Lurer på å bryte med familie, har du gjort det?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på å bryte med hele min familie pga mange tusen småting som til slutt blir en jævla stor ting og jeg føler nå bare hat for dem og mistrives rundt dem når vi må være sammen. Det går utover helsa mi rett og slett.

er det noen her som har brutt med hele familien sin? I såfall håper jeg du vil dele litt med meg om hvorfor du gjorde det og hvordan.

takk for svar  

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på å bryte med hele min familie pga mange tusen småting som til slutt blir en jævla stor ting og jeg føler nå bare hat for dem og mistrives rundt dem når vi må være sammen. Det går utover helsa mi rett og slett.

er det noen her som har brutt med hele familien sin? I såfall håper jeg du vil dele litt med meg om hvorfor du gjorde det og hvordan.

takk for svar  

Anonymkode: 3461b...652

Jeg har gjort det og angrer ikke et sekund på den avgjørelsen. Det var det som var riktig og viktig for meg og min helse..ikke minst mentale helse! Ringte og ga klar beskjed om hvorfor jeg tok den avgjørelsen. Håper du finner ut av hva som er riktig for deg og at du gjennomfører det..Masse lykke til uansett hva du velger å gjøre

Anonymkode: b2598...65a

[AnonymBruker]

Ja, er egentlig mer eller mindre i prosessen selv. Jeg har byttet tlfnummer, flyttet, og ikke levert ny kontaktinfo kun til noen offentlige instanser. Slekta vet ingenting om at jeg skal kutte all kontakt. Det er vel noen få som har fått opp beskjed om at nummeret ikke er i bruk lengre tenker jeg.

Vi har ingenting til felles, ingenting å snakke om og ingen har brydd seg på mange år på å ordne opp i noe som helst. Derfor velger jeg et liv uten dem. I flere år har kontakten blitt mindre og mindre. Kun overfladiske julehilsener. Moren vår døde for 2 år siden, og alle som ikke ville ha arven var plutselig gribber og rotet igjennom alt for å røske med seg alt av verdi. Noe som har ført til at to stk ikke har fått arven sin. Far er død også. Regner igrunn med at det vil ta lang tid før det går opp for alle at jeg har forsvunnet. Om noensinne noe kontakt igjen, regner jeg med mulig advokat tar kontakt om det skulle være noe med arv.

Anonymkode: 3583e...bb5

[AnonymBruker]

Alle har sine problemer TS. i hver eneste familie...

Det hadde vi også. MAsse småting. Masse tull og tøys. Bagateller, som jeg ikke en gang kan greie å huske nå.

Nå har moren min dødd, og jeg kan ikke gå tilbake å si unnskyld for alle gangene jeg tok avstand og ikke orket å snakke. Det jeg prøver å si er at, husk at de kan være helt borte i morgen, og plutselig blir det så inderlig sårt at du ikke ringte, ikke greide å være den personen som fikset opp i konflikten.

Anonymkode: 7f244...32f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alle har sine problemer TS. i hver eneste familie...

Det hadde vi også. MAsse småting. Masse tull og tøys. Bagateller, som jeg ikke en gang kan greie å huske nå.

Nå har moren min dødd, og jeg kan ikke gå tilbake å si unnskyld for alle gangene jeg tok avstand og ikke orket å snakke. Det jeg prøver å si er at, husk at de kan være helt borte i morgen, og plutselig blir det så inderlig sårt at du ikke ringte, ikke greide å være den personen som fikset opp i konflikten.

Anonymkode: 7f244...32f

Du vet ingenting om ts ikke har prøvd. Om ts er som meg, har det blitt prøvd, glattet over, jattet med, i mange år. Tilslutt er det bare ikke mulig mer. 

Anonymkode: 3583e...bb5

[AnonymBruker]

Har ikke meldt meg ut 100%, men tatt kraftig avstand. Flyttet til annen del av landet og har sporadisk kontakt. Fordelen med dette er at når vi faktisk har kontakt er den gjerne bedre og mindre konfliktfylt enn når vi omtrent bodde oppå hverandre. 

