Veldig usikker på hva jeg bør gjøre :(

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 22 år som sliter litt for tiden. De siste par årene har jeg trivdes mer og mer "for meg selv". Det vil si - jeg trives best i mitt eget selskap, og er sjelden i store sosiale sammenkomster. Det hender at jeg treffer en venninne en sjelden gang, men jeg er aldri på fester osv. Dette plager ikke meg her og nå, men jeg har begynt å tenke på utviklingen i framtiden. 

Det siste året har jeg studert over nett. Litt fordi jeg ikke har orket å gå et "vanlig studie" (gikk et år på universitetet i fjor), og litt fordi det studiet jeg ville gå gikk over nett. Til høsten har jeg søkt sykepleie, fordi jeg ønsker å ta mer utdanning, og synes dette virker interessant. 

Men: Nå er jeg utrolig nervøs for hvordan jeg skal takle å begynne å studere på universitetet igjen. Jeg er jo vant til å være hjemme hver eneste dag og lese. En typisk dag for meg har vært å være hjemme og lese hele dagen, og trene enten ute eller på treningssenter. I helgene har jeg bare vært hjemme, trent, og besøkt foreldrene mine.

Til høsten skal jeg jo da plutselig begynne å dra på skolen hver dag, omgås andre mennesker hver dag osv. Det blir veldig nytt for meg siden jeg det siste året har vært "overlatt til meg selv". Jeg kommer jo fortsatt til å trives best i mitt eget selskap, men likevel kommer jo hverdagen plutselig til å bli veldig annerledes. Jeg gruer veldig for at jeg ikke skal takle det, og kanskje droppe ut av studiet, fordi det er noe jeg IKKE vil gjøre, da jeg har et stort ønske om å ta denne utdanningen. 

Noen som har råd? Som kanskje har vært i samme situasjon selv, eller som bare tenker noe rundt dette? Setter pris på alle svar, fordi det er vondt å ha ekle tanker om hvordan jeg skal takle framtiden... 

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

Alt er en vane, sa grisen da den ble flådd. Du kan ikke sitte hjemme alene resten av livet.

Anonymkode: 38f33...ba0

[lovedrug]

Ikke fortsett og drøye det ihvertfall ,det blir bare verre og verre etter som tiden går .

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt er en vane, sa grisen da den ble flådd. Du kan ikke sitte hjemme alene resten av livet.

Anonymkode: 38f33...ba0

Nei, jeg innser jo det. Det har jo blitt en vane siden jeg nærmest sluttet på universitetet det siste kvartalet (jeg fullførte eksamenene, men var sjelden på skolen), og siden jeg har studert over nett det siste året.

Jeg er jo ute av leiligheten i løpet av dagen, da jeg ofte er på treningssenteret eller går litt rundt i byen. Men jeg er IKKE vant til å skulle møte opp noe sted til et bestemt tidspunkt, forholde meg til og samarbeide med andre studenter over lengre tid osv. 

I tillegg er jeg bekymret over hvordan jeg skal fungere i praksis under sykepleierstudiet, og hvordan jeg skal fungere i yrkeslivet når jeg forhåpentligvis blir ferdig utdannet. Kanskje er ikke dette studiet for meg siden det handler mye om å jobbe med mennesker, men jeg orker iallefall ikke tanken på en typisk kontorjobb eller noe. Synes dette er veldig vanskelig

Håper jo at jeg skal klare å snu vanen når høsten kommer, men jeg er veldig redd for at jeg skal droppe ut. 

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

8 minutter siden, lovedrug skrev:

Ikke fortsett og drøye det ihvertfall ,det blir bare verre og verre etter som tiden går .

 

Ja, og det har jo pågått så lenge at det er blitt et vanlig liv for meg. Studiet begynner i august, så det kommer jo til å fortsette inntil da, altså i fire måneder til. Vet jo at jeg er inne i en ond sirkel, og vil gjerne bryte den, men skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det før jeg blir "kastet ut" i studiet til høsten. Får vondt i magen når jeg tenker på dette. 

Anonymkode: 91e02...643

[lovedrug]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og det har jo pågått så lenge at det er blitt et vanlig liv for meg. Studiet begynner i august, så det kommer jo til å fortsette inntil da, altså i fire måneder til. Vet jo at jeg er inne i en ond sirkel, og vil gjerne bryte den, men skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det før jeg blir "kastet ut" i studiet til høsten. Får vondt i magen når jeg tenker på dette. 

Anonymkode: 91e02...643

Finnes det ingen du kan prate med for og få tankene litt på plass?

