Jeg husker så lite fra fødselen! Noen andre?

[AnonymBruker]

Har en datter på 6 måneder som jeg elsker over alt på denne jord. Men syns det er så vondt å tenke på fødselen hennes, for jeg husker så lite fra hennes ankomst 

det tok over 30!timer fra vannet gikk til hun var ute. Det ble også ganske dramatisk på slutten med sugekopp og et helt legeteam på pletten da babyen ikke klarte komme seg ut. Det hastet, og jeg var utslitt. Jeg husker mye frem til dette, men lite av de viktige tingene som så mange andre husker klart som dagen. Følelsen av babyen på brystet mitt, de første skrikene, klipping av navlestreng .... Det lille jeg husker er dessverre ikke hyggelig, husker bare jeg følte meg helt tom og nesten likegyldig ovenfor barnet jeg hadde kjempet så mange timer for å få ut. Jeg syns ikke hun var særlig søt, og jeg følte ingen "overstrømmende kjærlighet" som jeg har hørt alle venninder med barn beskrive. Ikke gråt jeg heller. Nå når jeg tenker på dette, fylles jeg med avsky ovenfor meg selv, og en forferdelig dårlig samvittighet 

Dette var ingen fødselsdepresjon, for I løpet av første dagen åpenbarte den ubeskrivelige følelsen av morskjærlighet seg. og jeg syns såklart hun var verdens vakreste, mest fantastiske lille skapning. Ville gått gjennom ild og vann for den lille jenta mi. Men det er så fryktelig vondt å tenke på at erindringen om det første blikket, den første lyden fra henne, og følelsen av å endelig ha henne inntil meg er fraværende! Og at det lille jeg husker er så likegyldig iskaldt og jævlig. Langt fra sånn jeg er som person.

vær så snill, jeg finner ingen hverken på nett eller i virkeligheten som har kjent på noe lignende, annet enn de som har vært deprimerte. Jeg føler det er noe stein galt med meg. Alle husker alt, og alle syns babyene deres var fortryllende fra første sekund. Bør jeg søke hjelp? Har ingen problemer ellers utenom tankene rundt dette som dukker opp fra tid til annen og gjør meg veldig fortvilet.

Anonymkode: 644a6...e42

[Lumos]

Hei! Jeg har også glemt store deler av hele fødselsforløpet. Tror det er fordi det tok lang tid, jeg hadde fryktelige rier med dårlig fremgang og klarte ikke å konsentrere meg om noe annet enn å puste. Mannen har måttet fortelle meg om ting i etterkant. Husker dog godt når hun kom ut og ble lagt på brystet. Tror ikke du er unormal i det hele tatt!! Men om du føler veldig på det kan du jo snakke med fastlegen din  

[Beccy87]

Jeg husker også svært lite av fødselen (og dagene etterpå). 
Her gikk vannet i 1 tiden på natten, ble lagt inn med rier rundt 03.30 og baby ble forløst med HK 23.01 kvelden etter, så jeg var helt utslitt når vi endelig kom så langt. 
Var i tillegg proppet full av smertestillende så det eneste jeg husker fra når jeg fikk se baby for første gang (forøvrig 4 timer etter fødselen) var ''så det der er min baby... javel ja... ja nå burde jeg vel egentlig føle litt mer men det der er jo bare en liten klump med mørkt hår...''
Jeg har slitt veldig med morsfølelsen  i ettertid også så det er ikke sikkert at du føler vi har så mye til felles sånn sett, men jeg tror ikke det er uvanlig å glemme mye av det som foregår spesielt når fødselen blir veldig langdratt.
Jeg husker veldig lite av alle de timene fra vi kom inn på sykehuset og frem til KS ble bestemt.
Man blir jo fryktelig sliten og jeg tror ikke jeg vil bruke ordet søt til å beskrive noen babyer med en gang de kommer ut...
Tror det er en av de tingene man snakker høyt og mye om når det er fint og flott også heller lar gli unna når det ikke er tilfellet. Tviler på at alle har sånt typisk film øyeblikk rett etter fødselen. 

Det kan kanskje hjelpe deg å ta det opp med HS men du skal i alle fall ikke ha dårlig samvittighet! 

Endret 5. april 2016 av Beccy87

[AnonymBruker]

Jeg husker også svært lite. Hr helsigvis skrevet ned historien min da, men nå i etterkant husker jeh ikke så mye 🙈 Hadde selv en lang fødsel uten at ting skjedde. Da jeg kom på sykehuset var jeg neddopet på fentanyl(fikk hvert kvarter ca) i noen timer. Husker så og si ingenting herfra. 

