Han vil ikke ha barn, men jeg har blitt usikker om jeg vil.. (Langt)

[AnonymBruker]

Jeg er 22 og samboeren min 24. Vi har vært sammen i litt over 3 år, og bodd sammen 2,5 av de. Forholdet vårt er  bra, og vi trives godt sammen.

Helt i starten av forholdet sa han at han ikke ville ha barn, ettersom han er oppvokst i et hjem hvor det blant annet var en stygg skilsmisse. Foreldrene hans kranglet mye og han og broren måtte til slutt "velge side". Foreldrene hans har vært lite støttende gjennom oppveksten og forskjellsbehandlet han og broren. (Hvor samboeren min alltid kom ut som "taperen" av de to) han ville derfor ikke risikere å putte et barn gjennom det samme som han har opplevd, stygt brudd, krangling, at barnet skal føle seg obligert til å velge side osv.. 

Dette var helt greit for meg. Vi ble sammen da jeg var 19 og ikke hadde noe fremtidig ønske om barn så jeg tenkte ikke over det. Jeg har også skilte foreldre (ble slutt da jeg bare var 1år) , med en fraværende far. Men pga min fantastiske mor og stefar har jeg hatt en veldig fin barndom. 

Etter vi hadde vært sammen i ca et år begynte han å snakke om fremtiden vår, hvor han noen ganger også snakket om "barna våre", at han ville ha en liten jente han kunne skjemme bort, hvor flink han trodde jeg ville vært som mamma og mye annet. Jeg spurte han om han hadde forandret mening, og han sa at han etter å ha møtt meg hadde forandret mening ang det og aldri skulle ha barn. Etter det begynte jeg som smått å tenke at det kanskje hadde vært koselig med barn i fremtiden.

Like før helga hadde vi vært ute og spist en stor middag og jeg hadde en liten "mat-mage". Jeg sa noe sånn som "ser ut som om jeg er gravid" og han sa at takk gud at jeg ikke var det, for han ville aldri ha barn. Jeg trodde han tullet pga hans tidligere snakk om å ombestemme seg på det punktet. Men det gjorde han altså ikke, og hadde isteden gått tilbake til det han følte i starten om å ikke ønske barn i fremtiden. 

I helga har jeg vært trist. Det å tenke på at jeg kanskje aldri får barn sålenge jeg er med han gjør meg av en grunn trist. Jeg har aldri hatt noe fremtidig ønske om barn før vi ble sammen, men nå som jeg "ikke kan få det" sålenge vi er sammen har jeg begynt å tenke om det er verdt det. Jeg er jo veldig ung fremdeles, og vet jo ikke engang 100% om jeg faktisk vil ha barn når jeg blir 25-30. Eller om jeg i det hele tatt kan få barn. Men etter samboeren min lukket den døra har jeg tenkt masse på det, og hver gang jeg har sett en baby etter det stikker det litt i hjertet, og jeg kjenner et slags savn. 

Er det bare fordi jeg vet at jeg ikke kan få barn med nåværende partner? Jeg vil på ingen måte bare få et barn han ikke vil ha, og håpe at han ombestemmer seg når det kommer.. Jeg tenker at han kanskje kan ombestemme seg igjen om 5-6år, men samtidig er jeg redd for at han har bestemt seg for godt. Jeg er jo veldig ung og har som sagt aldri hatt et brennende ønske for å få barn før. Men nå er jeg så ufattelig usikker. Jeg føler at valget blir litt "han eller barn" men samtidig vet jeg jo ikke om jeg vil ha barn med noen andre enn han.. 

Skal jeg bare krysse den broa om en 3-4-5-6 år når jeg kommer til den eller er det på tide å begynne å tenke på det allerede nå? Beklager virkelig at dette ble så langt! 

Anonymkode: 3fccf...973

[Gjest Holititten]

Det kommer bare til å bli vanskeligere jo lengre du venter med å krysse broa, dessverre. Jeg kan ikke fortelle deg hva som er rett for deg å gjøre, for som du sier, er du ikke helt sikker på om du vil ha barn en gang, og det kan ingen annen enn deg finne ut av. Anbefaler å prate med han, fortell hva du tenker på. Kanskje det gjør det klarere for deg?

Masse lykke til i hvertfall, hold oss oppdatert!

[Gjest Sisti]

Jeg tenker at med din alder har du tid til å la dette ligge i et par år. Det er mulig han ombestemmer seg, og det er dessverre ganske umulig å få han til å gi deg et sikkert svar nå. Du kan jo fortelle han hva du tenker, og "advare" han om at det er godt mulig du blir å ønske barn, så får han selv vurdere om han er helt urokkelig. Da kommer det hvertfall ikke som et sjokk på han om du om 2-4-6 år sier at du VIL ha barn. 

Men dere er unge, og dere er i en periode der dere begge utvikler dere mye, så jeg personlig ville nok ikke gjort det slutt ennå, ettersom han har vist tegn på at han kan ombestemme seg. I den alderen du er i er det vanskelig å finne en gutt som er helt, helt sikker på om han vil ha barn. 

Men vær ærlig med han, uten å presse gjennom en avgjørelse fra han.

[AnonymBruker]

Jeg ville også vært ærlig med ham og sagt hva du tenker, så kan den tanken modnes litt hos ham. Hvis du allerede nå i en alder av 22 hatt begynt å kjenne litt på et barneønske, tenker jeg personlig at det er rimelig stor sannsynlighet for at du etterhvert vil ha et sterkt ønske om barn, ikke minst etterhvert som "alle" rundt dere får. 

Anonymkode: 326dd...dd2