Gir ikke slipp...

[AnonymBruker]

Hva gjør man når man bare ikke klarer å gi slipp på noen? Det har gått år, og likevel er det bare han jeg vil ha. For noen måneder siden begynte jeg hos psykolog pga dette og begynte endelig å se en ende på kjærlighetssorgen. Ble mer åpen for å føle noe for andre. Men nå har jeg igjen hoppet mange steg tilbake og klarer ikke tenke på noe annet enn han. Han vil ikke være sammen med noen og jeg vet det, men det gir ikke slipp. Noen som har (hatt) det sånn? Dette sliter så utrolig mye, jeg kan plutselig begynne å gråte, og jeg er sjelden skikkelig glad... Prøver å finne negative sider, men ser bare de positive. Han er den eneste jeg vil ha, og håpet om at han skal ombestemme seg vil ikke slippe...

Anonymkode: 08c14...db3

[AnonymBruker]

Problemet er at du tror han ene vil løse dine problemer og gjøre deg lykkelig.

Fakta er at det er en grunn til at han ikke vil ha deg, du lyser desperasjon og problemer.

Det du trenger er et eget liv med sunne, gode hobbyer og interesser. Hvis du gjør en person til målet ditt, så ender det aldri bra. Tro meg, jeg snakker av erfaring.

 

Anonymkode: 4cafa...382

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at du tror han ene vil løse dine problemer og gjøre deg lykkelig.

Fakta er at det er en grunn til at han ikke vil ha deg, du lyser desperasjon og problemer.

Det du trenger er et eget liv med sunne, gode hobbyer og interesser. Hvis du gjør en person til målet ditt, så ender det aldri bra. Tro meg, jeg snakker av erfaring.

 

Anonymkode: 4cafa...382

Ja, det første du skriver stemmer nok altfor godt!

Men hvorfor tror du jeg lyser desperasjon og problemer, og hvorfor skulle det ha noe med hvorfor han ikke vil ha meg? Jeg er absolutt ikke desperat. Jeg prøver faktisk så godt jeg kan å ikke vise at jeg fortsatt er interessert, tar aldri kontakt osv.

Jeg trener, har flere venner enn noen gang før, studerer, jobber og har et ganske normalt liv. Det er ikke sånn at jeg ikke realiserer mine drømmer og lar han hemme meg.

Vet dette høres ut som at jeg forsvarer meg selv veldig og ikke tar innover meg at dette er et problem. Det er et jævla stort problem som virkelig roter med tanker og følelser. Men jeg er et eget menneske uavhengig av han, og verken desperat eller ødelagt på noe vis.

ts

Anonymkode: 08c14...db3

[AnonymBruker]

Flere?

Anonymkode: 08c14...db3

[AnonymBruker]

Jeg har lignende erfaring - var dødsforelska i en mann i ca 1 år. Dette var en jeg hadde et seksuelt forhold til. For min del var det ikke slik at han ikke ville være i noe forhold med noen, men han ville ikke være i et forhold med meg. Jeg måtte jo da avslutte relasjonen. 

Det var jo vondt, jeg hadde det ikke spesielt bra en lang periode, følte veldig på følelsen av å ikke være fin eller bra nok, vakker nok osv. 

For min del var det eneste som hjalp å rett og slett møte andre menn, date masse. Da innså jeg jo at det faktisk finnes mange bra menn der ute og at det var idiotisk av meg å tro at han var den eneste i verden jeg kunne tenke meg som kjæreste. Nå har jeg en kjæreste som er mye kjekkere enn han andre, vi har fantastisk kjemi og det var aldri tvil om at han ville ha meg. Det er en mye bedre følelse å ha det sånn enn å føle at man må løpe etter en fyr og prøve å overbevise han om at han måå velge deg som kjæreste fordi du liker han så godt. 

Når du møter den som er rett for deg så kommer ting naturlig, du skal ikke måtte kjempe så hardt. Han er jo helt tydelig ikke interessert i å ha et forhold med deg (eller noen som han sier, men tror nok at når han møter den rette så vil han ikke la henne forsvinne). 

Anonymkode: 411ff...1b0

[Okapi]

Jeg er skikkelig dårlig på å komme over folk. Ærlig talt har jeg null tro på å ta tiden til hjelp. Distraksjoner hjelper litt, men ikke i lengden. Det eneste som egentlig funker er å flytte de følelse over en annen.

