Frekk og respektløs 10-åring

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd. Har en gutt som bor 100 prosent med meg, min samboer og hans barn( de er her annenhver uke). Han er stygg med meg og utrolig vanskelig. Hver dag er det kamp. Først å stå opp ( legger seg halv 9), lekser, når han skal legge seg. Han er direkte stygg mot stefar og stesøsken. En av de er svak på skolen og han kommer med nedlatende kommentarer. Jeg er bare dum,kjedelig,tulling... Det blir mye sutring og han er veldig høylytt. Jeg prøver å finne ut hvorfor er han sånn og setter med ned for å snakke men han bare lager bable lyder og oppfører seg dumt. Hvis han ikke får viljen sin så blir det et helvete. kan være ganske aggressiv og høylytt. Han angrer hver gang og sier unnskyld men jeg er så lei....

Samboeren min er veldig grei og støttende. Han svarer frekt til han også. Far har han respekt for og treffer ham en gang i mnd.

 

Det finnes jo også mange gode dager, men akkurat denne perioden er utrolig tøft.

Han tuller veldig mye for å få oppmerksomhet og liker å tøffe seg.( spesielt når andre barn er til stede) Når vi er helt alene så er det mye bedre.

 

For å være ærlig jeg gruer meg til han blir eldre. Jeg vil jobbe med dette nå og prøve å få han til å roe ned og ha det bra.

Jeg har følelse at det har blitt mye verre etter han fylte 10 år. han er mye mer trøtt og vanskelig.

 

 

 

Anonymkode: b8bb9...f59

[AnonymBruker]

Det høres ut som at han sliter litt selv. Han trenger nok en del omsorg, kjærlighhet og bekreftelse.

 

Anonymkode: b91d5...e08

[AnonymBruker]

Kanskje han trenger å være mer sammen med faren? 

Anonymkode: 813b1...af7

[AnonymBruker]

Du må slutte å se på han som vanskelig, i stedet må du fokusere på det som er positivt, fremme positiv adferd og rose det. Med den holdingen du har til han så merker han det, det internaliseres og han blir værre. Finn på kjekke ting sammen! Barn i den alderen er mye trøtt, de vokser en del-ikke lenge til puberteten.

Anonymkode: 47ca5...b8c

[AnonymBruker]

Tenker også mer samvær med far om det er mulig.

Anonymkode: 1cdfc...03b

[AnonymBruker]

Får oppførselen hans konsekvenser? Som i reelle konsekvenser, ikke "gå på rommet" el inndragelse av iPad.

Jeg ville fortalt ham nøyaktig hva oppførselen hans gjør med deg/din relasjon til ham. Vær ærlig med ham, rett og slett. (Det er det jeg mener med konsekvenser). Det er tøft gjort, og det blir nok et lite helvete til å begynne med, men jeg tror dere vil vokse på det på sikt.

For å konkretisere; om han feks er ufin mot deg ville jeg ikke tatt noen konfrontasjon der og da, men heller ventet litt til du skal et eller annet som han vil være med på. Når han da kommer for å bli med sier du bare "Vet du, for fem minutter siden kalte du meg xx og sa yy til meg. Jeg ble lei meg, og vil (bake kake, gå på bassenget, se film, whatever) alene." Og så gjennomfører du. Som du ville behandlet en voksen. NB Jeg mener ikke at du skal gjennomføre dette som noen "hevnaksjon" mot ham, og når han oppfører seg bør du være akkurat like god og kjærlig som du vanligvis er mot ham. For meg høres det rett og slett ut som at du ikke har kommunisert dine grenser på en måte han forstår. Krangling og "tradisjonell" irettesettelse gjør det bare verre. Da får han oppmerksomhet/belønning for dårlig oppførsel.

