Ble familielivet slik du hadde tenkt?

[AnonymBruker]

Vi har vel alle en forestilling om hvordan familielivet skal bli. Som jeg tror mange andre har så hadde jeg en drøm om mann, stasjonsvogn, og to barn. Jeg har mann, stasjonsvogn og et barn. Bra vil sikkert mange tenke, og det er det jo selvsagt det. Hvertfall for det meste av tiden. Men innimellom fylles jeg av en slags sorg over det som aldri blir. Jeg har et barn og en mann jeg elsker over alt. Den største sorgen er at det aldri kan bli to barn. Jeg er anbefalt av lege å ikke få flere barn. Og i tillegg så er mannen min syk. Han er kronisk syk og er ufør. Jeg hadde hatt så lyst til at barnet vårt et søsken, og tidvis godtar jeg situasjonen, andre ganger har jeg dårlig samvittighet for å ikke få gjort det. Hun har mange venner, men jeg har tanker om hun kan komme til å bli ensom her i livet uten søsken. Noen ganger er det vanskelig å godta dette.

Det at mannen er ufør byr også på noen utfordringer i parforholdet. Jeg så for meg en mann jeg kunne finne på mye med, fjellturer, skogsturer, ferieturer og være sosial med venner sammen. Det er ytterst sjelden noe av dette blir noe av. Ingenting kan planlegges pga helsen hans. Om vi forsøker med planlegging av noe så er det alltid et forbehold om at det kanskje ikke blir noe av og mange ganger er det nettopp slik det blir. Det er faktisk ganske slitsomt å aldri kunne gå 100% sikker på at ting blir noe av. Samlivet foregår jo vanligvis mest i hjemmet, men for oss foregår det aller meste i hjemmet. Jeg savner skikkelig å gjøre kjærestesaker med mannen min. Han er en helt fantastisk mann, men jeg går stadig med et savn om at "oss" ikke blir som jeg kunne ønsket. Noen ganger tenker jeg ikke så mye på dette, hverdagen går sin gang. Men innimellom kommer et skikkelig savn hos meg etter å kunne være "som alle andre" par.  I disse periodene hvor savnet er stort dagdrømmer jeg om hvordan det hadde vært om mannen min var frisk, andre ganger dagdrømmer jeg om hvordan det hadde vært å være sammen med en annen enn mannen min. Den siste formen for dagdrømmer er både gode og vonde. Gode fordi det er godt å drømme seg bort, vonde fordi jeg får enormt dårlig samvittighet ovenfor mannen min for å dagdrømme om hvordan livet ville vært med andre. Jeg har ingen planer om å avslutte forholdet eller være utro, til det elsker jeg mannen min for mye. Og tross alt har jeg et godt liv. Det er mange som har det verre, så jeg burde ikke klage. Likevel er det et savn at mannen min ikke lenger er den samme.

Anonymkode: 7a945...295

[AnonymBruker]

Så glemte jeg det siste. Har familielivet ditt blitt som du har tenkt?

Anonymkode: 7a945...295

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så glemte jeg det siste. Har familielivet ditt blitt som du har tenkt?

Anonymkode: 7a945...295

Jeg tenker veldig mye på alt som kunne vært, og jeg er langt fra din situasjon.. Men nei, det ble ikke som jeg hadde tenkt. Det største problemet er hvor mye jeg sliter med å tilpasse meg og takle alt sammen pga min egen psyke. 

Anonymkode: 5e471...241

[AnonymBruker]

Nei, det ble ikke som jeg hadde tenkt. Litt samme situasjon her faktisk! Ett barn, vil ha flere. Mulig det blir flere, men mannens psyke tåler det dårlig, så vi må tenke godt gjennom det. Begynner også å bli for stor aldersforskjell, og jeg vet ikke om jeg orker å begynne på nytt med småbarn nå. Lite sosialt liv pga angst hos mannen, og veldig introvert. Finner aldri på noe. Ikke vennemiddag, ikke besøk, ikke hytteturer, ikke gåturer, ikke leke ute, ikke hagearbeid, ikke ferieturer. Jeg har mitt eget liv, med venner og ting jeg liker. Så trives godt med livet mitt, og er lykkelig, men savner disse tingene... Til tider veldig vanskelig å godta.

Anonymkode: 9d133...42b

[AnonymBruker]

Ja, det har egentlig det. Som barn så husker jeg at det jeg ønsket som stor var å bli lykkelig og alenemamma. Og det ble jeg som voksen, og utrolig lykkelig. Høres kanskje litt rart ut, men som barn hadde jeg en mor som var over gjennomsnittet interessert i menn, og det var alt hun prioriterte. Når jeg var liten ønsket jeg at som voksen skulle jeg få barn som jeg skulle elske overalt på jord og alltid gjøre det som var til barnets beste. Og det har jeg gjort Alt har blitt som jeg ønsket meg. Har vært veldig heldig. 

Anonymkode: 73d26...821

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Ante ingenting om hvir slitsomt det kom til å bli, og hvor uendelig glad jeg kom til å bli i disse små og da alle bekymringene som følger med...

