Når fremtiden har kommet.

[AnonymBruker]

Synes overskriften passer veldig godt til temaet. Mulig jeg er i kvartlivskrisen. Men, jeg har hele mitt liv vært en drømmer. Jeg har villet så mye.  Og miljøet og samfunnet har formet meg som alle andre, negative og positive sider blitt forsterket ut fra miljø, verdier har forandret seg ettersom erfaringene jeg har fått. Da jeg ble 19, fant jeg ut at jeg ville studere psykologi. Jeg så på alle studiestedene, planla raskeste vei for å komme dit. Etter flere forsøk, fant jeg ut at skolebenken ikke er det beste for meg. Det ble bortkasta penger å betale for privatistundervisning og privatiskaamener, om resultatet skulle bli dårligere enn allerede karakter. Så, nå i en alder av 24, er den drømmen lagt på hylla med aksept. Det er andre ting jeg kan komme inn på som ligner. 

Jeg har alltid hatt jobb. Jobber hvor jeg har reist mye. Mens jeg hadde denne jobben, så jeg frem til årene som er kommet. Når jeg er 24,25 ja..osv, er livet på plass, da har jeg funnet ut hva jeg vil. Og det stemmer til n viss grad. På den måten at jeg har funnet ut mye om meg selv. 

Jeg flyttet og fikk meg lignende jobb et annet sted i Norge (fikk behov for å flytte på meg). Ble fort kjent med et par kollegaer. Likevel...gikk jeg oglevde i fremtiden. Jeg ville så gjerne flytte til Oslo, hvor jeg hadde de beste vennene. Og sjangsen bydde seg, jeg tok den. Fikk meg overraskende lett jobb. Men så....kom kvartlivskrisen for fullt. Jeg fylte 23, og innså at mange av mine jevnaldinger hadde fullført master, utdannelser osv. Noen i gang med å stifte familie. Selv hadde jeg "bare" fått en jobb. Jeg tenkte "er dette fremtiden?". Begynner å henge her på forum, noen ganger er det til hjelp og støtte, andre ganger forteller enkelte innlegg her meg hvor mislykket jeg er. Denne tonen: " når en er 25 burde man i det minste ha klart å skaffet seg en utdannelse, og kjøpt seg en leilighet". 

Fortsatte i jobben, trivdes egentlig med hverdagen. Men jeg fant ut, at å flytte til Oslo var ikke nok. Jeg fikk et nytt behov for å reise. Selv om jeg stortrives i Oslo. Det virker så umulig og sosialt "ulovlig" å slå seg til ro med det jeg har. Har fått det inn i hodet for fullt, at man alltid skal bli noe mer. Penger begynte å bety alt for meg, måtte jo spare til ditt og datt. Jobbet så mye jeg kunne, fikk ikke tid til venner, gå på byen til slutt. Dette fortsatte over lang tid. Nå kan jeg se tilbake på tiden, og se at det ikke er et slik liv jeg vil ha. Jeg vil jo ikke bare se tilbake på jobben liksom, så jeg har lært at tid er verdt likte som penger, kanskje mer. Jeg har brukt så mye tid, på å tenke på kosthold, penger, sparing, lesing, jobbing, alt jeg må gjøre bedre...for å nå et mål som kanskje ikke eksisterer. Noen som kjenner seg igjen? Vi tenker så på fremtiden, at jobbing for fremtiden blir en del av oss .. Hvis du skjønner.

Nå er jeg 24, og føler så mye forandrer seg. jeg har det bra, men synes tiden går så altfor fort. Jeg kan se tilbake på tiden, hvor fint jeg egentlig har hatt det, men jeg så det ikke. mitt fokus var mer på å tjene inn nok penger, til å ha råd til "hvasomhelst" når jeg ble eldre. 

"Ikke visste jeg, at livet var dagene som gikk" sier et ordtak. Det stemmer sånn. 

 

Anonymkode: e272e...ef8

[AnonymBruker]

Prøv å være 35 og ha det på den måten...

Anonymkode: 8c275...007