Ny kjæreste, men savner eksen så mye at det gjør vondt

[AnonymBruker]

Hei! Håper inderlig noen vil ta seg tid til å lese, og gi noen råd.. Jeg har satt meg selv i en helt fortvilet situasjon, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som jeg kjemper en indre kamp med meg selv hver eneste dag, og jeg er helt utmattet av dårlig samvittighet ovenfor min nye kjæreste. 

Det har seg nemlig slik at jeg i fjor (sensommer) gjorde det slutt med min tidligere kjæreste. På mange måter føltes det som jeg hadde møtt mannen i mitt liv. Vi har en historie som strekker seg 8 år tilbake i tid, av og på (grunnet utfordringer med bosted og andre ting) og både vi og alle rundt oss har til denne dag uttrykket at de aldri har opplevd to mennesker som er mer ment til å være sammen enn oss to. Dessverre gjorde både en stressende eksamenstid for oss begge og sommerjobber langt unna hverandre at vi begynte å krangle mye. Etter to måneder uten han den sommeren, og heftige krangler friskt i minnet, var tvilen sådd i hodet mitt. Jeg begynte å tenke tanker som "Er dette alt? Finnes det noen jeg passer bedre sammen med, som jeg enda ikke har møtt?", "Er det meningen at man skal krangle så mye om man elsker hverandre?". Dette var nok til at jeg i august gjorde det slutt med han i den tro at det var det beste for oss begge. Spoiler: mulig mega-gigatabbe. 

Den første tiden gikk noenlunde greit. Jeg var travelt opptatt med skole og jobb, og selv om jeg savnet han så føltes valget fortsatt riktig. Vel vitende om at dette muligens er barnslig og naivt å tenke, har jeg siden den dagen jeg møtte han følt en ro ved at jeg alltid har kjent en usynlig tråd mellom oss og tenkt at det på et eller annet plan alltid var oss to uansett. Tre måneder senere møtte jeg min nåværende kjæreste. Det var full klaff med én gang! En fantastisk mann, kjekk og smart, omsorgsfull og morsom. På mange måter er vi en mye bedre match på papiret enn min tidligere kjæreste. Vi ble sammen kort tid etterpå. 

Så til problemet. I førsten kjente jeg på at jeg likte den nye kjæresten godt, og vi passet godt sammen. Følelsene var nok ikke helt der de skulle være, men jeg tenkte at de var bundet til å utvikle seg og bli sterkere etter hvert som vi ble bedre kjent. Nå, mange måneder senere, er følelsene fortsatt ikke der de bør være, og oppe i hodet mitt er det kaotisk. Det var drømmene mine han tok over først. I begynnelsen kun her og der, men nå drømmer jeg om han nesten hver eneste natt. Hvert eneste ledige øyeblikk av hver eneste dag tenker jeg på han. Jeg går rundt på gråten, og kveles fullstendig av dårlig samvittighet ovenfor min nye, fine kjæreste. Det virker som det først de siste månedene har demret for meg at det virkelig er over mellom meg og eksen, og sorgen er så ufattelig stor. Jeg innser nå at jeg gikk inn i det nye forholdet altfor tidlig, og at jeg burde tatt meg mye lenger tid til å finne roen etter bruddet med eksen.  

Jeg er utrolig glad i kjæresten min, og vi har det ufattelig fint sammen! Samtidig klarer jeg ikke å legge fra meg "hva hvis", og følelsen av at kjærligheten mellom meg og eksen føltes så mye sterkere på et helt annet nivå. Følelsen han ga meg har jeg aldri funnet hos noen andre. Jeg bekymrer meg for at jeg aldri kommer til å få de samme følelsene for kjæresten min, og er redd for at jeg kaster bort muligheten for ekte kjærlighet om jeg ikke gir meg og eksen en ny sjanse. 

Hjelp meg! Hva skal jeg gjøre? Dette har pågått i vel to måneder nå, og det ødelegger meg fullstendig. 

Hilsen fortvilet og rådvill jente i 20-årene

Anonymkode: 0a1a2...827

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte med en jente, og det vil aldri gå over. Sorry.