[AnonymBruker]

Hei, kjære deg.

Jeg har hatt det på liknende måte. Forskjellen er bare at hun jeg er/var forelsket i, aldri viste reell interesse for meg tilbake. Likevel "holdt hun meg varm" som en god venn (ringte ofte, vi møttes stadig o.l.). Hun visste om mine følelser, men tok sånn sett ikke "hensyn" til dem.

Jeg innså etter hvert at det ble "uutholdelig" å gå rundt og være stupforelska i henne og særlig når hun var/er veldig flørtende som person (mot "alle").

Jeg leste nylig boken "Hekta på et håp om kjærlighet" av Sissel Gran, og den kan virkelig anbefales. Ofte forveksler man en "hekt" med "gjensidig forelskelse" (som tross alt er det man fortjener!).

Håper det blir bedre for deg. Klem.

Anonymkode: 21c09...4f5

[Knirke]

De gangene jeg har vært forelsket har det tatt ca ett år å komme ut av det... Da er det som regel en annen mann som har tatt over oppmerksomheten min, men det har også hendt at det har gått over av seg selv. Det hjelper ikke å fokusere på seg selv, venner, trening osv. Det er bare midlertidige distraksjoner. Smerten ligger der og lurer uansett, og det er vanskelig å rasjonalisere den bort (om det i det hele tatt er mulig).

Jeg leste også den Hekta-boka, men jeg fikk ikke så mye utav det siden det for meg allfid har handlet om å være forelsket i noen som ikke var interessert i meg tilbake (dvs ble sammen med noen andre enn meg). Synes likevel den hadde gode poenger.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lignende erfaring - var dødsforelska i en mann i ca 1 år. Dette var en jeg hadde et seksuelt forhold til. For min del var det ikke slik at han ikke ville være i noe forhold med noen, men han ville ikke være i et forhold med meg. Jeg måtte jo da avslutte relasjonen. 

Det var jo vondt, jeg hadde det ikke spesielt bra en lang periode, følte veldig på følelsen av å ikke være fin eller bra nok, vakker nok osv. 

For min del var det eneste som hjalp å rett og slett møte andre menn, date masse. Da innså jeg jo at det faktisk finnes mange bra menn der ute og at det var idiotisk av meg å tro at han var den eneste i verden jeg kunne tenke meg som kjæreste. Nå har jeg en kjæreste som er mye kjekkere enn han andre, vi har fantastisk kjemi og det var aldri tvil om at han ville ha meg. Det er en mye bedre følelse å ha det sånn enn å føle at man må løpe etter en fyr og prøve å overbevise han om at han måå velge deg som kjæreste fordi du liker han så godt. 

Når du møter den som er rett for deg så kommer ting naturlig, du skal ikke måtte kjempe så hardt. Han er jo helt tydelig ikke interessert i å ha et forhold med deg (eller noen som han sier, men tror nok at når han møter den rette så vil han ikke la henne forsvinne). 

Anonymkode: 411ff...1b0

 

10 timer siden, Okapi skrev:

Jeg er skikkelig dårlig på å komme over folk. Ærlig talt har jeg null tro på å ta tiden til hjelp. Distraksjoner hjelper litt, men ikke i lengden. Det eneste som egentlig funker er å flytte de følelse over en annen.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, kjære deg.

Jeg har hatt det på liknende måte. Forskjellen er bare at hun jeg er/var forelsket i, aldri viste reell interesse for meg tilbake. Likevel "holdt hun meg varm" som en god venn (ringte ofte, vi møttes stadig o.l.). Hun visste om mine følelser, men tok sånn sett ikke "hensyn" til dem.

Jeg innså etter hvert at det ble "uutholdelig" å gå rundt og være stupforelska i henne og særlig når hun var/er veldig flørtende som person (mot "alle").

Jeg leste nylig boken "Hekta på et håp om kjærlighet" av Sissel Gran, og den kan virkelig anbefales. Ofte forveksler man en "hekt" med "gjensidig forelskelse" (som tross alt er det man fortjener!).

Håper det blir bedre for deg. Klem.

