Ville du sett ned på en jente på 22 som..

[AnonymBruker]

..gikk gravid med et barn som hadde en far hun aldri har hatt et seriøst forhold til? La oss si de bare hadde en "fling". Til gjengjeld er jenta svært oppegående: Utdanner seg til sivilingeniør, er omgjengelig, hyggelig, og er dyktig til å spille piano++.. 

Jeg befinner meg i den situasjonen nå (men kan ta abort.). Jeg har veldig lyst til å beholde, men er så redd for reaksjonene fra folk rundt meg og samfunnet. De forventer nok ikke dette av meg, og det gjør det ekstra "ille". 

Hva tenker dere?

Anonymkode: e6c1b...4d4

[Gjest studenten95]

nei

Endret 1. juni 2016 av studenten95

[AnonymBruker]

Kort sagt; ja.

Jeg synes det er langt viktigere at man gir barnet en trygg ramme i form av en mor og far som er sammen, enn hva utdannelsen eller jobben til mor er. Selvsagt er det mange som skiller seg, men det er noe helt annet å ta utgangspunkt i det.

 

Anonymkode: 92822...073

[AnonymBruker]

Du har vel fortsatt en stund igjen av studiet? Hvordan tenker du at du skal orke å fullføre når du er alenemor? Og hvordan skal du klare dette økonomisk? Hvorfor kan du ikke bare ta abort og heller få barn med en mann som er sammen med deg og som vil delta like mye som deg i barnets liv? 

Anonymkode: 6634a...590

[AnonymBruker]

Nei jeg ser ikke ned på mennesker for valgene de tar for livet sitt bare måten de oppfører seg på som person. Det virker hyggelig med barn, men om du vurderer den praktiske siden av det så syns jeg ikke det er lurt å få barn nå midt i studiene dine, da blir det mange års opphold og lav lønn ikke særlig til å forsørge et barn på, bedre å studere ferdig først, og med en barnefar som ikke kommer til å være farsrolle gjennom hele barnets oppvekst er det heller ikke lurt. 

Du har maaange år igjen på å etablere deg på, leve livet ditt på og møte mange mer seriøse og bedrefarskapsroller og livspartnerroller på så vil helt klart anbefale deg å vente.  

Anonymkode: 0c0fc...a9b

[AnonymBruker]

Nei, hvis alt gikk bra, hun fullførte studiet og tok seg bra av barnet, hadde ting på stell, og greide seg selv, fikk jobb og oppdro barnet uten hjelp, ville jeg heller sett opp til henne. Men hvis hun bodde hjemme hos sine foreldre, ikke hadde noen penger, måtte avbryte studiet, leve på NAV..., og det var ei jeg kjente, da "hadde jeg ikke trodd det om henne". Hvilke planer har du for de neste ti årene da? Inngår barnet som en altoppslukende del, men som er en berikelse for ditt liv og dine planer, flott! Kommer barnet til å vokse opp i et møblert hjem med en sivilingeniør-alenemor og en oppgående far i nærheten, flott.

Anonymkode: 4765f...9bc

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

..gikk gravid med et barn som hadde en far hun aldri har hatt et seriøst forhold til? La oss si de bare hadde en "fling". Til gjengjeld er jenta svært oppegående: Utdanner seg til sivilingeniør, er omgjengelig, hyggelig, og er dyktig til å spille piano++.. 

Jeg befinner meg i den situasjonen nå (men kan ta abort.). Jeg har veldig lyst til å beholde, men er så redd for reaksjonene fra folk rundt meg og samfunnet. De forventer nok ikke dette av meg, og det gjør det ekstra "ille". 

Hva tenker dere?

Anonymkode: e6c1b...4d4

Er det hva "folk rundt og samfunnet" mener som avgjør om du tar abort eller ikke? For meg er det helt åpenbart at det er situasjonen forelderen(e) er i som skal avgjøre, ikke andre sine reaksjoner. Til å være "svært oppegående" fremstår innlegget ditt lite gjennomtenkt. Det som er viktig er om du på en god måte kan ta vare på og oppdra et barn alene. Dette bestemmer av mange ulike forhold slik som økonomi, din familiesituasjon, hvordan du er som person osv. osv. osv. Så ja, jeg ville sett ned på en som gikk gravid og var mer opptatt av andre sine forventninger og reaksjoner enn fokusert på å være en så god forelder som mulig.

Anonymkode: a80a3...8f6

[Plexus]

Nei, jeg ville ikke sett ned på deg.  

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke sett ned på deg, men jeg ville syntes synd i barnet som ikke har en far. Har selv vokst opp uten far inni bildet og det var et stort savn i barndommen. 

Anonymkode: a31e6...cc4

[Ellevill]

Jeg ville aldri sett ned på deg og det tror jeg de færreste ville gjort i dag. Men du må vite at du kan gi barnet en god oppvekst. Du skal ikke ta abort for at du er redd for hva "samfunnet" vil si. Ønsker du dette barnet og kan gi barnet hva det trenger av tryghet og omsorg, synes jeg ikke du skal ta abort. Jeg kjenner mange som har fått arn som student og og både mor og barn har klart det strålende. Det finnes så mange situasjoner barn blir født inn i som ikke er heldige. jeg ser ikke dette som en av de.

