Moren min gir meg ALLTID skyldfølelse!

[AnonymBruker]

Jeg er så lei!! Jeg er 20 år gammel, ENDELIG flyttet ut hjemmefra og har bodd for meg selv og vært ganske lykkelig i 8 måneder nå. Endelig kan jeg bestemme over mitt eget liv uten å høre på klaginga til moren min og bli psysisk og fysisk mishandlet. Jeg har blitt slått og mobbet av henne helt siden foreldrene mine skilte seg og hun fikk 100 % ansvar. Hele barndommen min var veldig angstfylt, og ungdomstiden full av kriger hjemme der jeg kjempet for min frihet. Russetiden var verst da jeg måtte krangle for å i det hele tatt få lov til å gå ut... Jeg holdt ut fordi jeg ventet på den dagen jeg skulle flytte ut, og fordi søsteren min er mammas lille engel og blir behandlet bra. Jeg ville ikke at søsteren min skulle havne i fosterhjem pga. meg. Joda, det er også mange fine minner, og hun har kjøpt mye til meg, men jeg har vel egentlig ordnet det meste i barn-og ungdomstiden min selv.

Hver gang jeg har dratt hjem i feriene (3 ganger siden jeg flyttet hjemmenfra), har hun behandlet meg stygt. I telefonen sier hun at hun savner meg og trygler meg om å komme på besøk. Hver gang har jeg fått skyldfølelse og dratt hjem. Etter 1 dag hjemme angrer jeg svært, og blir rett og slett deprimert. Det hjelper lite å møte venner, jeg har rett og slett fått avsmak for hjembyen...

Det har seg sånn at moren min sliten økonomisk. Hun ringer meg og gråter fordi hun må selge huset og fordi bilen må på reparasjon og at MasterCard-gjelda blir bare større med månedene som går. Jeg jobbet meg ihjel gjennom hele videregående fordi jeg ville være helt fri fra henne økonomisk, og jeg har lyktes. Jeg har en veldig fin sparekonto og har mer å gå på enn bare stipend. Det er ikke sånn at jeg kan kjøpe en bil liksom, men nok til å dra på ferie eller eventuelt om noe skulle gå galt med mobilen, PC-en eller hybelen, så jeg har noe å gå på. I sommer har jeg bestemt meg for å reise på tur gjennom hele Sør-Amerika, noe jeg alltid har drømt om, med to venninner. Jeg fortalte henne dette, og hun ga meg en skyllebøtte full av hvor dritt jeg er og hvor egoistisk og dum og ubrukelig jeg er i verden. Så nå sitter jeg her og gråter istedet for å kjøpe flybilletter med venninnene mine. Jeg får rett og slett avsmak for hele situasjonen. Jeg vil jo ikke at søstera mi skal ha det vondt fordi huset må selges, og jeg vil jo ikke at de skal slite og være fattige, men samtidig vil jeg ikke dra til hjembyen og være der i 2 måneder, skikkelig deprimert... Jeg føler hele tiden at jeg skylder henne noe, at jeg må gi alle pengene til henne, men det blir jo veldig feil for meg...

Har dere noen ideer om hva jeg kan gjøre?  

Anonymkode: f23e4...271

[Gjest Ingaborga]

Først og fremst skal du legge fra deg tanken om at du skylder henne noe som helst, og at du burde gi henne pengene dine. Så tar du kontakt med venninnene dine og bestiller billetter.

Du vet hvordan det blir når du drar hjem, og når du får skyldfølelse må du bare huske på det. Moren din har selv ansvar for egen økonomi, og hvis hun ikke klarer seg på egen inntekt får hun kontakte nav. Det at hun ikke har nok styring, og lever over evne slik at hun pådrar seg gjeld er på ingen måte ditt ansvar. Om du gir henne penger så kommer hun til å bruke de, og komme tilbake for mer, uansett hva hun måtte love deg. 

 

Ring venninnene dine og bestill tur nå.

[Zienna]

 

Direkte og ærlig:  jeg synes ikke du skylder din mor noe.  Du er voksen nå, og mot alle odds, har du klart deg.  Da må de ikke la følelsen om skyld og forpliktelser dra deg selv ned.  Dra på den turen du har drømt om!  Vær ung og glad!  Moren din er voksen, og må ta ansvar for seg selv nå.

