Venninne som sliter psykisk, hvor er det blitt av empatien min?

[AnonymBruker]

Dette kommer sikkert til å bli langt, men håper noen tar seg tid til å lese og kan komme med noen gode råd. 

Jeg sliter selv mye psykisk, har kraftige depresjoner og moderat angst. Jeg er også en "selvskader", jeg kutter meg på svært dårlige dager og er ofte borte fra skole fordi jeg kutter meg så dypt at jeg har problemer med å gå noen ganger, dette er derimot noe jeg virkelig får hjelp for (drar alltid på legevakta og får sydd osv), jeg går i terapi og terapien virker til å hjelpe nå, endelig. Har vært skadefri i noen uker. Jeg er kun åpen om det til fagfolk (lærere, psykologer). Depresjonene kommer av traumer fra barndommen, grov mobbing osv. 

Nå for noen måneder siden fikk jeg en venn i klassen jeg går i, det vi hadde til felles var at vi var en del eldre enn de andre i klassen (vi er like gamle), og hun satte seg ved siden av meg så da fløt praten naturlig egentlig. Vi kom godt overens og har siden da vært venner. Jeg er generelt en veldig lite sosial person, har få/ingen venner og holder meg for det meste for meg selv. Jeg er dog en svært omsorgsfull og empatisk person som brenner for å hjelpe andre og er svært interessert i psykologi og å hjelpe andre som sliter. 

Men hun her... Jeg greier ikke føle empati. Jeg forstår det ikke. Hun er veldig åpen om at hun sliter og forteller det til alle rundt seg, alle i klassen vet at hun sliter mye med angst, at hun eksperimenterer med medisiner og ofte er borte på grunn av bivirkninger. Hun skriver åpent om det på FB (ikke detaljert, men nok til at man skjønner at hun er syk). Hun eier ikke grenser på dette området og snakker åpenhjertelig om ting som skjer i hverdagen hennes, ting som har skjedd i fortiden og slike ting. Hun kan sitte høyt i klasserommet og fortelle om at hun hadde angstanfall i helgen og at hun hadde lyst å kutte seg dagen før og masse sånt. Kommer alltid med unnskyldninger til hvorfor hun gjør det dårlig på prøver, at hun har en dårlig dag, masse angst, deprimert og slike ting, absolutt hver eneste gang. Eller ikke unnskyldninger, det blir feil å si, heller en forklaring på hvorfor det går dårlig. Også er hun heller ikke redd for å vise frem de nye kuttene sine på armen, noe jeg direkte hater (det er en trigger for meg, men det kan jo jeg ikke si). Jeg unngår dermed å stille spørsmål ved disse kuttene og trekker meg litt tilbake når hun drar opp ermene på genseren. Hun har mange venner som støtter henne og mange hun kan prate med, er med venner hele dagen og har et ganske så stort nettverk. Hun går i terapi men snakker nedlatende om psykologer, leger osv, de hjelper ikke og er ikke flinke sier hun. 

Jeg blir så skamfull de gangene hun sitter å klager over noe til meg. Når hun begynner å snakke om angstanfall hun har hatt og ting som skjedd ei fortiden, jeg backer totalt ut, begynner å glo i PC-skjermen, prøver å henge meg oppi noe annet hun snakker om og bytte samtaleemne.. Finner merkelige ting å fortelle om meg selv, jeg hater å snakke om meg selv men kan plutselig si at jeg kjøpte meg ei ny bukse i går som ikke passa og hvor frustrert jeg er over det, at jeg kosa med verdens søteste pus på morgenen osv osv.. Det er helt rart, jeg er som sagt ikke glad i å snakke om meg selv. Men jeg merker at da blir hun litt avledet. Så får jeg fokuset bort ifra meg og snakker om noe annet. Jeg blir rett og slett stressa når hun begynner å snakke om seg selv. 