Tankene går alltid dit når man er usikker, og ikke bare det - hun er så perfekt for meg at hun er satt høyt oppe, og ingen når opp dit. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne. "Hun ville sagt det, ville gjort det sånn" osv. Jeg er snart 40, denne fascinasjonen har pågått i hele 20-30 årene. 

Vil du ha fred? Gå tilbake til han. Vil du prøve å komme over han? Hold deg langt, langt, langt unna han.

Anonymkode: d5cdb...eb8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte med en jente, og det vil aldri gå over. Sorry.

Tankene går alltid dit når man er usikker, og ikke bare det - hun er så perfekt for meg at hun er satt høyt oppe, og ingen når opp dit. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne. "Hun ville sagt det, ville gjort det sånn" osv. Jeg er snart 40, denne fascinasjonen har pågått i hele 20-30 årene. 

Vil du ha fred? Gå tilbake til han. Vil du prøve å komme over han? Hold deg langt, langt, langt unna han.

Anonymkode: d5cdb...eb8

Takk for svar! Dette gjør meg bare enda mer usikker på mitt nåværende forhold. Hva stopper/stoppet deg i å følge hjertet ditt? 

Er usikker på hvor jeg vil med dette innlegget i det hele tatt. Kanskje ha tillatelse til å hoppe utfor stupet? Skulle så inderlig ønske at noen hadde fasiten og kunne fortelle meg hva som var riktig å gjøre, og hvilket valg som vil gjøre meg mest lykkelig i fremtiden. Slik jeg ser det er det flere scenarioer. 1: Jeg slår opp med min nåværende kjæreste, og går tilbake til eksen i håp om at det er han jeg er ment til å være sammen med. (Noe annet enn den rekkefølgen er ikke aktuell da jeg har for stor respekt for kjæresten til å oppsøke eksen før alt er avsluttet med han.) Det ordner seg, og vi lever lykkelig i alle våre dager. 2: Jeg går tilbake til eksen, og han har ny kjæreste/føler ikke det samme for meg/det viser seg at vi ikke klarer å finne sammen igjen. Det er slettes ingen garanti for at han i det hele tatt vil vite av meg etter at jeg avsluttet forholdet. Kanskje han har lukket døren for godt. Da står jeg helt alene. 3: Jeg blir hos kjæresten, og jeg vil enten alltid kjenne på savnet og uvissheten, eller lære å elske han i tiden som kommer. 

Uff.. Hvorfor får vi ikke utdelt et veikart eller en oppskrift på livet ved føldselen?

Anonymkode: 0a1a2...827

[AnonymBruker]

Er bare så ufattelig redd for å sitte der med mann og barn i 40-årene og angre bittert på valget mitt. Ser for meg at jeg kommer til å hate meg selv for å ha hatt kjærligheten innen rekkevidde, og latt den gå så lett. Klarer ikke å se for meg at jeg skal kunne forsone meg med at han finner en annen å elske, skape et hjem med, og bli gammel med. 

Anonymkode: 0a1a2...827

[Cleopatra.]

Jeg tenker at både du og kjæresten din fortjener et forhold der følelsene er gjensidige. Ikke er det særlig rettferdig overfor han at du fortsatt tenker såpass mye på eksen din. Mulig du rett og slett trenger å være litt singel? Finne ut av følelsene dine og hva du vil?

[Gakkepus]

Jeg hadde lyttet til hjertet mitt og risikert. Du kommer aldri til aa vaere fullt lykkelig med din naavaerede. La han finne en som elsker han og ikke tenker paa sine davaerende kjaerster. Lykke til. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Fireball skrev:

Jeg tenker at både du og kjæresten din fortjener et forhold der følelsene er gjensidige. Ikke er det særlig rettferdig overfor han at du fortsatt tenker såpass mye på eksen din. Mulig du rett og slett trenger å være litt singel? Finne ut av følelsene dine og hva du vil?