Ble satt på drypp og fikk epidural mot slutten, men husker pent lite av å presset han ut.... Husker sånn va at han kom på magen min og at mannfolket klippet navlestrengen... Så når folk spør meg om pressriene og det å presse han Ut var vondt kan jeg ikke annet enn å si nej, for jeg husker faktisk ikke 🙄🙈

Anonymkode: f6a0e...bb1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Beccy87 skrev:

Jeg husker også svært lite av fødselen (og dagene etterpå). 
Her gikk vannet i 1 tiden på natten, ble lagt inn med rier rundt 03.30 og baby ble forløst med HK 23.01 kvelden etter, så jeg var helt utslitt når vi endelig kom så langt. 
Var i tillegg proppet full av smertestillende så det eneste jeg husker fra når jeg fikk se baby for første gang (forøvrig 4 timer etter fødselen) var ''så det der er min baby... javel ja... ja nå burde jeg vel egentlig føle litt mer men det der er jo bare en liten klump med mørkt hår...''
Jeg har slitt veldig med morsfølelsen  i ettertid også så det er ikke sikkert at du føler vi har så mye til felles sånn sett, men jeg tror ikke det er uvanlig å glemme mye av det som foregår spesielt når fødselen blir veldig langdratt.
Jeg husker veldig lite av alle de timene fra vi kom inn på sykehuset og frem til KS ble bestemt.
Man blir jo fryktelig sliten og jeg tror ikke jeg vil bruke ordet søt til å beskrive noen babyer med en gang de kommer ut...
Tror det er en av de tingene man snakker høyt og mye om når det er fint og flott også heller lar gli unna når det ikke er tilfellet. Tviler på at alle har sånt typisk film øyeblikk rett etter fødselen. 

Det kan kanskje hjelpe deg å ta det opp med HS men du skal i alle fall ikke ha dårlig samvittighet! 

Tusen tusen takk for svar. Det hjelper! 

Anonymkode: 644a6...e42

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Lumos skrev:

Hei! Jeg har også glemt store deler av hele fødselsforløpet. Tror det er fordi det tok lang tid, jeg hadde fryktelige rier med dårlig fremgang og klarte ikke å konsentrere meg om noe annet enn å puste. Mannen har måttet fortelle meg om ting i etterkant. Husker dog godt når hun kom ut og ble lagt på brystet. Tror ikke du er unormal i det hele tatt!! Men om du føler veldig på det kan du jo snakke med fastlegen din  

Tusen takk for svar!  prøver fokusere på at jeg nå elsker henne så det føles som brystet skal sprenges  men føler meg som et troll innimellom når minnene kommer! 

Anonymkode: 644a6...e42

[stjernefrukt]

Jeg skjønner at dette sikkert føles helt forferdelig for deg, men jeg tror også at det er helt normalt. Tenk så mye adrenalin og oxytocin og jeg vet ikke hva vi har i kroppen, toppet med smertestillende og tusen ting som skjer rundt oss! For ikke å snakke om den enorme lettelsen det er når de kommer ut - så skal man liksom klare å være fokusert? Nei, jeg tror jeg ville gitt slipp på den dårlige samvittigheten over dette - den gagner ingen. Kos deg med babyen din du, bruk heller ammehjernekapasiteten på å huske de gode tingene som skjer hver dag. :-)

[AnonymBruker]

Husker ikke så mye jeg heller, og ihvertfall ingen gledesseanser... Hadde også en lang og vanskelig fødsel og endte med KS, så jeg hadde behov for å snakke med både lege, jordmor og mye med mannen i ettertid. Tror det gjør at jeg husker litt mer, ellers ville det vært kun smertene og frykten jeg forbinder med fødselen.

Anonymkode: e7406...470

[AnonymBruker]

Dette er veldi vanelig! 

Var en klok person som fortalte meg når jeg var gravid, at ta det helt med to med denne morsfølelsen. Hos noen kommer den med en gang, og andre så kommer den senere. For noen kan det ta litt tid og andre veldi lang tid alt etter omstendighetene. Jeg tror folk stresser mye med dette, men er det så rart? For som du sier med folk rundt og venniner som forteller om deres fantastiske øyeblikk, så er det lett å føle seg unormal! Men det er du altså ikke :D Det er som regel de positive som blir fortalt. Vell, bortsett fra fødsels deprisjon. Det kan være et tema blandt nære venner. Og bra er jo det! Før var det et veldi tabu tema. Ja, men hva med de som ikke hadde deprisjon eller hadde det fantastisk? Det er liksom .. Et ikke eksisterende tema det.. 

