Ble dere klare for og begynne å prøve samtidig?

[AnonymBruker]

Hvis ikke, hvem ble klar først? Hvor lenge "måtte" den andre vente? 

Anonymkode: d62cd...82f

[AnonymBruker]

Jeg ble klar først, og sluttet på p-pillene samme måned. Nå var ikke dette i utgangspunktet for å bli gravid, men hormonprevansjon har alltid tullet med hodet mitt og gitt meg fryktelige humørsvingninger. Samboer var på samme sted etter ca en uke, når han fikk tenkt litt på det. 

Anonymkode: 9539a...e18

[Gjest Sisti]

Ja. Vi var enige på forhånd om å begynne å prøve etter vi ble gift, og det gjorde vi.  

[Oz-]

Jeg er klar nå, men rent praktisk er det ugunstig for oss før om et år. Håper min kjære er klar til det:-)

[AnonymBruker]

Jeg var klar leeenge før han! Kunne sikkert fått 3år før vi fikk. Han er veldig fornuftig av seg og ville ha hus, økonomi og jobb på plass først, noe jeg og ville, så ble til at vi ventet til dette var klart.. Noe jeg er glad for i dag. Vi var begge klare når vi endelig begynte å prøve.

 

Med andremann var vi enige om at vi kunne begynne å prøve til sommeren, og da kanskje få barn våren etterpå.. Da var jeg allerede gravid, og han kom den sommeren vi egentlig skulle begynne å prøve, så da var babyen klar før oss..  

Anonymkode: 7eb08...f5c

[Havrekjeksen]

Nei, jo, ja. Egentlig ikke. Men fordi vi pratet veldig åpent sammen, så føltes det litt ut som om vi tok avgjørelsen sammen og startet på startstreken sammen. 

Vi er like gamle, mannen min og jeg. Og vi har vært sammen i flere år før vi fikk barn. Vi var begge litt på gjerdet om vi ville ha barn i det hele tatt da vi ble sammen. Litt unge og idealistiske så var vi også enige om at adopsjon (og resirkulering generelt) er veldig miljøvennlig. Blåøyde, kanskje. Jeg var nok først ute til å innrømme at jeg vil ha eget barn om jeg kan få. Og at jeg kjente biologisk klokke tikke når jeg passerte midten av tjueårene.

Mannen var litt mer i tvil, men det gikk ikke lang tid før han sa rett ut at han vil ha barn - men ikke helt ennå. I løpet av de neste årene levde vi flott sammen og reiste mye. Ofte sa vi ting som "Åh se der, sånn skal våre barn ha". Slike kommentarer kom fra både ham og fra meg. 

Da vi bestemte oss for å prøve, så var vi på ferie og jeg nevnte at nå nærmer jeg med 30 og dersom vi skal ha barn så må vi prøve snart. Så han foreslo å begynne prøvingen med en gang. Og det gjorde vi. 

Hadde det ikke vært for at han hadde reservasjoner flere år før, så hadde vi nok startet da. Men fordi han var åpen om at han ville ha, men ikke ennå, og forklarte hvorfor han ønsket å vente litt, så føltes det helt greit for meg. For jeg visste han var "med" og visste at dette var tidsbregrenset. Og jeg turte også å ta opp tråden igjen når jeg følte at det begynte å haste for meg. 

[Nanami]

Vi er begge to klar nå, men siden det fortsatt er litt uklar bosituasjon det neste året, så bør vi vente. Han har for øvrig ytret ønske om at jeg skal slutte på p-piller etter sommeren. Men vi snakket om ønsket om barn og familie allerede på de første datene. Jeg er i slutten av tyveårene og han i begynnelsen av tredveårene. 

[AnonymBruker]

Mannen var klar flere år før meg! Jeg hadde sagt fra før vi giftet oss at jeg ikke ønsket barn, og vi hadde vært gift i nesten ti år før jeg forandret mening, veldig treg biologisk klokke ;-) fikk ikke barn før vi var 36/38. Barneønske hans var veldig stort, jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å ikke ville gi han et barn, og forstår ikke at han ikke fant seg noen andre som kunne oppfylle ønsket hans!? Viser vel bare hvor høyt han elsker meg :-) 

Anonymkode: b27e3...033

[AnonymBruker]

Jeg var klar et år før han. Etter mildt press i et halvt år så satt vi en dato vi ble enige om at fra da av gønner vi på  

Anonymkode: 5746a...bb7

[Kli]

Vi var begge enige om å vente til utdanning, jobb og bosituasjon var på plass. Når jeg hadde hatt fast jobb i ca 1/2 år sa jeg at jeg var klar (han hadde da hatt fast jobb i 2-3 år mens jeg fullførte studiene). Ca 1 mnd etterpå var han også klar, så da sluttet jeg på pillene  

[AnonymBruker]

Jeg var klar kanskje et halvår før han. Han trengte tid på å venne seg til tanken. Nå, 7-8 mnd etter at jeg begynte å føle meg klar, har vi sammen bestemt at jeg skal slutte med p-pillene. Er veldig glad for at jeg ventet til begge var klare, det gjør at jeg gleder meg ekstra mye til den dagen det skjer noe

Anonymkode: 9e205...0bf

[AnonymBruker]

Vi var begge enige om å starte prøvingen etter bryllupet. Prevensjonen sviktet ti dager før bryllupet og vips så var jeg gravid på bryllupsdagen ( Testet forøvrig negativt på bryllupsdagen så babyen fikk seg en real fest...) Barn nr 2 var det mannen som var en rolig pådriver for, jeg lot meg overtale ganske fort. Barn nr 3 derimot har vi begge vært frem og tilbake på i et par år. Mannen sier at vi kan få et til dersom det er veldig viktig for meg da, og nå gleder han seg

Anonymkode: 2752a...528

[AnonymBruker]

16 timer siden, Pompom skrev:

Vi er begge to klar nå, men siden det fortsatt er litt uklar bosituasjon det neste året, så bør vi vente. Han har for øvrig ytret ønske om at jeg skal slutte på p-piller etter sommeren. Men vi snakket om ønsket om barn og familie allerede på de første datene. Jeg er i slutten av tyveårene og han i begynnelsen av tredveårene. 