Anonymkode: 21c09...4f5

 

57 minutter siden, Knirke skrev:

De gangene jeg har vært forelsket har det tatt ca ett år å komme ut av det... Da er det som regel en annen mann som har tatt over oppmerksomheten min, men det har også hendt at det har gått over av seg selv. Det hjelper ikke å fokusere på seg selv, venner, trening osv. Det er bare midlertidige distraksjoner. Smerten ligger der og lurer uansett, og det er vanskelig å rasjonalisere den bort (om det i det hele tatt er mulig).

Jeg leste også den Hekta-boka, men jeg fikk ikke så mye utav det siden det for meg allfid har handlet om å være forelsket i noen som ikke var interessert i meg tilbake (dvs ble sammen med noen andre enn meg). Synes likevel den hadde gode poenger.

Takk for svar, tanker og råd, dere! Setter pris på det

Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Hater meg selv for at jeg lar det gå så langt. Gråt i 15-20 minutter og klarte nesten ikke stoppe. Måtte sette meg ned på gulvet. Lenge siden det har vært så ille. Det kan liksom ikke bli verre nå, og jeg er irritert på megselv for å fortsatt holde på håpet etter så lang tid. Åta tiden til hjelp hjelper visst ikke meg, nei. Møtte en ny som kunne ha blitt "redningen", men jeg blir ikke forelska i han. Han gav meg lykke i et par mnd, men jeg ser ikke vitsen i å fortsette det nå... Men jeg tror nok jeg må forelske meg i en ny for å komme over dette. Ser ingen annen utvei. Men hvordan jeg skal klare det når det bare er en jeg vil ha, aner jeg ikke...

ts

Anonymkode: 08c14...db3

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hei, kjære deg.

Jeg har hatt det på liknende måte. Forskjellen er bare at hun jeg er/var forelsket i, aldri viste reell interesse for meg tilbake. Likevel "holdt hun meg varm" som en god venn (ringte ofte, vi møttes stadig o.l.). Hun visste om mine følelser, men tok sånn sett ikke "hensyn" til dem.

Jeg innså etter hvert at det ble "uutholdelig" å gå rundt og være stupforelska i henne og særlig når hun var/er veldig flørtende som person (mot "alle").

Jeg leste nylig boken "Hekta på et håp om kjærlighet" av Sissel Gran, og den kan virkelig anbefales. Ofte forveksler man en "hekt" med "gjensidig forelskelse" (som tross alt er det man fortjener!).

Håper det blir bedre for deg. Klem.

Anonymkode: 21c09...4f5

Hvordan visste hun om dine føleser?

Fortalte du det til henne?

Anonymkode: 882a6...e8f

[Knirke]

Den 11. april 2016 at 23.09, AnonymBruker skrev:

 

 

 

Takk for svar, tanker og råd, dere! Setter pris på det

Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Hater meg selv for at jeg lar det gå så langt. Gråt i 15-20 minutter og klarte nesten ikke stoppe. Måtte sette meg ned på gulvet. Lenge siden det har vært så ille. Det kan liksom ikke bli verre nå, og jeg er irritert på megselv for å fortsatt holde på håpet etter så lang tid. Åta tiden til hjelp hjelper visst ikke meg, nei. Møtte en ny som kunne ha blitt "redningen", men jeg blir ikke forelska i han. Han gav meg lykke i et par mnd, men jeg ser ikke vitsen i å fortsette det nå... Men jeg tror nok jeg må forelske meg i en ny for å komme over dette. Ser ingen annen utvei. Men hvordan jeg skal klare det når det bare er en jeg vil ha, aner jeg ikke...

ts

Anonymkode: 08c14...db3

Slipp det ut, det er bedre å gråte enn å stenge det inne  Det er en del av prosessen.

Prøv å tenke på det sånn: Ja, du er knust nå, men det beviser bare at du føler mye, og at du har mye kjærlighet å gi! Ta det med deg videre, og ikke bli en av de bitre kjerringene som gir opp menn for godt (en selvoppfyllende profeti), og ikke bli en av de som går inn i et forhold uten følelser, bare fordi det byr seg noen som er "helt grei"

[AnonymBruker]

17 timer siden, Knirke skrev:

Slipp det ut, det er bedre å gråte enn å stenge det inne  Det er en del av prosessen.

