har DU fordommer mot unge mødre?

[Prycilla]

Er selv 33 år og mor til en 16-åring. Ja, det var tøft å bli mor da jeg var 17, flyttet hjemmefra og kjøpte meg leilighet. Da det var jeg selv som hadde satt meg i en slik situasjon skulle jeg i hvert fall bevise at jeg kunne ta ansvar for det jeg hadde gjort!

Fikk heldigvis mye støtte og hjelp fra min familie. Vet ikke hvordan vi hadde hatt det i dag uten dem.

Tok meg en utdannelse og møtte "drømmemannen" som jeg nå er gift med og har vært sammen med i 11 år.

Når jeg nå tenker tilbake så er det helt klart at jeg hadde ventet noen år med å få barn. Jeg ble fort "voksen" og gikk glipp av en del av ungsomstiden. Venner fortalte om reiser og opplevelser som jeg overhodet ikke hadde råd til å være med på.

Sønnen min sier stadig til meg at han er glad for at han har så unge foreldre. Han synes vi forstår ham så godt. Det er tross alt ikke så lenge siden jeg selv var tenåring og jeg husker veldig godt hvordan det var! Jeg har et veldig godt og åpent forhold til sønnen min, noe jeg er veldig glad for :-)

I hovedsak tror jeg ikke alder har mest å si når det gjelder det å få barn, men tror det er en fordel å ha en del livserfaring. Det å være etablert med hjem og jobb ser jeg også på som en fordel før man setter barn til verden.

[Prycilla]

Vil også nevne at nå er det vi som stadig er ute og reiser og opplever masse. Noe mange av våre venner ikke har råd til fordi de har kjøpt hus sent og har mye lån. Jeg var riktignok tidlig ute med å få barn, men kjøpte også leilighet tidlig. Det er jeg glad for!

Vi har det veldig godt økonomisk, har hus, to biler, hytte, båt og lite gjeld. Det har vært blodtslit og vi setter enormt stor pris på det vi nå har. Det er godt at vi endelig slipper å snu og vende på krona for å ha råd til mat og klær.

Ja for slit, det har det vært

[lille mor]

Jeg var selv veldig ung da jeg ble mor første gang.

Argumentene jeg alltid hørte var: du går glipp av så masse, du vil miste dine venninner, du får ikke utdanne deg, osv.

Mange av disse fordommene jeg fikk slengt i fleisen gjorde så jeg jobbet ekstra hardt for å motbevise de.

Og det klarte jeg.

Men det har kostet....

Forholdet til barnefaren røk når barnet var 5 år.

Og økonomisk var det trangt i mange år, ingen drømmesitvasjon når man har barnehageregninger, bleier og alt det andre barn trenger.

Men man lærer og prioritere.

Pluss at livserfaring er et must når barna skal oppdras, takk gud for mamma og pappa som hjalp meg gjennom mange kniper.

Så å vente til man er utdannet og i jobb er en fordel for både deg og barnet.

[lille mor]

Dobbelt

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det er skikkelig tragisk at folk får barn før de er 20 og synes ofte de kunne ventet lengere når de er under 23.

Men det har ikke noe med fordommer å gjøre..

[Gjest Anonymous]

Jeg var selv veldig ung da jeg ble mor første gang.

Argumentene jeg alltid hørte var: du går glipp av så masse, du vil miste dine venninner, du får ikke utdanne deg, osv.

Mange av disse fordommene jeg fikk slengt i fleisen gjorde så jeg jobbet ekstra hardt for å motbevise de.

Slik var det for meg også, jobbet ekstra hardt for å bevise at jeg var vel så dyktig "som alle andre". Må også si at jeg har fått mye ros for min innsats og har fått høre mange ganger at jeg er en god, omsorgsfull og kjærlig mor og at jeg er en sterk person! Men som jeg tenker: har jeg egentlig hatt noe valg?

[Prycilla]

Det var jeg som skrev det rett over, fra gjest!

[blåveis]

Genraliseringer er jo alltid skummelt, men det blir feil å kalle motforestillinger mot å få barn i ung alder for fordommmer!! Det er tross alt fornuftige motforestillinger det dreier seg om.

[Gjest Anonymous]

Fordommer: Nei!

De yngste i denne kategorien (ung mor) har som regel ett rosenrødt syn på baby tilværelsen helt til den blir virkelig, og jeg har ikke fordommer mot mennesker som faktisk ikke er i stand til å vite bedre.

Er jeg imot det: Ja!

Jeg mener så absolutt at alle bør utfolde seg i ungdomstiden, sprelle av seg uten ansvar for andre enn seg selv, med fare for at dette kansje vil komme senere i livet.

Tror jeg de kan være like gode mødre som dem over 20/25? Så absolutt!

Det er en individuell sak. Ser litt av alt.

