Løper KUN for å bli slankere/se bra ut

[AnonymBruker]

Har ingen andre motivasjonsfaktorer for løping en enn det ytre for øyeblikket. Vet at jeg går ned i vekt om jeg løper 4-5 ganger pr uke. 

MEN, driver og skal bli frisk fra utbrenthet og tvangstanker ang trening og kropp, og føler nå at jeg må begynne å løpe igjen. Redd for å legge på meg osv. Men dette stresser meg veldig. 

Er glad i å gå turer også, men får ikke det samme skrudde forholdet til det fordi jeg ikke ser på det som trening i samme grad. Eneste er da at jeg føler jeg aldri trener hvis jeg kun går turer. Så er inne i en ond sirkel, hvor en del av meg sier jeg MÅ løpe for å bli tynnere, mens en del vil at jeg skal kose meg med gåturer. 

Så hva gjør jeg for å snu tankegangen? Skjønner ikke hva jeg skal tenke. 

Anonymkode: 6ebc2...9f3

[Gjest Runforit]

Løpingen i seg selv gjør deg ikke tynnere. Det er kostholdet og om du spiser mindre enn du forbrenner. Med det i bakhodet så får du like mye ut av å gå kcalmessig. Det tar bare kortere tid å jogge distansen.

[Puny]

Kanskje du skulle fått litt hjelp med tankene dine? 

[Gjest Tigress]

Eg skjønar ikkje problemet, eg, kan du ikkje berre springe, då?

[Ciara]

Problemet er ikke løpingen, men måten du tenker om løpingen, virker det som.

1) Få hjelp. Snakk med en psykolog, det ville alle trengt etter det du har vært gjennom.

2) Øv deg på å tenke annerledes på løping. Jeg løper en del nå, og jeg liker det av mange grunner. Det er nesten meditativt, veldig avkoblende. Det er gøy å kjenne at jeg klarer å løpe fortere og lenger. Deilig å få frisk luft. Det er med andre ord fint å løpe på grunn av følelsen jeg har mens jeg gjør det, ikke fordi jeg tenker jeg skal oppnå så mye i fremtiden. Kan du fokusere på slike ting, kanskje?

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt et anstrengt forhold til trening og kosthold tidligere, også kalt en spiseforstyrrelse (selv om ikke du bruker akkurat det ordet om deg selv, så er det jo det det er). Mitt råd til deg er faktisk: slutt å trene!

Mange på dette underforumet bagatelliserer og relativiserer spiseforstyrrelser veldig, så vær forsiktig med hva du tar til deg av råd. Noen skjønner ikke at det å ha et anstrengt forhold til trening og mat har ganske mye til felles med det å ha et anstrengt forhold til for eksempel rusmidler. En person som ikke klarer å stoppe etter en moderat mengde med alkohol, men alltid må ha mer, er nødt til å kutte alkohol fullstendig. Og en person lar hverdagen, tankene og selvfølelsen styres av mat og trening, er nødt til å kutte ut trening og kaloritelling fullstendig.

Du kan ikke bare "svitsje over" fra å bruke jogging som slankemiddel, til å plutselig bruke jogging som meditasjon og avkobling. Det er ikke sånn det mentale fungerer for noen som har et forstyrret forhold til noe. Det betyr ikke at du ALDRI kan trimme igjen, men at du ikke skal gjøre det akkurat nå. Nå må du endre hvordan du tenker om deg selv og din egen kropp, og helst i samråd med en psykolog eller fagperson. Det er mye viktigere å være frisk psykisk, enn å trene, og akkurat nå vil det å fortsette å trene bare opprettholde problemet og gjøre deg ulykkelig. Du er nødt til å komme ut av den bobla.

Jeg sluttet helt å trene i mange måneder, etter råd fra psykologen jeg gikk til, og familie/venninner hjalp meg å motstå fristelsen. Sakte men sikkert så slapp det suget etter å jogge taket. Og etter mange gode samtaler med psykologen så begynte den dårlige samvittigheten og selvkritikken å slippe taket også. Nå har jeg det veldig bra med meg selv og tenker stadig sjeldnere på trening og kalorier. Jeg har rett og slett blokkert det ute fra mitt liv. Jeg har begynt å bli fysisk aktiv igjen, går turer i skogen med hunden og spiller litt håndball med venninner, men kun det som er morsomme aktiviteter. Trening for å se bra ut dropper jeg helt. Og tenker stadig mer positive tanker når jeg ser meg selv i speilet, fordi jeg aksepterer meg selv mer. Så det går an å komme dit. 