Noen som har tanker om hvorfor i huleste den omsorgsfulle og empatiske delen av meg synker i jorden? En annen venn i klassen gikk gjennom et brudd for noen uker siden, jeg spurte henne om det gikk bra og jenta åpna seg for meg totalt, begynte å gråte osv. Jeg trøstet henne og kom med råd, og det ble med det. Hun snakket ikke med noen andre om det i klassen, så vidt jeg vet, hun trakk seg veldig tilbake.. Jeg har erfart at folk åpner seg veldig lett for meg, men hun venninnen jeg snakker om i dette innlegget er så og si åpen med alle. 

Jeg er som sagt veldig flau over at jeg tenker og føler det slik... 

Anonymkode: 9317a...4c2

[Gjest Mattis]

Høres veldig spesielt ut å snakke om selvskading til alle man kjenner. Nå driver ikke jeg med selvskading, men kan snakke om angsten min til venner som jeg vet kan relatere til emnet, men å prate med naboer eller perifere mennesker om slikt synes ikke jeg er så vanlig. At folk i nærmeste kretsen rundt en vet at man sliter og at venninnen din er åpen om at hun sliter er en bra ting synes jeg, men hvis du føler deg overkjørt så må du si fra. Synes du burde nevne at du blir trigget når du blir det, hun kan jo ikke vite hva du føler når du ikke sier noe. 

Hva vil du at dere skal snakke om da? Synes du det er best at hun ikke deler noe om seg selv og sine tanker til deg?

[AnonymBruker]

Venninnen din er ikke en reell selvskader og hun har ikke angst.

Hun har personlighetsforstyrrelser.

Anonymkode: 5da7a...327

[ambre]

Jeg synes selv det kjempevanskelig å føle empati som roper ut som problemene sine, mye fordi jeg bruker så mye energi på å skjule mine! Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men det handler vel kanskje om at jeg synes det er veldig viktig å ikke si det høyt og dermed synes jeg det er feil at andre gjør det? Kjenner meg hvertfall igjen i det du skriver, så du er ikke alene  

[AnonymBruker]

Jeg tror hun er oppmerksomhetssøkende mer enn selvskader, og at det er derfor du trekker deg vekk.

Anonymkode: 4e9ee...660

[AnonymBruker]

Hvordan folk takler sykdommen/lidelsen sin er veldig forskjellig. Her ser man to typer veldig forskjellige måter å takle det. Hun vender blikket ut, og viser ting rundt seg. Mens du vender blikket inn, og vil være privat. Dere har to veldig forskjellig være måter. Jeg tror kanskje du kan synes det er vanskelig å relatere deg til henne siden dere er så forskjellige. 

 Det er ikke bra å vende alt innover, men det er ikke bra å vende alt utover. Kanskje dere kunne lært av hverandre

Anonymkode: d58e4...685

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

(...)
Noen som har tanker om hvorfor i huleste den omsorgsfulle og empatiske delen av meg synker i jorden? En annen venn i klassen gikk gjennom et brudd for noen uker siden, jeg spurte henne om det gikk bra og jenta åpna seg for meg totalt, begynte å gråte osv. Jeg trøstet henne og kom med råd, og det ble med det. Hun snakket ikke med noen andre om det i klassen, så vidt jeg vet, hun trakk seg veldig tilbake.. Jeg har erfart at folk åpner seg veldig lett for meg, men hun venninnen jeg snakker om i dette innlegget er så og si åpen med alle. 

Jeg er som sagt veldig flau over at jeg tenker og føler det slik... 

Anonymkode: 9317a...4c2

Det første som slår meg er at det er en forsvarsmekanisme fra din side som gjør du at stenger litt av følelsesmessig. Hun er veldig åpen om sine psykiske vansker som du skriver, det ønsker ikke du å være. Kanskje du føler en slags forventning om at du skal være like åpen som henne og det blir alt for konfronterende og invaderende. Dessuten skriver du at det er en trigger for deg å se sår. Jeg skjønner godt at du trekker deg litt tilbake da, man må verne om seg selv først! 