Ja, dette har du selvfølgelig rett i. Har gått mange runder med meg selv og vurdert frem og tilbake om jeg bare burde gjøre det slutt og finne ut hva jeg egentlig vil, helt alene. Dessverre vil dette innebære å gi avkall på kjæresten min som jeg, tross alt, er veldig, veldig glad i, og har det godt med. Uansett hva jeg velger å gjøre vil jeg ende opp med kjærlighetssorg. En del av meg vil gjerne tro at dette vil passere, og at jeg og min nåværende kjæreste vil få det like bra, eller enda bedre, enn jeg hadde med eksen. 

Anonymkode: 0a1a2...827

[AnonymBruker]

Vi er alle sammen redd for om vi gjør de riktige valgene for fremtiden. Vi er redd for å angre, spesielt når det gjelder kjærlighet. Hjertet vårt vil dit det vil, kan ikke gjøre noe med det. Men hvis denne personen ikke er en bra person, trenger man hjelp. Om dere kan få et godt forhold; sats på kjærligheten og gjør alt dere kan for den. Gå i terapi om så. Gjør hva du kan for å få han tilbake. Ikke nøl engang.

Men hvis denne fyren er dust, så dropper du det.

Anonymkode: d5cdb...eb8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Gakkepus skrev:

Jeg hadde lyttet til hjertet mitt og risikert. Du kommer aldri til aa vaere fullt lykkelig med din naavaerede. La han finne en som elsker han og ikke tenker paa sine davaerende kjaerster. Lykke til. 

Takk for råd. Er helt enig i at det er det han fortjener, men er usikker på om jeg faktisk kan være den personen i fremtiden. Hva om dette bare er forbigående tvil? 

Anonymkode: 0a1a2...827

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for råd. Er helt enig i at det er det han fortjener, men er usikker på om jeg faktisk kan være den personen i fremtiden. Hva om dette bare er forbigående tvil? 

Anonymkode: 0a1a2...827

Det er ikke det.

Anonymkode: d5cdb...eb8

[AnonymBruker]

Beklager å måtte si det ts, men det der er et bånd som varer livet ut. Jeg er mye eldre enn deg, dret meg ut og mistet henne for ti år siden. Jeg har innsett at denne type fascinasjon, ikke bare går over. Det er få mennesker man møter på som endrer noe i deg, skaper noe i deg, er med deg i tankene uansett hvor du befinner deg i verden. Denne type kjærlighet overlever alt annet. Om ti år vil du fortsatt bli formet av dette mennesket, på en eller annen måte. Omså du vil det eller ikke.

Mitt råd er å bare følge hjertet.

Anonymkode: 23113...85a

[Gakkepus]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for råd. Er helt enig i at det er det han fortjener, men er usikker på om jeg faktisk kan være den personen i fremtiden. Hva om dette bare er forbigående tvil? 

Anonymkode: 0a1a2...827

Tviler. Jeg og var redd for endringer, men jeg valgte aa bryte ut av et forhold, fordi jeg visste at det ikke var for meg. Angrer ikke ett sekund den dag idag. Er forlovet , gifter mg til sommeren. Det er rett og slett noe man bare vet, og jeg er sikker paa at du vet svaret paa det du beskriver ovenfor, men du er redd for aa gjore noe med det. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager å måtte si det ts, men det der er et bånd som varer livet ut. Jeg er mye eldre enn deg, dret meg ut og mistet henne for ti år siden. Jeg har innsett at denne type fascinasjon, ikke bare går over. Det er få mennesker man møter på som endrer noe i deg, skaper noe i deg, er med deg i tankene uansett hvor du befinner deg i verden. Denne type kjærlighet overlever alt annet. Om ti år vil du fortsatt bli formet av dette mennesket, på en eller annen måte. Omså du vil det eller ikke.

Mitt råd er å bare følge hjertet.

Anonymkode: 23113...85a

På en merkelig måte er det betryggende å høre at det finnes flere som så lenge etter føler det like sterkt for noen. Jeg har tidligere trodd at "ekte kjærlighet" var noe man bare fant i kinosalen og ikke i det virkelige liv, at sterk kjemi var noe man fant ofte, og at det ikke finnes noen sånt som den rette der ute. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Klarer ikke helt å sette ord på og beskrive akkurat hvorfor båndet mellom oss er så sterkt, men det er så til de grader tilstedeværende. Det har det vært siden vi møttes for så veldig mange år siden.  

