M]

Jeg vil anbefale deg å gå til en Gestalt terapeut. Jeg slet med angst og den kontrollerte meg i mange år, men nå er det faktisk jeg som kontrollerer angsten.

Send meg en pm hvs du vil vite mer om Gestalt, jeg kan anbefale noen utrolig flinke terapeuter.

Det er fullt mulig å takle angst hvis man får den rette hjelpen. Selv om det koster en del penger, er det nok den beste investeringen man kan gjøre om man sliter slik som deg.

[Gjest Mariell..]

Jeg går til behandling, men det hjelper ikke så mye. Jeg tør liksom ikke å prøve noe nye behandlingsformer heller. Det er så skummelt å snakke med enda noen nye behandlere. Jeg synes det er så ekkelt å åpne meg for andre mennesker. Jeg skammer meg sånn og synes jeg bare klager og syter om alt. Jeg er dum jeg. Hmmm.

[Gjest Anonymous]

Men tar du medisin?

[kkristin]

Jeg vet jo selvfølgelig ikke, men får en følelse av at psykologen din ikke er dyktig nok? Da burde du jo fått noe medisiener!! INGEN mennesker skal måtte overlates til så kraftig angst!!!!! Jeg har fått sobril i krisesituasjoner,( som etter det du skriver virker nesten akkurat slik du har det, bare du har det slik hele tiden, og jeg kan ikke fatte hvor sterk du må være som i det hele tatt takler det) Jeg spør bare etter sobril etter jeg har fortalt om angsten min, også får jeg det på betingelse av at det kun skal være til jeg har fått pustet ut en stund og fått mere oversikten. Det får jeg selv om jeg aldri har møtt legen før, og det kan du og gjøre! Du kan ikke ha det sånn! Du kan reise til legevakta og si at nå klarer du ikke mer! Å si at du må ha sobril for det vet du hjelper! (det har jeg også gjort)Eller du kan spørre legen eller psykologen din.

Sobril er mirakuløst. Jeg trodde aldri noe virkelig kunne fjerne angsten min, så heftig som den var, men det gjør sobril! Sobril er helt fantastisk. Etter en time er det nesten ingen angst i det hele tatt, eller faktisk INGEN angst! Når du har brukt sobril en stund blir du så stabil at du kan bestemme deg for om du vil begynne på antideprissiva, som også hjelper mot angst, eller hvordan du skal behandle problemet ditt. Når du bruker sobril er du ikke redd for å spørre legen om antidepresiva eller hva som helst. Kan du ikke gi meg en respons om hva du syns om dette, pliiiis? Klem fra meg.

[Gjest Mareill..]

Jeg tar ingen medisin akkurat nå. Har prøvd medisiner før, men fikk så mye bivirkninger.

[Gjest Mariell..]

Jeg tror jeg trykte på en feil knapp sånn at svaret mitt kom som et nytt forum. Unnskyld.

[Gjest Mariell..]

Jeg har prøvd sobril. Det hjalp litt, men så kom angsten igjen rett etterpå. Også tør jeg ikke å spørre legen min om det heller. Jeg måtte ta ganske stor dose for at det hjalp. 20 mg og 30 mg. Hvor mye tar du?

[Usikker]

Du tør jo å spørre her 8)

Kan du ikke printe ut denne tråden da - og ta med til din psykolog - eller du kan skrive ned spørsmålene dine.

Og hva slags dosering andre bruker - har ingen relevans for deg. Du og legen/psykologen i fellesskap må finne ut korrekt dosering for deg. Dette kan ta tid - og som en bruker sa her - det kan også hende at man må skifte medisin flere ganger før man finner den som passer best/fungerer best.

DU må tørre å være ærlig overfor den som skal hjelpe deg ellers får du ikke den hjelpen du trenger. Jeg vet sjøl hvor vanskelig det kan være - så jeg benyttet med av brev, og skriftlige spørsmål. Føler du at den psykolgen du benytter nå ikke er den rette - så har du faktisk rett til å be om en annen.

Du kan jo også søke på Mental Helse sine sider. Der har de folk som kan komme med proffesjonelle råd og tips.

Ønsker deg lykke til 8)

[Gjest F-16]

Når jeg har begynt på antidepressiva har jeg i startfasen også tatt Sobril. Jeg bruker Cipralex. Den har fjernet all sykelig angst. Selvfølgelig er jeg urolig av og til, men hvem er ikke det?

Cipralexen virker mot angst etter 2-4 uker. I begynnelsen kan den gi mer angst og derfor er det vanlig å gi Sobril - som igjen demper angsten.

Når du har det så ille som du har det så er det vel ingen tvil om at du bør prøve medisiner igjen? Stå på Mariell

[kkristin]

Jeg måtte ha 25mg for at det skulle virke ot så kraftig angst. Det er veldig gode råd de kommer med her, og du bør bare stupe i det samme hvor redd du er for å komt igang med noen medisiner. Feks. slik som f-16 har gjort her. Du må være større enn deg selv, tenk om du var ditt eget barn. Du kan ikke stå å se på at barnet ditt har det slik! INGEN skal ha det slik! Du får hjelp som fjerner angsten, du må bare ta deg i nakken og hoppe i det. Du kommer til å takke deg selv etterpå!!! Stor klem fra meg.

[Gjest Mariell..]

Jeg tør ikke å spørre legen min om medisiner ol. Sist så fikk jeg sobril fordi jeg skulle gjøre noe nytt. Men ikke mere. Han vil ikke gi mere.