[AnonymBruker]

8 minutter siden, lovedrug skrev:

Finnes det ingen du kan prate med for og få tankene litt på plass?

Jeg har snakket litt med moren min om det, men hun sier sånne typiske ting som at "du får bare vente og se hvordan det går til høsten, det ordner seg nok". Men dette får meg ikke til å slutte å bekymre meg for om jeg skal takle å gå et vanlig studie på universitetet, og ikke minst for om jeg kommer til å fungere i yrkeslivet som sykepleier etterpå. 

Jeg hadde jo et sånt vanlig liv tidligere, men det er de par siste årene jeg er blitt utrolig introvert. Skulle ønske jeg bare kunne fått tilbake det livet jeg hadde før, da jeg var på skolen hver dag, var sosial og snakket med mange, og var NORMAL. Hater at dette er blitt en vane, og jeg er mer "vanedyr" enn gjennomsnittspersonen også, tror jeg. 

Mitt største ønske er å begynne på studiet til høsten, og fullføre alle tre årene, og kunne jobbe som sykepleier i årene fremover. Det er utrolig slitsomt at jeg er redd for sånne vanlige ting som å skulle møte opp en bestemt plass på et bestemt tidspunkt om morgenen, skulle samarbeide med andre studenter, ha en hektisk hverdag med studier, trening osv... Sånne ting er jo normalt, og var også normalt for meg før, men ikke de siste par årene. Hvis jeg vet at jeg en dag i feks. neste uke skal til tannlegen kl 8 (altså møte opp et sted om morgenen og MÅ rekke det) så må jeg begynne å forberede meg flere dager i forveien for at det skal gå. Jeg skjemmes av meg selv

 

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

Jeg opplever en stor frihet på sykepleiestudiet. Jeg går på en skole med et svært kull, og med lite obligatorisk undervisning. Dette passer meg helt utmerket, for jeg er sånn som deg at jeg liker best å lese alene hjemme, og strukturere min egen hverdag selv. Vi har jo praksis da, og da blir det naturlig nok en mer rutinepreget hverdag, men praksisen utgjør bare ca. 9 uker hvert semester. I tillegg til at praksisen alltid går kjempefort, og man blir fort vant til den type hverdag også. Vi jobber i tillegg bare 30 timer i uka, så har mye fritid for det om. 

Dette kommer til å gå helt fint  Noen ganger må man bare bevege seg utenfor komfortsonen sin, og vi mennesker tilpasser oss fort nye rutiner. 

Anonymkode: dc7aa...378

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever en stor frihet på sykepleiestudiet. Jeg går på en skole med et svært kull, og med lite obligatorisk undervisning. Dette passer meg helt utmerket, for jeg er sånn som deg at jeg liker best å lese alene hjemme, og strukturere min egen hverdag selv. Vi har jo praksis da, og da blir det naturlig nok en mer rutinepreget hverdag, men praksisen utgjør bare ca. 9 uker hvert semester. I tillegg til at praksisen alltid går kjempefort, og man blir fort vant til den type hverdag også. Vi jobber i tillegg bare 30 timer i uka, så har mye fritid for det om. 

Dette kommer til å gå helt fint  Noen ganger må man bare bevege seg utenfor komfortsonen sin, og vi mennesker tilpasser oss fort nye rutiner. 

Anonymkode: dc7aa...378

Jeg har en bekjent som studerer sykepleie der hvor jeg også skal studere, og hun sier at det er en del obligatorisk, men de fleste forelesninger er valgfrie. Likevel ønsker jeg jo å klare å møte opp i forelesning, siden det kan være nyttig med tanke på hva som er viktig/mindre viktig i pensum osv. 

Det siste halvåret jeg gikk på universitetet i fjor, droppet jeg alt som ikke var obligatorisk, for å være mest mulig hjemme for meg selv og lese. Da gikk jeg mye dårligere karakterer enn jeg gjorde det første halvåret (da jeg var i nesten alle forelesninger og øvinger). Så det lønner jo seg å møte opp når man skal studere fulltid. Og det er det jeg er redd for at jeg ikke skal greie

Du har rett i at man må bare bevege seg ut av komfortsonen, og at vi tilpasser oss rutiner. Men jeg er så redd for at jeg skal gå på den "smellen" hvor jeg rett og slett dropper ut, fordi jeg ikke takler det. Det vil jo da i så fall skje ganske tidlig i studiet, FØR man tilpasser seg nye rutiner. 

