Teknikker som funker på barn som slår seg fullstendig vrang?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har en femåring som den siste tiden har fått en lei uvane med å slå seg totalt vrang feks. Hvis han ikke får det som han vil. I dag har han fått to slike anfall hvor det første gangen skyldtes at jeg ikke kunne kontrollere turngruppa så han kunne gå på de gruppene han ville først, men måtte følge systemet. Og andre gangen var det fordi han ikke fikk lese bok to timer etter leggetid. Jeg føler jeg har prøvd alt, prate rolig, ha en gevinsttavle hvor han får noe dersom har får x antall smil iløpet av en mnd. Etc. Men det nytter ikke når han først slår på den "bryteren" hvor han går vrang, etterpå når han har roet seg så sier han unnskyld og han vet han har gjort noe galt men det hjelper ikke der og da! Er det noen som har vært borti trassne 5 åringer å har noen gode teknikker eller triks i ermet å dele til en fortvilet mor? 

Anonymkode: 148d4...ca2

[frøkenkoz]

Jeg har en 7 åring som er i trassalderen. Å jeg har prøvd ganske mye. Men det som virker bedre enn smilemerker er å få konsekvenser for handlingen sin. Han må f. Eks legge seg tidligere,  får ikke lov å spille, eller noe han liker godt. Han får også ekstra positive tinger når han har hørt etter,  slik som Litago og kjeks på butikken, eller være oppe å se film å ha kosekveld med oss. Badeland, eller lekeland kan være en ide. Av og til. Vi gjør ikke det ofte. Jeg har blitt en bedre mor etter at jeg innførte dette. Jeg ble kjempe irritert og sur tidligere, men nå tar jeg kampen med han med at han må legge seg tidlig f. Eks.  Jeg blir liksom ikke så frustrert lengere. 

Endret 18. april 2016 av frøkenkoz

[AnonymBruker]

Av og til dannes mønstre over vaner i hodet. Når alt ikke går etter planen er det lett å utagere. Derfor: mønstre må brytes, og hvordan, hva og når må dere avgjøre. Riktig grensesetting er veldig viktig.

Undersøk også om det kan ligge noe nevrologisk bak.

Anonymkode: 880de...b2d

[AnonymBruker]

Han tester grenser. Hvis du ikke setter en tydelig grense og er tydelig på hva slags oppførsel du forventer vil han teste slik som du beskriver. Turngruppe-meltdown kan være flere ting, sliten/spist for lite/ dårlig dag. Eller det kan være at du server for mye generelt. Leggetid er leggetid og dermed basta. Mest sannsynlig er han overtrøtt når han gjør slikt, og overtrøtte barn kan man ikke snakke til fornuft. Når han er fem kan han få en klar grense der. 

Jo mer du forsøker å gjøre han til lags, jo mer atalt vil han oppføre seg. Barn på fem er for små til å forhandle seg frem til en løsning. De trenger en voksen som tydelig (men vennlig) kan si hvor grensa går. Fullstendig kjærlighet fra foreldre, med tydelige forventninger til adferd er den beste måten å få barn som oppfører seg. 

Anonymkode: 4d730...ee8

[absinthia]

Mitt beste tips for en femåring, som ikke vil høre på dine argumenter, er at du står på ditt og viser at det ikke hjelper om man lager drama. En del kamper må man bare ta. 

Ikke kjeft eller truemed at barnet mister privilegier eller noe, bare gi beskjed om at det ikke er aktuelt, uansett hvor mye en bråker. Dersom barnet lager mye støy, er det lov til å si at det må gå i et rom der det høres mindre, fordi det blir for mye å ha det møtet i ørene, eventuelt så kan du selv gå til et annet rom og ignorere. 

Etter hvert lærer de at de ikke får viljen sin og at det er bortkastet energi å trosse slik faste regler eller ting du sier du ikke kan gjøre noe med.

Vær flink til å gi ros, når barnet oppfører seg fint, selv om det ikke fikk viljen sin. 

Endret 18. april 2016 av absinthia

[AnonymBruker]

De reagerer jo slik fordi de får vondt i viljen sin og det gjør faktisk fryktelig vondt. Det kan hjelpe å møte dem der de er og vise at man forstår at de opplever det som ille, men slik er det bare. 

Nå har ikke jeg erfaring med 5 og 7 år, men min 2 åring blir umiddelbart rolig når han får forståelse for at han synes det er fryktelig å ikke få det som han vil. Trøst rett og slett. Han får ikke viljen sin og vi bestikker ikke. Etter hvert har han blitt veldig mild og medgjørlig. 

Dette hjelper veldig på voksne også, som ikke får det som de vil her i livet. Å bare få luftet litt og få forståelse for det som er sårt, så løsner det og det blir lettere å tenke mer logisk.