Anonymkode: 8d184...a40

[AnonymBruker]

Høres ut som denne gutten sliter med noe inni seg. Ikke greit å vite hva det kan være. Men en mulighet er å gå til fastlegen og snakke om dine bekymringer over sønnen din, og kanskje får dere en time til BUP. Hos BUP kan også du få veiledning i hvordan du kan snakke med sønnen din. For det er ikke lett når du ikke får sønnen din i tale selv. Ser noen mener han bør få mer samvær hos far, men det er slett ikke sikkert det er det som er løsningen.  Jeg har vært borti noe av det samme selv, men var heldig og fikk komme inn i et foreldreveiledningskurs som heter COS. I dag har jeg og datteren min et supert forhold og kan snakke om det aller meste sammen. 

 

Anonymkode: 21e60...858

[AnonymBruker]

Høres ut som han trenger grenser. Grenser gir trygghet.

Anonymkode: 0ad71...b66

[AnonymBruker]

Høres ut som at han har lav selvfølelse. Siden han rakker ned på andre og må tøffe seg.

Bidrar han hjemme? (Sånn at han opplever at han er verdifull for fellesskapet/deg). Får han (være med å) bestemme over seg og sitt? (Hva han skal ha på, når han skal spise osv) Blir han sett i hverdagen? I motsetning til kommandert/evaluert/...

Jeg er langt fra noen ekspert på området altså, men det du skriver minner veldig om noen i min omgangskrets, og dette er tanker jeg har gjort meg rundt deres situasjon.

Anonymkode: 8d184...a40

[AnonymBruker]

Hvor lenge siden er det dere flyttet sammen med din nye mann og hans barn? 

Anonymkode: 12d58...7fa

[AnonymBruker]

Det er alltid en årsak til slik adferd, voksne må starte med seg selv for å få endring. Tenk helhet, har han nok omsorg? sunne fristidsinteresser? Voksne gode rollemodeller som ser han som den fine gutten han er- og ikke som et problem? Klar tydelig grensesetting og stabile hverdager?

 

 

Anonymkode: 47ca5...b8c

[AnonymBruker]

Vi har et helt greit forhold. Han hjelper hjemme. Av og til spør han selv om han kan hjelpe med noe. Er veldig kjærlig og flink med lillebroren. Tar han med på tur, leker ute, leser for ham osv. 

Han vil bare gjøre ting på sin måte. Og kan være veldig dramatisk hvis han ikke får viljen sin. kaster seg på gulvet, snakker med sutrete stemme  og snakker nedlatende til meg. 

Spesielt vanskelig hvis han legger seg litt senere( det skjer veldig sjeldent). han er sånn at han kan lage scene, si stygge ting og så angre etter halv time.

jeg har snakket med han mange ganger og han er veldig flink å åpne seg og fortelle hva som plager ham osv. Alt er urettferdig( det er alltid unnskyldning for alt),selv om vi er veldig opptatt at alle behandles likt.

faren sliter psykisk og han er ikke så begeistret å tilbringe tid med han.

Jeg har vært i samtaler med bup,men rådene som jeg fikk der hjalp ikke. Feks hvis han begynner å tulle ved middagsbordet så skal jeg sette meg ved siden av han og si,, gutten min, jeg skjønner at du er i litt tullehumør men det passer ikke akkurat nå,, Jeg har prøvd det men han bryr seg ikke.

Oppførselen hans er veldig opp og ned...

ts

Anonymkode: b8bb9...f59

[Hengebuksvinet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger råd. Har en gutt som bor 100 prosent med meg, min samboer og hans barn( de er her annenhver uke). Han er stygg med meg og utrolig vanskelig. Hver dag er det kamp. Først å stå opp ( legger seg halv 9), lekser, når han skal legge seg. Han er direkte stygg mot stefar og stesøsken. En av de er svak på skolen og han kommer med nedlatende kommentarer. Jeg er bare dum,kjedelig,tulling... Det blir mye sutring og han er veldig høylytt. Jeg prøver å finne ut hvorfor er han sånn og setter med ned for å snakke men han bare lager bable lyder og oppfører seg dumt. Hvis han ikke får viljen sin så blir det et helvete. kan være ganske aggressiv og høylytt. Han angrer hver gang og sier unnskyld men jeg er så lei....

