Hvorfor flyttet dere sammen? (med barn)

[AnonymBruker]

De fleste har utfordringer i forholdet sitt uavhengig av barn. Men med andres barn er det nesten garantert at ting blir vanskelig.

Så hvorfor flytter man sammen? Hvilken gevinst er det her?

Penger holder ikke som svar: Man klarte seg alene før partner, så da er ikke "bedre" råd et argument. Det er iallefall ikke det jeg er ute etter her.

Jeg lurer mest på hvilket argument DU brukte og om du ville valgt anderledes hvis du så deg selv og kunne velge på nytt?

Anonymkode: ad531...d08

[AnonymBruker]

Det er vel av den enkle grunn av at jeg elsker han, og har ikke lyst til å leve livet alene.

Det med to bosteder er fint en stund, men ikke holdbart i lengden. -Etter min mening.

Hvordan barna håndterer det er vel opp til en selv, hvordan man legger frem ting og forbereder dem. Det er ikke noe problem å tilrettelegge, selv med barn.

Penger er jo også en grunn, selv om du ikke vil høre..  Sparer man halvparten av utgiftene, står man etterhvert friere til å unne seg og ungene ting man normalt sett ikke har råd til alene.

Og: Ikke alle som bor alene klarer seg like bra.. Og det er ikke til å komme unna at noen aleneforeldre sliter med dette. MEN det er ikke en avgjørende faktor for meg. 

Anonymkode: fe2e4...f65

[MapleSirup]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel av den enkle grunn av at jeg elsker han, og har ikke lyst til å leve livet alene.

Det med to bosteder er fint en stund, men ikke holdbart i lengden. -Etter min mening.

Hvordan barna håndterer det er vel opp til en selv, hvordan man legger frem ting og forbereder dem. Det er ikke noe problem å tilrettelegge, selv med barn.

Penger er jo også en grunn, selv om du ikke vil høre..  Sparer man halvparten av utgiftene, står man etterhvert friere til å unne seg og ungene ting man normalt sett ikke har råd til alene.

Og: Ikke alle som bor alene klarer seg like bra.. Og det er ikke til å komme unna at noen aleneforeldre sliter med dette. MEN det er ikke en avgjørende faktor for meg. 

Anonymkode: fe2e4...f65

Dette stemmer dårlig med hyppige problemstillinger rundt mine og dine barn.

Man er prisgitt eksene og samarbeidet partner legger opp til. I tillegg så har du differanser i oppdragelse som er klassisk problem som øker med tiden, fremfor å minke.

( Jeg er ikke TS)

[AnonymBruker]

Det kan vel ikke bli så mye annet svar enn at man elsker hverandre og ønsker å bo sammen, kan det vel? 

Her var selvsagt ovenstående årsaken. Og jo, økonomi. Nå bor vi i et hus. Tidligere i en leilighet der jeg sov i stua. Men aller viktigst av alt var at barna virkelig ønsket at vi flyttet sammen. De rakk å spørre om det hvertfall i ett år før vi faktisk flyttet. Både jeg og samboeren visste da også at den andre hadde et ålreit forhold til sin eks og at det ikke var noen store konflikter der. 

Jeg hadde tatt det samme valget igjen. 

Anonymkode: d7456...051

[AnonymBruker]

Man er for egoistisk til å sette ungene først. 

Anonymkode: ad89e...42e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan vel ikke bli så mye annet svar enn at man elsker hverandre og ønsker å bo sammen, kan det vel? 

Her var selvsagt ovenstående årsaken. Og jo, økonomi. Nå bor vi i et hus. Tidligere i en leilighet der jeg sov i stua. Men aller viktigst av alt var at barna virkelig ønsket at vi flyttet sammen. De rakk å spørre om det hvertfall i ett år før vi faktisk flyttet. Både jeg og samboeren visste da også at den andre hadde et ålreit forhold til sin eks og at det ikke var noen store konflikter der. 

Jeg hadde tatt det samme valget igjen. 