 

også et savn at storfamilie bor langt unna, det visste jeg heller ikke at skulle bety så mye. Ante ikke hvor viktig Storfamilien ble før barna kom

Anonymkode: f6f15...99c

[Zienna]

Jeg hadde ingen drømmer eller tanker om barn og familie da jeg var ung.  Så aldri meg selv i oppofrende mammarolle og med en mann som forsørget meg.  Mange av min generasjon gjorde.  Familie, barn og et aktivt yrkesliv ble det.  Ikke problemfritt alltid, for gjennom et liv skjer mye uventet.  Kriser av alle slag.  

Jeg lærte å se ting i perspektiv av en venninne.  Hun mistet hele familien sin på et øyeblikk, mann og barn.  Så hvordan hun møysommelig bygde seg opp igjen, med savn større enn man kan fatte.  Hver jul faller hun sammen, men går så på igjen. 

Til TS, prøv å sette fokus på alt du har å glede deg over.  Alle har sitt, og et rikt liv går aldri på skinner, men byr på utfordringer.

 

[AnonymBruker]

Jeg så vel aldri for meg et liv i evig lykke eller trodde livet generelt var enkelt for alle - så jeg er ikke skuffet idag, nei.

I tidlig 20år var jeg veldig dårlig pga kronisk sykdom, og så for meg at ønsket om et aktivt arbeidsliv og vanlig familie skulle gå i vasken. Når jeg så ble bedre følte jeg at det var et enormt privilegie å klare full jobb, og i tillegg få jobber jeg trivdes med. I tillegg kunne denne sykdommen føre til infertilitet/økt fare for spontanabort etc, så jeg var veldig glad når jeg faktisk klarte bli gravid uten behov for medisinsk hjelp. At barnet i tillegg var friskt føltes veldig stort for meg, selv om barn flest jo er normalt friske.

Så på de aller fleste områder føler jeg meg veldig priviligert, men jeg vokste også opp med ganske lite og under dårlige vilkår - så for meg ble alle positive ting et stort privilegie.

Det jeg kan si "skuffet" meg var oppdagelsen jeg gjorde i voksen alder at den sosiale arven jeg ble lært opp til at man kunne utdanne seg bort fra - det kan man ikke nødevndigvis. Jeg merker det er mange små forskjeller på mange måter mellom meg og de som har vokst opp i middelklasse, som igjen fører til at selv om jeg har høy kulturell kapital så ligger jeg endel lavere på et rent økonomiske(eid bolig). Det er de mange små forskjellene som utgjør en noe større forskjell på sikt. 

Jeg hadde en slags naiv drøm om at boligsituasjonen fulgte inntekten en fikk som voksen, og det gjør den ikke lengre grunnet høye boligpriser og timing på boligmarkedet(altså tilfeldigheter). Så jeg føler vel at jeg har en jobb/utdannelse/lønn som ikke gjenspeiler seg i tilsvarende muligheter på boligstandard. Jeg så for meg at lav inntekt = liten leilighet, middels til god inntekt = rekkehus og veldig god inntekt(eller middels pluss arv) = enebolig.

Jeg så nok for meg rekkehus/bil og sånt, men ser nå at det blir vanskelig. Det er jo på ingen måte noen trist greie, men jeg synes det er rart at jeg som høyt utdannet i parforhold med god lønn har samme boligtype som min aleneforsørgende rusmisbrukende mor hadde råd til når jeg var barn. Jeg er milevis fra henne i den tids levemåte, men boligen vår er den samme - kall det materiell likhet i hva man kan eie. 

Anonymkode: c1d44...ea8

[Gjest Dorey]

Ja, familielivet har så langt vært slik jeg alltid hadde sett for meg. Jeg har verdens beste mann, som også er en fantastisk far, vi fikk to barn veldig lett og begge er friske og raske. Mannen tjener godt, slik at jeg kan jobbe redusert, og vi liker jobbene våre. Vi hadde flaks med vårt første leilighet og tjente en million da vi solgte. Nå har vi rekkehus i forstaden og stasjonsvogn og lever akkurat som jeg forestilte meg. Men jeg er klar over hvor utrolig heldig jeg er.

Endret 9. april 2016 av Dorey
Glemte noe

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at ting aldri perfekt. De som mener det, skjuler noe. Det er min oppfatning. 

Her i gården er livet bra, med tanke på at jeg og samboer er friske og i faste jobber. Han har en sønn fra før som bor hos oss, og jeg er gravid. 

Jeg hadde alltid en plan med livet. Det var visse ting  på lista som skulle utføres, før jeg endte opp forelsket. lykkelig og gift med kjernefamilien, masse dyr og villa ved vannet. Alle tingene på lista er gjennomført, utenom forelskelse, kjernefamilie, giftemål og villa ved vannet. Så ting har vel ikke blitt som jeg har drøm om nei. Selv om jeg har det bra, elsker jobben min og føler jeg har gjort alt jeg vil i livet. Gleder meg selvfølgelig også veldig til å bli mor om ti uker. 

Jeg tror det er vikitg å holde lykken i gang ved å gjøre tingene man er glad i. Reise, opplevelser, utfordre seg selv. Selv om jeg ikke er forelsket i partneren lenger, er vi gode venner og han kan fint være med på disse tingene. Må bare gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: f1180...de2