Jeg vil råde deg til å kommunisere tydelig med henne at du ikke ønsker at hun viser deg sårene sine. Det aller beste er jo at du også forteller henne hvorfor, men forstår det godt om du ikke er komfortabel med det. Det synes jeg virkelig hun må respektere. Det virker nesten som hun er litt stolt? At psykiske lidelser en viktig del av hennes identitet, mens jeg har inntrykk av at du ikke ønsker at det skal være en del av din identitet. I så fall er dere jo svært forskjellige som personer.

Anonymkode: 75821...976

[drue]

Jeg sliter selv med angst, og syns det hjelper å være åpen om det. Kanskje ikke like åpen som venninna di da. Er temaet i en samtale om angst og depresjoner, så har ikke jeg noe problem med å innrømme at jeg selv har mine problemer. Jeg forteller ikke alle om det uoppfordret, og snakker nok helst med gode venner om det. Det hjelper meg å ikke lukke alt inne, men noen av detaljene begrenser jeg til psykologtimer.

Jeg syns det skal være greit å snakke høyt om psykiske problemer, det er dumt at det fortsatt er litt tabu. Derimot, hvis det at hun prater så mye om sine problemer trigger din angst, bør du kanskje si ifra. Det kan jo bli litt mye. 

[Anoia]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venninnen din er ikke en reell selvskader og hun har ikke angst.

Hun har personlighetsforstyrrelser.

Anonymkode: 5da7a...327

....

Vet du egentlig hva en personlighetsforstyrrelse er? Angst og selvskadingstrang er noe som ofte følger med ulike personlighetsforstyrrelser... Ikke uttal deg så bastant om ting du åpenbart ikke har peiling på. 

Det kan godt være at venninna til TS faktisk sliter; ting er ikke nødvendigvis mindre "ekte" om man er påtrengende åpen om problemene sine. Det kan være at hun har et voldsomt behov for oppmerksomhet og bekreftelse og at dette er en del av problematikken hennes.

Men, TS, jeg skjønner veldig godt at du føler som du gjør - det er normalt å ville trekke seg unna når en føler at en blir sugd tak i og forsøk spist opp av en annens drama. Du er nødt til å sette grenser, særlig fordi dette utgjør en trigger for deg. Ikke vær redd for å si i fra hvordan oppførselen hennes påvirker deg, kanskje hun får seg en vekker og lærer noe nytt om seg selv.

[AnonymBruker]

Hun høres forresten ut som en grusom venninne TS, er nok best at dere avslutter vennskapet. 

Anonymkode: 23574...683

[Mynona]

Tråden er ryddet for spekulasjon 

Mynona, mod. 

[Capt. Obvious]

Skjønner at du kan bli litt oppgitt ja, handler jo ikke nødvendigvis om at man mangler empati men at det faktisk er forferdelig slitsomt å være rundt personer som forteller om plagene sine absolutt hele tiden. Det er selvfølgelig greit at man sliter med litt eller mye, men å dyrke dem kontinuerlig er destruktivt for både omgangskretsen og ikke minst personen selv. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg selv igjen i din beskrivelse. Jeg har en bekjent som oppfører seg akkurat som din venninne. Forteller alle om sine problemer, og det er ikke ende på hva slags problemer hun enn måtte ha. Det blir bare mye. 

Jeg er ganske lik deg, veldig medfølende og bryr meg om de som sliter, men når det kommer til denne personen, så bare forsvinner empatien. Jeg tror det rett og slett blir for mye, og at det blir så mye med denne personen, det er liksom alltid noe. Aldri noe positivt.

Hvis det for det for en gangs skyld er noe positivt i livet hennes, så klarer hun å snu det til noe negativt.

Jeg tror det blir for mye med slike mennesker, en får følelsen av at alt skal dreie seg om dem. Ikke rart man sliter med å holde på empatien da.

