Orker vi et barn til?

[AnonymBruker]

Ektepar i begynnelsen av 30 årene. Har et barn på snart 6 år. Det har ikke vært aktuelt å få en til enda, og jeg er student i to år til, så det blir tidligst et barn til om tre år. Det vil si 9 års aldersforskjell. Det gjør kanskje ikke så mye, spørsmålet er heller om vi orker å starte på nytt med babyperiode og småbarn. Mannen vil ha et barn til. Jeg er mer usikker. Vi setter så utrolig stor pris på at den vi har begynner å bli stor. Kler på seg selv, ute å leker litt alene, lite gris og søl, enkel å kommunisere med. Vi er ikke småbarns-mennesker, babytiden var veldig slitsom for oss begge. Og det gikk hardt utover ekteskapet. Vi fikk riktignok et barn som hadde kolikk og sov veldig urolig og lite. Vi var utslitte begge to, og taklet det dårlig. Men det kan jo bli helt annerledes neste gang, både fordi barn er forskjellige, og fordi vi har erfaring nå. Vi fikk rett og slett sjokk sist....

Noen som har vært i lik situasjon? Hva valgte dere?

Anonymkode: 3f103...b40

[AnonymBruker]

Vi var usikre på om vi ville ha en til. Lite søvn, slitsomme dager. Kom imidlertid til at vi både ønsket at hun skulle få gleden av søsken, og vi ville øke sjansen for barnebarn  Så nå blir straks lillebror født, 2 års aldersforskjell. Gleder meg til kos, gruer meg til kaos. Vi valgte likevel så liten aldersforskjell av to grunner; Vi vil de skal få glede av hverandre som små, og vi begynner å dra på åra (siste halvdel av 30-åra). Dersom dere bestemmer dere for en til ville jeg kjørt på nå for å minske aldersforskjellen med mindre det er helt umulig praktisk sett. 

Anonymkode: a21dd...1fe

[AnonymBruker]

Høres egentlig ikke optimalt ut for dere å begynne på nytt igjen, men det er det jo bare dere som kan avgjøre. 

Anonymkode: 8ae54...486

[AnonymBruker]

Hva er mannen din sine grunner til at han ønsker flere barn, da? Hvor mye var han hjemme med barnet dere har nå da det var lite? Vi får jo bare vite om dine argumenter her.

Anonymkode: abe89...086

[sonush]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ektepar i begynnelsen av 30 årene. Har et barn på snart 6 år. Det har ikke vært aktuelt å få en til enda, og jeg er student i to år til, så det blir tidligst et barn til om tre år. Det vil si 9 års aldersforskjell. Det gjør kanskje ikke så mye, spørsmålet er heller om vi orker å starte på nytt med babyperiode og småbarn. Mannen vil ha et barn til. Jeg er mer usikker. Vi setter så utrolig stor pris på at den vi har begynner å bli stor. Kler på seg selv, ute å leker litt alene, lite gris og søl, enkel å kommunisere med. Vi er ikke småbarns-mennesker, babytiden var veldig slitsom for oss begge. Og det gikk hardt utover ekteskapet. Vi fikk riktignok et barn som hadde kolikk og sov veldig urolig og lite. Vi var utslitte begge to, og taklet det dårlig. Men det kan jo bli helt annerledes neste gang, både fordi barn er forskjellige, og fordi vi har erfaring nå. Vi fikk rett og slett sjokk sist....

Noen som har vært i lik situasjon? Hva valgte dere?

Anonymkode: 3f103...b40

Det er nesten som å høre vår historie. Jeg hadde fra ei jente, men syns det var noe som manglet. Var ikke tilfreds som et barns mor. Har ikke lett for å bli gravid heller. Så ble endelig gravid, og fikk en ny jente 9 år etter den første. Hadde vanskelig svangerskap med svangerskapsforgiftning andre gang, men barselperiode var helt nydelig. 9 åringen vår var veldig flink til å hjelpe til med babyen. Hente ting for meg, mens jeg ammet. Orndet ting for seg selv, da jeg var ikke i form under graviditeten. Nå er de 9 og 18 år. Første mann hadde kolikk og jeg sov vel ikke ordentlig på 6 mnd nesten, og andre mann var bare engel. Jeg angrer ikke det gran. Var 24 år ved første mann, og 33 ved neste mann. Det eneste er vel at min 9-åringen forguder sin storesøster og "maser" vel litt mye, og 18-åringen syns søsteren er stortsett i veien. Merker at 9 års forskjell er litt vel mye, og at de ikke akkurat er veldige "venner". Og nå skal 18-åringen flyttet til høsten for å studere, og da blir 9 åringen "enebarn", noe som hun ikke er vant med.

Men å svare på deres spm. Jeg valgte å følge hjertet mitt og fylte det tomrommet jeg følte jeg hadde, og etter den andre kom, så er jeg tilfreds med livet. Har riktignok en voksen datter, men føler meg komfortabel med at jeg kan fortsett kalle meg for småbarnsmor

[AnonymBruker]

Den avgjørelsen synes jeg oppriktig tt du bør vente med inntil det er aktuelt å begynne å tenke på å prøve. 

Anonymkode: 771ca...6bb