Ronja_80

[Andrine22]

Jeg mener de fleste er for unge og har opplevd for lite i livet sitt før ca 25-års alder. Fysiologisk er det sikkert best å få barn ved 20-års alder' date=' men det er et svakt argument for meg. De færreste er modne nok i den alderen.[/quote']

Hva iallverden vet du om hva andre har opplevd i sitt liv? Selv om DU ikke er klar før senere i livet-kan godt andre være det...

[Anglofil]

Hei!

Nei, jeg har ikke fordommer mot unge mødre! De kan være gode foreldre som alle andre. En forelder dømmer jeg ikke utifra kjønn, alder, etnisitet, religion, etc, men utifra hvordan man handler på vegne av barnets beste .

Jeg beunderer unge mødre som tar det fulle og hele ansvaret for deres barn, det er sterkt gjort! De står for sine handlinger og det står det respekt av!

Mvh Yvonne

[Gjest Tex]

Jeg fikk min nummer to da jeg var tjuetre og syns det var en fin alder å få barn på. Førstemann kom da jeg var nitten.

Nå er jeg tredve, faller i staver over nydelige nyfødte, men kan sove lenge på søndagsmorgenen, mens mine venninder har svarte ringer rundt øynene.......

Jeg er rett og slett for subjektiv til å svare på dette spørsmålet.......................

[Arwen]

Nei, det kommer helt an på personen. Kjenner en som e r 21 med en datter på ett år hvor jeg aldri har tenkt at det er noe unaturlig, men kjenner en som er ett år eldre som har en på 6 mnd hvor jeg synes hun kunne ventet litt til. Noen er mer modne en andre.

Men jeg bare synser, har nok ikke fordommer mot unge mødre nei.

[Philosophia]

Men hva vet du? Jeg sier ikke at det er enten eller, men at de fleste ikke er klare... Og selvom du er klar trenger ikke alle andre være det.

[lille mor]

Jeg fikk min nummer to da jeg var tjuetre og syns det var en fin alder å få barn på. Førstemann kom da jeg var nitten.

Nå er jeg tredve, faller i staver over nydelige nyfødte, men kan sove lenge på søndagsmorgenen, mens mine venninder har svarte ringer rundt øynene.......

Ikke sant?! Men jeg var så lur at jeg startet på runde to.

Så nå er det tilbake til sorte ringer.

[Tosca]

Jeg ble samboer når jeg var 17 år og ble mor som 18 åring. Altfor tidlig. Selv om faren til barnet mitt og jeg har holdt sammen i alle disse årene (faktisk i 18 år) og er gift i dag, så var det ikke det rikrige valget vi gjorde den gangen. Vi hadde nok hatt behov for å bare være kjærester og ungdommer en stund lenger. Vi fikk plutselig et stort ansvar som vi egentlig ikke var klar for.

I dag har vi altså en sønn på 17 år, som er veldig fornøyd med å ha unge foreldre. Så nå er det jo greit.

Men jeg vil absolutt ikke anbefale andre å starte familie så tidlig. Selv om alt egentlig gikk bra med oss. Spørsmål om en har fordommer mot unge mødre blir helt feil. Jeg har ikke fordommer, men tror nok det er best for de fleste å vente noen år. Da mener jeg iallefall de som er under 20 år.

[Litz]

Ut i fra svarene som er dukket opp her virker det som om mange mener at man automatisk blir bedre skikket som mor når man har passert 20.

Argumentene som går igjen er at man må kunne forsørge seg selv før man får barn osv.

Antar at disse menneskene syntes jeg var ung da jeg ble gravid som 18-åring.

Selv ble jeg vettskremt med tanken på å få barn så tidlig, men det var ikke ansvaret som gjorde det. Grunnen til at jeg ble "vettaskremt" var fordi jeg og samboeren ennå ikke hadde funnet oss en egen leilighet, og at han skulle være borte på turne ett helt år så jeg kom til å gå igjennom størsteparten av svangerskapet alene.

Forsørget meg selv har jeg gjort siden jeg var 16 og begynte å jobbe mens jeg gikk skole. Har hele tiden hatt fast jobb, med en lønn betydelig over gjennomsnittet.

Fikk datteren min da jeg var 19 og jeg har annå ikke savnet det å kunne stikke på byen når jeg selv vil.

Jeg er oppvokst på landet i trøndelag og der begynte festinga når man var 13-14 år gammel, så da jeg ble gravid følte jeg at jeg hadde rast fra meg en del. Og før jeg ble gravid tok jeg selv det valget å holde meg totalt avholdene fra alkohol. Det holdt jeg til datteren min ble 3 år, og nå kan jeg ta meg ett glass vin eller kanskje ett par øl hvis vi stikker en tur på byen.