Anonymkode: 8338a...a19

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gjort det og angrer ikke et sekund på den avgjørelsen. Det var det som var riktig og viktig for meg og min helse..ikke minst mentale helse! Ringte og ga klar beskjed om hvorfor jeg tok den avgjørelsen. Håper du finner ut av hva som er riktig for deg og at du gjennomfører det..Masse lykke til uansett hva du velger å gjøre

Anonymkode: b2598...65a

Men bor du i nærheten av dem? For det gjør nemlig jeg.. Og det spiser meg opp. Jeg har heller ikke lyst til å flytte for jeg har jo nettverket mitt her, men vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.. Føler meg død på innsiden når jeg tenker på familien.. Så du bare ringte og sa ifra og bor på det samme stedet du alltid har gjort og bare den tlfsamtalen gjorde det lettere for deg? 

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, er egentlig mer eller mindre i prosessen selv. Jeg har byttet tlfnummer, flyttet, og ikke levert ny kontaktinfo kun til noen offentlige instanser. Slekta vet ingenting om at jeg skal kutte all kontakt. Det er vel noen få som har fått opp beskjed om at nummeret ikke er i bruk lengre tenker jeg.

Vi har ingenting til felles, ingenting å snakke om og ingen har brydd seg på mange år på å ordne opp i noe som helst. Derfor velger jeg et liv uten dem. I flere år har kontakten blitt mindre og mindre. Kun overfladiske julehilsener. Moren vår døde for 2 år siden, og alle som ikke ville ha arven var plutselig gribber og rotet igjennom alt for å røske med seg alt av verdi. Noe som har ført til at to stk ikke har fått arven sin. Far er død også. Regner igrunn med at det vil ta lang tid før det går opp for alle at jeg har forsvunnet. Om noensinne noe kontakt igjen, regner jeg med mulig advokat tar kontakt om det skulle være noe med arv.

Anonymkode: 3583e...bb5

Jeg må bare si, så TØFF du er...  lykke til videre.

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

Hei. Det er veldig synd at det har gått så langt. Ville sett på årsaken først og å se på situasjonene fra hver og ens perspektiv. Er det noe du kan gjøre for å få til en hyggeligere stemning? Endre kommunikasjonsmønster? Nivå av innblanding? Det går ikke hvis du er negativt innstilt. 

Det kan ha gått så langt at det beste er å sette en strek og bestemme seg for å jobbe for hyggeligere kommunikasjon fra den streken og fremover. Sett grenser for hva som er ok og ikke. Hvordan skulle det vært for at det ikke gikk ut over helsen din?

Å bryte kontakt med familie er alvorlig. Familien er viktig. Men er det så alvorlig at det ikke finnes noen muligheter for bedring så kan det være best å bryte kontakten. Bare husk at du kommer til å slite med det også.

Jeg mener at alt må prøves først. Jobbe med deg selv først for å være sikker på at ikke det er din aggresjon som ødelegger. Be om pause fordi du sliter akkurat nå. Be dem respektere grensene du har satt. Spørre om de ønsker å ha det slik. Fortelle hvor fortvilet du er over dette. Kanskje dere trenger psykologhjelp for å samarbeide og løse opp i konfliktene.

Hvis de da ikke bryr seg. Hvis det er snakk om psykisk sykdom som ikke har noe håp om bedring. Så har du da gjort det du kan for å bedre det. De vet at konsekvensene er å bryte kontakten og de klarer ikke å respektere deg. Da sier du bare at nå orker du ikke mer og bryter kontakten. Deretter må du bare la være å svare på henvendelser lenge nok og la være å ta kontakt. Det er vanskelig og tøft. Særlig i høytidene. Prøv alt annet først.

 

 

Anonymkode: b9d5f...5bd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle har sine problemer TS. i hver eneste familie...

