Noen som har vært "upopulær" ?

[AnonymBruker]

 

Er det noen som har havnet i en eller annen situasjon (for eksempel ved skole og / eller arbeidsplassen sin) hvor det har gått opp for dere at wow, jeg er virkelig ikke noe særlig godt likt / populær? Eller oppdaget dere i ettertid (når dere tenkte tilbake på den aktuelle studietiden / arbeidsplassen) at dere egentlig aldri hadde noen ordentlige venner der?

Hva gjorde dere isåfall i ett forsøk på å skaffe dere noen nye venner? Eller bare ga dere opp, og tenkte at de folka som dere studerer / arbeider sammen med – egentlig ikke var verdt å tilbringe noe tid sammen med?

Anonymkode: 7f78c...61f

[Dricka]

Jeg hadde ikke så mange venner i studieklassen. Men jeg hadde venner ellers på skolen. Brydde meg null om det og orka ikke bruke tid eller ork på noen jeg egentlig ikke likte noe spesielt selv. De fikk holde på med sitt og hate meg uten grunn. 

[Maleficenta]

Syns jeg er det litt nå. Skjønner ikke hvorfor

[Fireflies]

Jeg var utenfor på skolen. Men det gikk greit. For jeg var awesome. På jobb har jeg heldigvis aldri opplevd det. Er flere som har mislikt meg, men det har vært like mange som har likt meg. Jeg er en enten/eller person.

[AnonymBruker]

Jeg var upopulær hele ungdomsskolen og på videregående, og fullstendig klar over det selv. Var heldigvis aktiv i en idrett slik at jeg hadde venner i det miljøet som jeg traff utenom skoletiden. Som voksen har jeg ikke opplevd å være upopulær så vidt jeg vet, og det tror jeg har vært fordi jeg har hatt muligheten til å velge studier og jobber der jeg finner mennesker som er mye mer like meg selv.

Anonymkode: 32c74...6ea

[Jegern Puahate]

Har skjedd på noen arbeidsplasser at jeg har havnet blant i de uglesette. Passet bare ikke inn i det etablerte mønsteret. Etter tips fra en selvhjelpsbok om alfa-selvtillit så fortalte jeg meg selv at de bare vare gjester i min virkelighet. Det hjalp ikke noe særlig populariteten.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Jegern Puahate skrev:

Har skjedd på noen arbeidsplasser at jeg har havnet blant i de uglesette. Passet bare ikke inn i det etablerte mønsteret. Etter tips fra en selvhjelpsbok om alfa-selvtillit så fortalte jeg meg selv at de bare vare gjester i min virkelighet. Det hjalp ikke noe særlig populariteten.

Anonymkode: 6ce64...5bb

[AnonymBruker]

Jeg har vært det. Jeg er ikke så veldig sosial (er nok inrovert) og har alltid hatt folk rundt meg som sliter med at jeg ikke imøtekommer de sosiale kravene de stiller til meg. Da jeg var ung sa trakk jeg meg ofte tilbake fordi jeg trengte alenetid, men det forsto aldri folk. Jeg skjønte heller aldri hvorfor folk brydde seg om jeg ble med eller ikke. Har aldri hatt mange venner og er alltid singel, men nå opplever jeg at folk er mer forståelsesfulle. Har sikkert noe med alderen å gjøre. 

Jeg har ikke akkurat gitt opp, men innser at jeg er litt sær. Har innfunnet meg med at jeg antagelig blir å være mye alene i livet. 

Anonymkode: 884a9...23d

[AnonymBruker]

Har vært upopulær blant venner og andre på ung.skolen. Nå er jeg den som er mest populære jenta i venninegjengen  Går vgs nå  

Anonymkode: d470e...8ec

[Silfen]

Jeg har vel aldri vært helt in.

