Favorisering av foreldre og delt syn på oppdragelse

[AnonymBruker]

Min eks og jeg valgte å gå hver til vårt for 1 år siden når sønnen vår var litt over 2 år. Vi er venner og finner på en del ting sammen med sønnen vår. Men vi har ganske forskjellig syn på oppdragelse. Jeg er den strenge og eksen er den snille. Siden jeg har sønnen mesteparten av tiden (eksen har normal samværavtale med annenhver helg og en dag i uken) er det jo også jeg som står for det meste av hverdagen og oppdragelsen. Med andre ord så er ikke alt fryd og gammen hele tiden. Jeg vet ikke om det er trassalderen som har begynt, eller om jeg gjør noe feil, men han griner for hver miste ting som f.eks om jeg ber han komme å sette seg eller når jeg spør om han kan gå foran meg i trappa for jeg ikke klarer å bære han når jeg har 15 bæreposer i hendene.  Da blir det et rabalder uten like. Jeg prøver å forklare han greia og så overse han litt om han fortsetter å vræle. Min eks gjør ikke det, han duller med han i slike situasjoner. Han leker også med han hele tiden, og dette mener jeg er feil. Det bør være en blanding av å leke med barnet og å la det leke alene så det ikke lærer seg at alt dreier om det og at man ikke kan bli underholdt hele tiden. Jeg har ting å gjøre som å lage middag, vaske tøy osv. Hver gang blir det grining fordi han ikke får oppmerksomheten som faren pleier å gi han. Sønnen min snakker også i munnen på folk hele tiden så det går faktisk ikke an å føre en samtale hverken i tlf eller med noen andre når han er i rommet. Lurer å hva dette kan komme av? 

Føler uansett at eksen og jeg er motpoler i oppdragelse. Eksen nærmest kaster seg rundt og huffer og beklager seg om sønnen snubler før vi i det hele tatt har fått noen reaksjon på om han slo seg eller ikke. Føler han syr puter under armene hans. Og selvfølgelig blir han skikkelig skjemt bort med leker og godiser når han er hos faren sin. Her har han også masse leker, men ikke så mange ting som faren har kjøpt til han og jeg gir han nesten ikke godteri fordi jeg synes han er altfor liten, men han får andre ting han liker istedet.  Det kommer vel da ikke som noe sjokk at jeg er den upopulære forelderen og faren er den populære. Hvis vi begge finner på noe med sønnen vår er det bare pappa hele tiden. Pappa skal gjøre alt og mamma kan bare pelle seg vekk. Når vi er ute er det kun pappa som får trille han i vogna osv. Det er litt pinlig, for jeg lurer på hva andre måtte tenke. Det er jo også litt sårende, men jeg føler ikke jeg kan gjøre ting annerledes. Jeg er også elendig på å leke med barn. Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg har bare ikke det tekke. Prøver å vise han omsorg på andre måter med å snakke med han og kose masse med han.  

Og for all del så er jeg glad for at eksen er så engasjert og god far, men det blir for dumsnilt noen ganger synes jeg. Jeg lurer også på om det er noen andre som kan relatere til noe av det jeg har skrevet? Det er så vanskelig med barn og oppdragelse, det å vite hva man skal gjøre osv. Hvordan takler dere favorisering og forskjellig syn på oppdragelse? 

Anonymkode: 3ee68...c3c

[Hactar]

Protester og det å prate heeele tiden, ville du nok fått uansett om dere var like konsekvente begge to. Det hører til alderen. Det er nok litt forvirrende for ham at dere har helt ulik stil, men han vil etter hvert skjønne at det gjelder ulike regler hos deg og far.

Utfordringen kommer nok helst når dere tre er samlet. Da kan han spille dere opp mot hverandre. Om det er noen trøst så prøver vår fireåring seg også på "splitt og hersk", selv om faren og jeg har felles regler.

 

[AnonymBruker]

Han er 2 år-  dette er helt normalt oppførsel av en 2 åring.  Og jeg tror du skal ikke ha noe å si at pappaen leker med han hele tiden når han bare har han 8 dager i måneden.  Da bør du begynne med 50/50 slik at dere begge to får tiden til å være streng.  Når han har han så lite er krangling det siste ting han ønsker sikkert.  Det er et valg du har tatt, så enten dele barna deres 50/50 eller svelge den bitter pillen og ikke klage...og ikke skylder faren at barn oppfører sann han gjøre. 

