mamma, jeg er homo

[Gjest gjest]

er ei jente på 20 år. Har tulla fælt de siste fem årene med spiseforstyrrelser, depping, eksistensielle problemer osv. Dette har selvfølgelig vært et helvete for foreldrene mine, og jeg har vært vanskelig å ha med å gjøre, og kun opptatt av meg selv. Ting har ordna seg nå, jeg er på god vei til å bli frisk både psykisk og fysisk, og forteller dem ofte at jeg er glad i dem, og at alt som har skjedd ikke kunne vært taklet på en bedre måte (og det kunne det virkelig ikke!) Kjenner meg selv veldig godt nå, har møtt mange sider og sloss med mange sider av meg selv jeg kanskje ikke engang var klar over at jeg hadde. Ikke minst blitt klar over mine egene begrensninger, innsett at jeg ikke er noe supermenneske.

For litt siden satt jeg ute på verandaen med bestekameraten min. Så på sjøen og hørte på fuglene og bare var til. Plutselig spør han "Mari, er du homo?"-sånn rett ut av lufta "ja," sa jeg før jeg egentlig rakk å skjønne hva han spurte om. "javel," sa han. "det var det jeg alltid hadde trodd." Så sa vi ikke så mye mer. Drakk opp koppen med te, og jeg tusla hjem. Og grein. Og grein og grein. Var helt zombie i flere dager, hang ikke med på hva som forgikk i det hele tatt og levde helt i min egen verden. Men ting har falt på plass. Fra barndommen og tidlig ungdomstid. Hvordan jeg aldri ville gå i kjoler, aldri lekte med dokker, og stort sett hadde bare guttevenner alltid. Sånn er jeg enda. Var ganske populær blandt guttene, men tvert det passerer kompis-stadiet føles alt feil og jeg tar avstand. Sex har liksom vært helt greit, men på ingen måte det store. Det kjeder meg. Gutter kjeder meg, så lenge de ikke bare er venner. Har aldri vært sammen med en jente, ofte fantasert om jenter, men ikke mer enn "normalt" (tror jeg)

Fortalte det til søskenbarnet mitt (hun og jeg har et veldig nært og trygt forhold) JA! sa hun. "Nå faller ting på plass! At vi ikke har tenkt på det før!!" Så hentet hun homo-regnbue-flagget til mora si (tanta mi er lesbisk) og sang "gratulerer med dagen" men hun åpnet en øl for å feire;"det er jo ikke hver dag man skjønner at man er lesbe" =)

Jeg regner med at om jeg sier dette til mamma, kommer hun til å si at det bare er en ny "ide'" eller periode eller greie jeg har kommet på. Tror jeg. Og det var det første jeg tenkte også. Men jeg tenker ikke det lengre.Og jeg har spekulert uten å spekulere siden jul, omtrent.(ikke tenkt "er jeg homo"- men mer "hva i allverden er det som ikke stemmer?") Og etter to glass vin har jeg aldri vært i tvil. Men så tenker jeg at det går over, at det bare er noe jeg tror.Og jeg har tenkt alle tankene rundt det uten å tenke den konkrete tanken, om dere skjønner hva jeg mener.. Det føles riktig. Ting _har_ virkelig falt på plass. Jeg har slått meg mer til ro med meg selv, er ikke så rastløs, og føler meg...vetikke hvordan jeg kan forklare det. Rolig. Jo- indre ro. Det føler jeg. Rolig inni meg og helt igjennom.

Skal jeg si noe til mamma? Skal jeg vente og se om jeg kommer i et forhold så jeg er "enda mer sikker"? Søstra hennes er jo gla'-lesbe i kvinnefronten, har nettopp skrevet doktoravhandling om lesbiske forhold og maktfordeling osv.kanskje er det bare en ide' jeg har fått? Hvorfor gråt jeg så mye, hvorfor var tankene kaos da? Føler at mamman min liksom har slitt nok med meg.-det blir jo noe annet når det er din egen datter. Og mamma har en sønn fra tidligere forhold, men jeg er den eneste ungen til pappa. Han blir aldri bestefar(vel- jeg har jo forsåvidt alltid sagt at jeg ikke skal få barn,da...). Jeg vil ikke såre dem mer nå! Noen som har erfaringer med å komme ut av skapet? tror jeg bare rett og slett at jeg er homo (det har vel gått ca. en måneds tid siden "diagnose-homo" slo seg til ro og jeg sluttet å ha fluesurrtanker og ble rolig inni meg=) Går det an at det "går over"?

