En tur jeg ikke finner noe glede av....

[AnonymBruker]

Jeg har et vanskelig dilemma, og jeg trenger råd angående dette. Det har seg nemlig slik at familien planlegger ferietur for å feire min fars bursdag neste år. Mine søsken har familie (partner og små barn) og jeg er singel og yngst i søskenflokken. Jeg har lyst til å finne meg en kjæreste etterhvert, stresser i utgangspunktet ikke med det, men føler litt på presset når søskenene er så etablert (er 22 år nå). Jeg ønsker meg ikke barn og ser ikke for meg en a4 hverdag med mann, barn og fast jobb slik de har. Jeg er nok litt annerledes på flere måter, ser blant annet for meg å jobbe noen år i utdannet når jeg blir ferdigutdannet. Jeg syntes det er hyggelig å være sammen med familien, vi treffer minst en gang i uka men syntes også det er godt å komme hjem da det krever mye med fem barn under 8 år.

Jeg ser virkelig ikke fram til ferieturen. Ser for meg at det blir mye fokus på barna med tanke på hva vi skal gjøre, og det må det selvfølgelig bli, det skjønner jeg. Men saken er vel det at jeg blir så ufattelig sliten etter en par dager sammen med barna og nå er det altså snakk om en uke. Ser ikke for meg at jeg kommer til å kose meg i det hele tatt. Hvis jeg blir veldig sliten kommer jeg sikkert til å trekke meg litt unna, og det blir det jo ikke spesielt hyggelig stemning av. Trur nok det er litt følelsen av å bli litt "glemt", fordi barna tar så mye fokus. Hadde vært lettere hvis jeg hadde hatt kjæreste å tatt med på turen, for da kunne jeg og han dratt på en dagstur, gått en lengre tur der vi er elns.

Vurderer å si at jeg ikke får fri fra jobb, noe jeg syntes er forferdelig dårlig gjort overfor far som ser fram til å samle alle denne gangen. Vet ikke om jeg skal være ærlig med han om at jeg ikke gleder meg noe til turen (noe han ikke kommer til å forstå i det hele tatt når jeg forklarer situasjonen) eller bare dekke over med å ikke få fri fra jobb. Jeg får helt vondt inni meg av å ikke verdsette familietid mer enn jeg gjør, men føler ikke jeg er meg selv eller kommer helt fram som personen når jeg er sammen med familien. Det er rundt arbeidskollegaer, studievenner og venner generelt at jeg er slik jeg har lyst til å være, altså sprudlende, utadvendt og glad. Føler ikke den siden kommer så godt fram sammen med familien. 

Syntes dette er vanskelig, tar opp mye energi å gå å tenke på dette. Har ikke bestilt tur, bare planlagt hvor vi skal. Uansett godt å få skrevet ned dette. Ikke noe jeg forteller til andre rundt meg, føler det er så sårt å fortelle til venner at jeg ikke har et typisk nært og sterkt bånd til familiemedlemmer, som jo mange har, ihvertfall av det jeg får inntrykk av.

Anonymkode: 100da...cc4

[Commander]

Voks opp!. Du blir invitert på ferie i èn uke. Du blir med, er hyggelig , feirer pappaen din og takker for turen etterpå. Man trenger ikke sitte oppå hverandre.

Det kan bli god trening til seinere.

Hvor mange menn syntes det er så moro å se på kaptein sabeltann show eller traske rundt i legoland i juli?? De færreste, men de innser at de ikke er sentrum av universet og er med. Gjøre det beste ut av det uten å ødelegge for de andre. Noen ganger må man faktiske sette egne interesser litt tilside. Selv om man ikke har lyst.

Du er ikke i sentrum her, det er din far. vis han litt respekt. Han hadde giddet å feire din bursdag.

Som yngste prinsesse i en søskenflokk er du antagelig vant til "den søteste stempelet" men nå er tronen overtatt av barnebarn og du takler det ikke?. Så da blir du tverr og vanskelig?  Sjalu??

Endret 7. april 2016 av Commander

[AnonymBruker]

Utstyr deg med mange bøker, og les les les. Det er jo ikke dine barn, så du trenger ikke holde øynene på dem i bassenget. Og dermed ingen grunn til at du skal trenge bli sliten heller... Og under måltidene er det heller ingen grunn til at du skal ta ansvar for barna. Spis og kos deg.

Skal se du går en fin tur alikevell 😉

Anonymkode: 952c6...954

[MK]

Ser dilemmaet ditt, men som de andre skriver over: Dette bør du faktisk prioritere for familiens del. Du sier at du ikke ønsker barn eller et "A4-liv", men det er det de færreste på din alder som gjør. Du kommer trolig til ombestemme deg mtp det når du finner den rette, og da blir din familie noen av de viktigste personene for deg, både når det gjelder sosialt samvær, støtte, barnepass etc.

