Er jeg født udugelig?

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har studert i 6 år. Har akkurat landet "min drømmejobb". Har alltid jobbet ved siden av studiene, men hatet jobbene. Blir fort umotivert når noe går i mot. Trøtt, sliten og lei. Jeg er redd det samme holder akkurat på å skje nå.

Når jeg er ferdig på jobb gleder jeg meg til å komme hjem og lage en god middag til familien. Jeg lager middag vær dag og det er ekstra gøy når barna er med og vi prater og har det gøy sammen. Når vi spiser er dagens høydepunkt. Ikke pga maten, men fordi vi er sammen og snakker og ler sammen. Så dabber det av. Jeg vil ikke ta oppvasken eller klesvasken eller noe. Jeg vil ikke, jeg vil bare slappe av. Kanskje spille et spill, spille ball eller leke med modellshit.

Når barna er lagt vil jeg bare sove. Men sover jeg får jeg aldri sove igjen på kvelden. Derfor gjør jeg alt jeg ikke vil..oppvask, klesvask, husvask, tørke støv. 

Disse tingene pleide jeg å elske. Nå hater jeg dem. Før hadde jeg god tid til alt. Nå har jeg ingenting, føler ikke jeg har tid til å kjede meg lengre. Savner å kjede meg en liten stund.

 Jeg har alltid likt å gå ut å være med vennene mine. Men nå er jeg alltid for trøtt.. Fet hender likevel jeg presser meg til det. Da er jeg glad for at jeg gjorde det og har det aalltid gøy, men der er ingen motivasjon for at jeg gjør det neste gang. 

Så er jeg her igjen da. Midt på natten, får som vanlig ikke sove.

Føler hele jeg har visnet fullstendig. Jeg pleide å være gøy, nå er jeg kjedelig. 

Eneste gang i løpet av dagen jeg har og som jeg lever for er de ettermiddagene. 

Jeg elsker familien min.. Men er jeg udugelig? Skulle jeg bare vært hjemme? Ryddet, vasket, laget mat og dyrket sosiallivet? 

Jeg føler jeg har visnet helt, føler meg totalt utkjørt og er lei. Lei av mas, lei av tidspress og fjas.

Jeg føler jeg aldri kommer meg ovenpå. Aldri er det noe til overs. 

Jeg føler ikke at jeg er lei, trist eller noe. Bare føler meg totalt udugelig. Jeg ønsker meg tilbake til studietiden hvor jeg hadde bedre tid og motivasjon for å gjøre ting imotsettning til nå hvor jeg føler jeg gjør omtrent alt av plikt. 

Jeg føler ikke jeg passer til å jobbe 100%, men føler heler ikke at jeg passer til å være hjemme. Da blir jeg rastløs. Dessuten må jeg jobbe.

Føler meg udugelig... Er jeg det ?

Jeg er utrolig stolt over det og dem jeg har i livet mitt. Føler jeg har fått til masse. Mer enn hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt.

Jeg bare føler meg helt udugelig. Vil bare krype under dynen å våkne til å lage lørdagsfrokost.. 

Føler at jeg er ttilfreds samtidig føler jeg d motsatte.  Er jeg da udugelig?

Føler jeg er født udugelig og aldri helt fornøyd.

 

Anonymkode: 124a4...274

[AnonymBruker]

Høres ut som meg når jeg er deprimert eller utmattet/på vei til å bli utbrent. Ta en tur til legen du, hør om han kan hjelpe deg med noe

Anonymkode: 910e4...def

[AnonymBruker]

Sier hva jeg ville sagt om du var mann: Skjerp deg!

Livet er ikke bare dans på roser, og det er mye kjedelig. Problemet er at forventningen er at alt skal være så gøy, morsomt og flott hele tiden.

Jobben skal være interessant og spennende. Alt av husarbeid er selvfølgelig kjedelig og unngås og skal helst outsources til noen utlendinger som man tenker har lavere verdi og derfor kan gjøre det. Ungene er OK i små doser, men gud hjelpe meg når fellesferien kommer. Da skulle man tro at det å være alene med barn var en av landeplagene vår herre sendte til Egypt.