Anonymkode: d7456...051

Poenget er jo blant annet at dette er for grunt og egoistsk i dag. Der hvor barna "gjerne vil" er også påvirket av foreldren sin forelskelse.

Det du kaller å elske i sammenhengen her er som regel ren forelskelse. Det er langt i fra det samme.

Anonymkode: ad531...d08

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man er for egoistisk til å sette ungene først. 

Anonymkode: ad89e...42e

Hvorfor skal ungene alltid komme først??  Har ikke vi som foreldre også rett på et godt, fullstendig liv ?

(Og NEI, jeg vil ikke straffes fordi vi valgte å gå fra hverandre .. Det har ikke noen betydning.. Du ANER ikke hvorfor foreldre har skilt lag, og jeg ser ingen grunn til å holde sammen bare på grunn av barna!)

Og hvem sier at ungene ikke kan få det bra allikevel?

 

 

Anonymkode: fe2e4...f65

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle vi ikke flytte sammen når vi har det tusen ganger bedre alle nå? Jeg ville ikke gjort ting annerledels. 

Jeg hadde barn fra før og bodd alene i 4 år med henne, han ingen barn fra før. Vi bosatte oss 5min gåavstand unna faren til barnet mitt. Det har seriøst ikke vært noen problemer på noen kanter, hverken for barnet og stefaren eller ift eksen og hans kone. 

Anonymkode: b90c8...f58

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal ungene alltid komme først??  Har ikke vi som foreldre også rett på et godt, fullstendig liv ?

(Og NEI, jeg vil ikke straffes fordi vi valgte å gå fra hverandre .. Det har ikke noen betydning.. Du ANER ikke hvorfor foreldre har skilt lag, og jeg ser ingen grunn til å holde sammen bare på grunn av barna!)

Og hvem sier at ungene ikke kan få det bra allikevel?

 

 

Anonymkode: fe2e4...f65

Det er du som elsker den nye partneren, ikke barnet. Man trenger ikke invadere barnets liv pga egen kjærlighetsliv. Viss man er så avhengig av bekreftelse fra en mann må man jo slite med et eller annet.

Det er ikke bare du som er slik. Problemet er stort! Jeg mener det er helt ok med kjærester og slikt, men man trenger ikke la den nye mannen overgå alt, slik flere av dere beskriver at dere gjør.

Anonymkode: 5887d...4b6

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er du som elsker den nye partneren, ikke barnet. Man trenger ikke invadere barnets liv pga egen kjærlighetsliv. Viss man er så avhengig av bekreftelse fra en mann må man jo slite med et eller annet.

Det er ikke bare du som er slik. Problemet er stort! Jeg mener det er helt ok med kjærester og slikt, men man trenger ikke la den nye mannen overgå alt, slik flere av dere beskriver at dere gjør.

Anonymkode: 5887d...4b6

Hvem sier kjæresten overgår alt?

Tror du virkelig ikke det går an å være en god forelder selv om man bor sammen med en man er glad i?

Syntes den tankeganger er veldig snever...

Anonymkode: fe2e4...f65

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem sier kjæresten overgår alt?

Tror du virkelig ikke det går an å være en god forelder selv om man bor sammen med en man er glad i?

Syntes den tankeganger er veldig snever...

Anonymkode: fe2e4...f65

Jeg mener barna bør få bo sammen med familie og de fortjener å bli elsket av resten av husstanden. Har du selv hatt en innflytter i livet ditt som barn?

Anonymkode: 5887d...4b6

[Simmis]

Jeg flyttet sammen med han som nå er mannen min da barnet mitt var 4, han hadde ikke barn. Men jeg visste at det ville gå bra, for barnet mitt og dengang kjæreste (gift med han nå) var ganske mye sammen, og de ble skikkelig gode venner. Og vi ville flytte sammen og lage vår egen familie. Barnet mitt er nå tenåring, og går gjerne å prater med mannen min om det er noe h#n har på hjertet, noe h#n lurer på osv. Mannen min er også veldig flink til å ta med seg stebarn og våre felles barn ut i helgene. 