[Gjest NotNaomi]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei!! Jeg er 20 år gammel, ENDELIG flyttet ut hjemmefra og har bodd for meg selv og vært ganske lykkelig i 8 måneder nå. Endelig kan jeg bestemme over mitt eget liv uten å høre på klaginga til moren min og bli psysisk og fysisk mishandlet. Jeg har blitt slått og mobbet av henne helt siden foreldrene mine skilte seg og hun fikk 100 % ansvar. Hele barndommen min var veldig angstfylt, og ungdomstiden full av kriger hjemme der jeg kjempet for min frihet. Russetiden var verst da jeg måtte krangle for å i det hele tatt få lov til å gå ut... Jeg holdt ut fordi jeg ventet på den dagen jeg skulle flytte ut, og fordi søsteren min er mammas lille engel og blir behandlet bra. Jeg ville ikke at søsteren min skulle havne i fosterhjem pga. meg. Joda, det er også mange fine minner, og hun har kjøpt mye til meg, men jeg har vel egentlig ordnet det meste i barn-og ungdomstiden min selv.

Hver gang jeg har dratt hjem i feriene (3 ganger siden jeg flyttet hjemmenfra), har hun behandlet meg stygt. I telefonen sier hun at hun savner meg og trygler meg om å komme på besøk. Hver gang har jeg fått skyldfølelse og dratt hjem. Etter 1 dag hjemme angrer jeg svært, og blir rett og slett deprimert. Det hjelper lite å møte venner, jeg har rett og slett fått avsmak for hjembyen...

Det har seg sånn at moren min sliten økonomisk. Hun ringer meg og gråter fordi hun må selge huset og fordi bilen må på reparasjon og at MasterCard-gjelda blir bare større med månedene som går. Jeg jobbet meg ihjel gjennom hele videregående fordi jeg ville være helt fri fra henne økonomisk, og jeg har lyktes. Jeg har en veldig fin sparekonto og har mer å gå på enn bare stipend. Det er ikke sånn at jeg kan kjøpe en bil liksom, men nok til å dra på ferie eller eventuelt om noe skulle gå galt med mobilen, PC-en eller hybelen, så jeg har noe å gå på. I sommer har jeg bestemt meg for å reise på tur gjennom hele Sør-Amerika, noe jeg alltid har drømt om, med to venninner. Jeg fortalte henne dette, og hun ga meg en skyllebøtte full av hvor dritt jeg er og hvor egoistisk og dum og ubrukelig jeg er i verden. Så nå sitter jeg her og gråter istedet for å kjøpe flybilletter med venninnene mine. Jeg får rett og slett avsmak for hele situasjonen. Jeg vil jo ikke at søstera mi skal ha det vondt fordi huset må selges, og jeg vil jo ikke at de skal slite og være fattige, men samtidig vil jeg ikke dra til hjembyen og være der i 2 måneder, skikkelig deprimert... Jeg føler hele tiden at jeg skylder henne noe, at jeg må gi alle pengene til henne, men det blir jo veldig feil for meg...

Har dere noen ideer om hva jeg kan gjøre?  

Anonymkode: f23e4...271

Selv mindre gode foreldre får fine barn,noe du er et godt eksempel på: -) du er selvstendig og føler ansvar,og uten din mor ville du kanskje ikke vært sånn. På den måten kan du sende din mor en takknemlig tanke :-)

Moren din skal være glad og takknemlig for at du klarer deg så fint! Hun skal ikke lesse ting over på deg. Blir utrolig sint jeg,for du skal ikke måtte ta hånd om henne. Hun er moren din,ikke omvendt!

Du bestiller billetter og drar. Vær et godt forbilde for søsteren din fortsatt,for det er du nå nemlig! Ikke ha skyldfølelse,det er bare dumt og destruktivt for alle. Fortsett å vær sterk! Ta vare på deg selv,dra på ferie. Søsteren din trenger noen å se opp til,og du er et godt eksempel for henne. Hun vil se det etterhvert.

[Ulla Ullsokk]

Du gir ikke denne dama en krone! Hun er voksen og må klare seg selv!

Be henne slutte å gi deg skyldfølelse! Det er IKKE bra at foreldre gjør sånt! Min mamma ga meg det også, selv om hun er snill og ikke som din mamma. Jeg måtte klikke skikkelig for at hun skulle stoppe. Og jeg kommer aldri til å gi mine barn skyldfølelse for noe som helst! Klart du skal på ferietur!!! 

[Outchh]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei!! Jeg er 20 år gammel, ENDELIG flyttet ut hjemmefra og har bodd for meg selv og vært ganske lykkelig i 8 måneder nå. Endelig kan jeg bestemme over mitt eget liv uten å høre på klaginga til moren min og bli psysisk og fysisk mishandlet. Jeg har blitt slått og mobbet av henne helt siden foreldrene mine skilte seg og hun fikk 100 % ansvar. Hele barndommen min var veldig angstfylt, og ungdomstiden full av kriger hjemme der jeg kjempet for min frihet. Russetiden var verst da jeg måtte krangle for å i det hele tatt få lov til å gå ut... Jeg holdt ut fordi jeg ventet på den dagen jeg skulle flytte ut, og fordi søsteren min er mammas lille engel og blir behandlet bra. Jeg ville ikke at søsteren min skulle havne i fosterhjem pga. meg. Joda, det er også mange fine minner, og hun har kjøpt mye til meg, men jeg har vel egentlig ordnet det meste i barn-og ungdomstiden min selv.

