Sammenligner med selv med andre hele tiden

[AnonymBruker]

Jeg er ei 22 år gammel jente, som studerer og deler leilighet med en annen jente (25 år). 

Vi begge trener, men jeg er mye mer interessert i trening enn henne. Jeg trener fordi jeg elsker det, fordi det er livsstilen min, og fordi det gir meg så utrolig mye i hverdagen. Hun trener fordi hun føler hun "må" og fordi hun er redd for å være lat og legge på seg. 

Jeg trener veldig variert, alt i fra jogging, sykling, ellipsemaskin, styrketrening, gruppetimer, gåturer osv. Jeg trener aldri harde økter, men trener heller ofte, så det blir som regel en økt per dag. Noen dager kan jeg ha to økter, feks. en joggetur på morgenen og en styrkeøkt på kvelden. Hun jeg bor med trener KUN jogging, og jogger én mil ca. fem ganger i uka. 

Selv om vi ikke går oppå hverandre hele dagen, merker jeg at jeg spiser mye mer enn henne. Jeg spiser skikkelig middag hver dag, og har til sammen minst 4 hovedmåltider per dag, og i tillegg unner jeg meg godis to-tre ganger i uka. Hun spiser litt knekkebrød her og et beger yoghurt der, men i følge meg er hun alt for dårlig med å få i seg skikkelig mat. I tillegg er hun redd for karbohydrater, og har forbydd seg selv å spise feks. brød, pasta, ris, poteter etc. Slikt spiser jeg ganske mye av, fordi en aktiv kropp trenger energi, og ingen mat er farlig så lenge det spises med måte. 

Veldig ofte i det siste, så har jeg fått litt på følelsen at jeg kanskje spiser for mye siden jeg spiser mye mer enn henne. Hun trenger jo minst like mye mat som meg, fordi hun jogger jo utrolig mye, og det er jo en ganske energikrevende treningsform. Jeg vet at jeg sammenligner meg med henne og at det er dumt å gjøre det, men det blir fort sånn siden vi bor sammen. Synes det er veldig slitsomt å ha på følelsen at jeg er et "matvrak", og særlig i det siste har dette plaget meg. 

Noen som har råd til hvordan jeg skal håndtere dette? Det er veldig vanskelig "å bare slutte å sammenligne meg med andre", fordi det gjør jeg automatisk

Anonymkode: a1795...43d

[exictence]

Hvis du har det godt med pasta og det du nevner, så fortsett med det. Du må fokusere på hva som er bra for din kropp og hva du trives best med. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, exictence skrev:

Hvis du har det godt med pasta og det du nevner, så fortsett med det. Du må fokusere på hva som er bra for din kropp og hva du trives best med. 

Ja, jeg vet jo det. Om pasta og alt annet jeg spiser er bra for meg eller ikke, det har jeg ikke nok kunnskap til å vite, men jeg føler jeg fungerer som jeg gjør nå, iallefall. Men som jeg skriver i HI så er det vanskelig å unngå å sammenligne seg med andre, særlig når vi bor sammen. Hun jogger jo 1 mil på ettermiddagen, og eneste hun spiser etter det er en yoghurt og to hjemmelagde frø-knekkebrød med litt ost. Da føler jeg meg rett og slett dårlig når jeg selv spiser så mye som jeg gjør i løpet av dagen. 

Anonymkode: a1795...43d

[AnonymBruker]

For alt du vet, har hun bulimi og spiser når du ikke ser. Men hvorfor gjør det noe at du spiser mer enn henne?

Anonymkode: c4eb2...a2c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For alt du vet, har hun bulimi og spiser når du ikke ser. Men hvorfor gjør det noe at du spiser mer enn henne?

Anonymkode: c4eb2...a2c

Jeg er ganske sikker på at hun ikke har bulimi, da jeg mest sannsynlig hadde merket det, da vi ofte er sammen over lengre tid. 

