Hater folk meg? Eller er det det at jeg hater meg selv?

[AnonymBruker]

Denne tråden skal i hovedsak handle om det som skjer nå. Men jeg vil skrive litt om tidligere opplevelser som har formet meg til den jeg er. Skal ikke gjøre det langt..

Likte ikke så godt å være i andres selskap i bhg-skolealder. Var lite flink til å ta igjen når folk var frekke. Sjenert rett og slett. Hadde en venninne, vi hold oss for oss selv. Hun flyttet til andre siden av landet og begynte på ungdomsskole der, jeg var igjen med "mobberne". Og jeg klarte å år en venninne på ungdomsskolen, men hun frøs meg ut når hun fikk plass hos de populære. Var på hyttetur med klassen (og slik turer blir et mareritt for dn som blir holdt utfor). Hun hadde gått inn i hytten for å se film sammen med noen andre, de fleste andre... Jeg ville og inn, men i det jeg åpnet døra ropte en gutt; "nei!! Ha deg ut igjen!" Og det er flere slik eksempler. 

Jeg begynte på videregående. det startet bra, jeg var innstilt på å få meg venner. Og jeg klarte det de første ukene. Helt til mine to nye venninner begynte å gå vekk når jeg kom til de. Sluttet helt å snakke til meg. 

Neste år, ble noe bedre. Jeg var mer konsentrert om skolearbeidet da. Men underbevisstheten hadde vel jobbet så så inn ila disse årene, at jeg ikke trodde på at jeg kunne få venner. 

Begynt på FHS, og jeg var utmattet etter noen harde år p å vgs. Selv om jeg fikk min beste venn der, som jeg har kontakt me fremdeles. Fikk også en god venninne da jeg tok første året på studie. Men jeg la merke til st hun alltid inviterte med sin barndomsvenninne når vi var sammen. Men hun inviterte ikke nødvendigvis meg når hun var med den andre venninna si. 

I bokollektivet ble jeg også frosset ut. (Vi var 3) Det startet bra. Men så ble hun ene veldig sjefete, og oppsøkte meg så fort noen hadde sølet, plassert maten feil i kjøleskapet eller kastet de nyvaskede klærne hennes på gulvet. Hun inviterte også på så besøk, jeg hadde laget litt pizza og satt meg i stua. Etterpå skulle visst de ha et lite vors, med pizza og det der da....og da gikk hun på kjøkkenet til de og sa at "vi må dessverre sitte på kjøkkenet, det er opptatt i stua". 

Hun ville ikke fortsette studiet, og flyttet derfor ut, 2 nye jenter kom inn. De ble tydeligvis veldig gode venner (gikk samme studie). De ville liksom aldri snakke med meg. De var vanlige, hyggelige og sa "hei" men den ene spurte alltid om jeg hadde sett den andre. Så, kom de på døra mi en kveld, og sa at de ville diskutere noe. De ville ikke være slemme, men det hadde blitt ledig i andre etasjen (det var 2etages hus) og spurte om jeg kanskje ville flytte opp, siden de hadde en venninne som gjerne ville flytte inn med dem. Og jeg bare gjorde det. Jeg bodde da alene der oppe. 

Etter alt dette, blir jeg ferdig med studiet og får meg jobb i hjembyen. Men så flyttet jeg ut igjen. Fikk meg fort venner, mye gjennom festing. Det varierthvor godt kjemi jeg fant med de, og hvordan jeg trivdes med enkelte. Noen drev også med narkotika, så vi gled fra hverandre. 

Jeg...er nå 24 år. Bor i nytt kollektiv. De to andre som bor her kjenner hverandre fra før. Jeg og en annen jente flyttet til temmelig likt. Hun er 23, også veldig stille av seg. Saken nå er at når jeg kom hjem, holdt de to vennene her på å pakke bager og kofferter og sa de flyttet. De var lei av at det ble brukt av sjampoen, tatt av maten og kaffen....osv osv. Ikke at det er meg, men noen er det.

så...hva gjør dere som holder på vennskap og får lett venner?

Anonymkode: bea9a...b1e

[AnonymBruker]

Beklager for en dl skrivefeil... Det er sånn autocorrect.