For min del kunne det blitt august med en eneste gang, fordi jeg vil bryte denne onde sirkelen før den får pågått enda lengre. Men det er jo fortsatt fire måneder ventetid igjen, og jeg hater det  

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

Hopp i det! Det går sikkert bra. Ikke ta sorgene på forskudd. Kan du snu tankegangen din, "kos deg hjemme alene" nå mens du kan, så blir det annerledes til høsten, og det blir bra det også. Det er ingen grunn til at du skal droppe ut, nå lader du opp batteriene alene, så går det sikkert bra. Du behøver jo ikke være supersosial utenom undervisningen? Det er ikke så rart at en tannlegetime som er utenfor dine rutiner i dag blir en stor greie. Når du begynner på studiet, blir daglig oppmøte rutinen.

Anonymkode: a908e...b1c

[AnonymBruker]

Jeg vill jobbet et år eller to. Lett å si at man bare skal hoppe i det, men utrolig surt å sitte med regningen til et avbrutt studium fordi alle sa det kom til å bli bra. Er ikke sikkert sykepleier passer personligheten din. Hva er motivasjonen din for å bli sykepleier? Er det noe du virkelig vil? Eller bare velger du noe du tror er trygt?

Anonymkode: f8de2...39e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vill jobbet et år eller to. Lett å si at man bare skal hoppe i det, men utrolig surt å sitte med regningen til et avbrutt studium fordi alle sa det kom til å bli bra. Er ikke sikkert sykepleier passer personligheten din. Hva er motivasjonen din for å bli sykepleier? Er det noe du virkelig vil? Eller bare velger du noe du tror er trygt?

Anonymkode: f8de2...39e

Jeg kjenner jeg er litt ferdig med å "bare" jobbe før jeg begynner å studere, da jeg jobbet fulltid ett år etter videregående, og det er ikke noe jeg vil gjøre igjen før jeg får meg en utdannelse. Så tenker jeg at hvis jeg utsetter utdannelsen enda mer, så vil det kanskje bli enda vanskeligere å komme i gang om et år eller to? 

Grunnen til at jeg ønsker å bli sykepleier er fordi jeg synes det virker interessant å jobbe som det, lære om kroppen, behandling, medisinering osv. Sto mellom sykepleier, fysioterapeut og lærer, og alle de tre yrkene er jo ganske sosiale yrker hvor man jobber med mennesker. Som sagt kunne jeg aldri tenkt meg å sitte inne på et kontor eller være for meg selv mesteparten av arbeidsdagen. Tror det er fordi jeg egentlig, fra grunnen av, er en sosial person, men jeg har bare forandret meg de siste par årene, uten at jeg vet hvorfor... Jeg er utrolig glad i å være aktiv og trene, så derfor vil jeg ha et aktivt yrke hvor jeg kan få brukt kroppen min, ikke bare sitte i ro. Hvis du skjønner hva jeg mener Jeg velger det ikke fordi jeg tror det er tryggere enn noe annet. Tvert imot føler jeg jo det er utrygt, med tanke på situasjonen jeg er i nå. 

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

Finn deg en sommerjobb, og bryt rutinen allerede nå   Det blir verre jo lenger du venter. 

Anonymkode: ea49f...2bd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Finn deg en sommerjobb, og bryt rutinen allerede nå   Det blir verre jo lenger du venter. 

Anonymkode: ea49f...2bd

I sommer skal jeg være en del utenlands, så derfor har jeg ikke fått noen jobb ennå siden det er svært få uker jeg har mulighet til å jobbe. Men kan jo fortsette å prøve, selvfølgelig! Planen var egentlig å ikke jobbe denne sommeren, pga. utenlandsoppholdene.

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

Du har vel lyst til å være et normalt, sosialt, fungerende menneske? 

Du er ikke syk, du har lagt deg til en vane fordi du trives i eget selskap. Slutt å grave deg ned i noe som bare er en vane. Det er virkelig ikke vanskelig å komme seg opp og ut når man bare "trives i eget selskap". 

Anonymkode: b97bc...187

[AnonymBruker]

Husker godt venninna mi sleit. Hun hadde få venner der hun vokste opp, kun meg og ei annen. Sjelden ute, kun hjemme med foreldre og søsken. Såvidt jeg fikk henne med ut et par ganger. Så begynte hun på skole langt unna og måtte bo på hybel, ofte gråt hun og ville hjem. Men samtidig ønsket hun det studiet veldig. Periodene det var praksis var hun hjemme. Men over tid så gikk det seg litt mer til. Hun ble med en studie gruppe som viste seg å bli nære venner. Og nå som hun har muligheten til å bo hjemme etter endt studie så har hun flyttet for å få best mulig jobb. Det vet jeg er noe hun ikke så for seg, men bare det å presse seg over første året, bli med i en studie gruppe også tror jeg hun begynte på et treningssenter. Det reddet henne. Kjenner ingen andre som har slitt så mye sosialt som henne. Veldig kult at hun presset seg såpass for husker en påske hun sa bestemt at hun skulle gi seg og vi pratet masse om det og ba henne prøve frem til høsten. 