Nordmenn generelt, og kvinner spesielt, har blitt oppflaska på et bilde av verden som man finner i amerikanske TV-serier. Jobben er fantastisk, på kvelden er det mat ute, og i helgene er det shopping og opplevelser. Alt skal selvsagt komme rekende på ei fjøl, uten at man gjør noe for det. Mange faller for fristelsen og lever dette livet på forbrukslån og kredittkort i noen år før virkeligheten innhenter dem (de som ikke tror på det kan jo spørre seg om hvorfor det er så mye reklame fra, og stadig flere aktører innen, forbrukslån og kredittkortbransjen om ikke dette var et stort marked og svært lønnsomt her til lands).

Virkeligheten er ikke slik. Man må faktisk ta aktivt del i eget liv, være tilstede, ta initiativ, delta i alt av arbeid og være aktiv i arbeidsoppgaver hjemme som på jobb. Noen ganger er alt man kan gjøre for pengene man har å spise en ekstra god middag hjemme på lørdag, og da bør man kunne glede seg over det i stedet for å bli skuffet over det som faktisk er et høydepunkt i ens eget liv om man klarer å være aktivt til stede i det og se livet sitt for hva det faktisk er. Sitter man der passiv så er det ikke rart at livet blir kjedelig, tung og trist når man har drømmer og forventinger som bare finnes i fantasiens verden.

Dessuten er det ikke noe som heter tidsklemma som om det var en naturlov. Det et selvskapt problem, og ofte er det det kun en oppfatning man sitter med fordi tiden ikke går til det man vil (shopping/opplevelser for en selv eller/og sitte i sofaen og slappe av mens tjenerskapet tar seg av hus og familien). Har en virkelig for mye å gjøre så er det faktisk så enkelt at man kutter ned på ting. Å dra på jobb, hente og bringe i barnehage/SFO er ikke noe man får tidsnød av.

Jo før man klarer å glede seg over det livet man har, og man klarer å innse at man er usannsynlig heldig i livet som lever så gode liv som vi gjør her i Norge jo raskere klarer man kanskje å legge til side denne selvmedlidenheten mange ser ut til å gå rundt med og som overskygger hele livet deres fordi de klarer ikke være tilstede i eget liv når tankene bare er ute på vift etter det som er bedre, flottere og mer fantastisk og kun finnes i fantasiverden.

Anonymkode: e4fe6...e1f

[MarkusHoAr]

Mye sant det som ble sagt over her. Man tror alltid at når man oppnår ditt, eller oppnår datt så vil livet bli perfekt. Sånn er det ikke, fordi når vi har nådd dit så er det den neste tingen man vil oppnå, og så tenker man igjen: når jeg oppnår det vil livet mitt bli perfekt. Og så blir det den neste tingen osv osv. Jeg sier ikke at man ikke skal oppnå ting, men vær takknemlig for det du har akkurat nå, og nyt veien mot  målene dine eller det du har lyst til å oppnå, ellers vil du aldri bli lykkelig.

Det virker jo egentlig som om du har et fantastisk liv, men når du skriver "drømmejobben" lurer jeg litt på om det egentlig ikke er det for deg. Hvis du ikke trives i jobben, kan du selvfølgelig finne noe annet. Finn ut av hva du egentlig har lyst til å gjøre, og jobb mot det.

Og ikke tenk på hva andre mener er "drømmejobben", finn din egen definisjon på det.

Håper det hjalp, dette finner du ut av!

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sier hva jeg ville sagt om du var mann: Skjerp deg!

Livet er ikke bare dans på roser, og det er mye kjedelig. Problemet er at forventningen er at alt skal være så gøy, morsomt og flott hele tiden.

Jobben skal være interessant og spennende. Alt av husarbeid er selvfølgelig kjedelig og unngås og skal helst outsources til noen utlendinger som man tenker har lavere verdi og derfor kan gjøre det. Ungene er OK i små doser, men gud hjelpe meg når fellesferien kommer. Da skulle man tro at det å være alene med barn var en av landeplagene vår herre sendte til Egypt.