[Kristian (71)]

Syns du skal si det til foreldrene dine jeg nå som du er overbevist om din leggning selv. At de nok blir skuffet over at de ikke får noen barnebarn fra deg er vel forståelig, selv om de ikke hadde noen garantier for det fra før heller. Men denne skuffelsen vil jo komme uansett når du måtte finne det for godt å fortelle dette.

At det "går over" er vel lite sannssynlig? Det er vel bare prester og pastorer i en menighet som tror at man kan kurere lesbiske og homofile

Uansett, dersom du selv har slått deg til ro med denne legningen og også er innforstått med at den partneren du vil lete etter er en kvinne, ja da syns jeg du skal tenke på hva som er best for deg og ikke familien. Det kommer for en dag før eller siden og du forteller det når du er klar for det selv, det er til det beste for deg å slippe å bære på denne hemmeligheten, og de andre slipper å lure mer om de i det hele tatt gjør det.

[Tilde]

Vil bare si meg enig med Kristian(71)

Fint at du har funnet ut hvem du er.Tror nok at foreldrene dine vil kunne forstå,etterhvert iallefall.Tante kan nok sikkert hjelpe til skulle det bli vanskelig.Syns du har vært heldig så langt iallefall med å "komme ut".

Lykke til!!

[Gjest Duchess]

Det kan nok være at forelerene dine bare tror dette er en "fase" som du kommer over snart.

Gi dem tid, de trenger tid til å forstå, tid til å "svelge" at datteren deres ikke tenner på motsatt kjønn, men eget, også tid til å skjønne/godta/forstå/innse at de ikke får noe biologisk barnebarn.

Det er ikke lett for deg, men husk at det også er vanskelig for dem.

Klart du ikke har noen plikt til å fortelle dem om det, men om du er helt overbevist om at du ER lesbisk og kommer til å finne deg en kvinnelig partner å leve sammen med, er det jo greit å forberede dem, så de ikke får sitt livs sjokk

Lykke til

[Gjest Verdande]

[Foreldrene dine trenger] også tid til å skjønne/godta/forstå/innse at de ikke får noe biologisk barnebarn.

Øh. Det trenger de da slettes ikke innse. Å være homofil er overhodet ikke ensbetydende med å aldri bli biologisk forelder, vet du.

Det er bare Valgerd som gjerne skulle sett at det var sånn.

[Gjest Duchess]

Å du skjønner nok hva jeg mener om du legger godvilja til tenker jeg

Men du har jo selvsagt rett, du KAN jo bli biologisk mamma selv om du er lesbisk. Du eller partneren din, opp til dere det.

Valgerd skulle helst sett mye rart, hun.... :evil: :x

[Thea]

Ikke for å starte en personlig hets her angående Valgerd...............men ohhh my gådd.........hvem er det som har kakka hun skikkelig hardt i hodet??

Eller kanskje de meget behjælpelige cellene hennes bare har tatt seg en feri

[Xantippe]

For det første: Jeg tror at grunnen til at mange foreldre synes det er vanskelig at barna deres er homofile er tre ting: a) de får kanskje ikke barnebarn, B) der er redd for at barna skal oppleve dritt og fordømmelse fra omverden, c) homofili er fremmed og skummelt for dem.

I ditt tilfelle stryker vi pkt c. Tanta di er kvinnefront-gla-lesbe og det er familien din vant til. Ang. pkt a: enig med Verande, at du er lesbisk skal da ikke ha noe relevans i forhold til om du skal ha barn, her er verden på glid. Ønsker du deg barn ordner du det, ønsker du deg ikke barn er det ikke sikkert at du hadde fått dem uansett hvor hetro du hadde vært ("uhell" vil jo skje sjeldrene hvis du velger en kvinnelig partner). Ang pkt b: foreldre har rett til å bekymre seg for om ungene deres får et ålereit liv eller om de blir fordømt og bortdømt av andre i ett kjør, men jeg tror igjen at verden er på glid. Det er ikke like ille å være homo nå som 20 år siden og om 20 år er det sikkert bedre.

