Vurderer å kutte kontakt med moren min

[AnonymBruker]

Hei.

Dette her handler om meg og moren min, og at jeg ikke takler dama. Jeg er adoptert og ble vel adoptert som 1 år. Aldri hatt interesse av ''historien min'', men har snakka om den. Men jeg har ikke et slikt indre behov. Uavhengig og avhengig det så har mamma faila som mor. Puberteten kom tidlig for min del, og jeg lagde mye opprør. Krevde tidlig selvstendighet og fikk det.. For tidlig. Pappa og mamma ble tidlig skilt, og hos pappa fikk jeg nesten et eget hus som 12år i byen, bodde i et kjellerhus/anekse med soverom i andreetasje rett ved huset vårt. Stakk ut på nattetid..rangla. Hos mamma lenger oppå øya stakk jeg også ut, men fikk ekstremt mye mindre selvstendighet. Krevde det gjorde jeg, og gjorde alt for det. Men mamma takla det ikke. Hu slang meg veggvis, sa det jeg var verdens største drittunge, angra på å ha adoptert meg, klaska meg i ansiktet.. ja, you name it. Jeg gjorde aldri noe tilbake utenom én gang da hu skrek hore rett oppi trynet mitt. Jeg rakk ikke å blunke før håndfalta mi traff ansiktet hennes. Pappa var midlere, han kunne kjefte og si jeg var bortskjemt og burde skjemmes over meg selv. men han rørte meg aldri på samme måte som mamma. Senere da jeg fylte 15 skulle pappa flytte fra nord til sør-norge. Jeg ville være med pappa, men mamma nekta i flere mnd. Plutselig en dag skulle de ha en alvorsprat med meg ''Du skal flytte med meg til oslo'' sa pappa. Verden min raste sammen, for jeg hadde jo forberedt meg på å ''miste'' pappa og bo med mamma, ha barndomsvennene mine. Det var som en bombe sprengte meg innvendig. Mamma ga meg opp. Ett år senere i Oslo fant jeg en mappe pappa hadde på kontoret sitt hjemme med navnet mitt på. Så i den og der lå et brev fra mamma. Hu skrev at hu ville ikke ha meg i Tromsø, at hu ikke klarte det. Jeg ville ha det bedre i Oslo. Bekreftelsen på at hu ga opp. Pappa skjønte alvoret i å ta meg med til Oslo da flyttinga starta, så han spurte meg rett ut noen dager etter flytting '' vil du ha psykolog?'' . Beste spørsmålet jeg hadde fått på lenge da jeg prøvde i perioden jeg bodde hos mamma å snakke om psykolog og barnevernet fordi det var så jævlig, men det ble avvist. Så jeg ropte ''JA!'' og ble råglad, endelig. Siden jeg fylte 15 har jeg gått til psykolog... Psykologen min mener mine foreldre aldri burde blitt foreldre av mange grunner. Helt enig faktisk, selvom jeg var mer utfordrende enn snittet kanskje. For meg var psykologen nye muligheter i livet og var veldig på å få mamma med meg av og til når hu besøkte. Mamma sa faktisk ja til det og skulle se kalenderen sin... Hun reiste hjemover, og jeg hørte aldri noe siden.. selv når hu kom ned igjen til Oslo. Spurte gang  på gang i håp om at hu glemte, men nei.. hu løy. Det er nå 6 år siden jeg spurte første gang, og aldri skjedd noe. 
For 2 år siden spurte mamma meg om hu var en dårlig mor for meg, jeg sa rett ut ja uten å nøle. Tenkte hu fortjente å høre det, så alvoret kom fram siden hu skygga unna psykologen med løgn. Det er noe jeg aldri kommer til å tilgi henne for, jeg hater moren min for det. Pappa derimot har vært med mye hos psykologen og alltid ønsket å reparere. Har et fantastisk forhold til min far, verdens beste - og han tok jo ansvar for fortiden uten nøle. Han var med på psykologtimer noen ganger, og gikk selv til psykolog for å jobbe med seg selv. 

Nå sitter jeg oppe hos mamma på besøk fordi hun skulle få hund. Sa først nei da jeg går på veggen her etter dag 1. Jeg virkelig misliker det. Sa til henne at jeg ikke kunne reise og ting var vanskelig å planlegge. Skulle heller komme med en dato selv for når jeg fløte det passa. Dagen etter skrev hun '' er du ledig kommende helg?''. Jeg lyver ikke og sa ja. Hu skulle få hund, så da kunne jeg jo komme opp. Ganske respektløs og pushe slik dagen etter at jeg har tydelig sagt nei og ville selv komme med en dato. Men.. Vi har hund selv og trener ekstremt mye lydighet og annet, så tenkte jeg kunne være til hjelp. That's it. Jeg er her bare for hunden , ikke henne eller noen andre. Det som er håpløst er at mamma ikke er et hundemenneske, ei stefaren min. De begge blir oppgitte over at det skjer uhell, spør om hu ikke burde forstå nei etter 2 dager i nytt hjem, at hu må skjønne at det ikke er lov å tygge med nye valpetenner og nærmest presser leker inn i munnen når den gnager på møbler, mamma leker ikke med hunden..og.. ja. Trening er håpløst. Når valpen bjeffer under burtrening titter hu hodet fram og hvisker , valpen blir oppmerksomt stille og mamma gir godbit. Prøvd å fortelle om timing og at hu ikke gjør det korrekt - avvist. Det er faktisk helt på tryne her egentlig. Selv ville jeg aldri gitt mamma hund... Tror den spydigste kommentaren som har kommet ubevisst fra munnen til mamma var da vi diskuterte gammeldags vs positiv trening. Jeg er VELDIG på positiv og blir kvalm av fysisk håndtering på hund. Mamma derimot sjangler litt på meningene.. hun er mer eller mindre ''åpen''. Jeg skal ikke legge meg i oppdragelsen, men hu sa '' nei, æ skal no aldri slå ho sånn hardt, kunne aldri falt mæ inn selv med egne barn''. DEN setningen der... Om jeg ikke hadde eid en voksen mentalitet hadde jeg nok slengt henne inn i nærmeste vegg og slitt med å holde kjeft. Jeg holdt kjeft. Reiser befriende nok hjem imorgen kl 10.

Situasjonen med min mor er ganske trist, for jeg merker at jeg kan ikke tilgi henne før hun tar en prat med meg om fortiden. Det er alt for mye dritt som jeg har måttet arbeide med på egenhånd hos psykologen uten henne. Hun vil rett og slett ikke ha den samtalen. Da hun spurte om hun var en dårlig mor og fikk ja til svar stoppa det der. Forklarte litt om hvorfor, men fikk ingenting tilbake enn ''hm, ja...''. That's it. Så gikk det over til hva vi skulle ha til middag. 
For 2 julaftener siden sa jeg til psykologen at jeg aldri skulle opp til mamma igjen, at jeg ikke klarer det. Pappa fikk også vite det, og sa det var trist, men forståelig. Prøvd to ganger siden, en gang med samboer i håp om en lettere stemning og nå alene for hundens del. Går til h... hver gang, og jeg savner hjem løpet av første dagen. TRIST! Begynt å vurderer å si det til mamma, at jeg ikke kommer på besøk mer. At hvis hun vil hilse på meg får hun komme sørover. Men det kan jeg nok drømme om å få igjennom da hun har avvist det før og.. Så det blir vel et enten eller spørsmål. Leit. Veldig leit. 