Prøv å tenke på det sånn: Ja, du er knust nå, men det beviser bare at du føler mye, og at du har mye kjærlighet å gi! Ta det med deg videre, og ikke bli en av de bitre kjerringene som gir opp menn for godt (en selvoppfyllende profeti), og ikke bli en av de som går inn i et forhold uten følelser, bare fordi det byr seg noen som er "helt grei"

Takk igjen Jeg skal ikke gi opp! Jeg vet det finnes noen for meg, og jeg skal ikke bli sammen med noen bare for å ha noen. Men problemet er at tankene mine snus ikke. Følelsene for han blusser opp igjen, det er bare han jeg vil ha osv. Har sluttet å ta kontakt og treffer han bare av og til (i sosiale sammenhenger med andre). Så vet ikke hva jeg skal gjøre. Det har låst seg helt fast. Jeg tenker at jeg må gi opp håpet, men samtidig svirrer tanker som at noen venter og gir ikke opp kjærligheten til tross for at det kan ta tid. Siri Kristiansen som var forelska i 8år før hun fikk sin mann f.eks. Slike tanker er jo farlige og jeg vet jeg henger meg for mye opp i dem. Jeg tenker at det er en mening med alt, men hva i all verden er meningen med dette!? :/

ts

Anonymkode: 08c14...db3

[Knirke]

Den 13. april 2016 at 18.53, AnonymBruker skrev:

Takk igjen Jeg skal ikke gi opp! Jeg vet det finnes noen for meg, og jeg skal ikke bli sammen med noen bare for å ha noen. Men problemet er at tankene mine snus ikke. Følelsene for han blusser opp igjen, det er bare han jeg vil ha osv. Har sluttet å ta kontakt og treffer han bare av og til (i sosiale sammenhenger med andre). Så vet ikke hva jeg skal gjøre. Det har låst seg helt fast. Jeg tenker at jeg må gi opp håpet, men samtidig svirrer tanker som at noen venter og gir ikke opp kjærligheten til tross for at det kan ta tid. Siri Kristiansen som var forelska i 8år før hun fikk sin mann f.eks. Slike tanker er jo farlige og jeg vet jeg henger meg for mye opp i dem. Jeg tenker at det er en mening med alt, men hva i all verden er meningen med dette!? :/

ts

Anonymkode: 08c14...db3

Hvis "bålet" får brennstoff, dvs hvis han du er forelsket i gir deg oppmerksomhet og små hint om at det KANSKJE kan skje noe mellom dere, så kommer situasjonen til å vedvare. Hvis han gjør det klart at det ikke blir noe, så går det over til slutt.

Og ang Siri Kristiansen, så vet vi jo ikke hele historien bak, gjør vi vel? Du kan jo evt sende mail til Lørdagsrådet og spørre

[AnonymBruker]

Den 14.4.2016 at 22.01, Knirke skrev:

Hvis "bålet" får brennstoff, dvs hvis han du er forelsket i gir deg oppmerksomhet og små hint om at det KANSKJE kan skje noe mellom dere, så kommer situasjonen til å vedvare. Hvis han gjør det klart at det ikke blir noe, så går det over til slutt.

Og ang Siri Kristiansen, så vet vi jo ikke hele historien bak, gjør vi vel? Du kan jo evt sende mail til Lørdagsrådet og spørre

Det er vel de små tingene, i tillegg til at jeg blir bedre og bedre kjent med han, som gjør at det ikke gir slipp. Må vel legges inn til slutt...

ts

Anonymkode: 08c14...db3

[AnonymBruker]

Den 10. april 2016 at 0.45, AnonymBruker skrev:

Problemet er at du tror han ene vil løse dine problemer og gjøre deg lykkelig.

Fakta er at det er en grunn til at han ikke vil ha deg, du lyser desperasjon og problemer.

Det du trenger er et eget liv med sunne, gode hobbyer og interesser. Hvis du gjør en person til målet ditt, så ender det aldri bra. Tro meg, jeg snakker av erfaring.

 

Anonymkode: 4cafa...382

Fullstendig enig i det du skriver først og sist. Men det i midten? Ærlig talt. Du vet da ingenting om disse to menneskene. Du vet ingenting om hvordan TS oppfører seg når de er sammen. Her på kg er hun brutalt ærlig. Hva vet vi om hva hun sier når hun er sammen med denne mannen?

Anonymkode: a6544...8ec

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, TS. Jeg har det på mange måter som deg, bortsett fra at jeg aldri har spurt 'min' flamme om han er interessert. Hva snakket du med psykologen om? Hva sa psykologen som bidro til at du begynte å klare å gi slipp?

