Jeg ønsker barn, han ikke. Hvordan løse det?

[Gjest Leyla]

Vi er begge rett over tredve, og han har ingen barn fra før. Jeg har gått gjennom et svangerskap som dessverre endte i dødfødsel i uke 42. Dette er mange år siden nå, og jeg har ikke vært klar for å prøve på nytt.

Nå merker jeg at den biologiske klokka begynner å tikke så høyt at jeg knapt får sove om nettene, og han kjenner like sterkt at han ikke vil ha barn.

Vi krangler aldri, er aldri sinte på hverandre, er intime med hverandre, og begge nyter å kose med den andre. Vi har det rett og slett nesten perfekt. Kunne vi bare blitt enige om denne ene tingen.

Slik jeg ser det, er det like urettferdig for ham å få et barn inn i tilværelsen som det er for meg å være uten.

Hvordan skal jeg klare å venne meg til tanken å aldri få oppleve å få et levende barn lagt på magen etter fødselen? Aldri få oppleve hvordan det kunne blitt den gangen for alle de årene siden? Aldri høre noen kalle meg mamma? Jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer å slå meg til ro med det...

Mvh

Leyla. :cry:

[tingeling]

Hei

Føler veldig med deg. men er du sikker på at han aldri vil ha barn, eller er han bare ikke klar for barn NÅ.

Mange menn er slik. Det de ikke har lyst på akkurat nå, dvs i dag, evt. i morgen (men selv det kan være litt langsiktig) føler de ikke at de har lyst på.

Selv satte jeg hardt mot hardt i våres. Og stilte spørsmålet rett ut: ønsker du å få barn eller ikke. Må vite slik at jeg vet om jeg skal bli i forholdet eller ikke. Jeg bad ham også om å snakke med noen venner, som ikke har sluttet å leve selv om de har fått barn. Det var dritt tøft når det sto på, men vi fikk snakket ut om det, og det viste seg at han ikke var så fremmed for tanken som det kunne virke som.

Jeg tror rett og slett mange menn ikke opplever det samme behovet eller hører klokken tikke. Og da skjønner de det ikke. men som oftest kommer det før eller siden.

Nå skal det jo sies at ikke alle (hverken kvinner eller menn) ønsker barn, og da må man respektere det, men da må også den parten som ønsker barn vurdere om vedkommende kan leve med dette valget. Selv ville jeg blitt veldig bitter.

Nå skal det sies at jeg ikke er noe glad i ultimatum, og man bør være sikker på at man virkelig mener det før man stiller et. Det var jeg. Jeg kunne ikke blit i forholdet hvis han ikke ønsket seg barn i fremtiden.

Lykke til med valgene :trøste:

Tingeling

[Gjest Leyla]

Så godt å høre fra noen som har vært der selv...

Jeg er temmelig sikker på at han aldri vil ha barn. Vi har snakket om dette, og jeg kjenner at jeg får en indre sorg hver gang jeg tenker på å aldri oppleve levende barn. Vi snakker veldig godt sammen, og har ikke noen tabu-emner mellom oss.

Jeg vil ikke gå ut av forholdet, for han er mitt ALT, sett bort fra betegnelsen "mulig far til mine barn". Jeg har foreslått familieterapi, noe han er åpen for, men jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Har sendt en mail til familievernet her i byen for to måneder siden, men har ikke fått noe svar. Tør ikke å ringe, for jeg er ikke sikker på om dette er sånt som de kan hjelpe med.

Jeg har til og med sagt til ham at de fleste menn ikke vil ha barn før de har fått dem selv, men han tror ærlig og oppriktig at han ikke vil takle det.

Mine venner og familie vet ikke om dette, og jeg har ikke lyst til å innvie dem i denne delen av livet mitt. Jeg klarer ikke å snakke om dette med dem, heller. Noen ganger er det godt å lufte ting for utenforstående som ikke kjenner oss.

Takk i alle fall for at du gadd å svare.

Leyla

[Gjest Anonymous]

Huff, skjønner at dette må være vanskelig for deg. Jeg ønsker også barn nå, veldig, mens samboeren sikkert kunne levd uten barn hele livet. Jeg har ikke stilt noe ultimatum, men har forklart hvor viktig dette er for meg (har også abortert tidligere).

Vi har nå kommet fram til at ja, begge vil ha barn. Jeg ville hatt i går, mens han ikke aner når han vil ha, men hvertfall ikke på noen år enda. Så er vi kommet så langt. Jeg prøver å ikke snakke om barn, så at han ikke skal føle seg presset, men dette er noe jeg tenker på hver dag, og hadde han sagt at han aldri ville ha hatt barn så tror jeg at det hadde kommet til et brudd før eller senere.