Hva tenker dere om den evt beslutningen på relasjonen?  Nå har jeg jo ikke fortalt hele livshistorien min som en dagbok, men satt fram de verste ytterpunktene som er ganske viktig for meg... Respons på dette eller ei - var ei god utlufting i hvert fall. 

Takk på forhånd  !

Anonymkode: b7168...d6a

[Kvalitet]

Jeg har ingen mening hvorvidt du bør bryte med din mor eller ei, men jeg synes det er veldig bra at du går til psykolog. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kvalitet skrev:

Jeg har ingen mening hvorvidt du bør bryte med din mor eller ei, men jeg synes det er veldig bra at du går til psykolog. 

Takk. Psykologen er det beste som har skjedd meg de siste 8 årene. Han var offentlig i starten, men gikk over til egen praksis. Gått hos han i 8 år, og han har aaaalltid tydeliggjort at så lenge han puster, er jeg velkommen. 90 år eller ikke, han vil alltid ta meg imot og aldri vise meg ut døra. Han har aldri fulgt noen fra ungdomstiden til ungvoksen alder før, så han har vel (vagt) sagt han er stolt over meg, og brukt mye av behandlingen vår i egen forskning. Tror aldri jeg vil slutte å gå hos han, han er .. ja, en fantastisk støtte og samtalepartner 

Ts 

Anonymkode: b7168...d6a

[AnonymBruker]

Hei!

Tragisk at du skulle vokse opp sånn, men du virker som en veldig reflektert person som i tillegg har selvrespekt nok til å se hva som er bra for deg og ikke.

Jeg er barn av en rusmisbruker (som nekter for at hun har et problem), og hadde en veldig tøff barndom på grunn av det. Har flere ganger vurdert å bryte kontakten med mamma totalt, men har nå latt være det fordi hun nå er veldig syk og snart kommer til å dø uansett. Hadde hun ikke blitt syk, hadde jeg kanskje ikke hatt kontakt med henne nå.

Det er en kjempevanskelig avgjørelse å ta, men slik moren din høres ut, er det vel lite håp om at hun kommer til å forandre seg eller sin oppførsel. Det høres ikke ut som hun har respekt for deg, og slike folk er det aldri bra å omgås. Selv om du kanskje var en vanskelig unge i oppveksten så fortjener du bedre behandling enn du fikk (og fortsatt får).

Selv om man er familie, er det ikke sikkert at det beste er å holde kontakten livet ut. Oppdragerrollen og forsørgerrollen er over for dine foreldre for lengst, og hvis det føles riktigere å ikke ha kontakt nå, så synes jeg det er en avgjørelse det står stor respekt av å ta.

Hvis du skal se tilbake på denne tiden om 10 år, hva tror du at du ville vært mest glad for at du gjorde? 

Lytt til magefølelsen og de som har respekt for deg  Lykke til!

 

Anonymkode: 07a9f...a66

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at du ønsker å kutte kontakten med din mor. Jeg kommer selv fra en vanskelig familie, og heller ikke mine foreldre, hvertfall ikke min mor, skulke fått barn før de hadde jobbet mye med seg selv. Du er ikke pliktet på noe vis til å holde kontakt med din mor, og at du noen ganger velger å gi det en sjanse er fordi du håper at hun endelig skal ta ansvar og si unnskyld. Som barn av min mor, vet jeg at den dagen dessverre kanskje aldri kommer. Min mor ligger nå for døden. Selv nå klarer hun ikke å fokusere på noe annet enn meg meg meg. Og jeg nekter å se henne mer. Det er nok, jeg har et ansvar for å bli et bedre menneske, og det går ikke så lenge jeg går på nåler rundt henne. Jeg kommer ikke til å delta i begravelse, eller ordne noen grav, slik er det bare.

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en lang god klem, for jeg vet hvor inderlig vondt dette må ha gjort og fortsatt vil det i mange år. Og din far, det er så utrolig bra at hvertfall han har innsett sitt ansvar. Masse lykke til.

Anonymkode: e81bc...631

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Tragisk at du skulle vokse opp sånn, men du virker som en veldig reflektert person som i tillegg har selvrespekt nok til å se hva som er bra for deg og ikke.

Jeg er barn av en rusmisbruker (som nekter for at hun har et problem), og hadde en veldig tøff barndom på grunn av det. Har flere ganger vurdert å bryte kontakten med mamma totalt, men har nå latt være det fordi hun nå er veldig syk og snart kommer til å dø uansett. Hadde hun ikke blitt syk, hadde jeg kanskje ikke hatt kontakt med henne nå.

Det er en kjempevanskelig avgjørelse å ta, men slik moren din høres ut, er det vel lite håp om at hun kommer til å forandre seg eller sin oppførsel. Det høres ikke ut som hun har respekt for deg, og slike folk er det aldri bra å omgås. Selv om du kanskje var en vanskelig unge i oppveksten så fortjener du bedre behandling enn du fikk (og fortsatt får).

Selv om man er familie, er det ikke sikkert at det beste er å holde kontakten livet ut. Oppdragerrollen og forsørgerrollen er over for dine foreldre for lengst, og hvis det føles riktigere å ikke ha kontakt nå, så synes jeg det er en avgjørelse det står stor respekt av å ta.

Hvis du skal se tilbake på denne tiden om 10 år, hva tror du at du ville vært mest glad for at du gjorde? 

Lytt til magefølelsen og de som har respekt for deg  Lykke til!

 

Anonymkode: 07a9f...a66

Hei!

Takk for et veldig innholdsrikt og forståelsesfullt svar. Leit å høre om forholdene rundt oppveksten din, virkelig. Står respekt av å komme seg igjennom slik. Trist at moren din er syk, men synes du håndterer det veldig voksent, reflektert og modent.

Det jeg tenker er vanskelig er å konfrontere mamma med at jeg vil kutte kontakt, om det blir slik. For hun kan bli så trass, og stenge ting ute. Vil liksom ikke ta ting helt innover seg. Litt redd for at jeg må bli veldig brutalt om det, om det først skal skje.. Mamma har jo hatt en dårlig barndom selv med læstadianer som mor , og far uten autoritet. Skikkelig skrekkelig, rett og slett. Ikke at det er en unnskyldning, men en mulig forklaring. Hennes søsken sliter jo idag pga det og har nesten ikke kontakt med hverandre grunnet uenigheter rundt barndommen..
Mamma vil jo gjerne få det til, jeg ser det på hele henne, hun vil så gjerne lykkes - i alt. Det gjør ting litt ekstra vondt egentlig, for hun har jo ikke fått ''reparere'' seg selv og muligheten til å kanskje se ting annerledes i livet. Også kommer jeg og bryter kontakt fordi hun ikke klarer morsrollen - fordi hun ikke vet og kanskje sliter ubevisst selv.
Pappa har jo til tider kutta kontakt med sin bror pga uenigheter, men broren hans nekter. Han SKAL ha kontakt, for familie er familie ,om man liker det eller ei. Merker alt påvirker meg litt ifht en avgjørelse.. 