Sånn egentlig gjør det jo ikke noe, men jeg begynner jo å lure på om det er feil av meg å tro at jeg trenger så mye mat som jeg spiser (spiser selv om jeg ikke er sulten, fordi jeg tror det er nødvendig for å få utbytte av treningen). Vil jo ikke gi kroppen mer mat enn den trenger, fordi det er jo ikke bra. Det høres sikkert veldig rart ut, men jeg synes rett og slett det kan være ubehagelig å spise masse mens hun jeg er sammen med spiser nesten ingenting, til tross for samme aktivitetsnivå. I perioder hvor vi ikke ser hverandre så ofte, så tenker jeg ikke over det, men det er når vi er sammen i store deler av dagen at disse tankene kommer.

Anonymkode: a1795...43d

[Emalje]

Kjenner meg litt igjen. Hun jeg bodde med før trente ca like mye som meg, da. 3-4 ganger i uka med mye jogging og litt styrketrening. Men hun spiste nesten bare hvitt brød med leverpostei og hvit pasta med saus, ikke noe fullkorn eller frukt/grønt. Ganske næringsfattig mat, ganske sjeldent. Mens jeg unna meg gode oster, skikkelig middag med masse grønnsaker og fullkorn osv. Det var ganske lett for meg å havne i fella med å sammenligne meg med henne, fordi vi var like høye og ingen i min omgangskrets var like høye som meg. Dessverre hadde hun drevet idrett hele barndommen og var kjempetynn, i motsetning til meg som aldri har drevet med idrett og først begynte å trene midt i vgs. Alle kommenterte at hun var så slank og fin, og jeg irriterte meg over at hun kunne komme unna med så dårlig kosthold.

Til syvende og sist måtte jeg bare finne meg i at vi hadde forskjellige forutsetninger, og at det uansett var min kropp som kom best ut av det ernæringsmessig.. Dessuten følte jeg at jeg koste meg mer enn henne, og begynte å synes synd på henne fordi det virket som om hun kanskje hadde et litt anstrengt forhold til mat.

Om du er bekymret for henne, kan du jo konfrontere henne og spørre om hun virkelig ikke spiser mer enn du ser..

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Emalje skrev:

Kjenner meg litt igjen. Hun jeg bodde med før trente ca like mye som meg, da. 3-4 ganger i uka med mye jogging og litt styrketrening. Men hun spiste nesten bare hvitt brød med leverpostei og hvit pasta med saus, ikke noe fullkorn eller frukt/grønt. Ganske næringsfattig mat, ganske sjeldent. Mens jeg unna meg gode oster, skikkelig middag med masse grønnsaker og fullkorn osv. Det var ganske lett for meg å havne i fella med å sammenligne meg med henne, fordi vi var like høye og ingen i min omgangskrets var like høye som meg. Dessverre hadde hun drevet idrett hele barndommen og var kjempetynn, i motsetning til meg som aldri har drevet med idrett og først begynte å trene midt i vgs. Alle kommenterte at hun var så slank og fin, og jeg irriterte meg over at hun kunne komme unna med så dårlig kosthold.

Til syvende og sist måtte jeg bare finne meg i at vi hadde forskjellige forutsetninger, og at det uansett var min kropp som kom best ut av det ernæringsmessig.. Dessuten følte jeg at jeg koste meg mer enn henne, og begynte å synes synd på henne fordi det virket som om hun kanskje hadde et litt anstrengt forhold til mat.

Om du er bekymret for henne, kan du jo konfrontere henne og spørre om hun virkelig ikke spiser mer enn du ser..

Jeg ønsker ikke å konfrontere henne, da vi har bodd sammen i 1,5 år og hun har alltid holdt på sånn. Derfor vil jeg ikke blande meg opp i hva og hvor ofte hun spiser, da jeg synes det kan være litt frekt. Jeg har jo egentlig ikke noe med det og gjøre... Om hun ikke vil spise mer så kan jeg jo ikke tvinge henne til det, men likevel får jeg jo den følelsen av at jeg selv spiser unødvendig mye. 

