Lever virkelig i selvtortur

[AnonymBruker]

Jeg er en 19 år gammel jente og går siste året på vgs. Jeg har gjennom hele livet vært høysensitiv og deprimert, men skjult det så godt jeg kan. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, men på us og vgs fikk jeg etterhvert flere venner. Nå er jeg i en stor vennegjeng, men vennskapet er utrolig overfladisk. Det er typisk jenter som går ut hver helg, bryr seg veldig om utseende og popularitet. 

Etter 3 år med de på vgs, sa jeg til en av dem at jeg går til psykolog og har gjort det i flere år. Jeg hadde et håp om at dette skulle gi en forklaring i hvorfor jeg ikke sover på nettene, hvorfor jeg har så migrene og hvorfor jeg ofte unngår alkohol. Hun lovte å støtte meg, og sa at hun var glad for at jeg var åpen om dette til henne.

Dum som jeg var har jeg bestilt en sydentur i sommer med disse "vennene". Men på skolen idag skjedde noe som såret meg helt ekstremt. Venninna mi gikk fra pcn sin og plutselig ser jeg at en chat med alle som skal på tur er med i, bortsett fra meg popper opp. I chatten sto det ting som "okei noen MÅ sove på rom med henne, jeg vet ingen vil men noen må faktisk!" Og flere svarte "men hun virker jo helt psyko, hva er greia hennes, jeg vil egentlig ikke ha henne med engang..."

Jeg latet som vanlig som ingenting, og spanderte lunsj når samme venninne som hadde skrevet dette var "blakk" neste friminutt. Sannheten er at jeg nå er mer lei meg en noen gang, og føler meg så sykt annerledes. Jeg har aldri vært gal, jeg har bare vært svært deprimert. 

Turen er betalt, og jeg må være med. Dette føles helt forferdelig, og jeg kan egentlig ikke vente til vgs og sommeren er ferdig. 

Egentlig ber jeg bare nå om noen trøstende ord i denne forferdelige situasjonen jeg er i

Anonymkode: e174e...a8d

[ajarRun]

Kanskje du burde begynne å løpe? Og finne bedre venner.

Hvis du er så syk kan du sikkert få sykemelding fra legen slik at du slipper å reise (du har vel reiseforsikring og avbestillingsforsikring?).

[AnonymBruker]

7 minutter siden, ambivalentReaction skrev:

Kanskje du burde begynne å løpe? Og finne bedre venner.

Hvis du er så syk kan du sikkert få sykemelding fra legen slik at du slipper å reise (du har vel reiseforsikring og avbestillingsforsikring?).

Jeg har løpt ganske mye i mitt liv, da jeg også har hatt spiseforstyrrelser i mange år. Dessverre trigger løping bare sf mer..

Tanken slo meg, men hva skal jeg si til foreldrene mine.. Det gjør meg så glad av å se at de tror jeg har det "bedre" nå som jeg er sosial 

Anonymkode: e174e...a8d

[ajarRun]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har løpt ganske mye i mitt liv, da jeg også har hatt spiseforstyrrelser i mange år. Dessverre trigger løping bare sf mer..

Tanken slo meg, men hva skal jeg si til foreldrene mine.. Det gjør meg så glad av å se at de tror jeg har det "bedre" nå som jeg er sosial 

Anonymkode: e174e...a8d

Si det som det er, eller lyv. Det spiller vel ingen rolle? Snart flytter du og så blir alt forskjellig. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, ambivalentReaction skrev:

Si det som det er, eller lyv. Det spiller vel ingen rolle? Snart flytter du og så blir alt forskjellig. 

Jeg flytter ikke.. jeg kommer til å bryte sammen av å bo alene. Vennene mine derimot flytter 

Anonymkode: e174e...a8d

[blæddi]

De er ikke venner, bare noen teitinger. Er det ingen hyggelige men mindre populære du kan henge med på skolen istedet?  

[Millimani]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Turen er betalt, og jeg må være med. Dette føles helt forferdelig, og jeg kan egentlig ikke vente til vgs og sommeren er ferdig. 

Egentlig ber jeg bare nå om noen trøstende ord i denne forferdelige situasjonen jeg er i

Anonymkode: e174e...a8d

Turen er betalt. Du kan eventuelt spørre om en annen vil dra istedenfor deg. Bare stole på at den personen betaler deg de pengene du betalte reiseselskapet for turen

Endret 12. april 2016 av Millimani

[AnonymBruker]

2 minutter siden, blæddi skrev:

De er ikke venner, bare noen teitinger. Er det ingen hyggelige men mindre populære du kan henge med på skolen istedet?  

