Å plutselig ønske et forhold

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle leve livet alene. Jeg har alltid trivdes veldig godt i mitt eget selskap, og liker å ha det rolig rundt meg. I tillegg er jeg veldig glad i meg selv og i å ivareta egne behov. Misforstå ikke, jeg ser på meg selv som en veldig god venn, jeg er omsorgsfull og snill, og ser ikke poeng i å krangle og lage drama over ting. Jeg er rett og slett ganske OK på alle måter. Mitt største problem er nok at jeg har et veldig behov for å ha kontroll over egne følelser, og har derfor "kutta ut" forelskelse som en del av mitt følelsesregister, fordi det er for vanskelig å takle. Det kan skyldes frykt for å bli avvist, kanskje. Redd for å være avhengig av noen.

Uansett. Dette er noe alle rundt meg vet om, venninnene mine er støttende selv om de ikke forstår det, og jeg har følt meg veldig trygg og sikker i min avgjørelse. Jeg kunne levd et lykkelig liv alene, men med venner rundt meg.

Men så... Nå, de siste månedene, har tankegangen plutselig endret seg. Jeg tar meg selv i å drømme om å ha noen å lage middag til. Om å ha beina i fanget hans mens jeg leser bok og han ser på fotballkamp. Å ha selskap i noen. En klem. Et kyss(???). Plutselig ser jeg for meg å kanskje ha barn. To kunne vært fint.

Altså, jeg vet ikke om dere kan forstå hvor surrealistisk og VANSKELIG dette er for meg. Det er vanskelig å akseptere at jeg tenker sånn. Mest fordi ideen om å leve alene har føltes veldig trygg. Å slippe å åpne opp for følelser som jeg ikke klarer å kontrollere. Herregud. Jeg dævver. Og nå er jeg plutselig veldig redd for at jeg aldri kommer til å våge det - og dermed bli veldig ulykkelig i det livet jeg hele tiden har sett for meg skulle være lykkelig.

Vel - det var bare et hjertesukk fra meg. Tar imot alle tips og råd.
Shoutout til alle der ute med følelsene godt pakka inn. I feel ya!

J30


 

Anonymkode: 07b94...b19

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er. Ønsket så absolutt ikke noe forhold. Jeg avvist alle menn og gjemte meg så godt jeg kunne for de. 

Men egentlig ganske brått så endrer det seg. Veldig. Har datet noen menn og gått på tryne. Litt sånn at jeg skulle ønske behovet ikke var der mer. Men når jeg tenker på de gode stundene jeg hadde med disse mennene, så ønsker jeg meg kjæreste. 

Livet går i bølgedaler og ingen ting er skrevet i stein. Just follow the flow. Det er mitt motto. 

Anonymkode: 4174a...75c

[AnonymBruker]

Biologisk så er vi innstilt på å finne oss en partner og formere oss, så det er jo ikke rart at det dukker opp, sammenfallende med at du har blitt mer voksen og moden. Men hvis det ikke er noen spesiell grunn til at du har sett for deg å leve alene (at du har problemer med noe) så er det da ingen grunn for å ikke åpne for muligheten. Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn på noe man ikke tørte prøve.

Anonymkode: ad781...9b0

[AnonymBruker]

Jeg har sett for meg å leve alene fordi jeg ikke ønsker å belaste en mann jeg er glad i med gjelden jeg har pådratt meg og vil ha ordnet opp i det først, men så forelsket jeg meg brått, og har funnet ut at så lenge man ikke er gift så vil heldigvis ikke han ha noe medansvar.

Hvis han takler at jeg må være mer forsiktig økonomisk enn det han må i noen år, og fortsetter å være glad i meg selv om jeg har gjort noen tidligere dumme vurderinger, så er det håp for oss <3

Anonymkode: 57451...5ef

[AnonymBruker]

Som mann ville jeg ha vært betenkt å skape barn med så ustabile kvinner.

Plutselig snur følelsene igjen og så er det å betale barnebidrag. Nei takk.

Anonymkode: 89013...c1f

[Plotty]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som mann ville jeg ha vært betenkt å skape barn med så ustabile kvinner.

Plutselig snur følelsene igjen og så er det å betale barnebidrag. Nei takk.