Møtte en del fordommer på helsestasjonen, spesielt av helsesøster. Hun behandlet meg og mannen min som om vi var barn da vi kom dit på kontroller. Da var jeg 20 og han var 22. Vi giftet oss før datteren vår ble født og vi har aldri angret på det.

Men nå er det enormt stor forskjell på å være 16 og å være 18. Det kan også være en like stor forskjell på å være 18 og å være 20. Men man skal være forsiktig med å dømme noen, uansett hvilken alder de har, for psykisk kan en på 16 være like moden som en på 20 til å få barn, eller en på 25 for den saks skyld.

Jeg kjenner en del på min alder som bør vente minst 5 år til før de tenker på barn. Det finnes faktisk en del "fjortisser" blandt de på 25 år også. Og noen burde aldri få barn.

Men jeg syns det blir feil å si at en på 17-19 er for ung til å få barn. Det som bør ha litt å si er den mentale alderen til personen, og om dette var noe som var ett "uhell" eller ikke. Er man i ett fast og seriøst forhold så ser jeg ikke noe galt i at unge mennesker skal kunne få barn. Er det snakk om en one night stand så blir det noe annet. Uansett må man ta ett valg. Man kan velge å bli voksen i løpet av 9 måneder og ta ansvar for sine handlinger, eller man kan velge å ikke gjøre det.

De som velger det første vil jeg påstå er modne nok til å ta vare på ungen også. Det å få barn er en utrolig stor omveltning i livet uansett om man er 18 eller 30. Og å si at en på 30 er mer rustet til å ta vare på det livet man faktisk får ansvaret for, er vel å ha litt for høye forhåpninger til landets 30-åringer. 8)

Jeg er veldig glad for at jeg fikk barn så tidlig. Når datteren min er 20 så er jeg 40 og fremdeles ung. Og jeg tror også at unge mødre kan få ett bedre forhold til sine barn, kanskje spesielt døtre enn mødre/barn der aldersforskjellen er 35+

Ansvaret blir ikke mindre om man er 20 eller 30 når ungen kommer, det er hva slags ansvarsfølelse man som vordende mor har, som bestemmer om man er moden nok.

Og istedet for å dømme unge mødre, syns jeg kanskje at man burde støtte og respektere dem. Eller er det også noe som utelukkende er ment for eldre mødre og gravide?

[Gjest Anonymous]

Det er vel ikke så mange som har dømt unge mødre her er det det da? Men, det må jo være lov til å si at det kanskje er lurt å ha levd et voksenliv litt før man får barn. Foreksempel det å ha en kjæreste over flere år, bo for seg selv, kanskje ha festet fra seg det verste. Det er selvfølgelig mange som har gjort alt dette allerede ved 20-årsalder, men det er vel fåtallet? Jeg syns selv jeg var ung da jeg var 24, og kunne nok ha ventet et par år for å komme ordentlig ut i jobb etter utdannelse osv.

Men, jeg kjenner mange unge mødre jeg som gjør en aldeles strålende jobb!

[Gjest Anonymous]

Her var det liv!!!

Jeg har ikke lest alle innleggene, men har fått med meg at mange snakker om at man kan ha rast fra seg allerede i 18 årsalderen og dermed kan være moden og klar for å få barn allerede da.

Vel, jeg vet ikke om det å feste fra man er 14 er det som bidrar mest til modning... :-? Jeg er derfor mer opptatt av at man ofte mister den virkelig herlige og viktige ungdomstida - studentlivet, det å flytte hjemmefra og stå på egne ben, treffe andre typer mennesker og få andre impulser. Det er disse årene jeg ikke ville gått glipp av for alt i verden.

Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes modne 18-20 åringer. Jeg er sikker på at mange kan bli gode mødre i så ung alder, men jeg er ikke sikker på at det er så lurt for en selv. Å flytte rett fra pikerommet til hybel i kjelleren til svigers osv tror jeg for mange gir frustrasjoner og en redusert mulighet til å utvikle seg selv. Jeg sier IKKE at det er mindreverdig å være hjemme med barn - tvert imot - men jeg tror man får et annet perspektiv på ting når man blir eldre enn man har når man er så ung at man nærmest "leker mor, far og barn".

Jeg synes det er interessant å se at mange unge mødre her skriver at det har vært et slit - ja, det er jeg sikker på! Det er tøft å bli mor, og det er helt sikkert enda tøffere når man er ung, ikke minst fordi vennekretsen er fokusert på helt andre ting, økonomien gjerne er skral, man har sjelden fått prøvd seg som samboer på alvor på forhånd etc.etc.

Uff, dette ble litt rotete - men jeg ville bare få ned noen strøtanker.

[Gjest Anonymous]

forskerne har funnet ut at 23 er den meste ypperlige tiden å få barn på, sånn biologisk sett. Leste det i brosjyre på legekontoret. Da satt jeg der, høygravid og 32 :-? Men har absolutt ikke fordommer mot noen.