Har du funnet noen andre etter henne? Har du noen gang følt så sterkt for noen andre? 

Anonymkode: 0a1a2...827

[AnonymBruker]

Om jeg bestemte meg for å følge hjertet og prøve å finne tilbake til eksen, hvordan skulle jeg gått frem? Slik ting er nå har vi ikke hatt kontakt siden kort etter bruddet, og jeg vet lite, om ikke ingenting om hvordan han har det, eller om han er involvert med noen andre. Om jeg da tar kontakt og forteller hva jeg føler er jeg i fritt fall.. For alt jeg vet er han lykkelig sammen med en annen og savner meg ikke i det hele tatt, men noe i meg sier at jeg umulig kan føle det slik om han ikke føler det samme. 

Anonymkode: 0a1a2...827

[Gakkepus]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg bestemte meg for å følge hjertet og prøve å finne tilbake til eksen, hvordan skulle jeg gått frem? Slik ting er nå har vi ikke hatt kontakt siden kort etter bruddet, og jeg vet lite, om ikke ingenting om hvordan han har det, eller om han er involvert med noen andre. Om jeg da tar kontakt og forteller hva jeg føler er jeg i fritt fall.. For alt jeg vet er han lykkelig sammen med en annen og savner meg ikke i det hele tatt, men noe i meg sier at jeg umulig kan føle det slik om han ikke føler det samme. 

Anonymkode: 0a1a2...827

Du taper ingenting paa aa vaere aapen om dine folelser. Det kan gaa begge veier, men det vet du godt selv. Enten kan du gruble resten av livet, eller saa kan du gjore noe med det.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På en merkelig måte er det betryggende å høre at det finnes flere som så lenge etter føler det like sterkt for noen. Jeg har tidligere trodd at "ekte kjærlighet" var noe man bare fant i kinosalen og ikke i det virkelige liv, at sterk kjemi var noe man fant ofte, og at det ikke finnes noen sånt som den rette der ute. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Klarer ikke helt å sette ord på og beskrive akkurat hvorfor båndet mellom oss er så sterkt, men det er så til de grader tilstedeværende. Det har det vært siden vi møttes for så veldig mange år siden.  

Har du funnet noen andre etter henne? Har du noen gang følt så sterkt for noen andre? 

Anonymkode: 0a1a2...827

Ekte kjærlighet finnes. Men hjertet vil ikke alltid det samme som hodet. Og det er ikke alltid det er bra å følge hjertet sitt, det kan havne på gal plass. Men når det er den rette, da kjenner man det livet ut. Ikke fordi man er hodestupt forelsket i dette mennesket hver eneste dag hele året, ikke fordi man liker alt med personen, men helheten og personens nærvær utspiller det hele. 1. Dette mennesket gjør deg til den du er, på mange måter. For du vil alltid ha dette mennesket i bakhodet gjennom alle faser i livet. 2. Denne personen forstår deg på en helt annen plan enn andre, du er i ett med denne personen uansett hvor lenge siden du så personen sist.  3. Det gjør deg til et bedre menneske, du blir hel. Når du er i nærheten av personen, er du hjemme. Livet kan rase sammen, men so what..du har denne personen.

Ekte kjærlighet er ikke bare oppturer. Du kan gå en annen vei, du kan forelske deg i noen andre (jeg har vært det), men det båndet der vil aldri brytes. Andre forelskelser har vært sterke de også, men de har ikke formet meg på den måten. De er ikke bundet til meg som person, at de er der i tankene mine når jeg tar valg, når jeg tenker over livet..osv. Andre forelskelser går over, men noe sånt som dette er evig.

Anonymkode: 23113...85a

[Cleopatra.]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, dette har du selvfølgelig rett i. Har gått mange runder med meg selv og vurdert frem og tilbake om jeg bare burde gjøre det slutt og finne ut hva jeg egentlig vil, helt alene. Dessverre vil dette innebære å gi avkall på kjæresten min som jeg, tross alt, er veldig, veldig glad i, og har det godt med. Uansett hva jeg velger å gjøre vil jeg ende opp med kjærlighetssorg. En del av meg vil gjerne tro at dette vil passere, og at jeg og min nåværende kjæreste vil få det like bra, eller enda bedre, enn jeg hadde med eksen. 