Anonymkode: 6a7d2...cec

[absinthia]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De reagerer jo slik fordi de får vondt i viljen sin og det gjør faktisk fryktelig vondt. Det kan hjelpe å møte dem der de er og vise at man forstår at de opplever det som ille, men slik er det bare. 

Nå har ikke jeg erfaring med 5 og 7 år, men min 2 åring blir umiddelbart rolig når han får forståelse for at han synes det er fryktelig å ikke få det som han vil. Trøst rett og slett. Han får ikke viljen sin og vi bestikker ikke. Etter hvert har han blitt veldig mild og medgjørlig. 

Dette hjelper veldig på voksne også, som ikke får det som de vil her i livet. Å bare få luftet litt og få forståelse for det som er sårt, så løsner det og det blir lettere å tenke mer logisk.

Anonymkode: 6a7d2...cec

Godt poeng! Jeg glemte rett og slett å få med, at før man kommer så langt som å måtte stå støtt i stormen, så er det veldig greit å gi utrykk for at man forstår at barnet selvfølgelig skulle ønske at det f.eks kunne få lese lengre på senga eller hva det nå er og at en skjønner at barnet blir lei seg for at det ikke får det som det vil.  Med to av mine barn ville det ikke kommet lengre enn til dit, mens to av de andre gjerne ville trådt til med ganske harde skyts i den alderen og jeg ville altså blitt nødt til å gå til fase to, som gjerne innbefattet å stå hardt på reglene, uansett drama. 

Det fine er jo, at de to ungene som ofte var skikkelig trassige når de forsøkte å få viljen sin, også er de som står hardest på egne meninger og absolutt ikke gir etter for gruppepress, når de synes at noe ikke er riktig. De sier gjerne i fra om andre blir urettferdig behandlet og er rett og slett litt ute på barrikadene, når de har en fanesak..  Tror ofte dette bare er personlighetstrekk som må justeres litt i riktig retning når de er små og så utvikler det seg til noe bra når de blir store. 

[AnonymBruker]

Unngå å bruke mange ord. Det holder lenge med 'nei' eller 'sånn er det'. Si gjerne 'jeg forstår at du vil det' eller på 20. repetisjon av hva han vil 'jeg har hørt det og svart på det'. Forsøk å være forståelsesfullt likegyldig. Altså, ikke trøst for mye, vis at du har oppfattet ønsket, men vær like fullt iskaldt rolig når du etter 'men jeg viiiiiiiil ha' nr hundre svarer 'svaret er fortsatt nei'. 

Gi masse omsorg når han roer seg. Ta ham på fanget, snakk om hva som utløste det, vær forståelsesfull for at det er vondt når man ikke får det som man vil - og fremfor alt snakk om hvordan han bør reagere når han blir skuffet. Det er vondt å bli skuffet, men det blir ikke mindre vondt av å få et raserianfall. 

Smått om senn så går det seg til.

Anonymkode: e8527...11f

[Sulosi]

Når barn slår seg vrang kobler hjernen over på amygdala. Jo flere ganger amygdala slå inn jo fortere skjer det. Altså ballen ruller fortere. Når amygdala har slått inn er det lite vi voksne kan gjøre. Barnet er ikke mottakelig for fornuft. Det jeg gjør da er å være tilstede rolig og jeg sier lite. Når barnet har roet seg kan jeg snakke om det som skjedde. Google amygdala så står det masse på nett om det.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke forelder selv, men var fast passepike for en liten gutt over lang tid. Han hadde det med å slå seg fullstendig vrang ved leggetider. Vi la han i sengen og han satte i og belje og holdt på med det i 1-3 timer, alt ettersom. I begynnelsen prøvde vi å trøste, snakke koselig og evt. at han ikke fikk se barne-tv neste morgen osv.

Det som fungerte i det tilfellet var egentlig å bare si at "du får bare skrike, ingenting endrer seg for det" og bevise det. Vi sa god natt på vanlig måte gjennom hylingen, lukket inntil døren og gikk i stuen for å f. eks. se tv eller lignende. Når han skjønte at skrikingen ikke førte til noe virket det som han skjønte at det ikke var vits. Han var vant til at de hjemme satt inne hos han til han sluttet og brukte det vel for å få oppmerksomhet. Hos oss fikk han oppmerksomhet for andre ting (omtrent alt annet.. lol) for å belønne. 

Anonymkode: 279ab...2a6

[Avalon]

Ryddet for oppfordring til vold, samt svar til dette.

- Avalon, mod

[moon_angel]

Når det gjelder belønningssystem så har jeg lært at det må være mulig å oppnå en permie etter rimelig kort tid. 

Kanskje for en 5 åring, er 5-6 dager med smilefjes nok til å holde oppmerksomheten oppe. For mindre barn kan kanskje 5-6 dager være for mye. 