Anonymkode: a1795...43d

[Emalje]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker ikke å konfrontere henne, da vi har bodd sammen i 1,5 år og hun har alltid holdt på sånn. Derfor vil jeg ikke blande meg opp i hva og hvor ofte hun spiser, da jeg synes det kan være litt frekt. Jeg har jo egentlig ikke noe med det og gjøre... Om hun ikke vil spise mer så kan jeg jo ikke tvinge henne til det, men likevel får jeg jo den følelsen av at jeg selv spiser unødvendig mye. 

Anonymkode: a1795...43d

Da må du jo bare stole litt på deg selv - du spiser det du spiser fordi kroppen din trenger det. Det får deg til  føle deg bra. Du hadde blitt dårlig om du hadde spist så lite som henne. Styrketreninga hadde ikke gått så bra om du ikke spiste skikkelig. Når man trener styrke, får man jo høyere hvileforbrenning enn om man bare trener kondisjon

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg vet jo det. Om pasta og alt annet jeg spiser er bra for meg eller ikke, det har jeg ikke nok kunnskap til å vite, men jeg føler jeg fungerer som jeg gjør nå, iallefall. Men som jeg skriver i HI så er det vanskelig å unngå å sammenligne seg med andre, særlig når vi bor sammen. Hun jogger jo 1 mil på ettermiddagen, og eneste hun spiser etter det er en yoghurt og to hjemmelagde frø-knekkebrød med litt ost. Da føler jeg meg rett og slett dårlig når jeg selv spiser så mye som jeg gjør i løpet av dagen. 

Anonymkode: a1795...43d

Det er bra for deg hvis du føler at kroppen har det bra med det, at du føler deg opplagt og har energi. Det virker det som du har, så da er det fint. 

Synes heller det høres ut som denne andre jenta spiser for lite. Men kan jo være hun spiser middag, noe varm mat, et eller annet når du ikke ser. Kanskje hun passer på å spise en del på jobb. Hun må jo ha spist en del en god stund på forhånd når hun skal jogge så langt. Og etter på er det ofte godt å fylle på med litt yoghurt evt knekkebrød lignende.

Tror bare du må forsøke å tenke på hva som er bra for deg, og ikke tenke på hva andre spiser. Dessuten vet du jo ikke hva andre spiser i løpet av hele dagen. Det er også mange som sier at de kun har spist sånn og sånn, og så "glemmer" de at de også spiste noe innimellom. Veldig vanlig. 

[AnonymBruker]

Jeg trener 8-10 timer uken, styrke, kampsport og løping. Og jeg spiser omtrent dobbelt så mye som alle andre, føles det som.. 

Samboeren min, som er 16 cm høyere enn meg, spiser som en småjente sammenlignet med meg. Han trener riktignok mindre også, løper kanskje 4-5 km 2-3 ganger i uken. Men likevel.. 

Jeg plages også med at jeg ikke blir mett når vi spiser ute, og alle andre sitter og oier seg og er mett med masse mat igjen, og jeg sitter og kjemper mot trangen til å spise opp restene deres. Blir jeg invitert på besøk sitter jeg også og er sulten selv etter det er helt tomt for mat. Det er skikkelig plagsomt. Spesielt når vi bor flere dager hos svigers i ferier og slikt, og jeg er halvgal av sult stort sett hele tiden, men er for sjenert til å spørre om å få mer mat. 

Jeg prøver å drite i hva andre gjør. Kroppen min er veltrent og fin. Da spiller det ikke noen rolle om jeg spiser enn andre. Jeg trenger tydeligvis maten. Så lenge du ikke legger på deg, og kroppen din er i fin form, spiller det ingen rolle om venninnen din spiser mindre enn deg. Jeg er forøvrig enig med deg i at du ikke bør legge deg opp i hva hun spiser, det er uhøflig, og kan gi henne komplekser og problemer. 

