Bitter på livet

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år og bitter. Bitter for at jeg er ødelagt sosialt og er ulykkelig. Bitter for at jeg fikk en familie som ødela meg psykisk. Vi hadde det aldri hyggelig, kjefting, nedrakking, ingen hjelp å få. Det er vondt å se jevnaldrende lykkes fordi foreldre betaler for dem og støtter dem  i drømmene deres. Jeg sitter fattig med harde studier og må vente mange år før jeg kan få det økonomisk greit. Føler meg som et offer for urettferdighet. Ikke bare har jeg dårlig råd og en dårlig familie, men forholdet mellom oss har ødelagt meg sosialt så jeg verken har venner eller hatt kjæreste noengang. Fremtidsutsiktene mine er veldig mørke, jeg får en god utdannelse men jeg stoler ikke på noen, trekker meg unna sosialt. En taper rett og slett. Jeg sliter med å akseptere at jeg trakk et så dårlig lodd i livet. Hvor mye en dårlig oppvekst kan ødelegge selvom jeg ikke omgås familien til daglig er helt utrolig.

Hva kan jeg gjøre med situasjonen? Hvordan kan jeg få det på avstand? Jeg ønsker så gjerne å tro på at livet ikke er så avhengig av sine nærmeste som det faktisk er. Jeg klarer ikke å bli kvitt hatet mot foreldrene mine, hvordan de alltid skulle dra meg ned og aldri støttet meg i de tingene som gjorde meg glad.

Anonymkode: 3d60f...92a

[AnonymBruker]

Gå til lege og få psykologhjelp. Lykke til. 

Anonymkode: 9295c...41c

[SRC]

Det ER urettferdig, men du kommer bare til å dra deg selv ned i dritten om du synes synd på deg selv. Ikke misforstå, det ER synd på deg som har gjennomgått så mye, men det er et veldig farlig tankemønster! Støtter AB som foreslår psykolog, og ønsker deg lykke til 

[AnonymBruker]

Folk syntes synd på de som møter motstand men fortsetter å gå framover, folk gir blaffen i de som møter motstand og syntes synd på seg selv.

Du bestemmer selv hvilken vei du vil gå.

Anonymkode: 7b01b...542