Og at du har dårlig samvittihet er jo bare et bra tegn på at du er så utrolig glad i henne nå, og det er jo supert! Det er jo det som teller  viss morsfølelsen kom og forsatt er der så er alt som det skal og ingenting å bekymre seg for eller ha dårlig samvittihet for. Det er kjedli å gå glipp av det men vær heller glad for at den kom i det hele tatt! Det er jo værre ting å gå glipp av på en måte :D 

Personlig så gikk min fødsel veldi fort og var intens så det er kanskje ikke helt det samme, men jeg var jo rimelig i tåka.. Måtte spørre mannen min noen spørsmål i ettertid som: målte de han først, eller fikk jeg han først inntil meg??  Hvor var han når jeg ble sydd da? Hehe.. Så det er nåkk rimelig vaneli. Derimot så fikk jeg jo et veldi sånn beskytellse instinkt når jeg så han, men liksom.. Han var jo bare en liten baby? Min baby? Ja det var veldi rart.. Likte han godt men ville gjerne levere han tilbake av og til.. Var en fin opplevelse etter fødselen men de gikk lenger tid hos meg før jeg vart overveldet av denne fine følelsen alle snakker om! Men den kom ! :D lei meg for tankene jeg hadde først men det er jo lite å gjøre med nå

Anonymkode: aa815...061

[AnonymBruker]

Jeg husker heller ikke så mye, og jeg hadde styrtfødsel - så det er jo ikke lange tidsrommet å huske på heller  Men kjenner veldig igjen den følelsen, eller mangelen på følelsen som kom da de la henne på brystet mitt. Jeg tenkte at jeg burde være overlykkelig, at jeg burde hviske noen velvalgte ord, og gråte - men det var ingen slik overveldende følelse der og da. Jeg hadde nesten aldri holdt et barn før, og husker at jordmor kommenterte at jeg holdt henne for hardt. Da ble jeg enda mer usikker, ikke føler jeg nok og ikke kan jeg holde henne riktig heller - hvordan skal dette gå? Men det gikk fint, og følelsene kom gradvis.

Anonymkode: 14490...8a2

[AnonymBruker]

Jeg husker svært lite av både fødsel og svangerskap. Det var mye styr både svangerskapet og fødsel. Jeg tror det er ganske normalt. Tror også kroppen prøver å glemme litt.Det er en grunn til at folk får barn gang på gang, selv etter tøffe svangerskap og fødsel. Det hjelper oss med å formere oss når man ikke kan huske det så godt.

Hvordan morskjærlighet kommer er nok veldig forskjellig, og det er ikke noe å skamme seg over eller være redd for hvis man ikke føle det 2 sek etter at barnet kom til verden.

Jeg fikk keisersnitt, og jeg var bare glad for at alt skulle være over. Når barnet kom ut, og min mann var så rørt, husker jeg at jeg tenkte. Jaja, endelig er barnet ute og smertehelvete er ferdig. Eh, kanskje de syns jeg er rart som ikke føler en enorm glede for barnet. Så jeg tenkte får vel hvert fall spørre mannen min hvilket kjønn det var. Haha, jeg måtte virkelig tenkte nå må jeg si noe slik at de skjønner at jeg bryr meg om det som har skjedd. 

Dagene var tøffe etter operasjon, og de pumpet i meg smertestillende. Noe jeg nesten aldri tar, så jeg ble helt svimmel. Jeg var litt lei meg pga det etterpå. Jeg fikk heller ikke til amming pga komplikasjoner. Jeg fikk en liten knekk når jeg kom hjem. Følte veldig på være mislykket fordi jeg ikke fikk til vanlig fødsel, og amming. De to tingene man får banket inn i hodet før fødsel er så viktig. Det ble veldig sårt, og mange drev å mase om hvorfor jeg ikke ammet osv. Selv om jeg hadde en veldig god grunn, følte jeg meg slem. MEN nå en stund etter så er alle de følelsene borte. Vi er forskjellig så lenge man bryr seg om barnet sitt, og tar seg av det spiller det vel ingen rolle om man ikke sa noe smart på fødestua, om man husker de hovne beina under svangerskapet eller blir overlykkelig over måneder med dårlig søvn. 

Jeg syns det er viktig å være ærlig at man kan bli litt deppa (ikke nødvendigvis alvorlig fødselsdepresjon) og at det kan ta tid før morsfølelsen kommer. Man lever ikke på en rosasky når man får barn. Det kan være tøft på flere forskjellige måter.

Skriv ned du husker fra fødsel, og få hjelp av feks far. Så har du det til barnet er større og kommer å spør 

Anonymkode: 6f9cc...2e4

[dreia]

For meg høyrest dette heilt normalt ut, og om den store morskjærligheten kom allerede på barsel, er du nok blant dei "tidlige".