Anonymkode: bfa07...d37

[AnonymBruker]

Jeg har oppdaget at de som sliter mest,er de som snakker minst om sine problemer. Spurte engang en psykolog om dette,og han sa at de som for eksempel hadde hatt en svært traumatiske barndom ofte ikke orket å snakke om den for da kunne de risikere å bryte helt sammen, rett og slett risikere å gå inn i akutt psykose pga av belastningene. Jeg har merket det samme i eget liv, de som snakker mest om sine problemer er de som egentlig sliter minst, mens de som er tause om sine problemer sliter mest. Av den grunn får jeg heller ikke empati med dem som klager/ snakker mest om sine problemer,jeg viser heller stor empati med den tause venninnen som viser stor interesse og omsorg for sine omgivelser, men som snakker lite om sine egne problemer.

Anonymkode: 8df1b...c4b

[Gjest Juanita]

Jeg tror det er du som har problemet her. Det var noen i en annen tråd som skrev om hvordan folk som selv har gått gjennom traumer ofte har MINDRE empati med andre som opplever det samme...husker ikke nå hvor jeg leste det.

Du snakker ikke så mye om dine problemer. Oppfatter deg slik at det ikke er fordi du ikke tør, men fordi du ikke vil. Sannsynligvis mener du at det er den riktige måten å håndtere det på (kjenn etter før du protesterer). Da blir hennes åpenhet feil for deg.

Så får hun sympati og reaksjoner du ikke får, selv om du har det like vondt eller verre ( nevner f eks at du kutter deg så du må sys). Det vil jo føles litt urettferdig på et vis, selv om du egentlig ikke vil fortelle andre om det.

En tredje ting er at hun drar "skittentøyvasken" ut i det offentlige, og du eier den delvis fordi det er sammr problemer. Minner meg om homofile før i tiden, mange homofile syntes selv det var ille med de som var åpne. Det kan ha med skam å gjøre, eller at man vil holde noe privat og skjult.

Og for det fjerde - så stjeler hun oppmerksomheten på eb måte som gjør at om du skulle velge å betro deg til noen i miljøet, vil hennes utadvendthet farge din betroelse.

Alle de som skriver negativt om at klassevenninna er oppmerksomhetssyk og ikke har angst etc tror jeg du skal se bort fra. Se heller på deg selv, og snakk gjerne med terapeuten om det. Tror dette er ganske vanlig, og det trenger ikke en gang være så dramatiske omstendigheter som her....kan være mer dagligdagse ting

Så lenge du oppfører deg greit mot henne, får du bare holde inni deg at empatien ikke er helt på topp.

 

[Gjest Juanita]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har oppdaget at de som sliter mest,er de som snakker minst om sine problemer. Spurte engang en psykolog om dette,og han sa at de som for eksempel hadde hatt en svært traumatiske barndom ofte ikke orket å snakke om den for da kunne de risikere å bryte helt sammen, rett og slett risikere å gå inn i akutt psykose pga av belastningene. Jeg har merket det samme i eget liv, de som snakker mest om sine problemer er de som egentlig sliter minst, mens de som er tause om sine problemer sliter mest. Av den grunn får jeg heller ikke empati med dem som klager/ snakker mest om sine problemer,jeg viser heller stor empati med den tause venninnen som viser stor interesse og omsorg for sine omgivelser, men som snakker lite om sine egne problemer.

Anonymkode: 8df1b...c4b

Tror ikke det er så enkelt. Noen er mer ekstroverte, men man er ikke skånet fra problemer av den grunn. Samtidig kan det være at åpenheten og snakkingen faktisk hjelper for noen.

[AnonymBruker]

Jeg var i en lignende situasjon ei stund, da jeg ikke klarte å være empatisk overfor ei venninne som slet med angst og depresjon. 

Jeg jobbet med mine problemer, hadde behandlinger og terapier, kom meg gjennom ting og hadde framgang, selv om det fortsatt var vanskelig. 

Men mens hun satt og fikk sympatier for å ha rispet seg opp på ei arm som hun blotta for hele verden, hadde jeg verre ting, men som jeg ikke viste fram. 

