Flytte til engelsktalende land med barn?

[Gjest Anonymous]

Hei!

Vi vurderer å flytte til New Zealand, enten til sommeren eller neste år. Vi har to gutter, en på 5 år (skal begynne skole til høsten) og en på ett år. Er det noen som har erfaring på hvordan dette påvirker barna? Den største må jo begynne på skole der, ett år etter at de "innfødte" begynte, og engelsk kan han jo ikke.

Jeg og min mann har bodd der i ett år før vi fikk barn, og vi fant paradis Men er det paradis å flytte med barn? Skjønner jo jeg å at tilværelsen blir en annen enn da vi bodde der alene, så jeg har ikke urealistisk syn på saken.

[ivanka]

kan ikke si noe spesifikt om akkurat den situasjonen, men generelt lærer barn språk veldig fort.

[Gjest Anonymous]

Hvis dere skal flytte med barna så er jo alderen på barna deres perfekte nå, før den eldste begynner på skolen og den lille er så liten.

Så lenge dere voksne trives og har det bra så vil barna også trives. Jeg tror det vil gå bra jeg og ønsker dere lykke til.

[Gjest Melk]

Min samboer flyttet til USA da han var 9, uten å kunne ett ord. Gikk på fin skole med andre internasjonale barn, men ingen som snakket norsk. Fikk litt språktrening før han dro.

Klassen var vant til barn som ikke var gode i engelsk. Han ville først ikke åpne munnen, helt til læreren (med vilje) sa noe provoserende om Norge (a la: det norske flagget er gult og blått, og viste det svenske flagget). Da protesterte han villt, og var deretter aktivt med i klassen så godt han kunne. Foreldrene inviterte klassen hjem på fest (vikitg å gjøre seg litt populær raskt), og de var aktive i nærmiljøet.

Etter 2 år snakket han flytende, noe han fremdeles gjør, hvilket har gitt han store fortrinn i jobbsammenheng.

For han var dette overhodet ikke trumatisk.

[søndagsengel?]

Jeg har en venninne som flyttet til et engelsktalende land da hun skulle begynne i 1. klasse. Hun bodde der i 1 år, og da hun kom hjem snakket hun flytende engelsk. Hun fikk dessuten venner fra mange land som hun holdt kontakten med, slik at hun fortsatte med å bruke engelsken hun hadde lært.

(En annen jeg vet om flyttet til Kina med foreldrene da hun var spedbarn. Hun hadde kinesisk barnepike på dagtid, noe som førte til at hennes første ord var kinesiske... Da var det ikke lett å være foreldre som ikke forsto hva babyen deres sa!!)

[Gjest Gjesta]

Er det noen som har erfaring på hvordan dette påvirker barna? Den største må jo begynne på skole der, ett år etter at de "innfødte" begynte, og engelsk kan han jo ikke.

Samboeren min flyttet til Norge, og begynte rett i 2.klasse på barneskolen uten å kunne snakke norsk. Han snakker flytende sørlandsk nå,...

[Miranda]

Tror det vil være en stor fordel for dere om dere flytter nå, - det må jo være det perfekte tidspunktet. Rent språkmessig vil det gi store fordeler senere i livet. Har dere planer om å bosette dere der "for alltid", eller er det for en periode?

[Arkana]

Jeg har ingen egne erfaringer, men fra mine kunnskaper om barns utvikling kan jeg si at det er helt uproblematisk og faktisk en stor fordel. Barn lærer språk veldig lett, som voksen får man derimot store problemer med å lære språk helt flytende. Barn har ingen problemer med å lære seg flere språk parallellt (jeg har selv vokst opp i et hjem hvor vi snakket tre språk) og lærer alle språkene like godt.

[Tusenfryd]

Vi flyttet til England da jeg var liten, jeg ble plassert i vanlig engelsk skole og etter tre uker snakket jeg det flytende - som de andre barna. Jeg hadde ingen språktrening på forhånd.

Hjemme snakket vi norsk som vanlig og jeg hadde ingen problemer med språket da jeg kom hjem igjen.

Utfordringen er å holde det vedlike. Jeg er litt bitter for at ingen gjorde det for meg da vi kom hjem til Norge - men jeg vet at det var jeg som ikke ville som den sta drittungen jeg var.