Barnet mitt har 0 kontakt med far da han ikke har noe interesse for tenåringen i det hele tatt, for det viktigste for han er vist den nye familien sin.heldigvis at jeg fant en mann som ikke bryr seg om tenåringen ikke er hans, men h#n blir behandlet som sine mindre søsken her og hos svigerfamilien. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener barna bør få bo sammen med familie og de fortjener å bli elsket av resten av husstanden. Har du selv hatt en innflytter i livet ditt som barn?

Anonymkode: 5887d...4b6

Familietilhørighet er faktisk noe man kan skape.. Det er ikke gitt at barn har det best med biologisk familie..

Jeg er selv skilsmissebarn , ja, og har derfor litt erfaring med dette.. 

Anonymkode: fe2e4...f65

[AnonymBruker]

Jeg er relativt nyskilt, med barn i skolealder, og har ikke funnet noen ny partner ennå. Men har gjort meg noen tanker rundt dette. Jeg er enig i som noen sikter til her (men overdriver) at mange er litt for ukritiske og egoistiske når de flytter sammen med barn fra før, og at dette er noe man bør tenke godt igjennom (har jo vært riemlig mange tråder her om alle problemene med mine og dine barn i felles hjem). Jeg er derfor av den typen som overhodet ikke vil stresse med å flytte sammen med en evt ny kjæreste. Heldigvis er jeg der at jeg klarer meg helt ok økonomisk alene også. Men litt stramt er det jo. 

Men jeg ser også fordelene med å flytte sammen, DERSOM man ser at det kan fungere godt for alle parter. Både i forhold til økonomisk frihet (man sparer tross alt en god del penger selv om man kanskje må ha en større bolig, så man kommer ikke unna det argumentet), og at man får vært mer sammen og kan bli en skikkelig familie. For hvem sier at man ikke kan bli en familie selv om det ikke er direkte blodsbånd mellom alle? Jeg tror også barna kan tjene på å ha 2 voksne på hvert sted. Og de trenger å se hvordan familier med to voksne fungerer på heltid. Selv om det kommer til nye familiemedlemmer. Som nevnt over her, det er ikke alltid den biologiske familien er det beste forbildet for barna. Det er jo en grunn til at man ikke bor sammen lengre. Jeg ønsker (forventer) at en fremtidig kjæreste vil være med meg og ungene (og evt egne unger) på familieaktiviteter. Det er ofte en stor fordel å være to voksne når man er på sånt om man har 2 eller flere barn i alle fall. Det er faktisk ikke alt som er mulig å gjøre når man er alene med barna.

Anonymkode: 2e3a9...73b

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Poenget er jo blant annet at dette er for grunt og egoistsk i dag. Der hvor barna "gjerne vil" er også påvirket av foreldren sin forelskelse.

Det du kaller å elske i sammenhengen her er som regel ren forelskelse. Det er langt i fra det samme.

Anonymkode: ad531...d08

Altså, når jeg sier at barna ville flytte sammen, så var det ikke jeg som innprentet tanken i dem og deretter "ville de gjerne". Vi hadde ikke snakket noe om å flytte sammen da barna begynte å spørre etter det. Du kan si hva du vil, men iblant fungerer det faktisk. Barna her er veldig glade i hverandre og gleder seg til de ser hverandre igjen. Og hvordan kan du bedømme om det er å elske eller forelskelse? Da regner jeg med at du går utfra at alle flytter sammen tidlig i forholdet?

Jeg vet at jeg er en god omsorgsperson og ressurs i stebarnas liv. De setter uten tvil stor pris på meg og de forteller meg det. Det ene stebarnet sa nylig at han syns skilsmissen til foreldrene var litt vanskelig, helt til pappaen møtte meg. Da ble det veldig bra. Begge foreldrene hans er gode foreldre, så han mente naturligvis ikke at jeg er bedre enn dem, men det var hans måte å si at jeg er viktig i livet hans. Vi setter forøvrig barna først - helst alltid så fremt det går. Hensynet til dem og at de har det bra er alltid viktigst!