Ser jeg tilbake på alt dette om 10 år med utgangspunkt i brutt kontakt såå.. så tror jeg at jeg vil føle meg VELDIG lettet, men kanskje litt trist også. Trist fordi man ønsker jo å ha gode forhold til sine foreldre.. Har vel kanskje også et ønske om å ikke være det barnet som ''mista'' begge sine mødre. Den biologiske og den adoptive. Men, som du sier handler det jo om meg, og hva som er best for meg, ikke mamma. 
Tenker vel at jeg må ta en runde med psykologen om det igjen, og kanskje ta en endelig avgjørelse... Kjenner jo at det er alt for tungt, det å måtte forholde meg til mamma. Så jeg har jo ikke akkurat godt av det... Skal prøve å lytte til magefølelsen, og gjøre det beste ut av det

Igjen, takk for svaret!

 

TS 

Anonymkode: b7168...d6a

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner veldig godt at du ønsker å kutte kontakten med din mor. Jeg kommer selv fra en vanskelig familie, og heller ikke mine foreldre, hvertfall ikke min mor, skulke fått barn før de hadde jobbet mye med seg selv. Du er ikke pliktet på noe vis til å holde kontakt med din mor, og at du noen ganger velger å gi det en sjanse er fordi du håper at hun endelig skal ta ansvar og si unnskyld. Som barn av min mor, vet jeg at den dagen dessverre kanskje aldri kommer. Min mor ligger nå for døden. Selv nå klarer hun ikke å fokusere på noe annet enn meg meg meg. Og jeg nekter å se henne mer. Det er nok, jeg har et ansvar for å bli et bedre menneske, og det går ikke så lenge jeg går på nåler rundt henne. Jeg kommer ikke til å delta i begravelse, eller ordne noen grav, slik er det bare.

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en lang god klem, for jeg vet hvor inderlig vondt dette må ha gjort og fortsatt vil det i mange år. Og din far, det er så utrolig bra at hvertfall han har innsett sitt ansvar. Masse lykke til.

Anonymkode: e81bc...631

Veldig godt å se at jeg ikke er ''alene'' om dette her, at det liksom ikke bare er meg det skjer med.. 
Ubeskrivelig leit at ting har gått den veien for deg og din mor, skulle selv gitt deg en lang god klem! Det er hjerteskjærende å høre at det er mennesker som aldri evner å se alvoret i en ''skadet'' familierelasjon, men fortrenger realiteten til noe annet. Du virker som et svært (!) sterkt menneske, og det har du all min respekt for.  Det er tross alt langt i fra ''bare bare'' å ende opp der du og din mor har.

Pappa er legendarisk flott, er mann jeg ser opp til, og stolt å kalle far til tross for fortiden. En mann av gull  
Tusen takk for dine varme ord, veldig godt å få støtte og forståelse rundt dette.  Takk!!

 

Ts.

 

Anonymkode: b7168...d6a

[#frøken]

Jeg har selv brutt kontakten med min far for 13 år siden, jeg brukte lang tid på å komme fram til den avgjørelsen fordi jeg tror det er viktig at man er sikker på at man har tatt riktig valg. Tror det er en unødvendig påkjenning å bryte kontakt og så opprette kontakt igjen fordi man er i tvil. Det koster å bryte med foreldre, man får noen spørsmål "om det ikke er på tide å legge fra seg tenåringskonfliktene"😳, man sitter noen ganger å lurer på om det var et riktig valg? Hvordan går det med vedkommende? Har han/hun det bra? Er det min feil at ting ikke går bra? Osv.

Jeg er glad for at jeg brukte lang tid på avgjørelsen, slik at alle sånne spørsmål takles "på strak arm" Og for mange vil det å bryte med mor/far være helt riktig, men forbered deg på spørsmål i fra "kreti og pleti" og ikke minst deg selv etterhvert.

ønsker deg lykke til, prosessen du er i er vond og årsakene til at du tenker disse tankene er også vondt.

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, #frøken skrev:

Jeg har selv brutt kontakten med min far for 13 år siden, jeg brukte lang tid på å komme fram til den avgjørelsen fordi jeg tror det er viktig at man er sikker på at man har tatt riktig valg. Tror det er en unødvendig påkjenning å bryte kontakt og så opprette kontakt igjen fordi man er i tvil. Det koster å bryte med foreldre, man får noen spørsmål "om det ikke er på tide å legge fra seg tenåringskonfliktene"😳, man sitter noen ganger å lurer på om det var et riktig valg? Hvordan går det med vedkommende? Har han/hun det bra? Er det min feil at ting ikke går bra? Osv.

Jeg er glad for at jeg brukte lang tid på avgjørelsen, slik at alle sånne spørsmål takles "på strak arm" Og for mange vil det å bryte med mor/far være helt riktig, men forbered deg på spørsmål i fra "kreti og pleti" og ikke minst deg selv etterhvert.

ønsker deg lykke til, prosessen du er i er vond og årsakene til at du tenker disse tankene er også vondt.

 

Det er akkurat det jeg sitter å tenker, at spørsmål kan dukke opp.. Er skikkelig redd/usikker på om jeg skal ta feil valg. For som du sier; kan bli mye unødvendig påkjenning for alle parter om man angrer seg, selvom det egentlig er ''greit''.
Mistenker at psykologen vil si at jeg bør tenke mer over det, evt i noen år.. At jeg fint kan bestemme meg for avstand, men ikke bryte kontakt enda. Han var jo veldig imponert over avgjørelsen min nå med å reise opp, men han er også på at man må bruke fornuftig tid, og gi seg selv tid. 
Veldig fornuftige ting du legger frem her, mtp hvilke spørsmål som kan dukke opp. Godt at du fant den riktige avgjørelsen for deg, selvom det er leit at det ble sånn. 

Skal ta med spørsmålene videre i ''drøftingen'' og være obs på det. Tusen takk !

 

Ts.

 

 

 

Anonymkode: b7168...d6a

[Wenda]

Jeg er av den oppfatning at man ikke skal omgås med folk som tapper en for energi eller gjør ens hverdag dårligere. Det høres ut som at du burde bryte med din mor og fokusere på ditt eget liv. Om du heller vil ha kontakt med henne ved er senere tidspunkt så kan du jo ta det når den tid evt kommer

Vær ego, gjør det som gir deg en best mulig hverdag. Du har ikke bedt om å få disse foreldrene  

[Gjest Hapi]

Mitt råd er at om du ikke orker å være der, så bare reis. Om du skal kutte kontakten syns jeg ikke du skal bestemme deg for i det hele tatt, men kjenn heller etter i konkrete situasjoner OM og HVORDAN du vil at kontakten skal foregå. Nå sa du ja selv om du ikke hadde lyst, og det syns jeg ikke du skal gjøre. Har du ikke lyst, så ikke besøk henne. Har du lyst så gjør det. Du har ikke noe ansvar for hverken henne eller hunden, ta vare på deg selv, det har du rett til.

[AnonymBruker]

1 time siden, Isabel70 skrev:

Mitt råd er at om du ikke orker å være der, så bare reis. Om du skal kutte kontakten syns jeg ikke du skal bestemme deg for i det hele tatt, men kjenn heller etter i konkrete situasjoner OM og HVORDAN du vil at kontakten skal foregå. Nå sa du ja selv om du ikke hadde lyst, og det syns jeg ikke du skal gjøre. Har du ikke lyst, så ikke besøk henne. Har du lyst så gjør det. Du har ikke noe ansvar for hverken henne eller hunden, ta vare på deg selv, det har du rett til.