Det hadde vi også. MAsse småting. Masse tull og tøys. Bagateller, som jeg ikke en gang kan greie å huske nå.

Nå har moren min dødd, og jeg kan ikke gå tilbake å si unnskyld for alle gangene jeg tok avstand og ikke orket å snakke. Det jeg prøver å si er at, husk at de kan være helt borte i morgen, og plutselig blir det så inderlig sårt at du ikke ringte, ikke greide å være den personen som fikset opp i konflikten.

Anonymkode: 7f244...32f

Tro meg, JEG HAR PRØVD... (Dette var ikke skriking til deg).. Men de imbesile idiotene går det ikke an å prate med.. Jeg har tatt det opp på en fornuftig måte utallige ganger, men ingen respons så da renner begeret slutt bare over..

og du, ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke ringte og du ikke ordnet opp, kunne ikke moren din likesågodt gjort det mot deg? Så jeg må jo si at jeg synes moren din også må ha litt av skylda her, ikke legg all skyld på deg selv.. Når man er voksen alle sammen så kan alle gi og ta.. 

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet ingenting om ts ikke har prøvd. Om ts er som meg, har det blitt prøvd, glattet over, jattet med, i mange år. Tilslutt er det bare ikke mulig mer. 

Anonymkode: 3583e...bb5

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Det er veldig synd at det har gått så langt. Ville sett på årsaken først og å se på situasjonene fra hver og ens perspektiv. Er det noe du kan gjøre for å få til en hyggeligere stemning? Endre kommunikasjonsmønster? Nivå av innblanding? Det går ikke hvis du er negativt innstilt. 

Det kan ha gått så langt at det beste er å sette en strek og bestemme seg for å jobbe for hyggeligere kommunikasjon fra den streken og fremover. Sett grenser for hva som er ok og ikke. Hvordan skulle det vært for at det ikke gikk ut over helsen din?

Å bryte kontakt med familie er alvorlig. Familien er viktig. Men er det så alvorlig at det ikke finnes noen muligheter for bedring så kan det være best å bryte kontakten. Bare husk at du kommer til å slite med det også.

Jeg mener at alt må prøves først. Jobbe med deg selv først for å være sikker på at ikke det er din aggresjon som ødelegger. Be om pause fordi du sliter akkurat nå. Be dem respektere grensene du har satt. Spørre om de ønsker å ha det slik. Fortelle hvor fortvilet du er over dette. Kanskje dere trenger psykologhjelp for å samarbeide og løse opp i konfliktene.

Hvis de da ikke bryr seg. Hvis det er snakk om psykisk sykdom som ikke har noe håp om bedring. Så har du da gjort det du kan for å bedre det. De vet at konsekvensene er å bryte kontakten og de klarer ikke å respektere deg. Da sier du bare at nå orker du ikke mer og bryter kontakten. Deretter må du bare la være å svare på henvendelser lenge nok og la være å ta kontakt. Det er vanskelig og tøft. Særlig i høytidene. Prøv alt annet først.

 

 

Anonymkode: b9d5f...5bd

Det ano bb5 sa... Jeg har prøvd og prøvd og prøvd.... Det handler ikke om psykisk sykdom for noen av oss.. Det er bare vondt i vilja og at voksne folk ikke gidder å være alderen sin, men vanskeliggjør alt.. 

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må bare si, så TØFF du er...  lykke til videre.

Anonymkode: 3461b...652

Tusen takk. Og lykke til i din prosess. Det er mulig å kutte all kontakt selv om dere bor i samme område. Det er mulig å endre navn, flytte til ny adresse, slike ting. Holde nytt nummer skjult for søk på opplysningsmotorer ved å reservere deg mot oppføring. Det er mange muligheter for å fjerne deg fra dem.