Tror det ordner seg bare du bestemmer deg for det 😊

Anonymkode: 32703...1d0

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel lyst til å være et normalt, sosialt, fungerende menneske? 

Du er ikke syk, du har lagt deg til en vane fordi du trives i eget selskap. Slutt å grave deg ned i noe som bare er en vane. Det er virkelig ikke vanskelig å komme seg opp og ut når man bare "trives i eget selskap". 

Anonymkode: b97bc...187

Jeg er ikke syk nei, og ja, jeg har lyst til det! Det uttrykker jeg jo flere ganger her. 

Men jo, det er vanskelig å "bare komme seg opp og ut", når det har pågått så lenge som det har til meg. Tror ikke noen kan skjønne situasjonen uten å ha vært i den selv, eventuelt i nær kontakt med noen som har hatt en slik situasjon. 

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husker godt venninna mi sleit. Hun hadde få venner der hun vokste opp, kun meg og ei annen. Sjelden ute, kun hjemme med foreldre og søsken. Såvidt jeg fikk henne med ut et par ganger. Så begynte hun på skole langt unna og måtte bo på hybel, ofte gråt hun og ville hjem. Men samtidig ønsket hun det studiet veldig. Periodene det var praksis var hun hjemme. Men over tid så gikk det seg litt mer til. Hun ble med en studie gruppe som viste seg å bli nære venner. Og nå som hun har muligheten til å bo hjemme etter endt studie så har hun flyttet for å få best mulig jobb. Det vet jeg er noe hun ikke så for seg, men bare det å presse seg over første året, bli med i en studie gruppe også tror jeg hun begynte på et treningssenter. Det reddet henne. Kjenner ingen andre som har slitt så mye sosialt som henne. Veldig kult at hun presset seg såpass for husker en påske hun sa bestemt at hun skulle gi seg og vi pratet masse om det og ba henne prøve frem til høsten. 

Tror det ordner seg bare du bestemmer deg for det 😊

Anonymkode: 32703...1d0

Ja, jeg skjønner at jeg må presse meg selv litt. Men jeg har vært utrolig dårlig på det hittil (jeg har prøvd), og derfor er jeg redd det ikke skal gå. Det er liksom ikke det at jeg er redd for å være blant andre mennesker. Jeg trener på treningssenter flere ganger i uken, og føler et normalt forhold til andre mennesker de gangene jeg er ute blant dem. Men det er på en måte det å ha forpliktelser i hverdagen, ikke kunne legge opp alt og bestemme selv, ikke kunne dra hjem når jeg vil, og forholde meg og være avhengig av andre mennesker over lengre tid. Det er det som virker skummelt og "nytt" for meg. Nå kan jeg jo lese når jeg vil, se TV når jeg vil, trene når jeg vil osv., fordi alt er opp til meg selv. Det er det ikke når jeg må følge et fulltidsstudie på universitetet, med forelesninger, øvinger, praksis og alt som er. Lange dager, mye læring, mye lesing. Det er fullstendig fjernt for meg som har vært mye overlatt til meg selv de siste par årene

Anonymkode: 91e02...643

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke syk nei, og ja, jeg har lyst til det! Det uttrykker jeg jo flere ganger her. 

Men jo, det er vanskelig å "bare komme seg opp og ut", når det har pågått så lenge som det har til meg. Tror ikke noen kan skjønne situasjonen uten å ha vært i den selv, eventuelt i nær kontakt med noen som har hatt en slik situasjon. 

Anonymkode: 91e02...643

Jeg har begynt på nye studier selv jeg, etter lange perioder med studiebrudd og "orker ikke gå ut fordi verden er så slitsom". Det går helt fint hvis man vil få det til.

Anonymkode: b97bc...187

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har begynt på nye studier selv jeg, etter lange perioder med studiebrudd og "orker ikke gå ut fordi verden er så slitsom". Det går helt fint hvis man vil få det til.

Anonymkode: b97bc...187

Jeg vil få det til  Men tror ikke helt du skjønner situasjonen. Det handler ikke om å ha det litt kjipt fordi man ikke likte studiet, og derfor sluttet. Men uansett, takk for støtte!

Anonymkode: 91e02...643