Skulle gjerne reist, hadde jeg kunnet hadde jeg gjort det.. men.. økonomien har vært jævlig trang denne mnd., noe som også var grunnen til at hu fikk nei i første omgang. Men så kom hunden i bildet, og hu kunne visst betale for billetten... Sa ganske tydelig at jeg vil være uavhengig og ikke ''leve på hu''. Men fikk tilbake '' jo, det går helt bra. Det skal du bare gjøre''. så sa jeg '' men jeg vil klare meg selv, og leve på egen økonomi, jeg vil være uavhengig'' hu svarte '' du skal få penger av meg, det går bra som sagt''. Altså, jeg ble så lei av pushinga at jeg bare sa ja til slutt med hovedgrunnlag å hjelpe med hunden. Helt enig i at jeg bare burde stått på mitt, men.. ah, den følelsen å nærmest måtte skrike til mor si '' jeg vil ikke besøke deg!''.. ikke så enkelt for min del i hvert fall, men jeg burde absolutt bli bedre på det som du sier. Enig i alt sammen -  no doubt ...

Har vel kanskje litt lett for å føle skyld i fht mamma mtp fortiden.. jeg fikk jo ikke lov til å mene og gjøre så mye hjemme hos mamma.. Fikk jo megakjeft om jeg stod i dusjen 2 min forlenge om middagen var klar. Husker enda hvordan hu trampa oppover trappetrinnene for å slå på døra å få meg ut av badet.  Og når jeg kom ned sa hu til hele bordet (var familie på 6 stk) '' du har ødelagt hele stemninga, sætt dæ å spis!''. Fikk lite rom til å forklare, forsvare og unnskylde meg. Gjorde jeg det krangla vi som regel, og jeg gjorde mye for å ikke bli slengt inn i veggen..som å bare ikke si imot.. Og det sitter nok litt igjen, uheldigvis. Ikke på det vanlige hverdagslige tingene, men på det mer personlige tingene som kan berøre henne på en negativ måte. Som f.eks dette med å ikke komme på besøk... Må absolutt trene på det, uansett hvor trass mamma kan bli. For som du sier; jeg har ikke ansvar for henne, og jeg har rett til å ta vare på meg selv. 

Takk  

Ts.

 

 

 

 

 

Anonymkode: b7168...d6a

[AnonymBruker]

1 time siden, Wenda skrev:

Jeg er av den oppfatning at man ikke skal omgås med folk som tapper en for energi eller gjør ens hverdag dårligere. Det høres ut som at du burde bryte med din mor og fokusere på ditt eget liv. Om du heller vil ha kontakt med henne ved er senere tidspunkt så kan du jo ta det når den tid evt kommer

Vær ego, gjør det som gir deg en best mulig hverdag. Du har ikke bedt om å få disse foreldrene  

Helt sant, jeg har faktisk ikke bedt om foreldrene mine. De har bedt om meg, og fått meg. Pappa har jeg jo gull-forhold til nå, så det blir jo mer aktuelt for mamma (som du sikkert også tenkte på).

Jeg er forsåvidt veldig enig med deg mtp på din oppfatning du forteller om. Praktiserer den oppfatninga hverdagslig med venner og andre folk rundt meg, samler ikke på negativitet. Men mamma blir et veldig ømt og personlig ''punkt'', og derav veldig mye mer utfordrende. Så egoismen, den.. den må trenes på. Noen ganger går det, og andre ganger går det ikke. 
Selvom jeg ikke har så mye til overs for mamma annet enn ømhet rundt kontakten, så får jeg veldig vondt av henne... Ganske kræsja følelser, for jeg er jo til en viss grad glad i hu, i og med at hu har vært en del av meg i 21 år... Jeg bare tåler ikke nærværet hennes som 5 øre. Virkelig.. Alt jeg tenker når hu snakker nå når jeg er her er: '' mamma, jeg bryr meg ikke. Jeg er her for hunden, ikke for å underholde deg''. Tror nok hu merker det noe på meg, for jeg er rimelig kort og tydelig med hu... Sier ikke noe til hu med mindre hu snakker til meg, av og til ingenting selvom hun snakker.. Ser nesten ikke på hu heller når hu prater. Det er jo rimelig avvisende, egentlig. Jeg bare gidder ikke, rett og slett...  :/ 
Får leve på ordtaket: ''øvelse gjør mester''.. Ta det som det kommer , og gjøre mitt beste forsøk  

 

Ts.

Anonymkode: b7168...d6a

[sonush]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Dette her handler om meg og moren min, og at jeg ikke takler dama. Jeg er adoptert og ble vel adoptert som 1 år. Aldri hatt interesse av ''historien min'', men har snakka om den. Men jeg har ikke et slikt indre behov. Uavhengig og avhengig det så har mamma faila som mor. Puberteten kom tidlig for min del, og jeg lagde mye opprør. Krevde tidlig selvstendighet og fikk det.. For tidlig. Pappa og mamma ble tidlig skilt, og hos pappa fikk jeg nesten et eget hus som 12år i byen, bodde i et kjellerhus/anekse med soverom i andreetasje rett ved huset vårt. Stakk ut på nattetid..rangla. Hos mamma lenger oppå øya stakk jeg også ut, men fikk ekstremt mye mindre selvstendighet. Krevde det gjorde jeg, og gjorde alt for det. Men mamma takla det ikke. Hu slang meg veggvis, sa det jeg var verdens største drittunge, angra på å ha adoptert meg, klaska meg i ansiktet.. ja, you name it. Jeg gjorde aldri noe tilbake utenom én gang da hu skrek hore rett oppi trynet mitt. Jeg rakk ikke å blunke før håndfalta mi traff ansiktet hennes. Pappa var midlere, han kunne kjefte og si jeg var bortskjemt og burde skjemmes over meg selv. men han rørte meg aldri på samme måte som mamma. Senere da jeg fylte 15 skulle pappa flytte fra nord til sør-norge. Jeg ville være med pappa, men mamma nekta i flere mnd. Plutselig en dag skulle de ha en alvorsprat med meg ''Du skal flytte med meg til oslo'' sa pappa. Verden min raste sammen, for jeg hadde jo forberedt meg på å ''miste'' pappa og bo med mamma, ha barndomsvennene mine. Det var som en bombe sprengte meg innvendig. Mamma ga meg opp. Ett år senere i Oslo fant jeg en mappe pappa hadde på kontoret sitt hjemme med navnet mitt på. Så i den og der lå et brev fra mamma. Hu skrev at hu ville ikke ha meg i Tromsø, at hu ikke klarte det. Jeg ville ha det bedre i Oslo. Bekreftelsen på at hu ga opp. Pappa skjønte alvoret i å ta meg med til Oslo da flyttinga starta, så han spurte meg rett ut noen dager etter flytting '' vil du ha psykolog?'' . Beste spørsmålet jeg hadde fått på lenge da jeg prøvde i perioden jeg bodde hos mamma å snakke om psykolog og barnevernet fordi det var så jævlig, men det ble avvist. Så jeg ropte ''JA!'' og ble råglad, endelig. Siden jeg fylte 15 har jeg gått til psykolog... Psykologen min mener mine foreldre aldri burde blitt foreldre av mange grunner. Helt enig faktisk, selvom jeg var mer utfordrende enn snittet kanskje. For meg var psykologen nye muligheter i livet og var veldig på å få mamma med meg av og til når hu besøkte. Mamma sa faktisk ja til det og skulle se kalenderen sin... Hun reiste hjemover, og jeg hørte aldri noe siden.. selv når hu kom ned igjen til Oslo. Spurte gang  på gang i håp om at hu glemte, men nei.. hu løy. Det er nå 6 år siden jeg spurte første gang, og aldri skjedd noe. 
For 2 år siden spurte mamma meg om hu var en dårlig mor for meg, jeg sa rett ut ja uten å nøle. Tenkte hu fortjente å høre det, så alvoret kom fram siden hu skygga unna psykologen med løgn. Det er noe jeg aldri kommer til å tilgi henne for, jeg hater moren min for det. Pappa derimot har vært med mye hos psykologen og alltid ønsket å reparere. Har et fantastisk forhold til min far, verdens beste - og han tok jo ansvar for fortiden uten nøle. Han var med på psykologtimer noen ganger, og gikk selv til psykolog for å jobbe med seg selv. 