Anonymkode: 6177a...ff8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er 2 år-  dette er helt normalt oppførsel av en 2 åring.  Og jeg tror du skal ikke ha noe å si at pappaen leker med han hele tiden når han bare har han 8 dager i måneden.  Da bør du begynne med 50/50 slik at dere begge to får tiden til å være streng.  Når han har han så lite er krangling det siste ting han ønsker sikkert.  Det er et valg du har tatt, så enten dele barna deres 50/50 eller svelge den bitter pillen og ikke klage...og ikke skylder faren at barn oppfører sann han gjøre. 

Anonymkode: 6177a...ff8

Han er 3 år nå da. Vi har ikke 50/50 fordi det ikke ble anbefalt av familievernkontoret. 

Anonymkode: 3ee68...c3c

[AnonymBruker]

Fremdeles normal oppførsel. Her er jeg og pappaen sammen, og vi har samme dynamikk som dere. Jeg er streng, han leker. Setter pris på at han er flink til å leke med sønnen vår, jeg er ikke like flink til det, så får det være at han er litt mindre konsekvent. 

Kommer ikke til å gi mere godteri eller bli mindre konsekvent for å bli mer populær. 

Anonymkode: b0f74...f9a

[AnonymBruker]

Jeg stusser litt på at du helt tydelig mener din barneoppdragelse er den riktige... Og at faren skal tilpasse seg dine måter å gjøre ting på. Det er nok litt typisk for oss mødre, men er noe vi er nødt til å være mere bevisste på. Sånn vi gjør det er ikke nødvendigvis det eneste rette. Og med såpass lite samvær så tror jeg ikke det utgjør så store problemer om faren velger en annen innfallsvinkel enn deg. Forøvrig så syns jeg også at det er en helt typisk oppførsel for en treåring. 

Anonymkode: 0190d...56e

[AnonymBruker]

Kan love deg, du vil mye heller ha det sånn enn at faren er den strenge, og en sønn som gråter fordi han må til faren sin. 

Å være hverdagsforelderen innebærer å være den som tar oppdragelseskampene. De kjedelige tingene, kjefting og leksemas og ryddemas. Men det hadde man vært om man var sammen med faren også. 

Anonymkode: ef749...603

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan love deg, du vil mye heller ha det sånn enn at faren er den strenge, og en sønn som gråter fordi han må til faren sin. 

Å være hverdagsforelderen innebærer å være den som tar oppdragelseskampene. De kjedelige tingene, kjefting og leksemas og ryddemas. Men det hadde man vært om man var sammen med faren også. 

Anonymkode: ef749...603

Helt enig i denne.

Mannen min reiste mye da barna var små, og jeg var i praksis alenemor.
Når han kom hjem kunne han være den morsomme forelderen, mens jeg som hadde hverdagene med dem var den som maste om rydding, klær, mat, og kort sagt var den strenge.

Men, og dette er et stort MEN, selv om han var den morsomme, og den de ville leke med, var jeg tryggheten.
Jeg var den som måtte trøste når det var noe galt.
Jeg var den som måtte være der når de var syke.
Jeg var den de måtte si natta til, hvis ikke fikk de ikke sove.
Jeg var den de gikk til for å snakke med når de ble litt større.

Han var den morsomme og uforutsigbare som de foretrakk når alt var bra.
Jeg var den stabile og trygge forelderen, og den de foretrakk når ikke alt var solskinn og regnbuer.

 

Anonymkode: ff8aa...5e1

[AnonymBruker]

Ja tenk hvor fælt det hadde vært om det var omvendt. Å sende barnet sitt til en mye strengere far hadde ihvertfall jeg taklet dårlig.

Høres ganske normalt ut for en treåring synes jeg. Vi har gutter på 3 og 4, jeg og pappan bor sammen og har ganske samkjørt oppdragelse på ungene, men har akkurat samme utfordringer ifht favorisering, og trass/selvstendighet. 

Prøv å inkludere han mer i avgjørelser, la han velge, og forbered godt. Jeg er heller ingen voldsom lekemamma, men prøver å legge opp til aktiviteter som vi begge liker. Gutta her har drill, hammer osv., og de er med å henger opp hyller, monterer flatpakket ting, bærer ved osv. Det liker de veldig godt, jeg får gjort litt uten å ligge på gulvet og leke, og det gir mestringsfølelse og samhold. Ellers er det jo ei fin tid ute fremover nå da, synes fort vi kan gå hverandre litt på nervene om vi er for mye inne her.