Anonymkode: bea9a...b1e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Denne tråden skal i hovedsak handle om det som skjer nå. Men jeg vil skrive litt om tidligere opplevelser som har formet meg til den jeg er. Skal ikke gjøre det langt..

Likte ikke så godt å være i andres selskap i bhg-skolealder. Var lite flink til å ta igjen når folk var frekke. Sjenert rett og slett. Hadde en venninne, vi hold oss for oss selv. Hun flyttet til andre siden av landet og begynte på ungdomsskole der, jeg var igjen med "mobberne". Og jeg klarte å år en venninne på ungdomsskolen, men hun frøs meg ut når hun fikk plass hos de populære. Var på hyttetur med klassen (og slik turer blir et mareritt for dn som blir holdt utfor). Hun hadde gått inn i hytten for å se film sammen med noen andre, de fleste andre... Jeg ville og inn, men i det jeg åpnet døra ropte en gutt; "nei!! Ha deg ut igjen!" Og det er flere slik eksempler. 

Jeg begynte på videregående. det startet bra, jeg var innstilt på å få meg venner. Og jeg klarte det de første ukene. Helt til mine to nye venninner begynte å gå vekk når jeg kom til de. Sluttet helt å snakke til meg. 

Neste år, ble noe bedre. Jeg var mer konsentrert om skolearbeidet da. Men underbevisstheten hadde vel jobbet så så inn ila disse årene, at jeg ikke trodde på at jeg kunne få venner. 

Begynt på FHS, og jeg var utmattet etter noen harde år p å vgs. Selv om jeg fikk min beste venn der, som jeg har kontakt me fremdeles. Fikk også en god venninne da jeg tok første året på studie. Men jeg la merke til st hun alltid inviterte med sin barndomsvenninne når vi var sammen. Men hun inviterte ikke nødvendigvis meg når hun var med den andre venninna si. 

I bokollektivet ble jeg også frosset ut. (Vi var 3) Det startet bra. Men så ble hun ene veldig sjefete, og oppsøkte meg så fort noen hadde sølet, plassert maten feil i kjøleskapet eller kastet de nyvaskede klærne hennes på gulvet. Hun inviterte også på så besøk, jeg hadde laget litt pizza og satt meg i stua. Etterpå skulle visst de ha et lite vors, med pizza og det der da....og da gikk hun på kjøkkenet til de og sa at "vi må dessverre sitte på kjøkkenet, det er opptatt i stua". 

Hun ville ikke fortsette studiet, og flyttet derfor ut, 2 nye jenter kom inn. De ble tydeligvis veldig gode venner (gikk samme studie). De ville liksom aldri snakke med meg. De var vanlige, hyggelige og sa "hei" men den ene spurte alltid om jeg hadde sett den andre. Så, kom de på døra mi en kveld, og sa at de ville diskutere noe. De ville ikke være slemme, men det hadde blitt ledig i andre etasjen (det var 2etages hus) og spurte om jeg kanskje ville flytte opp, siden de hadde en venninne som gjerne ville flytte inn med dem. Og jeg bare gjorde det. Jeg bodde da alene der oppe. 

Etter alt dette, blir jeg ferdig med studiet og får meg jobb i hjembyen. Men så flyttet jeg ut igjen. Fikk meg fort venner, mye gjennom festing. Det varierthvor godt kjemi jeg fant med de, og hvordan jeg trivdes med enkelte. Noen drev også med narkotika, så vi gled fra hverandre. 

Jeg...er nå 24 år. Bor i nytt kollektiv. De to andre som bor her kjenner hverandre fra før. Jeg og en annen jente flyttet til temmelig likt. Hun er 23, også veldig stille av seg. Saken nå er at når jeg kom hjem, holdt de to vennene her på å pakke bager og kofferter og sa de flyttet. De var lei av at det ble brukt av sjampoen, tatt av maten og kaffen....osv osv. Ikke at det er meg, men noen er det.

så...hva gjør dere som holder på vennskap og får lett venner?

Anonymkode: bea9a...b1e

Jeg har nesten ingen erfaring med narkotika, men vet at det gjør folk særdeles lite skjerpet og veldig lite til å stole på, så jeg vil tippe at de nesten ikke enser deg en gang. Synd å høre, og sikkert ikke noe gøy, men det er forsket på... For dem var du nok ikke noe annet enn noe de brukte for en kortere periode kanskje?
 