Nå sitter jeg oppe hos mamma på besøk fordi hun skulle få hund. Sa først nei da jeg går på veggen her etter dag 1. Jeg virkelig misliker det. Sa til henne at jeg ikke kunne reise og ting var vanskelig å planlegge. Skulle heller komme med en dato selv for når jeg fløte det passa. Dagen etter skrev hun '' er du ledig kommende helg?''. Jeg lyver ikke og sa ja. Hu skulle få hund, så da kunne jeg jo komme opp. Ganske respektløs og pushe slik dagen etter at jeg har tydelig sagt nei og ville selv komme med en dato. Men.. Vi har hund selv og trener ekstremt mye lydighet og annet, så tenkte jeg kunne være til hjelp. That's it. Jeg er her bare for hunden , ikke henne eller noen andre. Det som er håpløst er at mamma ikke er et hundemenneske, ei stefaren min. De begge blir oppgitte over at det skjer uhell, spør om hu ikke burde forstå nei etter 2 dager i nytt hjem, at hu må skjønne at det ikke er lov å tygge med nye valpetenner og nærmest presser leker inn i munnen når den gnager på møbler, mamma leker ikke med hunden..og.. ja. Trening er håpløst. Når valpen bjeffer under burtrening titter hu hodet fram og hvisker , valpen blir oppmerksomt stille og mamma gir godbit. Prøvd å fortelle om timing og at hu ikke gjør det korrekt - avvist. Det er faktisk helt på tryne her egentlig. Selv ville jeg aldri gitt mamma hund... Tror den spydigste kommentaren som har kommet ubevisst fra munnen til mamma var da vi diskuterte gammeldags vs positiv trening. Jeg er VELDIG på positiv og blir kvalm av fysisk håndtering på hund. Mamma derimot sjangler litt på meningene.. hun er mer eller mindre ''åpen''. Jeg skal ikke legge meg i oppdragelsen, men hu sa '' nei, æ skal no aldri slå ho sånn hardt, kunne aldri falt mæ inn selv med egne barn''. DEN setningen der... Om jeg ikke hadde eid en voksen mentalitet hadde jeg nok slengt henne inn i nærmeste vegg og slitt med å holde kjeft. Jeg holdt kjeft. Reiser befriende nok hjem imorgen kl 10.

Situasjonen med min mor er ganske trist, for jeg merker at jeg kan ikke tilgi henne før hun tar en prat med meg om fortiden. Det er alt for mye dritt som jeg har måttet arbeide med på egenhånd hos psykologen uten henne. Hun vil rett og slett ikke ha den samtalen. Da hun spurte om hun var en dårlig mor og fikk ja til svar stoppa det der. Forklarte litt om hvorfor, men fikk ingenting tilbake enn ''hm, ja...''. That's it. Så gikk det over til hva vi skulle ha til middag. 
For 2 julaftener siden sa jeg til psykologen at jeg aldri skulle opp til mamma igjen, at jeg ikke klarer det. Pappa fikk også vite det, og sa det var trist, men forståelig. Prøvd to ganger siden, en gang med samboer i håp om en lettere stemning og nå alene for hundens del. Går til h... hver gang, og jeg savner hjem løpet av første dagen. TRIST! Begynt å vurderer å si det til mamma, at jeg ikke kommer på besøk mer. At hvis hun vil hilse på meg får hun komme sørover. Men det kan jeg nok drømme om å få igjennom da hun har avvist det før og.. Så det blir vel et enten eller spørsmål. Leit. Veldig leit. 

Hva tenker dere om den evt beslutningen på relasjonen?  Nå har jeg jo ikke fortalt hele livshistorien min som en dagbok, men satt fram de verste ytterpunktene som er ganske viktig for meg... Respons på dette eller ei - var ei god utlufting i hvert fall. 

Takk på forhånd  !

Anonymkode: b7168...d6a

WOW, bare wow

Vel for det første må jeg ærlig innrømme, jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hvordan du er som person. Jeg kan kun forholde meg til det du selv skriver og danner en mening ut fra det. 

Jeg har lest hele innlegget, og det eneste som jeg kommer på er stakkars foreldrene dine. Du skriver at du var over snittet utfordrende, vel jeg vil si at det var ganske mildt sagt. 

Du skriver du krevde og fikk selvstendighet, eget hus/leilighet, rangla på byen. Videre skriver du at du aldri gjorde noe, for å fortjene at mor kjeftet og du sier at hun slo deg. Det jeg ser (uten å kjenne dere) er en mors oppgitthet og frustrasjon som blåser ut etter å ha vært under trykk ganske lenge. Det at hun slo deg har helt sikkert plaget henne mere enn det har plaget deg, er jeg helt sikker på. Du har fått så nok av din mor at du kun ser det negative i alt hun gjør. Det at hun følte at dere trenger kanskje en liten pause fra hverandre for å finne tilbake til hverandre, ser du på som hun gir deg opp. Du ser ikke din egen rolle i dette, kun at hun i dine øyne ikke finner seg i dine påfunn, og dermed gir deg opp. Spør deg, er du så enkel å ha med å gjøre, at hun skal finne seg i alt, fordi hun er moren din. Det var ikke lite du gjorde lenge før du fylte 15 år.

Hun skygga bane ift psykologen. Igjen du setter deg selv i sentrum, og nekter å se ting fra en annen sin side. Der du ser at din mor var vanskelig å ikke ville være med i dine psykologsamtaler, hvor hennes morsrolle ville blitt tatt opp, ser jeg en mor som er så mentalt påvirket av sin datters påfunn, at hun ikke klarer tanke på å snakke om dette. Hun orker ikke gjennomoppleve dette. Klarer du å tenke på dine egne behov for psykolog, men innser ikke hvordan du har vært som datter, har psykisk påvirket dine foreldre i en årrekke. Du sier at din far har gått til psykolog for å "jobbe med seg selv" noe jeg er usikker på hva du mener med dette. Det kan bety to ting. Han går til psykologen for å ivareta sin egen psyke, eller han går til psykologen for å finne ut hvordan han kan bli en enda bedre far for deg. Jeg håper for hans del at du mener den første. 

Ved to anledninger skrev du, bekreftelse på at mor ga opp, mamma ga meg opp. Her er jeg også litt usikker på hva du innerst inne tenker på. På en side så ser jeg en drittunge som ikke er glad over at mor ikke klarer hennes påfunn lengre, på en annen side så ser jeg en "liten jente" som blir satt ut av at mor ikke orker mer, og får en emosjonell reaksjon (noe som hun selvsagt ikke viser andre) over at mamma vil ikke ha meg lengre. Det er bare du som vet hva som er sant. 