Anonymkode: 89013...c1f

Det var jammen ufølsomt svar og du vet ikke hva du snakker om.

Jeg har hatt det som deg ts. Bare vær ærlig med deg selv om de følelsene du har. kanskje så går det over etter en stund og du omberstemmer deg. men kanskje ikke. Derfor må du bare være ærlig med deg selv og det du føler. det er HELT naturlig å føle det sånn. Jeg var som deg, hadde bestemt meg og hadde det bra med meg selv, så gradvis kjente jeg på de samme følelsene du har. Nå sitter jeg her da med mann og har vært gift i 2 år. har akkurat begynt å prøve på +1 og angrer ikke på det valget. 

Alle har lov å ombestemme seg. Bare ta deg god tid. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som mann ville jeg ha vært betenkt å skape barn med så ustabile kvinner.

Plutselig snur følelsene igjen og så er det å betale barnebidrag. Nei takk.

Anonymkode: 89013...c1f

Nå må du gi deg. Noen garanti for evig lykke har man aldri, men den tankegangen der skader bare deg selv.

Det er mange som har valgt å avstå fra dating og kjærlighet i lange perioder, men som etter hvert oppdager at de har et savn etter noen å elske, eller får følelser de ikke har kjent på lenge. Det er ingenting ustabilt over det.

 

Anonymkode: 57451...5ef

[Knirke]

 Jeg har i årevis prøvd å overbevise meg selv om at jeg helst vil være singel, men har innsett at selvbedrag ikke hjelper noen, aller minst meg selv. Ja, det har vært perioder der jeg virkelig har ment og trodd med hånda på hjertet at jeg fungerer best alene, men da har jeg jo heller ikke hatt noe å sammenligne med. Og som noen andre sier over, så er ikke vi mennesker designet for å være alene.

Samtidig skammer jeg meg litt over å ønske meg kjæreste. Føles som om jeg blir stemplet som trengende og desperat, når jeg egentlig skulle vært "fri og frank og kul". 

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Knirke skrev:

 Jeg har i årevis prøvd å overbevise meg selv om at jeg helst vil være singel, men har innsett at selvbedrag ikke hjelper noen, aller minst meg selv. Ja, det har vært perioder der jeg virkelig har ment og trodd med hånda på hjertet at jeg fungerer best alene, men da har jeg jo heller ikke hatt noe å sammenligne med. Og som noen andre sier over, så er ikke vi mennesker designet for å være alene.

Samtidig skammer jeg meg litt over å ønske meg kjæreste. Føles som om jeg blir stemplet som trengende og desperat, når jeg egentlig skulle vært "fri og frank og kul". 

Samme greia her. Kjente meg igjen i det du skrev. 

Anonymkode: 4174a...75c

[AnonymBruker]

8 timer siden, Knirke skrev:

 Jeg har i årevis prøvd å overbevise meg selv om at jeg helst vil være singel, men har innsett at selvbedrag ikke hjelper noen, aller minst meg selv. Ja, det har vært perioder der jeg virkelig har ment og trodd med hånda på hjertet at jeg fungerer best alene, men da har jeg jo heller ikke hatt noe å sammenligne med. Og som noen andre sier over, så er ikke vi mennesker designet for å være alene.

Samtidig skammer jeg meg litt over å ønske meg kjæreste. Føles som om jeg blir stemplet som trengende og desperat, når jeg egentlig skulle vært "fri og frank og kul". 

Dette! ☝☝

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Fint å se at andre tenker som meg, man føler seg gjerne litt som et utskudd når man sitter med disse tankene, mens alle rundt en stifter familie. 

TS

Anonymkode: 07b94...b19

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! 

Det er litt tungt å svelge, dette her. Har alltid vært ho derre "strong 'n independent & don't need no man" i venninnegjengen. Det er skummelt å plutselig oppleve at følelsene endrer seg sånn.

TS

Anonymkode: 07b94...b19

[Betty Blue]

 

Kanskje et underlig låtvalg, men denne er faktisk overraskende bra, også for oss som ikke tilhører den yngre generasjonen

 

 

 

Endret 24. april 2016 av Betty Blue