Men det er tøft å få barn selv når man er to. Så jeg håper du har et støtteapparat rundt deg som kan hjelpe deg litt, om ikke annet enn at de er glad i barnet ditt og viser interesse for det slik at du har noen å snakke med.

Hva sier faren?

[Carrot]

Ser svært sjelden ned på andre da jeg ikke er i deres sko og ikke kjenner hele historien osv, men jeg tenker at når du er 22 og blir aleneforelder så legger du opp til en vanskelig liv, mange utfordringer og ikke minst vil barnet påvirkes av dine valg. Så før du velger tror jeg at din "fling" må få mene noe om situasjonen også - han skal tross alt bli far liksom. Et livslagt ansvar for dere begge. Et barn er ikke bare "dikke dikke" heller..

[Ellevill]

Et alternativ er også å føde barnet og adopetere det bort. Jeg vet mange ikke synes det er en god løsning, men for meg er det bedre enn abort. Mange jeg kjenner har adoptert barn, også i min næmreste familie. Vi ser på disse som en del av familien selv om de genetisk sett ikke er det, og er like glad i dem som vi er i "biologiske" familiemedlemmer. De har et godt liv og masse kjærlighet fra slekt og venner.

[peppermyntete]

Jeg hadde ikke sett ned på henne nei, men jeg hadde aldri klart å forstå valget hennes. For meg hadde det å beholde barnet vært utenkelig i den situasjonen. Men hva andre synes tror jeg du bare skal drite i. Det er DU som skal leve med dette, ikke mannen i gata. Ditt liv, ditt valg! Vi bor jo også i Norge og er så heldig å ha massevis av ordninger til hjelp og støtte i nettopp din situasjon. Kanskje du kan snakke med helsesøster på campus hvis du har? Her jeg går er de svært dyktige og gode å snakke med

[AnonymBruker]

Hadde sett ned på henne om hun tok abort.

Anonymkode: f9a13...9f7

[Ravnklo]

Jeg har ikke tenkt å se ned på deg, men jeg rister på hodet av hele innlegget. 

Det jeg tenker er at du tenker ikke langsiktig overhodet. Jeg beundrer deg litt for at du tror du kan klare en sivilingeniør som alenemor. Det er nok fullt mulig om man har en solid samværsavtale med barnefaren og om du har et stødig støtteapparat rundt deg, samt tilstrekkelig økonomisk støtte. Og ikke minst, et energibehov og en viljestyrke uten like. Da kan alt gå. 

Jeg håper egentlig dette bare er tull, for om det er samfunnets forventninger til deg som velger om du skal beholde barnet eller ikke, så syns jeg for det første at du bør ta abort og for det andre ta et reelt oppgjør med deg selv. Snakk med din mor om dette. Om du ikke kan det, snakk med en reflektert og voksen venninne, kanskje ei som har barn, gjerne ei som ikke har barn også. Eventuelt din bestemor eller tante, en eller annen kvinne som kan hjelpe deg å få bakkekontakt. Mange kvinner på din alder tror at å få barn bare er fryd og gammen, jada, litt smertefullt med fødsel og amming og sånt men det fikser vi. Nei. Bare... Nei. 

Du setter et liv til verden, et liv som du (forhåpentligvis) skal ha ansvar for i 18 år, til barnet er myndig, med andre ord. Ansvaret fortsetter nok lengre enn som så. Når ungen er ute så er du aldri alene igjen, det er du og ungen. Du må resten av ditt liv ta hensyn til barnet. Du må resten av ditt liv tenke på ungen når du skal planlegge noe. Dette er noe som er selvsagt og som alle er klar over, men tenk nøye over det. Du skal oppdra en unge samtidig som du tar en utdanning. Å oppdra en unge er verdens absolutt vanskeligste jobb, og ikke minst krevende. Ingen kan motsi dette, i så tilfelle tar de foreldrerollen fryktelig useriøst. Jeg kjenner flere alenemødre som sliter, de hadde store planer om utdanning og reising og fryd og gammen i livet sitt, satte ungen til verden og vips så var alle planene lagt i grus. Ingenting gikk som de hadde tenkt, fordi de kunne ikke planlegge alt med sikkerhet med en unge på slep. 

Det er ganske innlysende at jeg selv ikke har lyst på barn, så dette er da mitt synspunkt som barnløs. Jeg får nok noen alenemødre og foreldre på nakken nå, men dette er mine meninger og tanker. Jeg har vært i forhold hvor mannen har hatt barn fra før og deltatt i oppdragelse, jeg har hatt småsøsken og jeg har som sagt venner med unger, så jeg ser ting litt fra utsiden. Man må ikke ha et barn for å kunne uttale seg om en slik sak, og man må heller ikke ha en unge for å vite at det er et enormt tøft arbeid å faktisk oppdra den. En alenefar sa til meg en gang at det er ikke noe problem å ha unge, det er lett som bare det. Ungen hans var helt ute av kontroll og kommer sannsynligvis til å slite når det blir eldre, fordi faren til barnet ikke forstår hvordan man skal oppdra et barn. Ingen rutiner, ingen grenser, likegyldig til alt. Ja, barnevernet var så klart blandet inn.  