Videre skjønner jeg ikke hvorfor du da reagerer på at mor endrer sine planer, flytter datoer frem eller tilbake for at hun ønsker å gjøre noe sammen med deg. Jeg ser på det som hennes forsøk på å finne på ting og jobbe med reparasjon arbeid med deg. Hvorfor er det respektløs? Hun forsøker virkelig, nå som hun føler at dere har hatt en pause fra hverandre, og ønsker å komme nær deg igjen.

Jeg tror at du burde kutte ut kontakten med din mor, for hennes skyld. Jeg vet ikke hvor gammel du er men det å ville slenge sin mor i veggen gr en setning som du anså til å være en vits. Det forteller mer om deg enn henne. Jeg vet at du vil nå ta opp at jo, mor slo meg/slang meg i veggen. Ja, hun gjorde noe som hun ikke burde, det hender at vi foreldre også går langt over grensen selv, og ligger gjerne søvnløse selv, fordi vi tenker på det. Du har slått moren din før, fordi hun sa noe du ikke likte, da var du mye yngre, du får fortsatt lyst til å slå din mor, selv om du er eldre nå. Jeg tror mor får det godt (etter en tid).

Du kommer sannsynligvis ikke til å like noe av det jeg har skrevet, men du har lagt frem din sak, kun fra din side. For all del, det kan godt være at din mor er en mor fra helvete, men det du selv har skrevet gir ikke akkurat et positiv bilde av deg. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, sonush skrev:

WOW, bare wow

Vel for det første må jeg ærlig innrømme, jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hvordan du er som person. Jeg kan kun forholde meg til det du selv skriver og danner en mening ut fra det. 

Jeg har lest hele innlegget, og det eneste som jeg kommer på er stakkars foreldrene dine. Du skriver at du var over snittet utfordrende, vel jeg vil si at det var ganske mildt sagt. 

Du skriver du krevde og fikk selvstendighet, eget hus/leilighet, rangla på byen. Videre skriver du at du aldri gjorde noe, for å fortjene at mor kjeftet og du sier at hun slo deg. Det jeg ser (uten å kjenne dere) er en mors oppgitthet og frustrasjon som blåser ut etter å ha vært under trykk ganske lenge. Det at hun slo deg har helt sikkert plaget henne mere enn det har plaget deg, er jeg helt sikker på. Du har fått så nok av din mor at du kun ser det negative i alt hun gjør. Det at hun følte at dere trenger kanskje en liten pause fra hverandre for å finne tilbake til hverandre, ser du på som hun gir deg opp. Du ser ikke din egen rolle i dette, kun at hun i dine øyne ikke finner seg i dine påfunn, og dermed gir deg opp. Spør deg, er du så enkel å ha med å gjøre, at hun skal finne seg i alt, fordi hun er moren din. Det var ikke lite du gjorde lenge før du fylte 15 år.

Hun skygga bane ift psykologen. Igjen du setter deg selv i sentrum, og nekter å se ting fra en annen sin side. Der du ser at din mor var vanskelig å ikke ville være med i dine psykologsamtaler, hvor hennes morsrolle ville blitt tatt opp, ser jeg en mor som er så mentalt påvirket av sin datters påfunn, at hun ikke klarer tanke på å snakke om dette. Hun orker ikke gjennomoppleve dette. Klarer du å tenke på dine egne behov for psykolog, men innser ikke hvordan du har vært som datter, har psykisk påvirket dine foreldre i en årrekke. Du sier at din far har gått til psykolog for å "jobbe med seg selv" noe jeg er usikker på hva du mener med dette. Det kan bety to ting. Han går til psykologen for å ivareta sin egen psyke, eller han går til psykologen for å finne ut hvordan han kan bli en enda bedre far for deg. Jeg håper for hans del at du mener den første. 

Ved to anledninger skrev du, bekreftelse på at mor ga opp, mamma ga meg opp. Her er jeg også litt usikker på hva du innerst inne tenker på. På en side så ser jeg en drittunge som ikke er glad over at mor ikke klarer hennes påfunn lengre, på en annen side så ser jeg en "liten jente" som blir satt ut av at mor ikke orker mer, og får en emosjonell reaksjon (noe som hun selvsagt ikke viser andre) over at mamma vil ikke ha meg lengre. Det er bare du som vet hva som er sant. 

Videre skjønner jeg ikke hvorfor du da reagerer på at mor endrer sine planer, flytter datoer frem eller tilbake for at hun ønsker å gjøre noe sammen med deg. Jeg ser på det som hennes forsøk på å finne på ting og jobbe med reparasjon arbeid med deg. Hvorfor er det respektløs? Hun forsøker virkelig, nå som hun føler at dere har hatt en pause fra hverandre, og ønsker å komme nær deg igjen.

Jeg tror at du burde kutte ut kontakten med din mor, for hennes skyld. Jeg vet ikke hvor gammel du er men det å ville slenge sin mor i veggen gr en setning som du anså til å være en vits. Det forteller mer om deg enn henne. Jeg vet at du vil nå ta opp at jo, mor slo meg/slang meg i veggen. Ja, hun gjorde noe som hun ikke burde, det hender at vi foreldre også går langt over grensen selv, og ligger gjerne søvnløse selv, fordi vi tenker på det. Du har slått moren din før, fordi hun sa noe du ikke likte, da var du mye yngre, du får fortsatt lyst til å slå din mor, selv om du er eldre nå. Jeg tror mor får det godt (etter en tid).

Du kommer sannsynligvis ikke til å like noe av det jeg har skrevet, men du har lagt frem din sak, kun fra din side. For all del, det kan godt være at din mor er en mor fra helvete, men det du selv har skrevet gir ikke akkurat et positiv bilde av deg. 

Jeg setter pris på tilbakemelding, virkelig.. Det du egentlig ønsker et at jeg skulle gitt deg en detaljert beskrivelse av oppveksten min, som en dagbok. Og alle tanker jeg har hatt siden. Det er som å be om en bok.

Skal prøve å svare deg konkret og ryddig her..

 

 

''Du skriver du krevde og fikk selvstendighet, eget hus/leilighet, rangla på byen. Videre skriver du at du aldri gjorde noe, for å fortjene at mor kjeftet og du sier at hun slo deg. Det jeg ser (uten å kjenne dere) er en mors oppgitthet og frustrasjon som blåser ut etter å ha vært under trykk ganske lenge. Det at hun slo deg har helt sikkert plaget henne mere enn det har plaget deg, er jeg helt sikker på. Du har fått så nok av din mor at du kun ser det negative i alt hun gjør. Det at hun følte at dere trenger kanskje en liten pause fra hverandre for å finne tilbake til hverandre, ser du på som hun gir deg opp. Du ser ikke din egen rolle i dette, kun at hun i dine øyne ikke finner seg i dine påfunn, og dermed gir deg opp. Spør deg, er du så enkel å ha med å gjøre, at hun skal finne seg i alt, fordi hun er moren din. Det var ikke lite du gjorde lenge før du fylte 15 år.''