[AnonymBruker]

Nja, har aldri vært den populære, sist valgt i gymmen på barne/ungdomskolen og sånn har livet vært. Nå er jeg i 40 årene, og på siste arbeidsplass, der jeg arbeidet i 20 år, gikk vi ut å røykte når det passet oss, men var det en slik gang at en ble ropt på, "skal du være med ut å røyke" - så ble jeg aldri navngitt når de ropte på folka

Jeg er snill og hyggelig, og alle var snille og hyggelige med meg rundt lunsjbordet, alle pratet med alle der og jeg klarte meg like bra som alle andre. Men jeg er ikke type sosial, jeg kan ikke den sosiale kodeksen på en måte, aldri lært meg, aldri fått noe særlig trening. Familien flyttet mye, jeg fikk aldri opprettholde vennskap gjennom hele barndommen. Så sånn er det bare. 

Anonymkode: 46674...ad2

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært en av de populære i noen settinger. På ungdomsskolen plagde det meg, men på VGS begynte dette å falle av. Nå som jeg er student bryr jeg meg ikke om jeg er av de populære eller ikke. Jeg er ikke upopulær, men heller litt usynlig blant de jeg ikke kjenner så godt. Det gjør ikke meg noe. 

Det viktigste dette har gitt meg er at jeg passer på å inkludere alle rundt meg. Jeg vet hvordan det er å være ekskludert og ikke viktig/god nok, så jeg passer på at andre føler seg sett og inkludert. 

Det er ingenting galt i å ikke være populær, så jeg synes det er bedre å akseptere seg selv for hvordan man er i stedet for å strebe etter noe annet. Ja, det er hyggelig å bli godt likt av alle, men det er ikke noe i veien med å ikke være midtpunktet. Mobbing er selvsagt noe annet og jeg ser ikke på dette på samme måten. 

Anonymkode: 88d0c...df5

[Gjest Herr Heftig]

Jeg var kjempepopulær i "nerdeklassen" på ungdomsskolen, var veldig upopulær på VGS, og nå på studiene har jeg måttet finne meg venner andre steder enn skolen. Har fått to venner for livet gjennom å bo i kollektiv.

[AnonymBruker]

Jeg var upopulær på vgs, ble utestengt i stor grad. Av et helt trinn i en studieretning.. Valgte å overse det, fokuserte på å fullføre og skaffet meg venner på en fritidsaktivitet utenom skolen. Det var en jente som var venner med de som stengte meg ute som heller valgte meg. Det hjalp jo veldig. En å snakke med er egentlig nok 😊 

Jeg hadde uflaks på VGS, har aldri opplevd det slik igjen. Fikk god støtte av mine foreldre og valgte å se fremover - forbi VGS. I dag er jeg stolt av min egen håndtering av situasjonen. 

Anonymkode: 1d5bf...4a0

[Emelisse]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært det. Jeg er ikke så veldig sosial (er nok inrovert) og har alltid hatt folk rundt meg som sliter med at jeg ikke imøtekommer de sosiale kravene de stiller til meg. Da jeg var ung sa trakk jeg meg ofte tilbake fordi jeg trengte alenetid, men det forsto aldri folk. Jeg skjønte heller aldri hvorfor folk brydde seg om jeg ble med eller ikke. Har aldri hatt mange venner og er alltid singel, men nå opplever jeg at folk er mer forståelsesfulle. Har sikkert noe med alderen å gjøre. 

Jeg har ikke akkurat gitt opp, men innser at jeg er litt sær. Har innfunnet meg med at jeg antagelig blir å være mye alene i livet. 

Anonymkode: 884a9...23d

Samme her. Siden studietiden har jeg aldri vært upopulær som sådan, jeg tror faktisk folk liker meg. Men det der med venner og sosiale forventninger er vanskelig, og jeg er såpass preget av ungdomstiden at jeg føler jeg bare belemrer dem rundt meg hvis jeg forsøker å sosialisere. 

[AnonymBruker]

Har aldri vært populær. På ungdomskolen var jeg helt usynlig. Hadde ei venninne som gikk året før meg, så siste året på ungdomskolen var helt jævlig. Ingen å snakke med, oversett eller slengt dritt til.

Mye bedre på vgs. Følte meg ikke populær, men vi var en liten sammensveiset klasse. Veldig deilig med nytt miljø, og folk som faktisk så deg!

 

Anonymkode: a1a25...561