Ikke for å drive verpepress, men jeg "angrer" på at vi utsatte hele tiden pga faktorer som ikke var helt krise. 

Om en bor i en ettroms og begge har ustabile jobber og/eller vært sammen maks et par år så er det smart å vente. 

Men de fleste andre ting ordner seg, eller kan endres plutselig uten forvarsel. 

Det går helt fint an å dele soverom med en baby en god stund, og det går helt fint an å vente med kjøp etc. 

Sålenge økonomi er OK og forholdet er bra og stabilt(vart en god stund type noen år) så er det ingen grunn til å vente på noe man ikke aner om vil funke eller ikke. 

Jeg sluttet å utsette når jeg rundet 30, litt fordi jeg ville ha tid til å vurdere adopsjon om ikke egne forsøk gikk. 

Nå fikk jeg etterhvert, men må begynne på nr 2 litt før jeg egentlig er klar pga alder og at vi brukte litt tid sist. 

Hadde jeg prøvd tidligere hadde jeg ikke hatt baby/våkenetter og økt ansvar på jobbfronten samtidig. 

Anonymkode: c002e...69c

[Nanami]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å drive verpepress, men jeg "angrer" på at vi utsatte hele tiden pga faktorer som ikke var helt krise. 

Om en bor i en ettroms og begge har ustabile jobber og/eller vært sammen maks et par år så er det smart å vente. 

Men de fleste andre ting ordner seg, eller kan endres plutselig uten forvarsel. 

Det går helt fint an å dele soverom med en baby en god stund, og det går helt fint an å vente med kjøp etc. 

Sålenge økonomi er OK og forholdet er bra og stabilt(vart en god stund type noen år) så er det ingen grunn til å vente på noe man ikke aner om vil funke eller ikke. 

Jeg sluttet å utsette når jeg rundet 30, litt fordi jeg ville ha tid til å vurdere adopsjon om ikke egne forsøk gikk. 

Nå fikk jeg etterhvert, men må begynne på nr 2 litt før jeg egentlig er klar pga alder og at vi brukte litt tid sist. 

Hadde jeg prøvd tidligere hadde jeg ikke hatt baby/våkenetter og økt ansvar på jobbfronten samtidig. 

Anonymkode: c002e...69c

Hei! Takk for gode råd og erfaringer. Nå er det nettopp disse tingene som har betydning som er uklare i vår situasjon. Vi har ikke vært sammen i flere år. Vi skal flytte sammen til sommeren om alt klaffer, men det kan også hende vi må bo i hver vår by i et års tid. 

Vi må rett og slett avklare dette før vi kan begynne med prøving. Vi har andre ting på stell, som økonomi og jobb. Blir vi i samme by fra sommeren kan vi kjøpe leilighet med ok størrelse. Men vi må rett og slett være litt mer sammen, og så må vi avklare om vi får blitt i samme by det neste året.  

Når jeg sa slutten av tyveårene, så mente jeg 27. Så jeg har fortsatt noen år før det er helt krise. Vi er begge enig om at innen to år, så vil vi ha barn, og da må vi begynne prøvingen snart. Men om det utsettes ett års tid, tror og håper jeg går helt fint. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å drive verpepress, men jeg "angrer" på at vi utsatte hele tiden pga faktorer som ikke var helt krise. 

Om en bor i en ettroms og begge har ustabile jobber og/eller vært sammen maks et par år så er det smart å vente. 

Men de fleste andre ting ordner seg, eller kan endres plutselig uten forvarsel. 

Det går helt fint an å dele soverom med en baby en god stund, og det går helt fint an å vente med kjøp etc. 

Sålenge økonomi er OK og forholdet er bra og stabilt(vart en god stund type noen år) så er det ingen grunn til å vente på noe man ikke aner om vil funke eller ikke. 

Jeg sluttet å utsette når jeg rundet 30, litt fordi jeg ville ha tid til å vurdere adopsjon om ikke egne forsøk gikk. 

Nå fikk jeg etterhvert, men må begynne på nr 2 litt før jeg egentlig er klar pga alder og at vi brukte litt tid sist. 

Hadde jeg prøvd tidligere hadde jeg ikke hatt baby/våkenetter og økt ansvar på jobbfronten samtidig. 

Anonymkode: c002e...69c

Jeg er helt enig men det er ikke mannen...

Anonymkode: d62cd...82f

[AnonymBruker]

Jeg var klar i 2011, ikke samboer. Han først etter vi giftet oss i 2014. Var viktig for han at vi var gift først viste det seg  Fikk første barn nå i februar... Så jeg har ventet på henne i 5 år, hehe.

Anonymkode: b4676...81a