Anonymkode: 57d8b...fed

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også hatt et anstrengt forhold til trening og kosthold tidligere, også kalt en spiseforstyrrelse (selv om ikke du bruker akkurat det ordet om deg selv, så er det jo det det er). Mitt råd til deg er faktisk: slutt å trene!

Mange på dette underforumet bagatelliserer og relativiserer spiseforstyrrelser veldig, så vær forsiktig med hva du tar til deg av råd. Noen skjønner ikke at det å ha et anstrengt forhold til trening og mat har ganske mye til felles med det å ha et anstrengt forhold til for eksempel rusmidler. En person som ikke klarer å stoppe etter en moderat mengde med alkohol, men alltid må ha mer, er nødt til å kutte alkohol fullstendig. Og en person lar hverdagen, tankene og selvfølelsen styres av mat og trening, er nødt til å kutte ut trening og kaloritelling fullstendig.

Du kan ikke bare "svitsje over" fra å bruke jogging som slankemiddel, til å plutselig bruke jogging som meditasjon og avkobling. Det er ikke sånn det mentale fungerer for noen som har et forstyrret forhold til noe. Det betyr ikke at du ALDRI kan trimme igjen, men at du ikke skal gjøre det akkurat nå. Nå må du endre hvordan du tenker om deg selv og din egen kropp, og helst i samråd med en psykolog eller fagperson. Det er mye viktigere å være frisk psykisk, enn å trene, og akkurat nå vil det å fortsette å trene bare opprettholde problemet og gjøre deg ulykkelig. Du er nødt til å komme ut av den bobla.

Jeg sluttet helt å trene i mange måneder, etter råd fra psykologen jeg gikk til, og familie/venninner hjalp meg å motstå fristelsen. Sakte men sikkert så slapp det suget etter å jogge taket. Og etter mange gode samtaler med psykologen så begynte den dårlige samvittigheten og selvkritikken å slippe taket også. Nå har jeg det veldig bra med meg selv og tenker stadig sjeldnere på trening og kalorier. Jeg har rett og slett blokkert det ute fra mitt liv. Jeg har begynt å bli fysisk aktiv igjen, går turer i skogen med hunden og spiller litt håndball med venninner, men kun det som er morsomme aktiviteter. Trening for å se bra ut dropper jeg helt. Og tenker stadig mer positive tanker når jeg ser meg selv i speilet, fordi jeg aksepterer meg selv mer. Så det går an å komme dit. 

Anonymkode: 57d8b...fed

 

Takk for kjempefint svar

Er jo akkurat det jeg tror jeg må gjøre jeg også. Kutte helt.

Kutta helt i sikkert 3 mnd for jeg hadde betennelse i begge føttene som jeg fikk behandling for. Og det var en prøvelse, men det gikk jo egentlig strålende. Helt til jeg følte og så at magen så mer slapp ut. Da kom angsten snikende. Kan jo ikke la meg selv forfalle på denne måten. Også begynte tankene igjen. Etter ferdig behandling av føttene får jeg nå lov til å løpe igjen, men klarer ikke se positivt på det, er jo bare for å gå ned i vekt til der jeg var (Ingen andre ser at jeg har lagt på meg litt, men jeg føler det).

Har også fått beskjed om at litt styrketrening er lurt, men klarer ikke ha et normalt forhold til noe trening.  Jeg prøver virkelig å ta det etter lyst og ork, men det går ikke. Har liksom ikke lyst eller ork. Men å gå turer funker. Det har jeg lyst og ork til. Men det er jo ikke nødvendigvis trening, og derfor er det liksom ikke bra nok

Jeg går til psykolog, ikke like ofte nå som før. Og det hjelper litt til en viss grad, men sliter jo en del fortsatt. Dårlig samvittighet spiser meg opp. Er tydeligvis VELDIG viktig for meg å ha en stram kropp. Akkurat som om jeg føler at hvis jeg ikke oppnår det så har jeg ikke oppnådd noenting. Veldig rart og dumt. Blir utslitt, mest utslitt av tankevirksomheten.

Anonymkode: 6ebc2...9f3