Aldri skrevet at jeg ikke gjorde noe for å fortjene kjeft. Jeg var aldri fysisk voldelig tilbake utenom den ene gangen, og jeg sa sjeldent noe imot mamma fordi hun ble så sint. Når jeg derimot gjorde det eksploderte kranglingen. Slik jeg ser det har du formet den meningen grunnet disse (tar jeg feil må du korrigere):

- ''... Krevde det gjorde jeg, og gjorde alt for det. Men mamma takla det ikke''.
- ''...Jeg gjorde aldri noe tilbake utenom én gang da hu skrek hore rett oppi trynet mitt''.

Selvsagt har jeg pusha på frustrasjonen til moren min, det er jo ganske innlysende da jeg skrev at jeg krevde selvstendighet og gjorde alt for det. At jeg sneik meg ut og rangla. 
Videre skriver du at jeg ikke ser min egen rolle i situasjonen ifht at hun ville gi meg til pappa. Den setningen irriterer meg veldig, for den er ganske dømmende. Du vet jo ingenting annet enn min egen fortelling (det jeg har fokusert på), noe du framhever selv i kommentaren. Hvordan kan du sitte da å kritisere meg for noe du ikke vet? Tror du virkelig ikke jeg har tenkt på det igjennom 8 år hos psykolog, eller som ung og boende hos min mor? At jeg ikke har følt skyld når jeg har snakket og barnevernet og psykolog på eget initiativ? Ett hvert barn føler skyld for at en familie ikke ''fungerer''(vanligvis), fordi de fleste barn er ganske redde for å såre sine foreldre. Kan love deg en ting, og det er at jeg ser min rolle i dette, ikke '' kun at hun i dine øyne ikke finner seg i dine påfunn, og dermed gir deg opp'' som du skriver. Ting går to veier, det er jeg fult klar over, men det forandrer ikke det faktum at JEG har måttet jobbe ene og alene om bearbeidelse av forholde til min mor.
I mine øyen er ikke det å ta avstand (å flytte meg ut av hjemmet) og forvente at ting skal bli bra igjen, å ta ansvar. Å ikke snakke om ting. Det er å skyve fra seg et ansvar for sine handlinger, uansett hvor vondt det skulle være å ta det steget. Det er faktisk ikke sånn at alt repareres av stillhet og tid. 
Om jeg ''virkelig'' er/var så enkel å ha med å gjøre?Igjen, tror du VIRKELIG jeg tenkte det da jeg var yngre? Helt seriøst? Tror du virkelig man føler seg enkel når en foreldre slenger en i veggen og sier man at adopsjonen var feil? Det var ikke lite jeg gjorde før jeg ble 15, det legger jeg jo ikke skjul på heller. Jeg var over snittet utfordrende som ung, og det har jeg også sagt. Det er ingenting som tyder på at jeg anså meg som enkel som barn.

 

''Hun skygga bane ift psykologen. Igjen du setter deg selv i sentrum, og nekter å se ting fra en annen sin side. Der du ser at din mor var vanskelig å ikke ville være med i dine psykologsamtaler, hvor hennes morsrolle ville blitt tatt opp, ser jeg en mor som er så mentalt påvirket av sin datters påfunn, at hun ikke klarer tanke på å snakke om dette. Hun orker ikke gjennomoppleve dette. Klarer du å tenke på dine egne behov for psykolog, men innser ikke hvordan du har vært som datter, har psykisk påvirket dine foreldre i en årrekke. Du sier at din far har gått til psykolog for å "jobbe med seg selv" noe jeg er usikker på hva du mener med dette. Det kan bety to ting. Han går til psykologen for å ivareta sin egen psyke, eller han går til psykologen for å finne ut hvordan han kan bli en enda bedre far for deg. Jeg håper for hans del at du mener den første. ''

Henviser til min første kommentar til ditt utsagn rett over - jeg ser IKKE ting bare fra min side.
Jeg tror det er råskummelt å sette seg ned hos en psykolog å snakke om de vanskelige tingene som har skjedd i en familie. Det er ubehagelig å høre sine feil når ting har føltes håpløst, og det er ubehagelig å tenke igjennom det ubehagelig. Hennes største frykt er nok å høre at hun var en dårlig mor, hvem vil det? Det tror jeg er en tanke mange foreldre har når det kommer psykologer inn i bildet, eller andre fagfolk. Derfor har jeg ikke pushet min mor mer enn som så om å være med på timene, alltid respektert mamma for å ikke ville, men det betyr ikke at jeg må like det. Det jeg ikke respekterer henne for er å forholde seg passiv til fortiden. 
Pappa dro til psykolog pga egne problemer i fht barndom og mor, hovedsakelig. Men så er det slik i denne verden at psykologer ikke bare er til for problemstillinger eller enten eller. De er en samtalepartner for ALT. Pappa brukte absolutt psykologen sin til å rådføre seg om vanskelig ting ang meg, det har han sagt. Pappa har selv innrømmet sine feil, og ja, derav brukt psykolog til å bli bedre på de områder han var svak som far. Det er det ingenting galt med, for det er ingen som er perfekt i denne verden. Man står faktisk fritt til å ta opp det man føler for, og en psykolog vil alltid fokusere på pasientens beste. Ser heller ingenting galt i å ville forbedre seg som foreldre, uavhengig barnet eller hvordan man er i øyeblikket. Anser det mer som beundringsverdig, det å sitte med et ønske om å utforske seg selv, på godt og vondt. 

''Ved to anledninger skrev du, bekreftelse på at mor ga opp, mamma ga meg opp. Her er jeg også litt usikker på hva du innerst inne tenker på. På en side så ser jeg en drittunge som ikke er glad over at mor ikke klarer hennes påfunn lengre, på en annen side så ser jeg en "liten jente" som blir satt ut av at mor ikke orker mer, og får en emosjonell reaksjon (noe som hun selvsagt ikke viser andre) over at mamma vil ikke ha meg lengre. Det er bare du som vet hva som er sant. ''

Slik jeg ser det er det å be barnet om å flytte med en annen foreldre fordi ting er for vanskelig å gi opp. Du skriver fra deg et ønske om å fortsette å arbeide med problemstillingene, skyver det fra deg. Når man føler at man ikke får det til og trekker seg unna før ting er reparert, gir man opp. Enkelt. Hvem barn blir glad for å bli skjøvet bort? Tror du virkelig at jeg skulle bli glad for at min mor ikke ville holde ut med meg og mitt? Tenker du at et barn ikke bør bli satt ut når moren nekter for at barnet skal flytte i første omgang, for så ombestemmer seg brått? Hvordan skulle jeg ikke vise en emosjonell reaksjon på det? Jeg hylgråt foran foreldrene mine på sekundet pappa fortalte det. Spør du meg er det å vise riiiimelig mye følelser.

 

''Videre skjønner jeg ikke hvorfor du da reagerer på at mor endrer sine planer, flytter datoer frem eller tilbake for at hun ønsker å gjøre noe sammen med deg. Jeg ser på det som hennes forsøk på å finne på ting og jobbe med reparasjon arbeid med deg. Hvorfor er det respektløs? Hun forsøker virkelig, nå som hun føler at dere har hatt en pause fra hverandre, og ønsker å komme nær deg igjen.''

