Lite kos

[Gjest Anonymous]

Jeg har funnet en fantastisk mann. Han er både snill, voksen, humoristisk og seriøs og vi har det veldig fint sammen.

Men det er noe som plager meg, og det er at jeg er MYE mer kosete enn ham. Det virker som han ikke er så opptatt at ømhet, kjærtegn osv. For meg er det naturlig å kose litt når man våkner sammen mens han kan finne på å stå rett opp. Vi er i startfasen og jeg vil gjerne være nær ham mest mulig, men han har det visst ikke på samme måte.

I begynnelsen trodde jeg at han kanksje var sjenert, så kom det en periode hvor jeg trodde han kanskje ikke var nok interessert, og nå tror jeg han er det..men at han ikke er av den kosete typen. Jeg har hintet frempå og da virker det som om at han ikke har skjønt at jeg blir såret når han ikke er kjærlig nok mot meg.

Så tenker jeg på tiden fremover. Skal jeg prøve å fortrenge savnet etter nærhet og heller vær glad for alle de andre egenskapene han har? Han er snill og hensynsfull mot meg, men allikevel..

Har vurdert å si noe, men er redd for å ødelegge det vi har sammen.

Uff, jeg er i villrede. Kanskje det er jeg som er "overkosete"

:cry:

[Gjest Bhsiltsk]

Jeg giftet meg med en slik mann for ti år siden, og gikk fullstendig tom for følelser i løpet av tre og et halvt år. Han var ikke kosete, men det var jeg. Jeg tørket rett og slett ut, følelsesmessig, fordi jeg bare ga og ga, uten å få igjen.

Nå vil ikke jeg påstå at dette vil skje med deg også, men muligheten er der.

Jeg har nå vært skilt i snart syv år, og har ikke angret en eneste dag på at jeg forlot forholdet.

I ettertid ville jeg definitivt vært veldig på vakt dersom jeg hadde truffet en som var lik ham når det gjaldt kosing.

Han jeg har vært sammen med i fem år er stikk motsatt, heldigvis. :-)

Ønsker deg lykke til, og vurder veldig nøye om kosing og kneking (ligge-i-sofaen-tett-inntil-hverandre-uten-seksuelle-hentydninger) er noe du klarer deg uten. Jeg ville ikke klart det. Ikke nå.

Mvh

Leyla

[Cata]

Du får gi'n en sjans til å lære.... Her hos oss er det "gubben" som er av det kosete slaget; -ikke jeg. Men jeg bestemte meg for å prøve å "tåle" kos & klem etter beste evne, for han hadde så mange andre bra egenskaper. Og etterhvert har faktisk jeg også begynt å sette pris på kos'n.

[Windy]

Hos oss var heller ikke han kosete i begynnelsen. Men et eller annet sted underveis har det snudd litt, og nå er det han som er mer kosete!

[Champagne]

Jeg var sammen med en sånn gutt i tre år. Han taklet ikke å bli tatt på, syntes det klødde, kilte, jeg kunne ikke ligge inntil ham eller sitte inntil og jeg ble gal til slutt. Eneste kroppskontakten jeg fikk var da vi hadde sex. Noen bare liker det ikke, sånn er det, og om du takler det er det fint for jeg tror ikke man kan endre på sånne fyrer. Min ex prøvde hardt, men jeg merket at han lå og led hver gang jeg lå på armen så det var ikke særlig hyggelig.