Har vel egentlig ikke så mange råd til deg, men du må jo tenke gjennom om du kan leve et liv uten barn? Kan du ikke det, så bør du vel stille et ultimatum?

Lykke til uansett hva du kommer frem til.

[Gjest hmm]

virker for meg som om mange av mennene blir presset til å si ja...maser dere lenge nok, så kommer nok et ja bare for å slippe maset. så håper dere at han blir mer vant til tanken om å bli far, når dere er blitt gravide? Er ikke dette litt kynisk og manipulerende..?

[:-) anna]

Uff det er vanskelig med slike diskusjoner der kompromisser ikke finnes.

Men da tror jeg man må tenke beveggrunner.

For hvem av dere blir konsekvensene verst.

Er det verre for ham å få et barn han ikke ønsker og gå gjennom livet med det barnet tilstede.

Eller er det verre for deg å ikke få barnet du drømmer om. Å gå barnløs gjennom livet og alltid savnet det barnet du ikke fikk.

Dere bør diskutere begge deler. Og ta med i betraktningen at han ikke føler at han makter ansvaret. Det kan bety at du får ansvaret alene.

Han må også ta med i betraktningen at dette ikke er noe du kan legge på is. (fordi du er kvinne)

Og at du senere kan komme til å bli bitter på ham for at han frarøvet deg noe som du ønsket ut av livet.

Konsekvensen av å ikke få barn kan være at han må leve med ansvaret for din sorg over barnet du aldri fikk av hensyn til han.

Jeg synes personlig at konsekvensene er verst for deg.

Det finnes knapt et menneske som angrer på å få barn. Og dessuten blir det nok umulig å bare fortsette som nå.

Uansett.

Barnet kommer kanskje til å spille en rolle i livene deres uansett. Enten fordi dere får det eller fordi det blir din store sorg i livet.

Dessuten kan han forandre mening om tjue år, men den muligheten har ikke du.

[Annie]

Du høres nesten ut som meg du trådstarter. Bortsett fra at vi har et barn hver fra tidligere og da er jo tross alt situasjonen noe anderledes.

Jeg ønsker meg et barn til, han vil IKKE!!!

Jeg har vel bare innsett at vi ikke kommer til å få noen sammen , men hadde jeg vært i dine sko hadde jeg satt hardt mot hardt. Jeg ville ikke unnvært datteren min for alt i verden. Henne har jeg uansett! For å si det litt kynisk: menn kommer og går...

[Gjest Leyla]

Til anna

Takk for svaret ditt. Jeg fikk klump i halsen av ordene dine, og det er nettopp det jeg går og er redd for; nemlig at det skal bli min store sorg i livet. Jeg kjenner allerede at det er litt bittert å "bare" har en grav å gå til på bursdager og juler og nyttår. Neste år skulle datteren min blitt ti år. Stort selskap, masse unger på besøk. I stedet blir det mamma på graven med blomster.

Det er så vanskelig, dette her. Og jeg er ikke typen til å sitte å sippe for alt og ingenting. Men tanken på at dette kan ødelegge forholdet mellom meg og min absolutte kjærlighet her i livet, holder på å fortære meg innenfra.

Han har sine grunner for hvorfor han ikke vil sette barn til verden, og jeg forstår ham så godt! Han har ikke vært smertefri på femten år, og sannsynligheten er stor for at det kan være arvelig. Jeg har foreslått et kompromiss om å ta til oss avlastningsbarn, eller fosterbarn, men vi har ikke kommet til noen enighet enda.

Begge søsknene mine har barn, og foreldrene mine maser på oss om når vi skal få barn. De skulle bare visst hvor vondt det gjør at de spør og graver sånn!! Jeg har virkelig ikke lyst til å blir gammel og tenke på at mitt eneste barn ligger på kirkegården! Men jeg har heller ikke lyst til å bli gammel uten min kjære elskede.

Jeg synes ikke det er det minste rettferdig at jeg gråter og maser meg til å få barn, for man skal virkelig være to om det. Han har like mye rett til å bestemme det som jeg. Han gjør like mye husarbeid som jeg, begge jobber og tjener penger, og vi deler likt på absolutt alt bortsett fra matlaging. Der regjerer jeg. :-)

Jeg vet ikke hva det blir til, men det føles uendelig godt å lufte tankene mine for noen. Takk for at dere gidder å høre på!

Med takknemlig hilsen

Leyla.

[Gjest Leyla]

Til Annie.

Menn kommer og går, det er sant, men for meg finnes det ikke noe sammenligningsgrunnlag. Jeg har ikke datteren min hos meg, dessverre. Men jeg har verdens beste, mest forståelsesfulle samboer! Han er der når jeg våkner av mareritt om natten, han holder rundt meg når jeg gråter, han oppmuntret meg til å gå på skole, han var der da hunden min døde, og han er rett og slett min trygge havn. Jeg kan ikke miste ham. Jeg tviler faktisk på at jeg ville overlevd det.