Å samle smilefjes en hel mnd. høres veldig lenge ut, for en 5 åring kan det føles veldig uoppnåelig. Kanskje dere kan teste med premie litt oftere. Premiene kan godt være mindre ting, når man skal gi det oftere. 

 

[Hedda-78]

Ser du nevner at han sier unnskyld og skjønner at han har gjort noe galt.

Nå kjenner naturligvis ikke jeg ditt barn, men jeg synes ikke at han har gjort noe galt. Det er lov å ha følelser. Han har mye og sterke følelser, og det er helt normalt. Å uttrykke sterke følelser er ikke å gjøre noe galt!

På meg virker det veldig merkelig å få premie (klistremerker) for å la være å vise sine følelser. Er det sånn dere vil ha det?

Hjelp ham heller å sette ord på følelsene sine. Lær ham hva ordet skuffelse/skuffet betyr. Når dere er i situasjonen, så fotell ham at du forstår at han er skuffet over at <sett inn det som er galt>. Etterpå ber du ham fortelle hva han føler, hvorfor ble han sint/skuffet. Skryt av ham når han forteller deg hvordan han har det, at du blir glad for at kan sier det til deg med ordene sine for da kan du hjelpe ham/finne en løsning sammen.

Ikke be ham om å slutte å gråte, slutte å hyle, kutt ut, oppfør deg skikkelig. Det er vondt å høre og ikke det han trenger. 

Og så er det å lese situasjonen, og tolke ditt barn slik at du ser når han holder på å bli forferdelig sint. Hvis du er heldig med timingen, så kan du da roe ned situasjonen, sette deg ned og forklare hva som skjer og hva han kan forvente kommer til å skje og redde situasjonen før anfallet er i full gang. 

 

[Sushi]

Jeg skjønner heller ikke dette med klistremerker. Hvorfor skal man få belønning for normal oppførsel? Forteller man ikke da barnet at man ikke forventer at han skal være "blid og grei"?

Jeg er mye enig med Hedda over her. Følelsene gutten har er helt ok og dere bør hjelpe han å sette ord på hva han føler og hvorfor. Men det er ikke sikkert at oppførselen hans er ok. Da må han få beskjed om at det er greit å være sint, men det er ikke greit å rope og forstyrre andre (for eksempel). Han trenger tydeligvis hjelp til å forstå hva han føler og hvordan han kan uttrykke seg annerledes.

[Prinsessa88]

Vi bruker "skammekrok" han får en sjanse til å oppføre seg. Jeg eller far teller saaakte til 3 og hvis han ikke har roet seg, så må han sitte på en liten stol i gangen til han har roet seg.. vi kommer sjelden til 3 i tellinga før han gir seg og forstår at man ikke kommer så langt med å hyle å slå rundt seg. Vi forklarer han at sånn oppførsel vil vi ikke ha her hjemme og hvis man ikke får viljen sin så må man ikke bli så sint. Han er bare 3 år,  men han skjønner poenget. Vi har brukt dette i et halvt år, og han har måttet sitte på den stolenye 3 ganger. Så tellingen fungerer veldig bra her. Stå i det der og da! Det er til tider tøft, men man får igjen for det senere 😊

[AnonymBruker]

10 timer siden, Hedda-78 skrev:

Ser du nevner at han sier unnskyld og skjønner at han har gjort noe galt.

Nå kjenner naturligvis ikke jeg ditt barn, men jeg synes ikke at han har gjort noe galt. Det er lov å ha følelser. Han har mye og sterke følelser, og det er helt normalt. Å uttrykke sterke følelser er ikke å gjøre noe galt!

På meg virker det veldig merkelig å få premie (klistremerker) for å la være å vise sine følelser. Er det sånn dere vil ha det?

Hjelp ham heller å sette ord på følelsene sine. Lær ham hva ordet skuffelse/skuffet betyr. Når dere er i situasjonen, så fotell ham at du forstår at han er skuffet over at <sett inn det som er galt>. Etterpå ber du ham fortelle hva han føler, hvorfor ble han sint/skuffet. Skryt av ham når han forteller deg hvordan han har det, at du blir glad for at kan sier det til deg med ordene sine for da kan du hjelpe ham/finne en løsning sammen.

Ikke be ham om å slutte å gråte, slutte å hyle, kutt ut, oppfør deg skikkelig. Det er vondt å høre og ikke det han trenger. 

Og så er det å lese situasjonen, og tolke ditt barn slik at du ser når han holder på å bli forferdelig sint. Hvis du er heldig med timingen, så kan du da roe ned situasjonen, sette deg ned og forklare hva som skjer og hva han kan forvente kommer til å skje og redde situasjonen før anfallet er i full gang. 