Samboeren min er veldig grei og støttende. Han svarer frekt til han også. Far har han respekt for og treffer ham en gang i mnd.

 

Det finnes jo også mange gode dager, men akkurat denne perioden er utrolig tøft.

Han tuller veldig mye for å få oppmerksomhet og liker å tøffe seg.( spesielt når andre barn er til stede) Når vi er helt alene så er det mye bedre.

 

For å være ærlig jeg gruer meg til han blir eldre. Jeg vil jobbe med dette nå og prøve å få han til å roe ned og ha det bra.

Jeg har følelse at det har blitt mye verre etter han fylte 10 år. han er mye mer trøtt og vanskelig.

 

 

 

Anonymkode: b8bb9...f59

Har han vært eneste hane i kurven lenge? I så fall kan det vere tøft å plutselig bli del av en sammensatt familie. Og den omveltningen å gå fra enebarn til en av tre annenhver uke er nok også tøff. Føler kanskje at han er litt utenfor søskenfellesskapet mellom de andre to?

 

Gi han litt tid. Av og til kommer man lengre med forståelse og kos, enn med restriksjoner. Gjør du og han kjekke ting i lag? Har han og samboeren din positive aktiviteter i lag? Alltid enklest å bygge videre på positive spiraler . 

Ofte er det mor som får reaksjonene om far ikke stiller opp også.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et helt greit forhold. Han hjelper hjemme. Av og til spør han selv om han kan hjelpe med noe. Er veldig kjærlig og flink med lillebroren. Tar han med på tur, leker ute, leser for ham osv. 

Han vil bare gjøre ting på sin måte. Og kan være veldig dramatisk hvis han ikke får viljen sin. kaster seg på gulvet, snakker med sutrete stemme  og snakker nedlatende til meg. 

Spesielt vanskelig hvis han legger seg litt senere( det skjer veldig sjeldent). han er sånn at han kan lage scene, si stygge ting og så angre etter halv time.

jeg har snakket med han mange ganger og han er veldig flink å åpne seg og fortelle hva som plager ham osv. Alt er urettferdig( det er alltid unnskyldning for alt),selv om vi er veldig opptatt at alle behandles likt.

faren sliter psykisk og han er ikke så begeistret å tilbringe tid med han.

Jeg har vært i samtaler med bup,men rådene som jeg fikk der hjalp ikke. Feks hvis han begynner å tulle ved middagsbordet så skal jeg sette meg ved siden av han og si,, gutten min, jeg skjønner at du er i litt tullehumør men det passer ikke akkurat nå,, Jeg har prøvd det men han bryr seg ikke.

Oppførselen hans er veldig opp og ned...

ts

Anonymkode: b8bb9...f59

Har du prøvd å ignorere sutringen? Å si i klartekst at du ikke orker å høre på ham før han snakker til deg med normal stemme? Og så bare gå ifra situasjonen/fortsette med ditt?

Når det gjelder situasjoner hvor han ødelegger for dere andre, som feks ved bordet, eller når han er ufin mot stesøsken ville jeg sendt ham bort. Forklart at dere alle skal kunne ha det hyggelig i hjemmet, og at hvis han ikke kan oppføre seg må han gå et annet sted.

Når det gjelder ros ville jeg trådd forsiktig. Selvsagt skal han få ros for det som er bra, men unger skjønner det fort om du overdriver..

Anonymkode: 8d184...a40

[AnonymBruker]

Hva synes gutten om at du har ny samboer med barn?

Anonymkode: f8f35...cb6

[AnonymBruker]

Han er kanskje på vei inn i puberteten, prepubertale barn kan være slik, eller det kan være noe på skolen eller hjemme han sliter med.