Anonymkode: 3583e...bb5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tro meg, JEG HAR PRØVD... (Dette var ikke skriking til deg).. Men de imbesile idiotene går det ikke an å prate med.. Jeg har tatt det opp på en fornuftig måte utallige ganger, men ingen respons så da renner begeret slutt bare over..

og du, ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke ringte og du ikke ordnet opp, kunne ikke moren din likesågodt gjort det mot deg? Så jeg må jo si at jeg synes moren din også må ha litt av skylda her, ikke legg all skyld på deg selv.. Når man er voksen alle sammen så kan alle gi og ta.. 

Anonymkode: 3461b...652

Moren min er død, så det er litt sårt når noen anklager henne for noe. Det er forøvrig helt normalt å føle skyldsfølelse når noen nær deg dør. Jeg elsket mammaen min, men jeg visste det ikke før jeg hadde mistet henne. Det er ikke meningen å gi deg noe skyldsfølelse for å ta avstand, men jeg sier bare at det er sårt for meg å leve med at jeg tok avstand. Mamma sin oppførsel var ikek bra, men hun var syk. Hun var også mentalt syk, pga sykdommen. Det var kreft, og cellegiften gjorde at hun mistet seg selv mentalt sett.

Ok, din familie er idioter. De har rare meninger som du er uenig i. Samma her. Jeg og min familie er helt forskjellige!

Men mest sannsynligvis så elsker din mor deg, og din far også. Det er lettere å gi opp på dem NÅ som de fortsatt lever, men husk at du har ikke mistet dem før de har gått bort.  

Anonymkode: 7f244...32f

[Gjest gundagrynte]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men bor du i nærheten av dem? For det gjør nemlig jeg.. Og det spiser meg opp. Jeg har heller ikke lyst til å flytte for jeg har jo nettverket mitt her, men vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.. Føler meg død på innsiden når jeg tenker på familien.. Så du bare ringte og sa ifra og bor på det samme stedet du alltid har gjort og bare den tlfsamtalen gjorde det lettere for deg? 

Anonymkode: 3461b...652

Ja det gjør jeg og det plager meg ikke i det hele tatt. De jeg brøt med er som fremmede for meg og det var etter flere år med hersing og manipulering som det toppet seg etter titalls SMS`er i løpet av 2 dager...Det ble anmeldt selvfølgelig og det var etter det jeg tok den tlf.samtalen.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk. Og lykke til i din prosess. Det er mulig å kutte all kontakt selv om dere bor i samme område. Det er mulig å endre navn, flytte til ny adresse, slike ting. Holde nytt nummer skjult for søk på opplysningsmotorer ved å reservere deg mot oppføring. Det er mange muligheter for å fjerne deg fra dem.

Anonymkode: 3583e...bb5

Takk  men jeg greier ikke helt å slå meg til ro at vi bor så nærme at vi omtrent kan gå til hverandre, bare tanken på å ha de i samme området gjør meg kvalm.. Men jeg får tenke mer på det, og se hva jeg faller ned på av løsning.

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Moren min er død, så det er litt sårt når noen anklager henne for noe. Det er forøvrig helt normalt å føle skyldsfølelse når noen nær deg dør. Jeg elsket mammaen min, men jeg visste det ikke før jeg hadde mistet henne. Det er ikke meningen å gi deg noe skyldsfølelse for å ta avstand, men jeg sier bare at det er sårt for meg å leve med at jeg tok avstand. Mamma sin oppførsel var ikek bra, men hun var syk. Hun var også mentalt syk, pga sykdommen. Det var kreft, og cellegiften gjorde at hun mistet seg selv mentalt sett.

Ok, din familie er idioter. De har rare meninger som du er uenig i. Samma her. Jeg og min familie er helt forskjellige!

Men mest sannsynligvis så elsker din mor deg, og din far også. Det er lettere å gi opp på dem NÅ som de fortsatt lever, men husk at du har ikke mistet dem før de har gått bort.  