Se deg selv i speilet, og kjenn på din egen kropp. Er du fornøyd, hvorfor skal det da spille noen rolle hvor mye du spiser?

Anonymkode: 14e26...aff

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei 22 år gammel jente, som studerer og deler leilighet med en annen jente (25 år). 

Vi begge trener, men jeg er mye mer interessert i trening enn henne. Jeg trener fordi jeg elsker det, fordi det er livsstilen min, og fordi det gir meg så utrolig mye i hverdagen. Hun trener fordi hun føler hun "må" og fordi hun er redd for å være lat og legge på seg. 

Jeg trener veldig variert, alt i fra jogging, sykling, ellipsemaskin, styrketrening, gruppetimer, gåturer osv. Jeg trener aldri harde økter, men trener heller ofte, så det blir som regel en økt per dag. Noen dager kan jeg ha to økter, feks. en joggetur på morgenen og en styrkeøkt på kvelden. Hun jeg bor med trener KUN jogging, og jogger én mil ca. fem ganger i uka. 

Selv om vi ikke går oppå hverandre hele dagen, merker jeg at jeg spiser mye mer enn henne. Jeg spiser skikkelig middag hver dag, og har til sammen minst 4 hovedmåltider per dag, og i tillegg unner jeg meg godis to-tre ganger i uka. Hun spiser litt knekkebrød her og et beger yoghurt der, men i følge meg er hun alt for dårlig med å få i seg skikkelig mat. I tillegg er hun redd for karbohydrater, og har forbydd seg selv å spise feks. brød, pasta, ris, poteter etc. Slikt spiser jeg ganske mye av, fordi en aktiv kropp trenger energi, og ingen mat er farlig så lenge det spises med måte. 

Veldig ofte i det siste, så har jeg fått litt på følelsen at jeg kanskje spiser for mye siden jeg spiser mye mer enn henne. Hun trenger jo minst like mye mat som meg, fordi hun jogger jo utrolig mye, og det er jo en ganske energikrevende treningsform. Jeg vet at jeg sammenligner meg med henne og at det er dumt å gjøre det, men det blir fort sånn siden vi bor sammen. Synes det er veldig slitsomt å ha på følelsen at jeg er et "matvrak", og særlig i det siste har dette plaget meg. 

Noen som har råd til hvordan jeg skal håndtere dette? Det er veldig vanskelig "å bare slutte å sammenligne meg med andre", fordi det gjør jeg automatisk

Anonymkode: a1795...43d

Du skriver jo ganske så selvgodt om deg selv, så jeg ser ikke helt problemet her. Virker mer som du ser ned på venninnen din, og fisker etter komplementer på din egen livsstil...

Anonymkode: ec93d...0f9

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver jo ganske så selvgodt om deg selv, så jeg ser ikke helt problemet her. Virker mer som du ser ned på venninnen din, og fisker etter komplementer på din egen livsstil...

Anonymkode: ec93d...0f9

Det er absolutt ikke meningen med innlegget! Greia er jo at jeg ikke vet om det jeg selv gjør, altså spise såpass mye, er det riktige. Så det er ikke meningen å virke selvgod. Jeg er jo mer og mer usikker på meg selv og det jeg velger, når jeg ser en jevnaldret jente som er ca. like stor som meg og trener mye, spiser så mye mindre enn det jeg gjør. Jeg aner jo ikke om hun gjør det riktige og jeg det som er feil, eller omvendt. Jeg ser ikke ned på henne, absolutt ikke. 

Anonymkode: a1795...43d

[Jacuzzi]

Jeg tror ikke jeg har noe annet råd til deg enn å berolige deg med at jo eldre man blir, jo mindre gidder man å sammenligne seg med andre. Du klarer å se at romkameraten din ikke er spesielt sunn, men det er strengt tatt ikke din business uansett... Du må bare kjempe imot trangen til å legge deg blande deg inn i andres vaner eller destruktive handlingsmønstre. Du er heldigvis smart nok til å se at livet ikke er en konkurranse om å spise minst og trene mest. Eller...?