Så da ble det litt slik, at selv om det ikke skal være en konkurranse, og alles følelser er forskjellige, så ble det lett å bagatellisere hennes fordi de ikke nådde opp til mine. Og det var ikke min jobb å gi henne støtte eller være psykologen hennes, det fikk andre ta seg av. Så jeg insisterte på at vi snakket om andre ting og hadde et forhold som ikke dreide seg om sykdom (mesteparten av tida). 

 

Anonymkode: 2bcdd...57d

[AnonymBruker]

Også er det noen som dyrker å ha det jævelig, de vil rett og slett ikke bli bedre. Det er energivampyrer og jeg tror du gjør helt rett i å trekke deg tilbake, ellers trekker hun deg ned. Det er ikke den empatiske delen din det er noe galt med, det er antennene dine som advarer deg. Det er ikke mulig å syntes synd på folk som gjør det så til de grader selv.

Jeg har en sånn "venninne", dvs jeg har sagt klart i fra at jeg ikke vil være venninne, og at jeg er en særdeles dårlig en i tilfelle. Hun har valgt å ta offerrollen og dyrke den, og siden hun vet jeg har mine ting å slite med tror hun at vi har noe felles, men jeg er ikke interessert i å ha en syteklubb, det løfter ikke meg. Jeg kjenner jeg får mer forakt enn empati for sånne. Alt hun tenker på er seg selv og hvor utrolig synd det er på henne. Noen ganger ringer hun og jeg hører på stemmen at det er altså så synd på henne at jeg holder på å spy. Hun har ingen andre "venninner" en meg, og da kan du selv tenke deg

Anonymkode: 09306...fb7

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du ikke føler empati, for tipper at du som virkelig har disse problemene bare blir sliten og møkklei når ei roper ut at hun sliter med både det ene og det andre. 
Denne jenta er kun ute etter oppmerksomhet, og sånne venninner er skikkelig slitsomme. Spesielt slitsom for deg som sliter med ditt. Jeg tror at du må heller konsentrere deg om å hjelpe deg selv, også får du heller porsjonere ut litt tid til denne jenta innimellom om hun er ei du vil ha et vennskap til. 

Anonymkode: 2806c...7cb

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle samme. Godt å høre at jeg ikke er alene om en slik situasjon, det letter også litt på den dårlige samvittighet jeg kjenner. 

I mitt tilfelle, personlig, er det feil å være åpen om det. Jeg vet at det er mange som ikke vil forstå det, men jeg vet at det er mange som også vil forstå det. Uansett så er det for meg ganske privat, jeg viser aldri arrene mine fordi de er private for meg. Med andre ord dekker jeg kroppsdeler hvor jeg har arr etter selvskading, som foreløpig er kun lårene. At noen velger å vise arrene sine er fantastisk flott, men JEG vil ikke gjøre det. Jeg liker ikke arrene mine og jeg liker ikke å vise andre at jeg har vært syk. Det er noe kun en evt kjæreste får vite om. 

At hun har grunn til å slite tviler jeg ikke på, hun har hatt en ganske røff fortid (som sagt, hun er veldig åpen) og det kan så klart hende at det hjelper henne å være åpen om ting.

Jeg er ikke misunnelig på sympatien hun får, for jeg vil ikke ha det selv. Så klart skulle jeg ønske at noen trøsta meg når jeg var lei meg og var der for meg, men jeg vil ikke at hvem som helst skal gjøre det liksom. Det må bli en evt kjæreste som nevnt over her. Å høre "så tøff du er" får jeg fra psykologen eller lærere når det trengs og når jeg har steppet ut av komfortsonen min påe t eller annet punkt, trenger ikke annen sympati eller motivasjon enn det.. Jeg har som sagt ikke venner, men det er jo også fordi jeg ikke greier å holde på dem, finne på ting med dem, jeg forteller så lite om meg selv og slike ting. Jeg kan fortelle om ting jeg liker, hvilken musikk jeg hører på og diskutere forskjellige emner liksom men ting OM meg snakker jeg ikke om. Ikke om familien min eller minner fra barndommen/ungdomsskolen osv. 

Anonymkode: 9317a...4c2