 

Unger oppfører seg ulikt når de 'slår seg fullstendig vrang'. Min snart-femåring ikke bare skriker og hyler, hun utagerer. Hun slår, sparker, biter og ødelegger inventar. Og det er faktisk ikke greit, uansett hvor sint og skuffet man blir. Da er det faktisk nødvendig å gjøre noe med reaksjonsmønster. Ikke fordi hun ikke har lov å bli sint, men fordi hun faktisk kan skade andre med oppførselen sin. 

Det er nødvendig å lære unger å styre reaksjonen forbi amygdala. Hvis ikke ender vi opp med et samfunn av voksne som oppfører seg som unger hver gang noe går dem imot. 

Skrike og hyle må hun gjerne gjøre, jeg oppfordrer henne til å gå på rommet og slå senga og hyle av full kraft. Inntil det er innlært, driver jeg med skadebegrensing når hun går i svart.

Jeg står fast i mitt tidligere utsagn. Hold ut mens det står på, gi minst mulig oppmerksomhet, gi masse omsorg og bekreft følelser etterpå. Det beste er selvfølgelig å unngå slike utbrudd, men når de først kommer er det ikke annet å gjøre enn å stå fast og holde ut til barnet er ferdig med det verste raseriet og er i stand til å lytte til det man sier.

Anonymkode: e8527...11f

[AnonymBruker]

Kjenner til problemet hehe!

Minste jenta er to år og på henne funker det veldig bra med avledning, men storesøster på fem lar seg ikke lure like lett.. Så med henne er egentlig det enkleste å la henne være i fred. Vi ignorerer henne ikke eller noe, men jeg lar henne liksom bare være. Når hun har furtet fra seg er hun mye mer mottakelig for at vi kan snakke om hva som skjedde. Er vi på besøk el. og hun slår seg vrang går vi hjem. Veldig kjedelig, men hun skjønner fort når jeg bare "bløffer" så det eneste som funker er å gjennomføre det..

Anonymkode: 5d296...f78

[AnonymBruker]

Er det ikke best å ignorere slik atferd da? Dvs, man viser selvsagt forståelse for at barnet synes det er vondt å ikke få hva-det-nå-enn-var, og kan prate rolig om det etterpå. Og selvsagt også rose og belønne det barnet gjør som er bra. Men jeg ville trodd at det beste man kan gjøre med sånt er å overse det. All oppmerksomhet, til og med kjeft, vil vel bare forsterke dette?

Hvis barnet slår og sparker ting, så ville jeg evt satt barnet på rommet eller noe, uten å verken kjefte eller gi mer oppmerksomhet enn nødvendig. Og da selvsagt gitt mye oppmerksomhet, forståelse og varme når barnet har roet seg.

Anonymkode: de5ff...7dd

[jabx]

Den 4/18/2016 at 22.29, AnonymBruker skrev:

Av og til dannes mønstre over vaner i hodet. Når alt ikke går etter planen er det lett å utagere. Derfor: mønstre må brytes, og hvordan, hva og når må dere avgjøre. Riktig grensesetting er veldig viktig.

Undersøk også om det kan ligge noe nevrologisk bak.

Anonymkode: 880de...b2d

Du kan ikke bare fokusere på grensesetting. Det er ikke slik at barnet gjør det for å være slem. Barnet mister kontrollen, og vet ikke hva det gjør eller skal gjøre. Det barnet trenger akkurat da er noen som er rolige og trygge.

[jabx]

Den 4/18/2016 at 22.31, AnonymBruker skrev:

Han tester grenser. Hvis du ikke setter en tydelig grense og er tydelig på hva slags oppførsel du forventer vil han teste slik som du beskriver. Turngruppe-meltdown kan være flere ting, sliten/spist for lite/ dårlig dag. Eller det kan være at du server for mye generelt. Leggetid er leggetid og dermed basta. Mest sannsynlig er han overtrøtt når han gjør slikt, og overtrøtte barn kan man ikke snakke til fornuft. Når han er fem kan han få en klar grense der. 

Jo mer du forsøker å gjøre han til lags, jo mer atalt vil han oppføre seg. Barn på fem er for små til å forhandle seg frem til en løsning. De trenger en voksen som tydelig (men vennlig) kan si hvor grensa går. Fullstendig kjærlighet fra foreldre, med tydelige forventninger til adferd er den beste måten å få barn som oppfører seg. 

Anonymkode: 4d730...ee8

Barn på fem er faktisk ikke for små til å forhandle. Tvert imot er det mye som tyder på at å møte dem på halvveien kan være en god ide. Da lærer de seg å forhandle og forholde seg til andre. Det betyr ikke at man skal forhandle om alt og at man alltid kan møtes på halvveien, men barn må faktisk også lære at det går an å inngå kompromisser.