Nordmenn generelt, og kvinner spesielt, har blitt oppflaska på et bilde av verden som man finner i amerikanske TV-serier. Jobben er fantastisk, på kvelden er det mat ute, og i helgene er det shopping og opplevelser. Alt skal selvsagt komme rekende på ei fjøl, uten at man gjør noe for det. Mange faller for fristelsen og lever dette livet på forbrukslån og kredittkort i noen år før virkeligheten innhenter dem (de som ikke tror på det kan jo spørre seg om hvorfor det er så mye reklame fra, og stadig flere aktører innen, forbrukslån og kredittkortbransjen om ikke dette var et stort marked og svært lønnsomt her til lands).

Virkeligheten er ikke slik. Man må faktisk ta aktivt del i eget liv, være tilstede, ta initiativ, delta i alt av arbeid og være aktiv i arbeidsoppgaver hjemme som på jobb. Noen ganger er alt man kan gjøre for pengene man har å spise en ekstra god middag hjemme på lørdag, og da bør man kunne glede seg over det i stedet for å bli skuffet over det som faktisk er et høydepunkt i ens eget liv om man klarer å være aktivt til stede i det og se livet sitt for hva det faktisk er. Sitter man der passiv så er det ikke rart at livet blir kjedelig, tung og trist når man har drømmer og forventinger som bare finnes i fantasiens verden.

Dessuten er det ikke noe som heter tidsklemma som om det var en naturlov. Det et selvskapt problem, og ofte er det det kun en oppfatning man sitter med fordi tiden ikke går til det man vil (shopping/opplevelser for en selv eller/og sitte i sofaen og slappe av mens tjenerskapet tar seg av hus og familien). Har en virkelig for mye å gjøre så er det faktisk så enkelt at man kutter ned på ting. Å dra på jobb, hente og bringe i barnehage/SFO er ikke noe man får tidsnød av.

Jo før man klarer å glede seg over det livet man har, og man klarer å innse at man er usannsynlig heldig i livet som lever så gode liv som vi gjør her i Norge jo raskere klarer man kanskje å legge til side denne selvmedlidenheten mange ser ut til å gå rundt med og som overskygger hele livet deres fordi de klarer ikke være tilstede i eget liv når tankene bare er ute på vift etter det som er bedre, flottere og mer fantastisk og kun finnes i fantasiverden.

Anonymkode: e4fe6...e1f

Det hjelper ikke å vifte med pekefingeren og si "skjerp deg" til noen som er iferd med å bli utbrent. Menn eller kvinner. T.S: du må tillate deg å "fire litt på krava" innimellom. Det er greit med enkle middager og hybelkaniner innimellom, og det er greit å "ta seg inn" med å slite litt i sofaen. Vær også flinkere til å be om hjelp fra støttespillere, om du har mulighet til det. Ingen takker deg når du møter veggen, ikke jobben, ikke barna og ikke det rene huset heller. Lykke til, hilsen studerende småbarnsmor i fullt arbeid, som sliter i sofaen en fredags ettermiddag med et glass rødvin og god samvittighet. 

Anonymkode: f843c...c85

[lovedrug]

Så klart er du ikke det ,alle mennesker er verdt noe . De eneste som er udugelige er de som har drept,voldtatt ,misbrukt mennesker og dyr de er udugelige ,men de er ikke født sånn .

Endret 8. april 2016 av lovedrug

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i det Ts skriver. Jeg har alt jeg ønsker og mere til, men føler meg litt fanget i mitt eget liv med jobb, mann, hus og små barn.

Trøster meg med at det er noen intense år mens barna er små, og holder motet oppe ved å tenke på at det sikkert går over... Da skal jeg sove lenge og tenke mer på meg/oss selv. 

Anonymkode: 34547...6c6

[AnonymBruker]

Foreslår at du får sjekket om kroppen mangler noe vitaminer eller mineraler. Få sjekket alt, bare for å være sikker på at det ikke er noe der som gjør alt tyngre for deg. 

Time hos psykolog kan og være en ide, bare for å få hull på byllen og få hjelp til å se hva som kan være årsaken til problemet ditt.

Anonymkode: 8222e...7de