Tenk også på at din far er en godt voksen mann som du ikke vil ha for evig. Når foreldrene våre dør/blir alvorlig syke, innser vi hvor mye de betyr for oss, og da er det fort gjort å angre på de egoistiske valg vi tok fordi vi ikke "gadd" i yngre dager. Gudene vet at det har skjedd med meg. En uke av ditt liv kan du avse for faren din og familien din.

[Gjest Margit Spat]

13 minutter siden, Commander skrev:

Voks opp!. Du blir invitert på ferie i èn uke. Du blir med, er hyggelig , feirer pappaen din og takker for turen etterpå. Man trenger ikke sitte oppå hverandre.

 

Dette. 
 

[AnonymBruker]

Bli med på tur, men sørg for at du har litt alenetid, så beholder du energien.

Min far ble alvorlig syk og døde få måneder etterpå. Kunne gitt rimelig mye for å få ei uke på tur med han.

Anonymkode: 791c1...cf9

[AnonymBruker]

Jeg har vært på en ukes ferie sammen med mine foreldre og søsken med familie, og jeg skjønner deg godt. Forskjellen var at vi bare hadde med oss to barn under 8. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan det hadde blitt med fem!    Samtidig er det jo snakk om bursdagsfeiring for faren din, så jeg synes du skal bli med for hans skyld.

MEN: Det er lov å trekke seg tilbake til rommet, eller finne på noe helt på egen hånd i blant. (Og du som singel og barnløs skal selvsagt ha enerom, og respekt for lukket dør!) Snakk med faren din på forhånd, og fortell det som det er: Du vil gjerne være med fordi det er så hyggelig å være med på å feire ham, men at du som ikke er vant til barn rundt deg hele tiden trenger litt pause i blant for å lade opp batteriene. Skyld gjerne på støynivå, og legg det frem slik at du mye heller trekker deg tilbake litt enn å legge en demper på stemningen for resten av selskapet. 

Anonymkode: d80ab...ca4

[Cata]

Enig med AB...ca4. Bli med, men velg for all del enerom slik at du har en egen hule du kan trekke deg tilbake til etter dere har vært på utflukter og når dere går til ro om kvelden. Blir det for mye ungemas så kan du også trekke deg unna en time eller to. Sett deg ned med en bok eller gå en tur eller hva som helst som gir deg litt egentid, så kommer du tilbake til "gjengen" med nyladede batterier. Dine foreldre kjenner deg vel og må da kunne akseptere at du ikke sitter oppå alle andre hele tiden, selv om poenget naturligvis er at dere skal gjøre hyggelige ting sammen.

Barna er først og fremst foreldrenes ansvar så du er ikke låst til dem 100% av tiden. 

Synes uansett du bør bli med og "ofre" den uken på familiens alter. Det kommer til å bli hyggelig også og du kan heller ta en uke aleneferie senere så du får hvilt deg litt og brukt tid på det du liker å gjøre. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et vanskelig dilemma, og jeg trenger råd angående dette. Det har seg nemlig slik at familien planlegger ferietur for å feire min fars bursdag neste år. Mine søsken har familie (partner og små barn) og jeg er singel og yngst i søskenflokken. Jeg har lyst til å finne meg en kjæreste etterhvert, stresser i utgangspunktet ikke med det, men føler litt på presset når søskenene er så etablert (er 22 år nå). Jeg ønsker meg ikke barn og ser ikke for meg en a4 hverdag med mann, barn og fast jobb slik de har. Jeg er nok litt annerledes på flere måter, ser blant annet for meg å jobbe noen år i utdannet når jeg blir ferdigutdannet. Jeg syntes det er hyggelig å være sammen med familien, vi treffer minst en gang i uka men syntes også det er godt å komme hjem da det krever mye med fem barn under 8 år.

Jeg ser virkelig ikke fram til ferieturen. Ser for meg at det blir mye fokus på barna med tanke på hva vi skal gjøre, og det må det selvfølgelig bli, det skjønner jeg. Men saken er vel det at jeg blir så ufattelig sliten etter en par dager sammen med barna og nå er det altså snakk om en uke. Ser ikke for meg at jeg kommer til å kose meg i det hele tatt. Hvis jeg blir veldig sliten kommer jeg sikkert til å trekke meg litt unna, og det blir det jo ikke spesielt hyggelig stemning av. Trur nok det er litt følelsen av å bli litt "glemt", fordi barna tar så mye fokus. Hadde vært lettere hvis jeg hadde hatt kjæreste å tatt med på turen, for da kunne jeg og han dratt på en dagstur, gått en lengre tur der vi er elns.