Anonymkode: d069a...de6

[Gjest Jon Are]

Det lurer jeg også på. Je mener man godt kan vente 5-10 år før man flytter sammen. En god tilvenning for barna og i tilegg har en god tid til å være kjærester og bli kjent.

 

Med hilsen fra

Jon Are

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, når jeg sier at barna ville flytte sammen, så var det ikke jeg som innprentet tanken i dem og deretter "ville de gjerne". Vi hadde ikke snakket noe om å flytte sammen da barna begynte å spørre etter det. Du kan si hva du vil, men iblant fungerer det faktisk. Barna her er veldig glade i hverandre og gleder seg til de ser hverandre igjen. Og hvordan kan du bedømme om det er å elske eller forelskelse? Da regner jeg med at du går utfra at alle flytter sammen tidlig i forholdet?

Jeg vet at jeg er en god omsorgsperson og ressurs i stebarnas liv. De setter uten tvil stor pris på meg og de forteller meg det. Det ene stebarnet sa nylig at han syns skilsmissen til foreldrene var litt vanskelig, helt til pappaen møtte meg. Da ble det veldig bra. Begge foreldrene hans er gode foreldre, så han mente naturligvis ikke at jeg er bedre enn dem, men det var hans måte å si at jeg er viktig i livet hans. Vi setter forøvrig barna først - helst alltid så fremt det går. Hensynet til dem og at de har det bra er alltid viktigst!

Anonymkode: d069a...de6

Samme her. Våre barn er like gamle, og var veldig opptatt av hverandre i begynnelsen, de ble faktisk så gode venner at de var sammen på fritiden når de ikke var hos meg eller min samboer. I utgangspunktet hadde vi ikke tenke å flytte sammen, da vi var vel etablert i hvert sitt rekkehus, men ungene ønsket at vi skulle flytte sammen slik vi fikk være sammen mer alle, og at det ble større boltreplass for barna. Min samboer har hytte der vi var sammen i helgene, og barna ønsket en stund at vi skulle bo på hytta alltid hehe. Tror mitt stebarn gledet seg til å være sammen med meg og å spise maten jeg lager, og mitt barn gledet seg veldig til å være sammen med samboeren min som deler samme hobby som sitt barn og mitt barn. 

Nå har det gått mange år og barna har/er på vei til å flytte ut, og fremdeles er de gode venner (bla drar de på felles venneturer)

For noen er løsningen å flytte sammen etter en tid, for andre kan løsningen være at man er særboere i mange, mange år. Forøvrig er jo barna våre jevngamle, og vi har ingen felles barn, tror vi har sluppet unna en del problem som kan oppstå om jeg hadde hatt en tenåring og samboeren min en femåring. 

Anonymkode: 1586d...9fd

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Våre barn er like gamle, og var veldig opptatt av hverandre i begynnelsen, de ble faktisk så gode venner at de var sammen på fritiden når de ikke var hos meg eller min samboer. I utgangspunktet hadde vi ikke tenke å flytte sammen, da vi var vel etablert i hvert sitt rekkehus, men ungene ønsket at vi skulle flytte sammen slik vi fikk være sammen mer alle, og at det ble større boltreplass for barna. Min samboer har hytte der vi var sammen i helgene, og barna ønsket en stund at vi skulle bo på hytta alltid hehe. Tror mitt stebarn gledet seg til å være sammen med meg og å spise maten jeg lager, og mitt barn gledet seg veldig til å være sammen med samboeren min som deler samme hobby som sitt barn og mitt barn. 

Nå har det gått mange år og barna har/er på vei til å flytte ut, og fremdeles er de gode venner (bla drar de på felles venneturer)

For noen er løsningen å flytte sammen etter en tid, for andre kan løsningen være at man er særboere i mange, mange år. Forøvrig er jo barna våre jevngamle, og vi har ingen felles barn, tror vi har sluppet unna en del problem som kan oppstå om jeg hadde hatt en tenåring og samboeren min en femåring. 

Anonymkode: 1586d...9fd

Var foresten venner i mange år, så kjærester i et år før vi dro på fellestur og delvis bodde sammen enkelte helger. 

Anonymkode: 1586d...9fd