Nå til den andre "tanken" min: Unnskyld hvis jeg er slem eller ufin nå... Fint for meg om du er homo, jeg har absolutt ingen problemer med det, men du skriver " Har tulla fælt de siste fem årene med spiseforstyrrelser, depping, eksistensielle problemer osv". Dette kan godt være fordi du har vært lesbisk og ikke helt har fått ting på plass i livet ditt, at ting ikke helt har passa. Men ikke se det at du kanskje/sannsynligvis er lesbisk som et lettvint svar heller. Det kan være andre grunner til at du har slitt og at du sier at du: "Kjenner meg selv veldig godt nå, har møtt mange sider og sloss med mange sider av meg selv jeg kanskje ikke engang var klar over at jeg hadde" kan like gjerne betyr at du har åpna opp litt, at du er på leit. Skjønner du hvor jeg vil? Ikke hopp inn i noe nytt med begge beina uten tenke deg om. Å være lesbisk løser ikke de andre tingene.

Når det er sagt: Kan du ikke drøfte det med foreldrene dine? Si at du lurer. Utforske din egen seksualitet uten å sette deg selv i en hetro/homo bås? Åpne deg selv for å bli forelska i et menneske ikke i et kjønn. Ta det som det kommer?

Svaret mitt er nok farget av at jeg selv kom ut som en superfeministisk lesbe i 18-alderen til både familie (inkl besteforeldre), venner, skole og arbeidsgiver og det viste seg at jeg tok feil. Jeg er nok hetro, og det var vanskeligere å gå inn i skapet igjen enn å komme ut at av det. Jeg trodde jeg hadde funnet et svar, men for min del var det feil spørsmål. Jeg vil ikke at du skal gjøre samme feilen. Men er du sikker: Kjør på, det virker som foreldrene dine ikke er av verste sorten.

[Gjest Verdande]

Ikke for å starte en personlig hets her angående Valgerd...............men ohhh my gådd.........hvem er det som har kakka hun skikkelig hardt i hodet??

Eller kanskje de meget behjælpelige cellene hennes bare har tatt seg en feri

Det er i så fall en permanent ferie.

Valgerds greatest inkluderer:

Me treng ikkje den pornoen! Her kan ein jo sjå både to, tre og fire personar som har sex med kvarandre, og det er verken normalt eller erotisk.

Ingen retter fokus mot at kunstig inseminasjon ikke er tillatt i Norge, bare fordi to kjendiser stiller opp. De vet godt hva norsk lov er og hva de har gjort

[om Tine Kjærs graviditet. FTR: Det er ikke ulovlig å reise til Danmark og bli gravid ved hjelp av assistert befruktning selv om man er lesbisk]

Jeg har møtt folk som har opplevd det. [...] folk som har gått fra å leve heterofilt til homofilt, og folk som har gått fra å leve homofilt til å leve heterofilt. Noen av dem som har tatt denne endringen fra homofil til heterofil forteller at det har skjedd gjennom forbønn.

[om homohelbredelse]

Ekteskap er den beste rammen for barns oppvekstvilkår.

Vi må tenkje på borrrrrrrrrrrrna.

[evinnelig unnskyldning for egne fordommer]

KrFs evinnelige moralisme generelt, og det tohodede trollet Valgerd og Anita Apelthun Sæle spesielt, gjør meg kvalm.

[waco]

Jeg er av den mening at kunstig inseminasjon burde begrenses noe jeg.

Er ikke enig at hvem som helt skal benytte seg av denne "triksemetoden"

Hvorfor det da lurer dere sikkert på, utenkende som dere er....

1 Barn bør bli skapt ved naturlig samleier.

2 I en verden hvor vi har så mange hundre millioner barn som lever i bunnløs fattigdom, er det rett og slett FORAKT å bruke midler/ressurser pga egoistiske kvinner behov til å føde egne unger.

3 Kunstig inseminasjon blir også brukt i de tilfeller hvor paret ikke kan få barn på naturlig måte. Velvel fint for dem, men hva med deres barn da? Vil de kunne befruktes ved hjelp av et samleie, og hva med deres barn igjen da?

4 Waco mener at selektivisering av barnløshet rett og slett er naturens gang for å opprettholde en levedyktig menneskehet.

5 Det er ingen menneskerett å få barn

6 Men Waco er selvsagt tolerant og er inkluderende for alle mennesker, hvem som helst som har økonomi til det, bør kunne adopterere et barn.