Hver gang jeg har dratt hjem i feriene (3 ganger siden jeg flyttet hjemmenfra), har hun behandlet meg stygt. I telefonen sier hun at hun savner meg og trygler meg om å komme på besøk. Hver gang har jeg fått skyldfølelse og dratt hjem. Etter 1 dag hjemme angrer jeg svært, og blir rett og slett deprimert. Det hjelper lite å møte venner, jeg har rett og slett fått avsmak for hjembyen...

Det har seg sånn at moren min sliten økonomisk. Hun ringer meg og gråter fordi hun må selge huset og fordi bilen må på reparasjon og at MasterCard-gjelda blir bare større med månedene som går. Jeg jobbet meg ihjel gjennom hele videregående fordi jeg ville være helt fri fra henne økonomisk, og jeg har lyktes. Jeg har en veldig fin sparekonto og har mer å gå på enn bare stipend. Det er ikke sånn at jeg kan kjøpe en bil liksom, men nok til å dra på ferie eller eventuelt om noe skulle gå galt med mobilen, PC-en eller hybelen, så jeg har noe å gå på. I sommer har jeg bestemt meg for å reise på tur gjennom hele Sør-Amerika, noe jeg alltid har drømt om, med to venninner. Jeg fortalte henne dette, og hun ga meg en skyllebøtte full av hvor dritt jeg er og hvor egoistisk og dum og ubrukelig jeg er i verden. Så nå sitter jeg her og gråter istedet for å kjøpe flybilletter med venninnene mine. Jeg får rett og slett avsmak for hele situasjonen. Jeg vil jo ikke at søstera mi skal ha det vondt fordi huset må selges, og jeg vil jo ikke at de skal slite og være fattige, men samtidig vil jeg ikke dra til hjembyen og være der i 2 måneder, skikkelig deprimert... Jeg føler hele tiden at jeg skylder henne noe, at jeg må gi alle pengene til henne, men det blir jo veldig feil for meg...

Har dere noen ideer om hva jeg kan gjøre?  

Anonymkode: f23e4...271

Jeg måtte lage meg en profil for å svare deg på denne. Jeg kjenner meg veldig igjen i din historie. 

Og det første jeg vil anbefale deg er å hold litt avstand fra moren din. Vis at du er voksen, og du ikke lenger lar hun styre ditt liv. 

Det er feilen jeg gjorde, og min mor har til en viss grad makt over meg den dag idag, og jeg er 27 år.

Du er ikke økonomisk ansvarlig for din mor, dette er penger du har spart, til DEG. Din mor er voksen og ansvarlig for seg selv, din søster og sin egen økonomi. Gjør deg uavhengig, vis at du klarer deg på egne ben, og ikke minst; vis at du ikke finner deg i det. Foreldre skal ikke dra sine problemer over på sine barn, foreldre skal ikke gi dårlig samvittighet. Jeg syns du skal sette ned foten, og gi beskjed om at hun skal slutte å spille på din samvittighet. 

Jeg angrer for at jeg ikke gjorde det, når jeg var yngre. Nå sitter jeg igjen med vanvittig mye bitterhet, og en følelse av at min mor hemmet MYE av min ungdomstid med dårlig samvittighet og at jeg handlet på vegne av hennes meninger.

Jeg har pr dags dato ikke kontakt med henne av denne grunn, etter en kraftig oppvask for noen måneder siden. Og det er synd det må ende i det. 

Sender deg en klem, for det er tøft.. Og vanskelig, spesielt når de spiller på samvittigheten din. 

Reis med venninnene dine med GOD samvittighet!

Endret 11. april 2016 av Outchh
Skrivefeil

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har seg sånn at moren min sliten økonomisk. Hun ringer meg og gråter fordi hun må selge huset og fordi bilen må på reparasjon og at MasterCard-gjelda blir bare større med månedene som går. Jeg jobbet meg ihjel gjennom hele videregående fordi jeg ville være helt fri fra henne økonomisk, og jeg har lyktes. Jeg har en veldig fin sparekonto og har mer å gå på enn bare stipend. Det er ikke sånn at jeg kan kjøpe en bil liksom, men nok til å dra på ferie eller eventuelt om noe skulle gå galt med mobilen, PC-en eller hybelen, så jeg har noe å gå på. I sommer har jeg bestemt meg for å reise på tur gjennom hele Sør-Amerika, noe jeg alltid har drømt om, med to venninner. Jeg fortalte henne dette, og hun ga meg en skyllebøtte full av hvor dritt jeg er og hvor egoistisk og dum og ubrukelig jeg er i verden. Så nå sitter jeg her og gråter istedet for å kjøpe flybilletter med venninnene mine. Jeg får rett og slett avsmak for hele situasjonen. Jeg vil jo ikke at søstera mi skal ha det vondt fordi huset må selges, og jeg vil jo ikke at de skal slite og være fattige, men samtidig vil jeg ikke dra til hjembyen og være der i 2 måneder, skikkelig deprimert... Jeg føler hele tiden at jeg skylder henne noe, at jeg må gi alle pengene til henne, men det blir jo veldig feil for meg...