[Gjest Gjesten]

Jeg var sammen med en sånn gutt i tre år. Han taklet ikke å bli tatt på' date=' syntes det klødde, kilte, jeg kunne ikke ligge inntil ham eller sitte inntil og jeg ble gal til slutt. Eneste kroppskontakten jeg fikk var da vi hadde sex. Noen bare liker det ikke, sånn er det, og om du takler det er det fint for jeg tror ikke man kan endre på sånne fyrer. Min ex prøvde hardt, men jeg merket at han lå og led hver gang jeg lå på armen så det var ikke særlig hyggelig.[/quote']

Eg er ikkje glad i mykje kos. Og eg forstår at de som er det blir skuffa, men det kjennest som om eg vert kvelt når folk skal ta på meg heile tida, sove tett inntil meg, holde i handa, kose, kysse og klemme til stadighet... Det er ikkje med vilje at vi skuffar partnarane våre, det er berre eit akutt behov for luft. Og eg kan nok ikkje vere med ein som vil ta på meg heile tida, akkurat som ein slik mann vil bli skuffa i eit forhold med meg...

[Gjest Trådstarter]

Jeg giftet meg med en slik mann for ti år siden, og gikk fullstendig tom for følelser i løpet av tre og et halvt år. Han var ikke kosete, men det var jeg. Jeg tørket rett og slett ut, følelsesmessig, fordi jeg bare ga og ga, uten å få igjen.

Nå vil ikke jeg påstå at dette vil skje med deg også, men muligheten er der.  

Jeg har nå vært skilt i snart syv år, og har ikke angret en eneste dag på at jeg forlot forholdet.  

I ettertid ville jeg definitivt vært veldig på vakt dersom jeg hadde truffet en som var lik ham når det gjaldt kosing.  

Han jeg har vært sammen med i fem år er stikk motsatt, heldigvis. :-)

Ønsker deg lykke til, og vurder veldig nøye om kosing og kneking (ligge-i-sofaen-tett-inntil-hverandre-uten-seksuelle-hentydninger) er noe du klarer deg uten. Jeg ville ikke klart det. Ikke nå.

Mvh

Leyla

Takk for svar, selvom det ikke var noen trøst

Ser helt klart at jeg bør tenke meg godt om, jeg er trossalt en veldig kosete jente. Håpet mitt er vel at han kanskje vil bli mer som meg ettrhvert

[Gjest Trådstarter]

Du får gi'n en sjans til å lære.... Her hos oss er det "gubben" som er av det kosete slaget; -ikke jeg. Men jeg bestemte meg for å prøve å "tåle" kos & klem etter beste evne, for han hadde så mange andre bra egenskaper. Og etterhvert har faktisk jeg også begynt å sette pris på kos'n.

Det er vel akkurat sånn jeg håpet å høre...at det går an å få den andre til å bli glad i kos.

[Gjest Trådstarter]

Hos oss var heller ikke han kosete i begynnelsen. Men et eller annet sted underveis har det snudd litt, og nå er det han som er mer kosete!

Flott, jeg får håpe at "min" også vil konvertere

[Gjest Trådstarter]

Eg er ikkje glad i mykje kos. Og eg forstår at de som er det blir skuffa, men det kjennest som om eg vert kvelt når folk skal ta på meg heile tida, sove tett inntil meg, holde i handa, kose, kysse og klemme til stadighet... Det er ikkje med vilje at vi skuffar partnarane våre, det er berre eit akutt behov for luft. Og eg kan nok ikkje vere med ein som vil ta på meg heile tida, akkurat som ein slik mann vil bli skuffa i eit forhold med meg...

Her fikk du meg til å tenke litt... Kan jeg spørre hvordan du føler det når du er forelsket? Har du ikke lyst til å ta på/bli tatt på, kose, klemme og føle nærhet da? Eller hvordan føler du det?

Det er godt mulig at han har det som deg. Jeg har ikke tenkt på dette med "å ikke få luft". Har allikevel bestemt meg for å snakke med ham om dette, for jeg tror ikke jeg kan leve et liv hvor jeg får mindre nærhet enn jeg ønsker.

[Gjest Trådstarter]

Jeg var sammen med en sånn gutt i tre år. Han taklet ikke å bli tatt på, syntes det klødde, kilte, jeg kunne ikke ligge inntil ham eller sitte inntil og jeg ble gal til slutt. Eneste kroppskontakten jeg fikk var da vi hadde sex. Noen bare liker det ikke, sånn er det, og om du takler det er det fint for jeg tror ikke man kan endre på sånne fyrer. Min ex prøvde hardt, men jeg merket at han lå og led hver gang jeg lå på armen så det var ikke særlig hyggelig.