Ellers er det en fantastisk erfaring som barn, og husk med barns hukommelse, hva som fester seg og hva som preger dem, så er det dette som vil bli barndommen deres. Norge også ja, men 1 år fra 5-6 år er mye mer enn vi tror og vil gjøre svært inntrykk.

[Gjest Anonymous]

Vil bare si at det ikke alltid er like enkelt for barn aa flytte til utlandet. Og barn lärer ikke et nytt spraak flytende paa tre uker. Det tar adskillig lengre tid!

Har selv bodd i flere "utland" med barn, og min erfaring er at ofte vil disse barna mange ganger bli rotlöse. Det vil si de vet ikke lenger hvor de kommer fra, selv om man er obs paa dette og gir norsk kultur og norsk spraak hjemme.

Skolen kan ogsaa bli ganske problematisk. Ihvertfall hvis man har tenkt aa benytte seg av lokale tilbud og ikke internasjonale skoler. Lokale skoler har ofte ikke spraakoppläring og barnet ditt vil i en laaaaaang periode bli spraaklöst. Det vil si at den eneste form for spraak han/hun har er kroppsspraak, og det kan lett bli mange misforstaaelser ut av dette,som igjen kan före til aggresjon etc etc etc.

Inetrnasjonale skoler er ofte veldig bra. Mine barn har värt der, men de koster. Regn med ca 100 000 nkr pr aar pr barn og hvis man ikke har en sponsor .....vel saa kan det bli forholdvis dyrt.

Ikke for aa skremme deg, men dette er ting dere bör tenke over naar dere flytter med barn.

[Gjest Hoved innlegger :)]

Takk for mange synspunt!

Vi har vel kanskje tenkt å bli boende en stund ja, men litt vanskelig å bestemme noe sånt for alltid. Reiser jo i fra besteforeldre og oldeforeldre....

New Zealand er et veldig flott land, med spennende kultur og flotte mennesker. Desuten har de godt klima, og brunost finnes i noen butikker

Er i gang med jobbsøkings prosessen, så får vi se hva som skjer.

[Gjest Melk]

Har selv bodd i flere "utland" med barn, og min erfaring er at ofte vil disse barna mange ganger bli rotlöse.  Det vil si de vet ikke lenger hvor de kommer fra, selv om man er obs paa dette og gir norsk kultur og norsk spraak hjemme.  

Tror det er stor forskjell på å bo flere steder, og å ha et fast tilholdssted man etter oppholdet vender tilbake til. Jeg kjenner også barn som er vokst opp i 3-4 ulike land, de føler svært liten tilknytning til Norge. Men å dra for noen år til ett land er nok mye enklere.

[Gjest Tristessa]

Bodde i England i et år da jeg var fire, og lærte språket fort og godt. Ikke noe problem mens de er så små, vil jeg tro.

[Gjest Anki]

Vi flyttet til USA da jeg var 5. Kunne ikke ett ord engelsk, og begynte rett på skolen. Det var helt forferdelig, husker ennå hvordan jeg gråt og gråt på skolen, og kunne ikke snakke med noen. Det tok ikke bare noen uker å lære seg språket nei, var nok heller snakk om måneder før jeg forsto og enda lenger før jeg kunne gjøre meg forstått.

Etter et år flyttet vi til en nye skolekrets, alltid ny i klassen, som ikke kjenner noen. Selv da vi kom tilbake til Norge var jeg jo den som ikke kjente noen. Noen år senere dro vi igjen utenlands , igjen ny i klassen.

Ja, lærte engelsk veldig godt, og lærte å måtte tilpasse meg nye situasjoner hele tiden. Men kan ikke si at det er noe jeg syntes var kjekt. Lærte meg å vise enn tøff og glad fasade, men inni var jeg alltid usikker på om jeg egentlig passet inn, og er det til en viss grad ennå. Jeg vil aldri at mine barn skal ha det slik, vil at de skal oppleve kontinuitet og trygghet.