Vurderer å si at jeg ikke får fri fra jobb, noe jeg syntes er forferdelig dårlig gjort overfor far som ser fram til å samle alle denne gangen. Vet ikke om jeg skal være ærlig med han om at jeg ikke gleder meg noe til turen (noe han ikke kommer til å forstå i det hele tatt når jeg forklarer situasjonen) eller bare dekke over med å ikke få fri fra jobb. Jeg får helt vondt inni meg av å ikke verdsette familietid mer enn jeg gjør, men føler ikke jeg er meg selv eller kommer helt fram som personen når jeg er sammen med familien. Det er rundt arbeidskollegaer, studievenner og venner generelt at jeg er slik jeg har lyst til å være, altså sprudlende, utadvendt og glad. Føler ikke den siden kommer så godt fram sammen med familien. 

Syntes dette er vanskelig, tar opp mye energi å gå å tenke på dette. Har ikke bestilt tur, bare planlagt hvor vi skal. Uansett godt å få skrevet ned dette. Ikke noe jeg forteller til andre rundt meg, føler det er så sårt å fortelle til venner at jeg ikke har et typisk nært og sterkt bånd til familiemedlemmer, som jo mange har, ihvertfall av det jeg får inntrykk av.

Anonymkode: 100da...cc4

Jeg har vært i en litt lignende situasjon. Skal ikke få i detalj, men her handlet det også om at jeg blr påspandert em tur som jeg vurderte å takke nei til fordi jeg blir så sliten av et av de andre familiemedlemmene (det bunner i en ganske alvorlig konflikt som forsåvidt er over, men hvor stemningen fortsatt var ganske anstrengt). Jeg visste imidlertid at den personen som spanderte turen ville bli veldig lei seg om jeg takket nei, og jeg ville nok selv også slite med dårlig samvittighet. Jeg valgte å bite tennene sammen og bli med. Jeg skal ikke påstå at det ble tidenes mest avslappende ferie, men det gikk bedre enn fryktet. Jeg sørget for å få litt alenetid innimellom sånn at jeg fikk slappet godt av (skyldte på hodepine et par ganger, mens jeg andre ganger bare sa at "nå stikker jeg en tur på spa/til byen etc".

Anonymkode: 35002...d50

[Jolene]

Skjønner dilemmaet ditt GODT! Derimot så hadde jeg blitt med for faren min sin del om jeg var deg.

Mine forslag:

• Ha enerom. Dette hadde jeg krevd å ha. Unger er slitsomme, godt å ha et sted å trekke seg tilbake til.
• Snakk med søsknene dine om at barna ikke skal henge på deg hele tiden når du er på rommet feks. Ikke la dem overlate ansvaret til deg. (Det er lett for å bli sånn, fordi du er jo så uthvilt og bla bla bla!)
• Ha med deg bøker, nettbrett, mp3-spiller. Da har du noe å pusle med. Obs, nettbrett kan fort bli invadert av barn.
• Hva med å ta med deg litt jobb på turen, eller si at du har med deg jobbting på ferien? Den perfekte unnskyldningen til å trekke deg litt vekk for å jobbe.

Helt til sist, dette blir nok ikke det du hadde sett for deg, men familie er viktig sånn egentlig. Alle kan ofre en uke, men jeg skjønner deg likevel

[AnonymBruker]

2 timer siden, MK skrev:

Ser dilemmaet ditt, men som de andre skriver over: Dette bør du faktisk prioritere for familiens del. Du sier at du ikke ønsker barn eller et "A4-liv", men det er det de færreste på din alder som gjør. Du kommer trolig til ombestemme deg mtp det når du finner den rette, og da blir din familie noen av de viktigste personene for deg, både når det gjelder sosialt samvær, støtte, barnepass etc.

Tenk også på at din far er en godt voksen mann som du ikke vil ha for evig. Når foreldrene våre dør/blir alvorlig syke, innser vi hvor mye de betyr for oss, og da er det fort gjort å angre på de egoistiske valg vi tok fordi vi ikke "gadd" i yngre dager. Gudene vet at det har skjedd med meg. En uke av ditt liv kan du avse for faren din og familien din.

Det er ikke alle som ønsker å leve med mann, barn og a4 liv, selv i voksen alder. Synes ts virker reflektert i hvem hun er, og det er jo bra. Men jeg er enig med deg i at ts burde bli med pga faren hennes. Viktig å støtte opp om familien. Det er viktig for han ( og sikkert de andre ) at du blir med ts! Og hvem vet, kanskje det bir en fantastisk tur! Ofte har jeg blitt positivt overrasket når jeg ikke har noen forventinger og gruet meg til noe.

