Tenåringsmammaer, har dere mye klinker?

[AnonymBruker]

Jeg er mye alene med barna, hvorav to er kommet i tenårene. Til tross for stressende jobb har aleneperiodene gått veldig bra, frem til nå. Men nå er det som å ha en vulkan i hus. 15 åringen er i  opposisjon hele tiden, skolelei og egentlig lite interessert i det meste. Blir hissig når han blir minnet på skolearbeid, når han skal legge seg og om han møter den minste hindring. En gang gjemte hsn seg I garasjen da han skulle i kirken, selv om det er han selv som ønsker å konfirmere seg der. 

 

Er det sånn hos deg også? Vær så snill å si at det går over 

Anonymkode: b556e...1c2

[AnonymBruker]

Det går over  Jeg var ekstrem som tenåring. Husker jeg hadde aldri noen mellomting på følelser, jeg var enten veldig glad, veldig lei meg, veldig sint, veldig forelsket osv. Kunne gå to sekunder mellom hvert ytterpunkt. Jeg er sånn enda rett før mensen, og mange hører jo om gravide som blir slik pga hormoner. Så tenk på det som at hormonene snakker. De overdøver sønnen din, og han er helt sikkert like fortvilet over at han ikke klarer å styre det han også. 

Anonymkode: ace73...c46

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går over  Jeg var ekstrem som tenåring. 

Anonymkode: ace73...c46

Takk for svar! Jeg var nok en ganske rolig tenåring... Føles bare som jeg feiler totalt

Anonymkode: b556e...1c2

[Gjest kaninen]

Du feiler ikke, ikke vær redd! Det du forteller om her er verken spesielt ille eller unormalt. Husk, de er iferd med å bli voksne nå, og dette er en del av det.

[AnonymBruker]

Jeg var helt ekstrem! Eneste som holdt meg nogenlunde på bakkenivå var hesten jeg passet 😂 Mamma følte seg nok skikkelig ubrukelig hun også. 

Jeg slengte med dører, ropte, stakk av og hadde humørsvigninger som en berg og dalbane 😅 

Men det går over ^^ 

Anonymkode: 8a391...a30

[jabx]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En gang gjemte hsn seg I garasjen da han skulle i kirken, selv om det er han selv som ønsker å konfirmere seg der.

Hvis han ikke ønsker å konfirmere seg er det vel bare å avlyse hele greia?

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 8a391...a30

Takk for svar! Dere redder dagen

Anonymkode: b556e...1c2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, jabx skrev:

Hvis han ikke ønsker å konfirmere seg er det vel bare å avlyse hele greia?

Høres enkelt ut, men litt værre når mange har bestilt flybilletter alt. Og han vil konfirmeres,  bare ikke stille på alt opplegget rundt Kurs hver onsdagskveld, samtalegrupper mm.

Anonymkode: b556e...1c2

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går over  Jeg var ekstrem som tenåring. Husker jeg hadde aldri noen mellomting på følelser, jeg var enten veldig glad, veldig lei meg, veldig sint, veldig forelsket osv. Kunne gå to sekunder mellom hvert ytterpunkt. Jeg er sånn enda rett før mensen, og mange hører jo om gravide som blir slik pga hormoner. Så tenk på det som at hormonene snakker. De overdøver sønnen din, og han er helt sikkert like fortvilet over at han ikke klarer å styre det han også. 

Anonymkode: ace73...c46

Dette!

Var selv ekstrem som tenåring. Kjente godt på følelsen av å ikke klare å kontrollere følelsene sine, alt blir så sterkt og intenst,- så fort. Etter jeg hadde kjeftet mamma huden full for ingen grunn, satt jeg å tenkte på rommet mitt "herregud stakkars mamma". Vi har ledd mye av det i ettertid, men er veldig kjipt for alle parter når det er sånn i den perioden. (er 21 nå og jeg og mamma er bestevenner, så slapp av dette går over om ikke så alt for lenge) Jeg var sånn fra 15/16 - 18 års alderen (dabbet av det siste året). 

Det er vanskelig med tenåringer i hus, ikke uten grunn at så mange "klager" over det, det er virkelig utfordrende. Som noen skrev over, tenk på det som en ekstrem pms og at det er hormonene (for det er jo faktisk det). Funket veldig godt på meg og søsknene mine at mamma prøvde å rasjonalisere hvordan vi oppførte oss:

Lot oss "skrike" ferdig også så hun på oss og sa rolig noe ala "Nå gjorde du meg veldig lei meg. Jeg forstår hvordan du føler det, - kan du prøve å forstå meg? Tenk litt på måten du snakker til meg på. Jeg elsker deg. Det er mye lettere å få viljen sin hvis man snakker om meningene sine rolig og voksent, så kan jeg forstå hvordan du føler deg lettere <3"
- Funket veldig fint på oss, fikk utrolig dårlig samvittighet ovenfor mamma når jeg tenkte over hvordan hun hadde det. Er jo veldig vanskelig som tenåring og tenke på mamma og pappa som noe mer enn "mamma og pappa" (altså at de ikke tar hensyn til at dere er mennesker med egne liv, følelser og behov for selvrealisering og andre ting på samme måte som de)

 

Stå på TS, dette går over, og du feiler absolutt ikke

 

 

Anonymkode: 48310...361

[AnonymBruker]

Det går over. Vi har to med 6 års imellom. Nå ser 18åringen på 12 åringen og lurer på om han var sån..... det svinger og 12åringe her er berg og dalbane. 12 ÅR!

Anonymkode: dfc5a...9b1

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Jeg var nok en ganske rolig tenåring... Føles bare som jeg feiler totalt

Anonymkode: b556e...1c2

Du har ikke feilet, absolutt ikke.  Men det kan være lurt å tenke gjennom hvilke kamper du vil ta. Feks. leggetid, er han ansvarlig nok til å bestemme den selv? (Det synes jeg egentlig de fleste 15åringer bør være, med tanke på at han i verste fall kan bo alene på hybel om fem måneder) Skolearbeid er også hans ansvar, hvis han følger opp og henger med, så er det ingen vits i at du maser på det. Overlat litt mer av sånne ting til han, det må han lære seg selv. De viktige tingene (som feks. en konfirmasjon dere ikke kan avlyse) er sånne ting du må ta opp kampen om. Men da går det kanskje lettere når dere ikke har masse andre småting. 

Anonymkode: ace73...c46

[Avalon]

Ryddet for avsporing.

- Avalon, mod

[skruf]

Med eldstejenta har vi egentlig seilet igjennom tenårene uten noe særlig bruduljer. Minstejenta derimot, snart 13, har tatt igjen for begge... 

Blir helt svett til tider. Det er virkelig fra de dype daler til de høye topper mange ganger ila dagen. Et lite hormontroll. 

(blir mange runder på tredemølla, joggeturer i skogen, powerwalks med bikkja for ho mor sjøl....blir så frustert at jeg må få ut litt damp ved fysisk aktivitet! Skal det vedvare sånn i 6 år til så ender jeg opp supersprek)

(husker jeg var i opprør selv også. Mamma hånderte det meget praktisk.....hvis jeg slengte med døra i sinne marsjerende inn til rommet mitt så fjernet hun faktisk døra for en periode. Tok den av hengslene. Spilte jeg høy og utagerende musikk så tok hun sikringen....)

[Gjest Marillia]

Å ha tenåringer i hus er som å plutselig oppdage at din søte, snille, omtenksomme datter plutselig har blitt (omtrent over natten) til en hormonell furia. Det er tøft, faktisk veldig tøft, i perioder, men det går over. 

[AnonymBruker]

Åhhh, om jeg kjenner meg igjen! Høres veldig likt ut.
Jeg har bare ett barn, og han er 14 år nå.
Her går helt i error for hver minste lille ting, lekser, dusje osv. 
Jeg har allerede ringt mine foreldre og bedt om unnskyldning om jeg var like jævlig da jeg var tenåring....

Det er en trøst at det går over. Men det er tøft å stå i det.
Jeg har faktisk gått til foreldeveiledning privat. Og det har hjulpet meg masse.
Jeg kan jo ikke endre på han, men jeg kan endre på hvordan jeg reagerer. For det har ikke alltid vært like heldig, ettersom jeg har temperament jeg også. 
Det har ikke løst alt, men det har hvert fall sørget for at mange konflikter har blitt løst på bedre måter. 
Og jeg har lært mye om hva som faktisk skjer oppi hodet på en tenåring. Det er ikke tull det at de burde ha vært utstyrt med varseltrekant på ryggen med beskjed: Hjerne under ombygging

Anonymkode: 569c4...895

[AnonymBruker]

Vår fjortis er blid og sjeldent sur, men det et vel nesten litt utenom det vanlige 😳 Krangler veldig, veldig sjeldent med henne - men det kan vel snu. Hun er 15 år... 

Anonymkode: 745fe...721

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vår fjortis er blid og sjeldent sur, men det et vel nesten litt utenom det vanlige 😳 Krangler veldig, veldig sjeldent med henne - men det kan vel snu. Hun er 15 år... 

Anonymkode: 745fe...721

Tror det generelt er hipp som happ, og også med personlighetstype. Er man temperamentsfull så vil jo det komme spesielt til syne i tenårene. Vi er fem barn, og to har vært umulige (deriblant jeg, som var veldig ekstrem), tre har vært blide og sjeldent sure. 

Anonymkode: ace73...c46