Uff :-( Jeg håper virkelig ikke at min venn føler det så ille.

[Gjest Bhsiltsk]

Takk for svar, selvom det ikke var noen trøst

Ser helt klart at jeg bør tenke meg godt om, jeg er trossalt en veldig kosete jente. Håpet mitt er vel at han kanskje vil bli mer som meg ettrhvert

Det var det jeg også håpte på. At han ville forandre seg. Når han bare fikk en masse kos og nusser og intimitet, så ville han etterhvert opparbeide sans for det. Vi var sammen i fem år, og jeg kunne aldri ligge på armen hans for å sovne, uten at han mente det skulle føre til sex.

Han jeg er samboer med nå (fem år), er stikk motsatt, og vi sovner i skje-stillingen hver eneste natt. Jeg tuller ikke; hver eneste natt! :-) Sukk...

Det jeg lærte fra ekteskapet mitt, er å aldri forvente at man kan forandre noen andre enn seg selv. Hvis du tror du kan slutte å ha behov for kos, så er det bare å stå på. Hvis ikke, ville jeg sterkt anbefale deg å vurdere det. Du kan ende opp med å bli underernært på kos, og det er ikke noen god følelse!

Leyla.

[Gjest Gjesten]

Her fikk du meg til å tenke litt... Kan jeg spørre hvordan du føler det når du er forelsket? Har du ikke lyst til å ta på/bli tatt på, kose, klemme og føle nærhet da? Eller hvordan føler du det?

Det er godt mulig at han har det som deg. Jeg har ikke tenkt på dette med "å ikke få luft". Har allikevel bestemt meg for å snakke med ham om dette, for jeg tror ikke jeg kan leve et liv hvor jeg får mindre nærhet enn jeg ønsker.

Eg tykkjer det er godt å halde han i handa når vi går ute, men eg orkar ikkje å ligge tett inntil på sofaen, eller å sove med ein som vil ligge tett inntil meg mens vi søv.

Og eg får så uendeleg dårleg samvit kvar gong eg flyttar meg unna, og ser korleis det sårar den eg er aller mest glad i. Og uansett korleis eg prøver å formidle at det ikkje er hans feil, så blir det vondt for han. Og så har eg eit enormt behov for aleinetid omlag kvar dag, og det sårar og... Det er som om eg ikkje klarar å unngå å såre, og så har eg dårleg samvit. Så då er det betre å vere aleine, for alle menn som fell for meg og som eg likar er glade i kroppskontakt virkar det som :-?

No er det ganske lenge sidan eg var intenst forelska sist, omlag 6 år, men sjølv om eg berre var 23 då, unngjekk eg intens, nyforelska kroppskontakt. Eg har aldri vore utsett for overgrep, kjem frå ein god heim, brødrene mine er mykje meir begeistra for kroppskontakt og kos enn eg er, så det er berre slik eg er frå naturen si side.

Og nett som du ikkje kan leve eit fullverdig liv uten kroppskontakt, kan ikkje eg leve eit fullverdig liv med påtvungen kroppskontakt. Eg set mykje meir pris på det blikket som varar ekstra lenge, der eg ser at det er oss. Det blikket so i ei forsamling fortel meg at han ser meg, og som fortel han at eg ser han.

Eg har ofte vore den einaste i vennegjengen som har hatt kjæreste, og sidan eg veit at dei har sakna ein partner, så har eg unngått å "flashe" mi lukke, så det har vel blitt ein vane og trur eg. Og no trivest eg med det. Vi er ulike alle saman, og det er ikkje slik at vi kan dele livet med alle dei flotte menneska vi møter, dessverre.