En av mine tanker går på om jeg kan klare å leve uten noe jeg ikke vet hva er. Jeg har ikke kommet til noen konklusjon enda. Det er jo det problemet mitt i korte trekk går ut på.

Jeg kan ikke sette hardt mot hardt, for det ville blitt som å true ham til å velge. Dessuten måtte jeg begynt helt på nytt, og det er neimmen ikke sikkert jeg ville rukket å treffe noen ny innen det var for sent uansett. Skal jeg ha barn, blir det med min elskede eller ingen.

Med hilsen

Leyla.

[Gjest Gjesta]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver...jeg vet hvor vondt du har det og hvilke tanker du sitter med...

Har ikke noen råd/gode ord å komme med, annet enn at du ikke er alene om denne frusterasjonen...

Og så håper jeg så inderlig at mannen din vil endre mening...

:trøste:

K

[Gjest Leyla]

Takk for det, Kverula.

Jeg skrev en sang i går kveld. Tekst og melodi. I dag lot jeg samboer lese den, og han skjønte med en gang hva den dreide seg om. Min søster skjønte det ikke, men så vet ikke hun om dette problemet heller.

Et av versene er sånn:

Through tears I see you slip away

as sorrow takes a hold of me.

I wish I could have made you stay

for all eternity.

Sangen kalte jeg "The Dream". Samboer hadde nok skjønt det uansett hva jeg hadde kalt den. :-)

Med vennlig hilsen

Leyla.

[Gjest Leyla]

På lørdag tok jeg saken opp med ham. Han var veldig lei seg for at han føler som han gjør, og vet hva det betyr for meg.

Jeg stilte ham spørsmålet om at hvis jeg hadde gitt ham ultimatum mellom barn eller å avslutte forholdet, hva ville han valgt da? Da svarte han at han ville avsluttet forholdet. Jeg ble helt sjokkert! Litt lenger ut i samtalen kom det fram at det han bl.a fryktet ved å få et barn, var at han ikke lenger ville få tid til seg selv (viktig for oss begge), og ikke lenger ville kunne reise og oppleve nye land (også viktig for oss begge, da vi endelig er i en posisjon der vi har råd til det). Dette med smertene hans var også en faktor som spilte inn.

Vi begynte nesten å krangle, og han ble blekere og blekere der han satt. Jeg kjente jeg ble helt kald innvendig over det han satt og sa; nemlig at det å være alene innimellom betyr mer enn meg.

Jeg ga beskjed at siden han ikke hadde gått med på noen av forslagene jeg hadde kommet med, fikk han se å tenke på noen selv. Kompromiss er ikke at den ene gir seg, uten at den andre kommer i møte med noe.

Vi vet begge to at dette er kritisk for oss. Han fikk vite at jeg ikke har tenkt å gå fra ham for å få barn, og han ble også gjort klar over at jeg kanskje kunne komme til å bli bitter over det han nekter meg å oppleve.

Vel, jeg tenkte bare jeg ville komme med en oppdatering på ting. Takk til alle som har svart!

Med hilsen

Leyla.

[Annie]

Jeg syns bare dette beviser at menn ofte er mer egoistiske enn oss kvinner.

[Gjest Tingeling ikke innlogget]

Hei Leyla

Leste det siste innlegget ditt. det med tid for seg selv er det viktigste for min samboer også, særlig siden han har en hobby som betyr masse for ham. Jeg har vært klar på at selvsagt er man ikke like fleksibel hvis man har barn, men i forbindelse med vår "runde" i våres fikk jeg ham til å snakke med noen kamerater som har samme hobby, og barn. Etter det var han mye mer positiv.

Kan anbefales.

Angående smerter

Min samboers pappa har i alle år slitt med voldsomme smerter etter noen mindre vellykkede operasjoner. Nå er han helt utrolig sta, men legene skjønner ikke engang at han kommer opp av sengen. Likevel har han vært en super far for barna sine. Så det går an.

Synes dere er lure som ikke involverer slekten i dette. det kan lett bli at de stiller seg på den enes side (sansynligvis din) og jeg tror at man i slike situasjoner bør stå sammen utad for å ikke skape flere konflikter .

Det er utrolig sårt å være den som blir avvist på denne måten, og man vil jo så gjerne at ønsket om barn skal komme uoppfordret fra mannens side. Jeg øsnker ikke å presse min samboer. Samtidig ville jeg aldri kunne leve med en mann som nektet meg barn, og da blir det slik at han nok kan føle seg presset. Men til forskjell fra ham har jeg ikke mulighet til å vente ti år og så finne ut at jeg faktisk vil ha barn...