Eg husker nokså lite frå fødselen med førstemann. Blant anna husker eg ikkje når eg faktisk fekk sett han skikkelig første gong, klipping av navlestrengen osv. Han var prematur og måtte sjekkast av barnelege i ca. 10 minutter før eg fekk han. Og når eg endelig fekk guten til meg, hadde eg så vondt i bekkenet og guten føltes så skjør at eg ikkje turte å bevega på verken han eller meg, så eg låg berre i fødesenga og var småtrist fordi eg hadde vondt og ikkje visste korleis barnet mitt såg ut. Faren sin reaksjon var på den andre sida av skalaen - åpenbart lykkelig, rørt til tårer og så stolt at han holdt på å sprekka. Eg husker ikkje om eg fekk lagt han til puppen på fødestua, men i så fall viste han ingen interesse. Det føltes som eit veldig nederlag då guten måtte matast av barnepleiar for å passa blodsukkeret, og det fortsatte, utan at eg fekk amma noko, dei første 4-5 dagane.

Morsfølelsen har for lengst komme, heldigvis. Men nå skal han bli storebror, og når faren stadig fortel han om kva han følte og sa ("han er perfekt") første gong han såg sin førstefødde, kjenner eg det er litt sårt fremdeles.

Med andremann hadde eg heldigvis ein bedre opplevelse. Morskjærligheten kom ikkje umiddelbart då heller, men fødselen var enklare, eg fekk babyen på brystet med ein gong, og eg husker klart meir av dei gode følelsane etter overstått fødsel. Eg håper det blir likt nå med tredjemann. Eg trur nok sjølve fødselen har mykje å seia for det første møtet - varighet og intensitet, komplikasjonar, når ein får møtt/holdt babyen for første gong osv.

[AnonymBruker]

Jeg hadde haste ks i full narkose etter 36 timer med rier. Husker egentlig bare glimt av føldsenen, veeeldig mange timer er borte. Det som var verst for meg var at jeg var i full narkose under ks og at mannen ikke fikk sett babyen før den var ferdig vasket og tatt med ned på rommet. Ingen av oss "var der" da han ble født. 

Jeg vikk se babyen etter 4-5 timer (husker faktisk ikke helt) jeg var så neddopet på morfein at jeg så dobbelt. Mannen måtte riste i meg for at jeg skulle puste. ( dette husker jeg ikke så mye av) 

Så først dagen etter har jeg minner fra babyen. Morsfølelsen lot vente på seg i 3-4 mnd.. Kunne ikke elsket barnet mitt mer nå! Det er noen år siden nå, men nå begynner jeg endelig og føle meg klar for en til 😂 

Så unormal er du ikke  kos deg med babyen din du, de første timene betyr ikke så mye i det lange løp. 

Anonymkode: 96973...274

[AnonymBruker]

Full narkose, hastesnitt. 

Fikk ikke sett babyen før 2 timer etter fødsel og deretter lå vi adskilt i 2 uker der jeg bare hadde besøksrett for hver 3.time da han skulle ammes. For en start vi fikk, han prematur og jeg med svangerskapsforgiftning. 

 

Anonymkode: b6081...464

[gjärd]

På alle filmer og sånn så gråter bare mor og far da barnet kommer opp på brystet, inntullet i ett teppe som en søt liten bylt! Etter 16 timer med rier og det skulle fødes morkake og sys herfra til helvete så syns jeg ikke det var så stas og få den blodige klumpen oppå brystet jeg! Var bare uendelig glad for å være ferdig og at hun hadde kommet ut og var frisk! Jordmor var veldig opptatt av at vi ikke kom til å få sove ett sekund den natta fordi vi kom til å være oppslukt av den lille.. Jeg var så sliten og bare gledet meg til hun gikk ut så vi kunne legge oss!  men på dag tre derimot, så gråt både pappa'n og jeg i bøtter og spann og vi kjente kjærligheten til den lille kom strømmende! Skulle bare ønske at ser var mer fokus på hvordan man kunne føle seg rett etter fødsel, man føler seg jo veldig unormal da man ikke føler det sånn man "skal" føle! 

[AnonymBruker]

Må bare si tusen, tusen takk for alle disse nydelige svarene!!  Jeg har slitt med å finne igjen mitt eget innlegg siden jeg la det ut som anonym ... men nå fant jeg det og for en lettelse det er, å se at jeg ikke er helt på felgen unormal og gal! 

skal svare hver og en senere, nå er det natta og jeg skal sove godt på disse fine svarene jeg har fått. Takk for at dere ville dele deres egne historier med meg 

Anonymkode: 644a6...e42

[AnonymBruker]

Hadde samme fødselen som deg med mitt første barn...og er veldig glad jeg husker lite.  Ikke henge deg opp i det.  Ser ned på den lille mirakel du holder i fanget, lukte på den babylukten og kos deg med babyen.  

Anonymkode: d62ca...35c