Men har dere utelukket at det kan være noe fysisk han sliter med?
Dårlig syn, dårlig hørsel, lav blodprosent, magesmerter som kan tyde på matintoleranse (cøliaki).
Alt dette kan gjøre at han blir trett og sliten, og trette/slitne barn kan ofte få en utagerende oppførsel.

Anonymkode: 34f24...bfd

[AnonymBruker]

Enig i at det kan være lurt å ignorere dårlig oppførsel. For eksempel hvis han griner om noe han vil ha, eller spør deg om noe på en frekk måte, eller noe annet som krever at du svarer/gjør noe for ham... så sier du "jeg kan hjelpe deg når du spør/sier det på en ordentlig måte". Så setter du deg ned med avisen eller whatever og later som om ingenting har skjedd. Om han kommer og spør deg på en ordentlig måte, så sier du "selvfølgelig skal jeg hjelpe deg med det, så fint at du spør på en så ordentlig måte!". Da har han fått en sjanse til å rette opp, og at han var frekk istad er "glemt". Hvis han fortsetter å være frekk, så står du på ditt, og gjentar rolig i blant at han må si det på en ordentlig måte, mens du fokuserer mest på det som står i avisen. Slik viser du at den dårlige oppførselen er helt uinteressant for deg, men når han oppfører seg pent blir du glad og gir han oppmerksomhet! Da lærer han litt mer om hva slags adferd han burde ha for å få oppmerksomhet fra deg. 

Sett av litt alenetid med han noen ganger i uka. For eksempel hver onsdag kan dere ha en liten stund alene bare du og han.

Anonymkode: f946a...6be

[AnonymBruker]

Han trives med stesøsken og ny familie og gleder seg hver gang de skal komme hit. Det er noe han sier selv. Veldig sosial og populær blant venner. Hyggelig når han er på besøk hos andre. Hver gang han ikke får viljen sin så er alt urettferdig.

ts

Anonymkode: b8bb9...f59

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han trives med stesøsken og ny familie og gleder seg hver gang de skal komme hit. Det er noe han sier selv. Veldig sosial og populær blant venner. Hyggelig når han er på besøk hos andre. Hver gang han ikke får viljen sin så er alt urettferdig.

ts

Anonymkode: b8bb9...f59

Det er da helt naturlig, kjenner også voksne mennesker som sutrer når de ikke får viljen sin;)

Stikkordet her er Grensesetting, du må rett og slett være beinhard. DU er den voksne, du bestemmer, bryter han grenser så får det konsekvenser. ( Dere må jo se hva han trenger av konsekvenser og hvordan det skal utføres )

Med skikkelig grensesetting får du positiv adferd, det fører bare godt med seg- som trygghet.

 

( Vært gjennom noenlunne det samme, her gikk meg og far sammen og samarbeidet om felles grensesetting, det var hardt mens 

det stod på. Men det lønnet seg! Vi tok tak FØR han ble tenåring. Resultatet har vi fått nå, tenåring som følger regler, grenser, følger opp skole osv - en gladgutt som ikke lenger har behov og teste-blitt trygg rett og slett.

Prøv med skikkelige grenser og konsekvens-det fungerer.

Anonymkode: 47ca5...b8c

[AnonymBruker]

Her var det mange teorier...

Første jeg tenker er om det har med faren å gjøre. Hva slags psykisk lidelse sliter han med? Hvordan har egentlig gutten det når han er der? Han begynner å bli større og forstår mer. Kanskje han synes det er urettferdig at stesøsknene har en god far og han kanskje ikke føler han har det? Kanskje han føler hans pappa er annerledes, at han ikke har like mye tid med pappaen som stesøsknene har med sin, kan ønske at hans pappa var som stefar og får dårlig samvittighet av det? 

Kan også være at han har arvet noe av faren....kommer jo an på hva det er, men en indre uro, negativ/depressiv tankegang eller annet. Det kan man jo imøtegå f eks. 

Anonymkode: e5367...17c