Men er det ikke litt sent for meg nå? Eier en russebil med disse vennene også.. Hadde jeg gått vgs på ny hadde jeg helt klart valgt andre venner

Anonymkode: e174e...a8d

[ajarRun]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg flytter ikke.. jeg kommer til å bryte sammen av å bo alene. Vennene mine derimot flytter 

Anonymkode: e174e...a8d

Du kan jo flytte inn med en kjæreste eller noe.

[blæddi]

Hmm ja er kanskje litt sent. Du får bare holde ut, eventuelt selge sydenbilletten til noen andre, eller bare la være å dra. Late som du har blitt forkjøla.

Men jeg skjønner at du har det vondt. Prøv å gjør noen små hyggelige ting for å tenke på noe annet. Ikke vær så streng mot deg selv. Ta livet i ditt tempo akkurat nå, og lat som de ikke finnes. Lag deg en stor kopp kakao med marshmallows og se en film.  

[AnonymBruker]

Hva med å ta det opp med henne og sp kan dere kanskje få ryddet misforståelser av veien og bli bedre venner? Du har jo ingenting å tape på det. 

Anonymkode: 96fd5...596

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å ta det opp med henne og sp kan dere kanskje få ryddet misforståelser av veien og bli bedre venner? Du har jo ingenting å tape på det. 

Anonymkode: 96fd5...596

Jeg har også vært sånn "upopulær" og det hjelper aldri å ta opp ting når en gjeng jenter først har gjort seg opp en mening. De kommer bare til å si "Herreguuud, hun prøvde å snakke om ting! Hun sa "blablabla" så sykt teit, hva er greia".
Hvis man skal bli venner må man være sosialt slu eller vente på at det skjer noe kjipt i livet deres så man kan støtte dem og de ser en i et nytt lys.

Anonymkode: e7aaf...ce7

[AnonymBruker]

Uff, dette er ikke gode venner.  Det høres ikke ut som en type venner du vil trives på tur med heller. Og ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi dere er forskjellige, med ulike interesser. Og fordi de oppfører seg umodent og slemt.

Jeg har så lyst til å si at det blir bedre, men kan skjønne om det er vanskelig å tro på i den situasjonen du er i nå. Jeg hadde det kanskje litt som deg da jeg gikk på vgs. Jeg har blitt mobbet, og jeg slet også med spiseforstyrrelser og depresjon, og endte med å droppe helt ut av skolen til slutt. Jeg kjente meg rar og annerledes, og det var også flere i klassen som syntes jeg var rar og annerledes. Som voksen har jeg det på en helt annen måte. Jeg trives alene, men har samboer og gode venner. Og jeg jobber med mennesker, og trives i jobben min.

Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det kunne bli slik den gangen jeg gikk på vgs. Jeg tror ikke du trenger disse dårlige vennene dine. Og jeg er sikker på at du kan få gode venner. Jeg kan forstå at turen blir tøff. Kanskje du får mulighet til å se andre sider av disse andre jentene når du bor tett på dem ei stund, og at de ikke er så tøffe innerst inne? Kanskje du kan tenke at du skal holde ut denne reisen, og så trenger du ikke å forholde deg til dem mer? Jeg vil i hvert fall sende en klem 

Anonymkode: 3ee61...ea9

[AnonymBruker]

15 minutter siden, ambivalentReaction skrev:

Du kan jo flytte inn med en kjæreste eller noe.

Hvilken kjæreste da om jeg tør spørre? Jeg er så mentalt ustabil at jeg ikke tror jeg klarer å håndtere en kjæreste, i alle fall ikke nå. Ikke at jeg hadde "klikket" eller noe, men jeg klarer bare ikke å åpne meg til folk. Jeg er totalt avhengig av å ha noen timer for meg selv hver dag i et mørkt rom slik jeg får tenke, jeg er avhengig av å ikke ha for mye å forholde meg til og jeg er avhengig av å få være lei meg i fred. Ingen vil ha en så krevende kjæreste, og det er grunnen til at jeg avviser enhver gutt som viser interesse..

 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også vært sånn "upopulær" og det hjelper aldri å ta opp ting når en gjeng jenter først har gjort seg opp en mening. De kommer bare til å si "Herreguuud, hun prøvde å snakke om ting! Hun sa "blablabla" så sykt teit, hva er greia".
Hvis man skal bli venner må man være sosialt slu eller vente på at det skjer noe kjipt i livet deres så man kan støtte dem og de ser en i et nytt lys.