Hvis romkameraten din sin livsstil plager deg så mye/har innvirkning på ditt liv og dine valg, ville jeg aktivt gått inn for å tilbringe mindre tid sammen med henne.

 

OG bare så det er sagt: selv om dere bor sammen, har du null kontroll på hvor mye hun faktisk spiser. For alt du vet kan det være hun småspiser gjennom hele dagen og til sammen får i seg flere kalorier enn deg i løpet av en dag. Jeg bor selv sammen med to andre, og de aner ikke hvor mye jeg spiser, det kan jeg love deg!

[AnonymBruker]

Man merker jo lett om man spiser for mye da, for da legger man på seg. Ut i fra det jeg har forstått så går du ikke opp i vekt av kostholdet ditt, så NEI, da spiser du ikke for mye!

Anonymkode: 7e126...160

[AnonymBruker]

Folk er forskjellig:) Kanskje hun har lavt stoffskifte? Uansett, så lenge du holder deg på en sunn vekt så spiller det da ingen rolle om du spiser mer enn henne.

Anonymkode: fb261...9a7

[Krapylet]

Jeg synes det høres ut som du har et veldig sunt og godt forhold til mat som du skal være stolt av og ihvertfall ikke la ødelegges av noen som veldig tydelig ikke har peiling på hva kroppen deres trenger. Selv trener jeg ca 3-5 ganger i uka, og da ofte ganske hardt. Det går innenfor kampsport, styrke og kondisjon, samt fleksibilitetstrening. Har også en hardt fysisk krevende heltidsjobb. Jeg er av typen som ikke fysisk er i stand til å spise store mengder. Når magen sier ifra at jeg er mett da er det total stopp. Pga dette må jeg være bevisst på at det lille jeg klarer å spise er næringsrikt nok. Lader opp med sunne karbohydrater og frukt fra morgenen av så kroppen har drivstoff for dagen. Resten av dagen går det på proteinrik mat og sunt fett. Etter trening så drikker jeg en protein shake i tillegg til måltidet for å være sikker på at jeg har gitt kroppen min nok kalorier for den dagen, og så muskler har et godt utgangspunkt for restituering og utvikling.

 

Så neste gang du spiser pasta eller ris eller en stor god posjon middag, si til deg selv at 'nå er jeg flink og gir kroppen min den næringen den trenger. Og Fortjener!' Vær stolt av at du ikke er en av dem som har gitt etter for gruppepresset om at alt som ikke er grønnkål er fy-fy. Og at vi skal være tynne som en skrella blyant "Faan heller!" tenk, "De andre får nibble på de tørre knekkebrøene sine. Kroppen min skal slippe å gå igjen det stresset."

 

De gangene du unner deg usunn mat og godteri, gjør det med god samvittighet. Som du selv sier, ingen mat er farlig så lenge man ikke overdriver. Og det å gå rundt med dårlig samvittighet er noe av det mest mentalt skadelige og uproduktive man kan gjøre. Helt meningsløst. Kos deg med maten du, og vit at du gjør det eneste rette med å gi kroppen din den næringa den trenger!

[Gjest Runforit]

Er du fornøyd med kroppen din? Er du normalvektig? Legger du på deg? 

Så lenge du er fornøyd med deg selv og spiser til du er mett så betyr det ikke noe hva andre gjør. 

[Jacuzzi]

Jeg føler for å nevne, pga alle knekkebrødhaterne her: 

hjemmelagede frøknekkebrød (som TS sin roomie spiser) har MYE mer god næring i seg enn f.eks. ris, pasta og halvgrovt brød. Det er også veldig kaloririkt pga alle frøene, så de metter godt = man trenger ikke spise hundre stk. for å bli mett. Hvis jeg spiser 2 stk av mine hjemmelagede knekkebrød med ost, har jeg fått i meg ca like mye kalorier som det er i en middagsporsjon med kylligfilet og ris.

just saying