Anonymkode: a6544...8ec

[AnonymBruker]

Uff, kjære TS, dette er så kjipt. Jeg var hekta på en fyr jeg datet i 6 korte uker, og måneder etter han dumpet meg (og gjorde det klart at han ikke ville ha mer kontakt), slet jeg fortsatt. Jeg traff han aldri etter han dumpet meg, men han bodde nærme meg, og jeg jobber på samme sted som broren hans (som jeg ikke hadde hilst på en gang, men vi visste begge hvem hverandre var). Broren er også veldig lik, så det var utrolig vondt å se han nesten daglig den første tiden. Det er en stor arbeidsplass, men likevel føltes det som han var rundt hvert hjørne. Disse tingene gjorde at jeg konstant ble minnet på han, og klarte ikke legge det bak meg. Jeg pleide å sitte å se på kalenderen og drømme meg tilbake til de dagene vi hadde det fint. Det var virkelig utrolig vondt, og jeg var flau over hvor hardt jeg tok det. 

For min del var det bare tid som hjalp, og sakte innse at jeg hadde det bedre uten han. De korte ukene vi datet var han ekstremt fin når vi var sammen, men ellers svarte han kort på meldinger og gjorde meg mye usikker. Måtte også klare å innse at det finnes andre menn der ute, og det finnes menn som vil deg godt og behandle deg bra. Vi har bare ett liv (mener jeg) og det er for dumt å kaste bort kjærligheten din på en som ikke vil ha den.

Anonymkode: c429b...219

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg godt, TS. Jeg har det på mange måter som deg, bortsett fra at jeg aldri har spurt 'min' flamme om han er interessert. Hva snakket du med psykologen om? Hva sa psykologen som bidro til at du begynte å klare å gi slipp?

Anonymkode: a6544...8ec

Vi har snakket om det meste fra barndom til idag. Han fikk meg vel til å innse at han jeg liker kanskje ikke var så bra likevel. Har vært ganske blind og unngått å tenke på det negative. Men sannheten er at han er en utrolig bra fyr, han veldig snill og bryr seg om andre. Med hjelp fra psykologen har jeg faktisk prøvd å satse på en annen som virket veldig interessert. Det viste seg at han, sannsynligvis, bare er ute etter en ting. Jeg var og er ikke forelska, men litt betatt. Kjipt at det ble sånn uansett. Han føltes på en måte som en redning fra han jeg egentlig liker, men jeg er redd jeg aldri ville blitt skikkelig interessert. Så kanskje like greit at det ble sånn. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Følelsene for han første er kommet helt tilbake, og jeg ser liksom ingen ende. 

ts

Anonymkode: 08c14...db3

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, kjære TS, dette er så kjipt. Jeg var hekta på en fyr jeg datet i 6 korte uker, og måneder etter han dumpet meg (og gjorde det klart at han ikke ville ha mer kontakt), slet jeg fortsatt. Jeg traff han aldri etter han dumpet meg, men han bodde nærme meg, og jeg jobber på samme sted som broren hans (som jeg ikke hadde hilst på en gang, men vi visste begge hvem hverandre var). Broren er også veldig lik, så det var utrolig vondt å se han nesten daglig den første tiden. Det er en stor arbeidsplass, men likevel føltes det som han var rundt hvert hjørne. Disse tingene gjorde at jeg konstant ble minnet på han, og klarte ikke legge det bak meg. Jeg pleide å sitte å se på kalenderen og drømme meg tilbake til de dagene vi hadde det fint. Det var virkelig utrolig vondt, og jeg var flau over hvor hardt jeg tok det. 

For min del var det bare tid som hjalp, og sakte innse at jeg hadde det bedre uten han. De korte ukene vi datet var han ekstremt fin når vi var sammen, men ellers svarte han kort på meldinger og gjorde meg mye usikker. Måtte også klare å innse at det finnes andre menn der ute, og det finnes menn som vil deg godt og behandle deg bra. Vi har bare ett liv (mener jeg) og det er for dumt å kaste bort kjærligheten din på en som ikke vil ha den.

Anonymkode: c429b...219

Takk for tanker og tips

Jeg har også tenkt at jeg må ta tiden til hjelp, men når det har gått år så lurer jeg på hvor lang tid det vil ta...

ts

Anonymkode: 08c14...db3