Anonymkode: 3308c...b35

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[AnonymBruker]

Haha enda et menneske med luksus problemer! 

Anonymkode: ad5a0...b28

[Jolene]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha enda et menneske med luksus problemer! 

Anonymkode: ad5a0...b28

Du mener dette innlegget bidro til debatten?

[AnonymBruker]

Er det et alternativ at du ikke er med på hele turen? Hva om du kommer senere og/eller drar tidligere enn de andre, så det bare blir noen dager for din del? Dakan du time det sånn at du får med deg selve bursdagen, og et par dager til, men ikke trenger å være en hel uke.

Anonymkode: 71962...fd7

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Jolene skrev:

Du mener dette innlegget bidro til debatten?

Ja selvfølgelig! Nå må vi ta oss litt sammen her. Tenk hvor få som egentlig får dratt på ferie i verden i det hele tatt... 

Anonymkode: ad5a0...b28

[AnonymBruker]

4 timer siden, Commander skrev:

Voks opp!. Du blir invitert på ferie i èn uke. Du blir med, er hyggelig , feirer pappaen din og takker for turen etterpå. Man trenger ikke sitte oppå hverandre.

Det kan bli god trening til seinere.

Hvor mange menn syntes det er så moro å se på kaptein sabeltann show eller traske rundt i legoland i juli?? De færreste, men de innser at de ikke er sentrum av universet og er med. Gjøre det beste ut av det uten å ødelegge for de andre. Noen ganger må man faktiske sette egne interesser litt tilside. Selv om man ikke har lyst.

Du er ikke i sentrum her, det er din far. vis han litt respekt. Han hadde giddet å feire din bursdag.

Som yngste prinsesse i en søskenflokk er du antagelig vant til "den søteste stempelet" men nå er tronen overtatt av barnebarn og du takler det ikke?. Så da blir du tverr og vanskelig?  Sjalu??

Helt enig! Sorry, ts, men du er altså ikke midtpunktet lengre og det er vel strengt tatt på tide å "get over it"? ALLE synes nok det er like slitsomt med familieturer, men forskjellen på deg og søskenene dine er at de har innsett at innimellom må man sette egne behov til side og faktisk ta hensyn til andre mennesker og deres ønsker og behov. 

Ikke synes jeg ts virker spesielt reflektert heller, mer som en hvilken som helst selvsentrert 20åring som drømmer om et annet liv enn A4 livet. Ikke noe galt i det, vi har alle vært der, men det er ikke akkurat livsvisdom...

Anonymkode: 6b015...ea6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke det vanskelige dilemmaet? Å ikke bli med er vel ikke er reelt alternativ, er det? Det får da være grenser hvor lite en 23-åring tåler familien sin, når alt de har gjort henne er å få barn og invitere henne på ferie? Innen neste år har du god tid til å finne en bok du vil lese, turer du kan gå, snakk med foreldrene dine at du håper det ikke blir for tett, de ønsker sikkert også avbrekk fra alle barna og kan ta avstikkere med deg. Disse foreldrene ønsker sikkert også å stikke av innimellom, når de har sjansen og barna er med besteforeldre/søskenbarn/tante og onkel. 

Anonymkode: d8033...a9a

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, TS. Jeg synes en slik tur høres utrolig slitsom ut. Kan du reise hjem tidligere? Hvis ikke, så ville jeg også sørget for alenetid. Ta med noen bøker, evt planlegg en utflukt alene en dag familien ikke har spesielle planer, evt hvis de skal reise på et typisk barne-sted.

Anonymkode: bcded...30c

[AnonymBruker]

Jeg takket nei til en tilsvarende tur da jeg var atten, den gangen var det ingen små barn med, men en drøss smågutter (brødre og fettere) 4-8 år mindre enn meg. Samt gammeldagse besteforeldre. Den gangen var jeg veldig klar for å flytte hjemmefra, det siste jeg ønsket meg var masse familietid på et harry syden-sted. Jeg angret ikke, men ble heldigvis ikke møtt med de samme forventningene om at jeg skulle være med, og at det skulle være super-koselig hele tiden.

Kan du ikke prøve fortelle hvordan du føler det? Å bruke ei hel ferieuke på noe du gruer deg til er ikke noe hyggelig. Er du heldig blir "uke i syden" til "langhelg i London". Fortsatt veldig hyggelig for de andre, men noe som også du kan glede deg til...

Anonymkode: ece85...0db