Tingeling

[Annie]

Men til forskjell fra ham har jeg ikke mulighet til å vente ti år og så finne ut at jeg faktisk vil ha barn...

Det er jo det som er hele essensen her. Menn KAN i prinsippet vente til de blir 100 år, KVINNER kan ikke det!! Derfor kan det faktisk hende at vi MÅ legge press på mennene. Meg eller barn.

Valget er jo egentlig ganske enkelt. MEN, vi må også kunne være de som velger. I dette tilfellet, å velge bort mann eller barn. Jeg personlig hadde aldri kunnet velge vekk barnet. Nå har sambo og jeg hvert vårt fra før så derfor kan jeg velge bort barn nå, men hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg valgt barn. Uansett hvor vondt og vanskelig det måtte være.

[Gjest Anonymous]

Samboern og jeg (begge over 30) har også litt forskjellig syn på dette med barn. Begge vil ha barn, men mens han vil ha barn "en gang" vil jeg ha barn neste år.

Min biologiske klokke har begynt å tikke og jeg ser på barn som en "merverdi". Han er litt mer redd, tror jeg. Han snakker om at vi skulle jo gjort det og det først, reist hit og dit og så kan vi kanskje begynne å tenke på det.

Tror dette er ganske vanlig - kvinner ser på barn som noe man tilfører forholdet og menn ser mer alle problemene og hindringene det kan skape - alt de ikke får gjort hvis de skal ha en unge.

Jeg prøver å forklare at vi kan jo dra på ferie selv om vi har unge - kan ta den med på det meste og vi trenger ikke gi opp noe som helst, vi får bare mer.

Vet ikke hvor det ender, men håper han ser verdien av en unge før det er for sent. Hvis ikke får vi klare oss uten. Fordi jeg vil ha en unge sammen med han. For meg er det ikke noe alternativ å sette noe ultimatum; jeg vil at VI skal ha barn, men vil ikke han så kan vi leve lykkelig uten.

Tror det er viktig å fokusere på det man har, ikke alt man kan få. Lett å "henge seg opp i" tanken på at man skal ha unge, det hører liksom med i A4-opplegget. Men det er mange som lever lykkelig, og faktisk også selvvalgt, uten.

[Glitnir]

Dette er jo et utrolig vanskelig tema.

Jeg forstår selvfølgelig den som vil ha barn, men kanskje enda bedre forstår jeg den parten som ikke vil ha barn og dermed føler seg presset. Man må huske på at utgangspunktet er et forhold mellom to personer, og ikke tre eller flere. Det er den som vil ha barn som ønsker å endre premissene for forholdet, og det til en grad som vil påvirke den andre parten substansielt for resten av livet!

Jeg tror også man skal være forsiktig med tankegangen at "når barnet først kommer, er det klart han blir fornøyd likevel". Ofte kan det nok stemme, men ikke alltid!

[Gjest Gjesten]

Dette er jo et utrolig vanskelig tema.  

Jeg forstår selvfølgelig den som vil ha barn, men kanskje enda bedre forstår jeg den parten som ikke vil ha barn og dermed føler seg presset. Man må huske på at utgangspunktet er et forhold mellom to personer, og ikke tre eller flere. Det er den som vil ha barn som ønsker å endre premissene for forholdet, og det til en grad som vil påvirke den andre parten substansielt for resten av livet!

Jeg tror også man skal være forsiktig med tankegangen at "når barnet først kommer, er det klart han blir fornøyd likevel". Ofte kan det nok stemme, men ikke alltid!

:enig_animasjon: Å tru at den andre vil endre seg dersom ungen berre først er der er skummelt. Eg hadde ikkje blitt fornøgd dersom nokon hadde gjort det mot meg!

[blåveis]

Gå for all del ikke i den fella at du tror at han kommer til å endre seg bare ditt og bare datt. Du må ta et valg om du heller vi ha et barnløst liv med han eller et liv med barn, men uten han. Dette valget er det bare du som må ta, men velger du å bli hos han, så har du også tatt valget om å forbli barnløs.. Det å presse han til å få barn ol kommer det ingenting godt ut av!!

[Gjest Bhsiltsk]

Gå for all del ikke i den fella at du tror at han kommer til å endre seg bare ditt og bare datt. Du må ta et valg om du heller vi ha et barnløst liv med han eller et liv med barn, men uten han. Dette valget er det bare du som må ta, men velger du å bli hos han, så har du også tatt valget om å forbli barnløs.. Det å presse han til å få barn ol kommer det ingenting godt ut av!!

Det er ikke noe alternativ for meg å være uten ham. Valget mitt er et liv med levende barn og en gravsten sammen med ham, eller et liv med kun en gravsten og ham. Kunne aldri tenke meg å sette noe ultimatum.

Men det må da gå an å komme frem til et kompromiss??? Dette er skikkelig vanskelig!!