[Miranda]

Jeg vil aldri at mine barn skal ha det slik' date=' vil at de skal oppleve kontinuitet og trygghet.[/quote']

Jeg er enig i at det ikke er "bare" å rive barn ut av sine trygge rammer. Det tar tid å etablere seg. Men å rive opp røttene en enkelt gang kan jeg ikke se er det store problem. Barna det her er snakk om er under skolealder, og er ikke tilknyttet en skoleklasse på nåværende tidspunkt.

Lykke til med jobbsøkingen

(Jeg må innrømme jeg er bitte litte grann misunnelig )

[Gjest Anonymous]

Så spennende!!!

Barn tilpasser seg mye letter enn vi voksne, og de lærer språk på en helt annen måte. Tror det vil gå helt fint, og det vil være en god opplevelse å ha med seg videre i livet.

Når det gjelder å "rive" bar ut av sine trygge omgivelser, tror jeg det er sterkt overdrevet!

I dette tilfelle er det snakk om et par år i samme land, for så å dra hjem..?

Så lenge ungene ikke er eldre vil de ikke ha problemer med å tilpasse seg hjemme når de er tilbake.

Det er i den siste tiden forsket en del på de såkalte"globale" barna. De som vokser opp i mange forkjelligeland, som flytter ofte og ikke får fotfeste. De som gang på gang må skaffe seg nye venner og tilpasse seg nye miljøer. De blir ofte rastløse og føler seg ikke hjemme noe sted... En sånn oppvekst tror jeg kan være vanskelig, men ikke å bo i utlandet noen år, for så å reise hjem... Det tror jeg heller er veldig sunt!

Må innrømme at også jeg ble litt misunerlig på dere, ønsker å bo i utlandet noen år selv.

er det lett å få jobb der? Hva slags utdannelse har dere?

Hvordan går dere frem, med å eteblere dere der?

Ønsker dere lykke til og håper dere trives like mye med barn!

[Holly Hobbie]

Jeg kjenner flere som boode 1+ aar i utlandet fra de var 7-8 aar. Alle klarte seg bra og laerte et nytt spraak flytende, enten det var engelsk eller fransk eller tysk. De ga uttrykk for at de likte seg og kom hjem med et utvidet syn paa verden!

[Gjest Anki]

Jeg er enig i at det ikke er "bare" å rive barn ut av sine trygge rammer. Det tar tid å etablere seg. Men å rive opp røttene en enkelt gang kan jeg ikke se er det store problem. Barna det her er snakk om er under skolealder, og er ikke tilknyttet en skoleklasse på nåværende tidspunkt.

Den eldste er snart i skolealder, men uansett blir det vel barnehage siden begge foreldre skal jobbe?... Lillesøsteren min var bare to da vi flyttet, og gikk i barnehage. Hun har like sterke minner som meg av å være hjelpesløs pga språk. Vi kunne jo ikke gjøre oss forstått.

Ikke dermed sagt at man ikke kan flytte til utlandet selv om man har barn. Men det er ikke bare fantastisk og flott og utvidelse av horisonter... Ville bare få frem at det kan oppleves som litt vanskelig for barna, selv om de fleste andre her var udelt positive.

[Gjest Anonymous]

Jeg har barn som i dag er "verdensborgere" ikke norske. Ja, de snakker flere spraak flytende, og da mener jeg paa morsmaals nivaa, og ikke bare det aa kunne gjöre seg forstaatt.

Men det har ogsaa godt paa bekostning av mye annet. Lite eller ingen kontakt med Norge. Mye frustrasjon og spraakforvirring i lang tid. Lite eller ingen kontakt med familiene hjemme.

Javisst, de har faatt med seg mye annet ogsaa. En mye större aksept for kulturforskjeller. En annen form for trygghet. Der de setter fra seg kofferten i dag, der bor de.

Men jeg har ogsaa sett mye trist blant utenlandsnordmenn. Det er nemlig ikke bare gloria og väre bosatt ute. Men det er heller ikke bare gloria og komme hjem igjen. De erfaringene man har gjort passer ikke inn i hjemme miljöet noe mer heller. Saa man har lett for aa falle utenfor hele tiden. Vennene man hadde da man dro, har forandret seg. Barna/ungdomen har forandret seg. Og faa innpass paa nytt kan väre veldig töfft.

Paa den andre siden, ja det er fint ute. Men ha bakkekontakt. Det er ikke bare helt enkelt heller.