Jeg har selv en fettet som har prøvd litt stoff, og jeg så hvordan han og vennene hans ble. En ting var at de kunne si og gjøre utrolig mye rart, men fytti søren så mye kranling det ble dem i mellom. Ble helt sjokkert jeg. Så jeg tror kanskje de hater deg oppe i rusen sin, og jeg ville byttet venner, miljø og sluttet med stoff umiddelbart. 

Et tips er og ikke bruke narkotika for å holde på både venner, eller for å få nye venner lett.

Anonymkode: 005ec...355

[AnonymBruker]

Jeg vil bare legge til at narkotika herjer løs på selvtilliten. Det så jeg selv på min fetter. I et øyeblikk var han høyt oppe, og i det neste var han ekstremt langt nede. Har de brukt dette lenge, og hvis dere har det så virker det nesten som om dere hater dere selv hele gjengen.

Anonymkode: 005ec...355

[AnonymBruker]

Tror ikke dere lest så nøyaktig. Dette handler ikke om narkotika. Har aldrig brukt det. Jeg skrev bare at jeg fikk venner, som for en gangs skyld virket til å like meg og behandle MG med respekt, men at jeg ble skeptisk og trakk meg unna fordi de drev med stoff. 

Anonymkode: bea9a...b1e

[prill]

Tror vi alle møter på mindre sympatiske "venner" i løpet av livet, men syns det høres ut som du har vært uheldig med de du har havna i kollektiv med! Det er ikke særlig hyggelig å beskylde folk for å stjele osv, eller be de flytte ut fordi noen de liker bedre skal flytte inn. Skjønner at det ikke er kjipt, men prøv å "hev deg over det", de høres ikke ut som noen det er verdt å bli venner med egentlig. 

Jeg syns du skal prøve å kjenne etter om det er noen folk i dine omgivelser (jobb, skole, nabolag, hvorsomhelst) som du syns virker allrighte, også kan du gjøre en innsats for å bli bedre kjent med dem. Selv om du kanskje er stille og ikke liker å prate, så smil og hils, og prøv å småprate om anledningen byr seg. Det skal ikke mye til! Bare en kommentar om været, eller spør om noe helt trivielt. Være litt på utkikk om noen andre ser ut som de har lyst til å prate med noen, og ikke vær kresen. 

Jeg tror ikke det er sånn at alle hater deg, for du virker som en snill og god person. Men dårlige venner kan virkelig ødelegge selvtilliten, så prøv heller å bygg deg opp igjen  

[AnonymBruker]

Et solid og godt ordtak sier at dersom du i løpet av dagen møter en idiot så har du møtt en idiot. Dersom du møter bare idioter så er du idioten.

 

Oversatt: massive, gjenntatte, problemer med å passe inn i sosiale settinger skyldes en selv. Betyr det at du er utrivelig, lite sympatisk eller frastøtende?  Nei. Det betyr rett og slett at du tror dine handlinger, kroppsspråk og tale sier "jeg vil være din venn" mens det sier "jeg liker deg ikke". Det er helt normalt og kan avlæres. En hel mengde mennesker sliter med galt kroppsspråk og det er trolig noe ppt/skole burde jobbe mer med i tidlig alder. Definerer din sosiale klønethet hvem du er og hvor lykkelig du er? Kun om du lar det. Så ta grep. Søk hjelp om du tviler på at du kan snu skuta alene.

Anonymkode: 09cd8...2f5

[Sidsel]

Hmm... så vidt jeg skjønner er det sånn at de du møter liker deg med en gang, men etterhvert så trekker de seg unna? Så da kan vi kanskje anta at du gjør et godt førsteinntrykk, men noe driver de unna etterhvert? I og med at du har hatt en tøff oppvekst, så kan det kanskje være sånn at du snakker for mye om negative ting og negative opplevelser? Kanskje du forventer for mye mental støtte av dine nye venner? Hvis man har blitt frosset ut i mange av barne- og ungdomsårene har man jo gått glipp av mye sosial trening, ikke lett å vite hva man eventuelt gjør feil da. Kanskje du skulle prøve denne boka, den går gjennom mange typiske feil man kan gjøre i vennskap, og forklarer hva man bør gjøre isteden.