Her lurer jeg på om du kan ha en skrivefeil når du skriver ''.. reagerer på at mor endrer sine planer..''. Mamma endret aldri sine planer, jeg endret mine planer. Det at mamma inviterte meg hit handlet om ønske om nærhet, det er veldig åpenbart. Jeg har hund, hun skulle få hund. Dette er altså noe vi nå har til felles - hund. Selvsagt ønsker mamma å bruke dette til å komme nærmere meg, det skjønner jeg. Det som er respektløst er å ikke respektere mine ønsker for besøket, jeg vil klare meg på egen økonomi samt at jeg psykisk ikke var egnet til å dra oppover. Jeg sa tydelig at det ikke passet for meg, og at jeg hadde vansker for å planlegge og forholde meg til annet enn det som var. Det å da si '' ja, det er forstålig'' for så komme dagen etter å  si '' er du ledig den helga?'' som i seg selv er litt manipulerende. Er jeg ledig er det jo ikke noe problem å komme opp til henne, til tross for at jeg vil leve på egen økonomi, og sa at jeg ikke greide å planlegge? Hun kunne jo betale? Jeg hadde tydelig for meg at jeg ikke jobba 24/7 med x antall dager fri, så hadde jeg villet er det jo logisk å foreslå dato selv? Det å først si ja, det er greit at du ikke kommer opp, for så den andre dagen signalisere at du ikke bryr deg om det likevel, er ganske respektløst. Hun respekterte ikke det faktum at jeg tydelig sa det ikke passet, og aksepterte det i første omgang. Der har du svaret mitt, og årsak til min reaksjon. En ting er å forsøke, en annen ting er å trampe over en. Uavhengig om hun virkelig vil ha meg på besøk eller ei. Igjen, en pause fikser ikke sår i fortiden. Det er ikke slik at ting bare '' forsvinner'' og blir bra igjen, det er det ikke. Kanskje en krangel om fjernkontrollen til Tv'n, men ikke en problematisk familiesituasjon som har pågått i 16 år, uten en dag med pause. Det er bare ikke realiteten, men i så fall en fortrengelse av realiteten. 

 

Videre må jeg si at du virkelig ikke har tatt meg på ordet. Jeg skrev tydelig at OM jeg ikke hadde ''riktig'' mentalitet ville jeg ha slengt hu i veggen, ikke at jeg har lyst til å gjøre det. Det er en ganske skarp forskjell der. Jeg har aldri sagt jeg har enda lyst til å slå min mor, aldri hatt det heller, aldri sagt/skrevet. Når jeg skrev om hendelsen hvor jeg faktisk gjorde det var det en refleks-handling pga aggresjon.
 ''... rakk ikke å blunke før håndflaten traff ..'' 
Å selvom sinnet tar overhånd betyr ikke det at man genuint har LYST til å slå noen. Og nei, det er ingen unnskyldning, men en forklaring. Det er tross alt en grunn til at det har skjedd én gang igjennom mine 15 år. Jeg er imot vold, det er jeg virkelig. Hadde jeg ikke vært det fra bunnen og inn i hjerterota av hadde jeg vært en mye mer voldelig person enn det jeg er, og har vært.  

 

Du har helt rett i at jeg ikke likte noe av det du skrev, for du ser ikke reflekterer svært kort ang det jeg skriver. Du sitter på andre siden av skjermen og gjør deg opp dømmende meninger ut ifra enkelte ting jeg faktisk ikke skriver, men du tenker og påstår jeg mener. Kanskje det du bør rette din egen setning mot deg selv, at det du skriver sier mer om deg? At du ikke er alt for gjennomtenkt og positiv, men dømmende og negativ? 

Jeg har i alle fall svart deg ut fra beste evne , og håper du går litt i deg selv  
For all del, har jeg misoppfattet noe må du bare tydeliggjøre dine meninger bedre  - det er jeg helt åpen for.

Ts

 

 

Anonymkode: b7168...d6a

[AnonymBruker]

Jeg er enig med sonush. Du virker enormt krevende som voksen og når jeg leser beskrivelsen av hvordan du var som barn så kan jeg forstå moren din. Jeg oppfatter deg som en enormt selvsentrert type som ikke evner å se så mange andre enn deg selv, og dine tanker og følelser. Sier ikke at moren din har sine feil, men ærlig talt hun gjør en innsats for å bedre forholdet. For moren din sin del og kanskje for din så er det best å bare bryte av forholdet.

Anonymkode: d3880...e83

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med sonush. Du virker enormt krevende som voksen og når jeg leser beskrivelsen av hvordan du var som barn så kan jeg forstå moren din. Jeg oppfatter deg som en enormt selvsentrert type som ikke evner å se så mange andre enn deg selv, og dine tanker og følelser. Sier ikke at moren din har sine feil, men ærlig talt hun gjør en innsats for å bedre forholdet. For moren din sin del og kanskje for din så er det best å bare bryte av forholdet.

Anonymkode: d3880...e83

Orker ikke gjenforklaring av meg, så henviser til mitt svar på Sonush sin kommentar.

Igjennom min oppvekst og ungdomstid så var ordet nei en synd nærmest. Jeg fikk tidenes skyldsfølelse av å si nei, fordi andre ikke ble glade nok. Jeg ble direkte ødelagt innvendig, så jeg føler en viss rett til å føle for utlufring mellom meg og min mor. For å høre ut om hennes opplevelse av meg, men også omvendt. Det er for begges del så vi kan gå videre, for jeg klarer det ikke.

For å sette ting mer på spissen så kan jeg si at min bror er hardt rammet av CP. Han er 3 år eldre enn meg. Pappa og mamma jobba 120% , så på ettermidag og kveldstider måtte jeg lage middag selv til oss. Starte i 6klassen. Jeg måtte dusje han, hjelpe med lekser, underholdning og legge han. Av en eller annen grunn var han begeistrer for håret mitt og likte å ta på det og lukte på det. Jeg sa ofte nei fordi det var direkte ubehagelig, men mamma og pappa sa " la han no ta på dæ. D e jo så koselig for han". Stemoren min reagerte sykt på det, men jeg var jo hennes barn.. Etterhvert som pubertene kom hos han begynte han nærmest å beføle seg ved berøring av håret mitt, enda måtte jeg tåle det. Et nei var ikke greit. Jeg har et greit forhold til min bror, lite kontakt, men bra. Har ikke behov for å snakke med han om fortiden. Vi har vært igjennom så mye tungt sammen, og snakket sammen igjennom oppveksten. Jeg vet hvor jeg har min bror, men det gjør jeg ikke med mamma. Han er virkelig definisjonen på selvsentrert, snakker bare om seg og sitt. Kan spørre meg om hva som har skjedd det siste året og høre i 2 min, men så skal vi prate om han i 2t. Uansett om vi sporer av, sporer han tilbake. Men det er sånn han er, og det plager meg ikke. Jeg gledes av min bror for han er så glad og åpen. Skulle ønske ting var likt med min mor.. Mamma har nok ting på hjertet selv hun ville hatt godt av lufte, og jeg høre. Men den muligheten er jo ikke der når hun viker unna de samtalene. Av og til kan hun gå litt innpå det, men det ee vagt. Jeg har opplevd så mye sterkt på en negativ måte at det er vanskelig å se forbi det. Mamma har fantastiske sider av seg, og jeg liker dem. Men som sagt, jeg trenger den praten. Det gjør meg vondt å ikke komme inn i hjertet hennes å høre henne ut. Det er tross alt mitt største ønske, men respekterer at hun ikke vil. Det gjør bare ting alt for vanskelig..

Ts

 

 

Anonymkode: b7168...d6a