Anonymkode: 7f244...32f

Nei, jeg forstår forsåvidt det.. Men om dette bare dreide seg om sykdom som i ditt tilfelle så kunne jeg kanskje latt det gått, men dette er friske oppegående mennesker som bare har vondt i vilja og er bare rett og slett dumme..

men kondolerer med tapet av moren din, håper du slipper skyldfølelsen etterhvert 

Anonymkode: 3461b...652

[AnonymBruker]

7 minutter siden, gundagrynte skrev:

Ja det gjør jeg og det plager meg ikke i det hele tatt. De jeg brøt med er som fremmede for meg og det var etter flere år med hersing og manipulering som det toppet seg etter titalls SMS`er i løpet av 2 dager...Det ble anmeldt selvfølgelig og det var etter det jeg tok den tlf.samtalen.

Good for You 

Anonymkode: 3461b...652

[Wenda]

Har brutt med mor + et par til. Beste jeg har gjort. 

De har ikke mishandlet meg eller noe slikt alvorlig, men mor er ekstremt sytete og brukte meg i mange år som en slags psykolog/venninne som hun ringte til hele tiden for å klage, baksnakke andre osv. Jeg ble helt tappet på energi hver gang man var nær henne

når jeg brøt med henne så lagde hun stort oppstyr og hun satte seg selv i en offerrolle og endte opp med at jeg da måtte bryte kontakten med et par til som "gikk over på hennes side". 

Føler ikke noe savn. Føler ikke jeg kommer til å angre om hun dør, for jeg kan ikke pine meg gjennom hverdagen bare i tilfelle jeg skulle angre. Jeg står for de valgene jeg har tatt. Kommer seff til å bli trist om hun dør, men jeg tror det kommer av at jeg vil føle tristhet på mine søsken, besteforeldre, onkler og tanters vegne. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Wenda skrev:

Har brutt med mor + et par til. Beste jeg har gjort. 

De har ikke mishandlet meg eller noe slikt alvorlig, men mor er ekstremt sytete og brukte meg i mange år som en slags psykolog/venninne som hun ringte til hele tiden for å klage, baksnakke andre osv. Jeg ble helt tappet på energi hver gang man var nær henne

når jeg brøt med henne så lagde hun stort oppstyr og hun satte seg selv i en offerrolle og endte opp med at jeg da måtte bryte kontakten med et par til som "gikk over på hennes side". 

Føler ikke noe savn. Føler ikke jeg kommer til å angre om hun dør, for jeg kan ikke pine meg gjennom hverdagen bare i tilfelle jeg skulle angre. Jeg står for de valgene jeg har tatt. Kommer seff til å bli trist om hun dør, men jeg tror det kommer av at jeg vil føle tristhet på mine søsken, besteforeldre, onkler og tanters vegne. 

Ang mor, som jeg skulle skrevet det selv... Makan til offerkjerring skal man lete lenge etter.. Men tøff du er!! Men har du da kontakt med andre i familien? Hvordan løser du det da når hun er tilstede? 

Anonymkode: 3461b...652

[Wenda]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ang mor, som jeg skulle skrevet det selv... Makan til offerkjerring skal man lete lenge etter.. Men tøff du er!! Men har du da kontakt med andre i familien? Hvordan løser du det da når hun er tilstede? 

Anonymkode: 3461b...652

Har svært liten kontakt med resten av den delen av familien så jeg har sluppet unna mange situasjoner. Den eneste jeg er i kontakt med ofte er onkel og søster som jeg ser ofte og da møtes vi uten at mor er tilstede

Jeg gruer meg til den dagen mine søsken har barn som skal døpes, konfirmeres osv. Er en stund igjen til det skjer, men regner med at jeg ikke orker alt styret (er også kronisk syk så blir fort sliten av mye folk og stress) og heller besøker barnet før/etterpå og gir gaver osv og at jeg dropper å delta på selve dagen. Men vi får se. Får ta slike avgjørelser når den tid kommer. Er heldigvis ikke slik at vi må møtes i hverdagene