Anonymkode: 0a1a2...827

Men hvor lang tid skal du gi dette? Hva er rettferdig? Går ut ifra at din nåværende kjæreste ikke vet at (slik jeg ser det), mesteparten av dine følelser ligger hos eksen. Ja, du må tenke på deg selv, men du må også tenke på kjæresten din. Han har valgt deg og har det sikkert bra med deg, helt uviten om du fortsatt har følelser for han du var sammen med før.

[AnonymBruker]

Det å bare gå gatelangs med den type kjærlighet føles helt annerledes enn all annen kjærlighet. Alt ser annerledes ut rundt deg.

Jeg hadde valgt alle frustrasjonene det ville medføre, hvis jeg fikk den jeg elsket. Kjør på, ts.

Anonymkode: 23113...85a

[Ardenus]

Aner ikke hvorfor du drømmer/tenker mye på eksen, mulig fordi det snart er 1år siden, eller noe du gjorde med eksen for flere år siden rundt februar som har dratt tankene dine på han.

 

Ingen tvil om at du ikke hadde en "sørge" periode over eksen, der du var opptatt med studier osv, men det kan ha slått inn nå at du ikke "får" han lenger og at han kanskje har gått videre uten deg.

Det mest rettferdige uansett om eksen din er singel eller ei, er å gjøre det slutt med typen din som du ikke har "de" følelsene for og han er mer eller mindre rebounden din. Deretter finne ut av om eksen er interessert i prøve på nytt, hvis ikke så være singel og komme deg over eksen før du hiver deg på nestemann.

Omtrent ingen gjør det, siden da er man jo alene og ikke har noe trygghet, men hvorfor være sammen med noen du ikke har "de" følelse for? Det blir feil for din del og for hans del.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ekte kjærlighet finnes. Men hjertet vil ikke alltid det samme som hodet. Og det er ikke alltid det er bra å følge hjertet sitt, det kan havne på gal plass. Men når det er den rette, da kjenner man det livet ut. Ikke fordi man er hodestupt forelsket i dette mennesket hver eneste dag hele året, ikke fordi man liker alt med personen, men helheten og personens nærvær utspiller det hele. 1. Dette mennesket gjør deg til den du er, på mange måter. For du vil alltid ha dette mennesket i bakhodet gjennom alle faser i livet. 2. Denne personen forstår deg på en helt annen plan enn andre, du er i ett med denne personen uansett hvor lenge siden du så personen sist.  3. Det gjør deg til et bedre menneske, du blir hel. Når du er i nærheten av personen, er du hjemme. Livet kan rase sammen, men so what..du har denne personen.

Ekte kjærlighet er ikke bare oppturer. Du kan gå en annen vei, du kan forelske deg i noen andre (jeg har vært det), men det båndet der vil aldri brytes. Andre forelskelser har vært sterke de også, men de har ikke formet meg på den måten. De er ikke bundet til meg som person, at de er der i tankene mine når jeg tar valg, når jeg tenker over livet..osv. Andre forelskelser går over, men noe sånt som dette er evig.

Anonymkode: 23113...85a

Leser det du skriver, og kan krysse av på både 1, 2 og 3. Elsker han like høyt som den dagen vi skilte lag, om ikke enda høyere. Tidligere romanser kan ikke sammenlignes. Hodet mitt sier at jeg skal bli hos kjæresten min. Mange vil nok si at han er mye bedre for meg, hvertfall på papiret. Likevel har mine nærmeste forsiktig spurt meg om det er noen sjanse for at jeg og eksen skal finne tilbake til hverandre. At de støtter det jeg gjør, men ikke kan forestille seg at vi ikke skal finne tilbake til hverandre. Det er skremmende, samtidig befriende, at du skriver det du skriver. Det er akkurat slik jeg føler det.. Samtidig er det som du sier ikke alltid best å følge hjertet. Noen ganger er ikke det å elske hverandre nok. 

Anonymkode: 0a1a2...827