Anonymkode: e7aaf...ce7

Ja, det er akkurat slik jeg også har erfart. Jeg har konfrontert folk før, og det gjorde bare situasjonen vondt verre. Men jeg vet virkelig ikke hvor mer "sosialt slu" jeg kan være nå.. Jeg strever en kamp hver dag om å ikke vise mitt sanne jeg, ved å være med på så mye som mulig som forventes av meg. Jeg er så utrolig lei av livet nå, for å være ærlig.

 

Anonymkode: e174e...a8d

[ajarRun]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken kjæreste da om jeg tør spørre? Jeg er så mentalt ustabil at jeg ikke tror jeg klarer å håndtere en kjæreste, i alle fall ikke nå. Ikke at jeg hadde "klikket" eller noe, men jeg klarer bare ikke å åpne meg til folk. Jeg er totalt avhengig av å ha noen timer for meg selv hver dag i et mørkt rom slik jeg får tenke, jeg er avhengig av å ikke ha for mye å forholde meg til og jeg er avhengig av å få være lei meg i fred. Ingen vil ha en så krevende kjæreste, og det er grunnen til at jeg avviser enhver gutt som viser interesse..

Anonymkode: e174e...a8d

Alle er avhengig av alenetid, det er helt normalt. Stol på meg, jeg har hatt en hel del krevende og ustabile kjærester, du ville blitt overrasket over hva man kan akseptere. Det handler om å bare kaste seg ut i det og prøve.

[AnonymBruker]

Å, jeg fikk veldig vondt av deg her, stor klem!

Helt ærlig så tror jeg det beste du kan gjøre er å samle alle de du skal reise med (eller noen av de du kjenner best), sier at du gjerne vil forklare deg hva du har slitt med og forklare dette på en ordentlig måte. Få de til å forstå at det er lov å slite med psykiske problemer uten at du er "helt psyko" men at det er ikke uvanlig. Hvis det er flere her som er litt mer modne enn de har utgitt seg for i den chatten, så vil de ta deg alvorlig på det og ikke le av deg bak ryggen din. De blir konfrontert med virkeligheten, og at ikke alt er rosenrødt, hair-extension og gutter som livet består av. Det er nedturer også. Legg gjerne vekt på at du trenger deres støtte og at du er glad for at de er i livet ditt fordi det gjør det bedre (liten hvit løgn kanksje, men mulig det kan endre synet dems!). 

Hvis du også tør, ville jeg kanskje sagt at du hadde fått oppfatningen at de har trukket seg unna i det siste (hvit løgn her, men det kan fungere) og at du ikke håper det er pga. det du sliter med, at de har merket det, fordi du jo ser på de som vennene dine og venner forstår og støtter. 

Hvis du på noen måte merker noe etter dette, så ville jeg kanskje valgt å ikke dra. Drit i om den er betalt, og du ikke får igjen. Du får bare et surt minne og vondt i magen etterpå (tro meg, jeg har vært i akkurat samme situasjon to ganger i livet, og sist gang gikk det sykt mye penger - og hvis jeg bare tilfeldigvis dukker over et bilde fra turen så blir jeg uvel resten av dagen. Velger du dog å ikke reise in the end, så ville jeg solgt meg ut av russebussen. Du kommer garantert til å få servert internspøker på rekke og rad som stikker hver gang om en tur du ikke var med på.. 

Vær også ærlig med dine foreldre, de forstår nok og støtter deg i dette. Kanskje vil de tilogmed tilgi deg for å ikke dra selv om turen er betalt!

Anonymkode: 6d16b...9d7

[AnonymBruker]

Og en ting til:

Det nevnes over at flere har konfrontert i samme situasjon. Jeg har selv gjort det - og brent meg. Da blir det bare svar som "hæ? nei det mener vi ikke, vi er jo så glad i deg, og vi vil jo ha deg med!" og bare later som, og til slutt gjør det alt verre. IKKE konfronter! Sett deg rolig ned og forklar din situasjon, hvorfor du er som du er og har behøvd psykolog. Det nytter ikke å gå til angrep, men det kan hjelpe å forsøke å få de til å forstå.

Anonymkode: 6d16b...9d7

[AnonymBruker]

På ungdomskolen betalte jeg veldig ofte for baguettene, og jeg skjønner følelsen. Heldigvis stjal Bernt tilbake en haug av baguettene så jeg fikk tilbake i allefall. 

Anonymkode: 4dfed...5d2