Dersom man tillatter kunstig inseminasjon idag, vil det reise seg nye etiske spørsmål imorgen. For ikke lenge siden så vi hvor egoistiske lesbiske kvinner kan være, to døve kvinnfolk ønsket seg et døvt barn.

Waco

Det er bare å spørre hvis det er mer dere ikke skjønner!

[Gjest gjest]

Takk for svar.

Utrolig bra at du skrev, xantippe. At det kan være en "jeg vil ha en løsning, dette passer meg bra"- greie. For det er det jeg har vært redd for. Eller tenkt at det kanskje kunne være. Eller en eller annen "jeg vil ha oppmerksomhet"-underbevisststrategi ellernoe. Og ærlig talt så vet jeg ikke. Men hvordan hadde du vært før du var en snartur uttafor skapet? Hadde du hatt det bra sammen med gutter, eller var noe "feil" ? Blei du betatt av jenter da du trodde du var lesbisk? Syntes du det bare var spennende, eller var du litt redd også? Var du sammen med noen jenter i den perioden? Kunne du se på ei jente og tenke "åjåj, hun var søt, hun-"

eller var det liksom viktigere å bare "ha" legningen? Som du skjønner er jeg veldigveldig usikker og forvirra. Men gutter blir mer og mer uinteressante jo mer jeg klarer å venne meg til tanken. Samtidig kan det jo bare være "hjernevasking av meg selv" på en måte. At jeg uten å vet det vil være lesbisk. Eller altså ønsker så skrekkelig å finne løsninga (unnskyldninga) for alt tullet mitt og skaphomofili er et bra alternativ. Hvordan oppdaga du at du var hetero? Hvor lenge varte livet som homo? Følte du at du passet inn i homsemiljøer, eller blei det "rart" å oppholde seg der? Er det noen signaler jeg kan ta, tror du?

Takknemlig som få for svar=)

[Xantippe]

Hei igjen. Godt at du ikke følte deg tråkka på tærne i alle fall, var litt redd for det. Skal prøve å gi deg svar, men husk at du er du og jeg er jeg...

Da jeg var yngre taklet jeg ikke helt den samleiebiten med gutter. Årsaken til det var et par uheldige overgrepssituasjoner med jevnaldrene. Etter det låste jeg meg helt på den biten. Men gosj så forelska jeg var i diverse gutter, og så deilige de var å kysse på. Men med en gang de ville noe særlig mer enn kyssing dumpa jeg dem. Så fikk jeg det for meg da, at jenter var nok det jeg ville ha, troppet opp på møte i en homofil ungdomsgruppe og traff hun jeg en stund syntes var kvinnen i mitt liv den første kvelden. Vi var sammen i litt over et år, men heller ikke med henne ville jeg noe mer enn å kysse. Hun gikk lei etter en stund. Så ble jeg "bifil" en periode, fortsatte å gå i homsemiljøet, småflørtet litt med damene og hadde guttekjærester. Det funka bedre med mennene tross alt. Fikk mye kjeft av lesbene fordi jeg var liksomlesbe, men gutta i homomiljøet kom jeg godt overens med. Tok noen år hele greia, men er takknemlig for erfaringa. Fikk noe gode venner og fikk føle samfunnets holdninger på kroppen. Skjønte også at sex er mer enn samleier og det har jeg nytta av enda :oops:

Jeg synes du skal prøve det ut jeg, uten nødvendigvis å sette deg selv i bås. Kan du ikke dra på homsedisko eller kvinnekveld eller noe og være åpen for at du kan treffe en der. Kusina di gidder sikkert å bli med deg så du slipper å dra alene. Og du kan jo nevne det for foreldrene dine hvis du vil, uten å erklære at "nå er jeg lesbisk for all framtid", men si at du lurer.

Uansett ønsker jeg deg lykke til.

[Gjest Anonymous]

Min sønn homo? Om han skulle fortalt det til meg så ville jeg tenkt frem i tid med en gang. ingen barnebarnosv. Han får ingen barn selv å se vokse opp.

Fordømmelsen av omverdenen. det er jo mye fordømmelse blant folk.

Jeg var vel selv en av de en gang...

I dag vet jeg at jeg kunne fått barn som var verre enn homo. Jeg kunne fått en sønn som var morder, en narkoman, en som solgte dop(les:drepe andre)

Tror det er mye mer som foreldre en skal bekymre seg om.