Har dere noen ideer om hva jeg kan gjøre?  

Anonymkode: f23e4...271

Du skylder henne ingenting. Det kan virke som hun manipulerer deg med skyldfølelse og spiller på din empati for å dominere og kontrollere. Det er ikke normal oppførsel å skjelle ut sine egne barn som hun gjør.

Anonymkode: 371d7...ff1

[Pinnis]

Det er foreldrene som skal ta vare på barna, ikke omvendt. Du har tatt vare på deg selv lenge höres det ut som. I Norge er det et godt sikkerhetsnett. Hva så om huset må selges? Hun (og sösteren din) kommer til å klare seg. Når hun begynner å klage over ökonomi kan du si at de har gode rådgivere rundt omkring, og be henne sette seg ned med en slik. Hun kan ikke kun leve på lånte pengar uansett. 

 

Hun tok fra deg mange år, ikke la henne ta mer nå:)

[Stinelin]

Signerer bare alle svarene over. Synes du er kjempetøff og flink som klarer deg så godt! Rett ryggen og gjør som du vil med god samvittighet!! 

[AnonymBruker]

At hun selger huset er ikke en krise. Hun kan kjøpe seg en billigere bolig og bo i den. det blir veldig bra. Reise på ferie.

Anonymkode: 9bd30...511

[Viljaa]

Hei TS!

Jeg har en lignende bakgrunn som deg med en mor som er svært psykisk syk og som har vekslet mellom å kritisere meg og å prøve å gi meg skyldfølelse når jeg ikke er der for henne (og "å være der for henne" betyr å overgi livet mitt og all energi til henne på hennes premisser). Da jeg var 19 år gikk jeg på en kraftig psykisk smell i en så stor grad at jeg ikke kjente meg selv igjen. Jeg som alltid har vært pliktoppfyllende, engasjert, politisk aktiv, sosial og skoleflink ble isolert, slet med å få vitnemål og ble sykemeldt. Vanskelig å beskrive med få ord, men kort sagt så har jeg de siste seks årene fått hjelp gjennom behandling til å bearbeide mine egne følelser i forhold til mamma og vil gjerne skrive noen råd til deg også.

1. Det første du må forstå er at din mors problemer er hennes egne. Slik du beskriver henne vil jeg tro at hun har sine egne demoner som hun sliter med og at hun dessverre tar dette ut over deg. Dette er ikke nødvendigvis noe hun gjør bevisst eller fordi hun er ond, men kanskje fordi noen personer sliter med å se seg selv i forhold til det de påfører andre. Du behøver ikke nødvendigvis å klandre din mor for dette (jeg har selv lært meg å tilgi etter en lang prossess) - men hennes problemer er på ingen måte ditt ansvar.

2. Å gi etter for personer er ikke det samme som å hjelpe dem. Etter min erfaring kan det i stedet være destruerende når man først kommer inn i et mønster hvor en person får lov til å terrorisere andre til å gi etter for deres ønsker. Din mor har sannsynligvis et kontrollbehov, og dette behovet blir ikke nødvendigvis mindre av at du gir etter.

3. Ikke la noen tro at du er ansvarlig for dem. Du er et voksent menneske, og uavhengig av din mors situasjon så er du først og fremst ansvarlig for ditt liv. Det er lov til å ha det bra selv om andre (dessverre) har det vondt. Det er lov til å reise på en tur du har spart til og sett frem til. Å hjelpe andre (f.eks. økonomisk) er ikke lurt i situasjoner hvor vedkommende ikke unner deg de tingene du har. Du skal aldri måtte betale eller hjelpe noen med utgangspunktet at de ikke unner deg å ha det fint, det er usunt for begge.

4. Sett grenser! Viktig både for deg og den andre personen. En sunn relasjon skal gå begge veier, og da er det viktig at den foregår på dine premisser like mye som den andre personen, ellers er den ikke positiv for noen av dere. Ta en pause og tenk gjennom hva som skal være dine betingelser for at dere skal ha kontakt og si ifra.