Anonymkode: a9ca1...984

[Hactar]

Den ‎05‎.‎04‎.‎2016 at 8.48, AnonymBruker skrev:

Han var den morsomme og uforutsigbare som de foretrakk når alt var bra.
Jeg var den stabile og trygge forelderen, og den de foretrakk når ikke alt var solskinn og regnbuer.

 

Anonymkode: ff8aa...5e1

Dette!

Jeg ville ikke vært bekymret for å bli den upopulære forelderen. Gutten din vil elske deg og være trygg på deg, selv om du har strengere grenser enn faren. Han vil bli sint på deg, men det er også et trygghetstegn.

Endret 7. april 2016 av Hactar

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Hactar skrev:

. Han vil bli sint på deg, men det er også et trygghetstegn.

Dette er viktig!
Å kunne uttrykke sinne, og testing av grenser, er et trygghetstegn.

Anonymkode: ff8aa...5e1

[Pinnis]

Mannen jobber helt vanlige tider, og kommer hjem klokken halv 5. Og da egner han all oppmerksomhet til barna (jeg er hjemme i permisjon med minste). Og det synes jeg er naturlig. Han er nemlig den som ser de minst. Han nyter tiden. Det er ikke rart eksen din gjør det samme når han ser han lite. 

jeg tar det som en tillitserklæring når de vil til meg for trøst, eller når 2,5åringen våger å trasse ekstra mot meg. Jeg vet jeg er like høyt elsket, jeg har bare en litt annen rolle i hverdagen.

[Chiubi]

Jeg lurer litt på hvorfor du valgte å få barn med denne mannen, når dere ikke kan komme til enighet om noe som har med barnet å gjøre? Det virker som du stiller for høye krav til et lite barn, mens pappaen har mer forståelse for at det ikke er en liten voksen han har med å gjøre. 

[Lykkehjerte]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig i denne.

Mannen min reiste mye da barna var små, og jeg var i praksis alenemor.
Når han kom hjem kunne han være den morsomme forelderen, mens jeg som hadde hverdagene med dem var den som maste om rydding, klær, mat, og kort sagt var den strenge.

Men, og dette er et stort MEN, selv om han var den morsomme, og den de ville leke med, var jeg tryggheten.
Jeg var den som måtte trøste når det var noe galt.
Jeg var den som måtte være der når de var syke.
Jeg var den de måtte si natta til, hvis ikke fikk de ikke sove.
Jeg var den de gikk til for å snakke med når de ble litt større.

Han var den morsomme og uforutsigbare som de foretrakk når alt var bra.
Jeg var den stabile og trygge forelderen, og den de foretrakk når ikke alt var solskinn og regnbuer.

 

Anonymkode: ff8aa...5e1

Akkurat som jeg hadde skrevet dette selv!  Det er noe med det store MEN'et,-er så enig! Og det er heller ingen konkurranse som foreldre, setter pris på ulikhetene (hvilket barna har godt av), men er likevel så innmari takknemlig for at barna er så trygge på vår relasjon, at de kommer til meg med alle sine gleder samt alt som måtte tynge!  ♡ 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i min manns oppdragelse alltid jeg heller, og ikke han alltid i min. Men vi utfyller hverandre. Han har lettere for å tøyse og tulle vekk vanskelige situasjoner, noe jeg etter hvert setter pris på, selv om jeg noen ganger syns det blir mer belønning enn avledning. Men det funker. Jeg er mer slepphendt på godteri, kakao, småting fra butikken, store fine ting til jul (kjøper dem), han er mer slapp på leggetid, kveldsstell, regler rundt klær, tv-titting. Hvem som er den mest populære varierer, men Mormor er favoritten uansett. Du kan ikke forvente at dere to skal behandle barnet likt, eller at dere skal være enige alltid (eller at barnet reagerer likt mot dere selv om dere gjør det samme, en kjeks fra far kan være mye mer populært enn den samme kjeksen fra mor. Kjeft fra mor kan prelle av og les av, mens fra far er det katastrofe). Siden dere ikke bor sammen en gang, bør du konsentrere deg om at dere kan være enige og følge de helt overordnede linjer som vanlig kosthold, leggetider (sånn omtrentlig), men om han duller med sønnen eller ikke, det må du la gå. Kanskje dere ikke skal være så mye sammen alle tre, hvis det bare er pappa-klenging uansett kan vel de to få tiden/aktiviteten/turen alene? 

Anonymkode: 244ed...0e5