Du er bare 22 år gammel. Du har et helt liv foran deg. Kjenner jeg blir irritert inn til beinmargen med tanke på at du heller ikke har et seriøst forhold til barnefaren. Hva med han? Vil han ha barn? Er han klar for å ta ansvar for et nytt liv i mange år? Ser han alvoret i situasjonen, vet han i det hele tatt at du er gravid? Det kan så klart hende dere har snakket om dette og at du har utelukket det i hovedinnlegget, men slik jeg tolker det så har han ikke peiling. Og det er vanvittig trist! Det har ingenting å si at du skal bære rundt på ungen og føde den, han var med på å lage den og han har også noe å si i saken. Valget er så klart bare ditt når alt kommer til alt (dessverre, her skulle det vært en bedre likestillingspolitikk og tiltak for at par skal komme til en god enighet sammen). 

Jeg håper du tenker veldig nøye over hva du begir deg utpå. Hilsen ei som er bare litt eldre enn deg og vanvittig glad for at hun ikke har barn (enda, det kan så klart endre seg den dagen jeg møter kjærligheten i mitt liv). 

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke ned på noen som unnlater å ta abort. Jeg synes synd på barnet som kanskje må vokse opp uten far, men jeg synes ikke så synd på det at jeg synes det heller burde drepes. 
Velger du å bli mor, beundrer jeg deg. Lykke til, hva det enn blir til!

Anonymkode: 1b19d...baa

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

..gikk gravid med et barn som hadde en far hun aldri har hatt et seriøst forhold til? La oss si de bare hadde en "fling". Til gjengjeld er jenta svært oppegående: Utdanner seg til sivilingeniør, er omgjengelig, hyggelig, og er dyktig til å spille piano++.. 

Jeg befinner meg i den situasjonen nå (men kan ta abort.). Jeg har veldig lyst til å beholde, men er så redd for reaksjonene fra folk rundt meg og samfunnet. De forventer nok ikke dette av meg, og det gjør det ekstra "ille". 

Hva tenker dere?

Anonymkode: e6c1b...4d4

Har du lyst til å beholde, så behold. Men vær obs på mulige konsekvenser.

Hva sier barnefar?

Og til spm ditt, nei, jeg ville ikke sett ned på deg. Å føde et barn, og evt bli alenemor, er ikke det verste man gjør. Tverimot kan det være helt riktig for deg, og feil for andre. Lykke til.

Anonymkode: 91b66...5bc

[Mis(s)Understood]

Uansett hva du velger så er det ingen grunn til å "se ned" på deg.

Så bør du tenke grundig igjennom ekstrabelastningene ved å fullføre studiene som småbarnsmamma.

Etter det kommer jakten på den første jobben, da kombinert med jakten på barnehageplass, umulighetene ved å jobbe lange dager, problemene med å ta prosjektoppgaver som innebærer reising i forbindelser med møter osv osv.

 

Endret 18. april 2016 av Mis(s)Understood

[lunamuna]

Nei, jeg ville ikke sett ned på deg. Uansett, egentlig. Jeg ville derimot sett veldig opp til deg om du klarte å fullføre utdannelsen, fått deg god jobb, klarte morsrollen bra og generelt at du ville klart å stå på egne bein. 

Jeg synes ikke du skal ta et valg utifra hva andre ville synes. Folk er såpass ulike at du vil møte både motgang og medgang uansett hvilke valg du tar. Gjør det som er riktig for deg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

..gikk gravid med et barn som hadde en far hun aldri har hatt et seriøst forhold til? La oss si de bare hadde en "fling". Til gjengjeld er jenta svært oppegående: Utdanner seg til sivilingeniør, er omgjengelig, hyggelig, og er dyktig til å spille piano++.. 

Jeg befinner meg i den situasjonen nå (men kan ta abort.). Jeg har veldig lyst til å beholde, men er så redd for reaksjonene fra folk rundt meg og samfunnet. De forventer nok ikke dette av meg, og det gjør det ekstra "ille". 

Hva tenker dere?

Anonymkode: e6c1b...4d4

Jeg ville heller sett opp til deg😊 Men vær så snill, fullfør utdanningen din og få deg en jobb (og jeg kjenner alenemødre yngre enn deg som har klart det), og ikke start en mammablogg du tenker du kan leve av

Sånn med tanke på slike valg pleier jeg å prøve å se for meg hva jeg kommer til å angre mest/minst på når jeg sitter gammel i sola og tenker over livet - når du en dag er 70-80, tror du at du kommer til å være mest glad for at du tok abort, eller at du beholdt? Det gjør at jeg får litt mer perspektiv på ting. 

Anonymkode: 14778...ed2