Angre på at man IKKE tok abort?

[AnonymBruker]

Jeg har lest gjennom flere tråder her inne i det siste om abort. Både de som spør om råd og tråden for de som ikke angrer på at de tok abort og jeg skjønner at hele emnet er et ømt punkt for mange. Flere kommentarer sier blant annet: "man angrer aldri på et barn, men man angrer på aborten i flere år etterpå" når det blir laget tråder med spørsmål om man bør fortsette graviditeten eller ikke. 

Vel, jeg er i en annen situasjon. Jeg ble gravid med en jeg ikke var smmen med. Ikke en ons men en venn. Han vet heller ikke at det er han som er faren til barnet siden jeg har fortalt han at det er en annen jeg var fuck friend med (men ikke hadde vært med på det tidspunktet jeg ble gravid). Jeg ville ta abort, men han som er barnefaren klarte å overtale meg til å la være. Han vil ikke ha barn men sa selvsagt ting han trodde jeg ville høre om hvor fint og koselig det ville være for meg å bli mamma. Så jeg tok ikke abort i håp om at jeg ville klare å fortelle han at det var han som er faren til barnet og at vi kanskje kunne klare å bli en familie. 

Men han fikk seg jobb etter utdannelsen hans var ferdig og flyttet tre fylker unna rett før jul. I tillegg fikk mamma en kreftdiagnose i begynnelsen av januar og hun har blitt svært syk de siste månedene. Jeg har mistet lærlingeplassen min på grunn av plager i graviditeten og jeg er nærmest sengeliggende hele døgnet. Jeg hater kroppen min for at jeg ikke engang klarer å gå ned trappa til kjøkkenet uten å være totalt tappet for energi, huden er et digert blomsterbed av kviser, det verker og gjør vondt i hver minste flik av kroppen hver gang babyen rører på seg. Jeg føler ikke noe annet en avsky for bylten i magen og jeg hater meg selv for at jeg ble gravid og ikke tok abort. Jeg kommer aldri til å klare å ta vare på barnet, jeg har rett og slett ikke lyst til å beholde det. Den eneste måten å komme meg gjennom dagen i passe godt humør er å late som om jeg ikke er gravid og at babyen ikke finnes. Det er bare da jeg ikke ser negativt på alt og har lyst til å hoppe fra nærmeste bro. 

Jeg har allerede vært i kontakt med barneværnet for å få gitt bort barnet når det blir født, men de vil aller helst tvinge meg til å beholde det, de viser liten forståelse for at jeg ikke har noe morsinstinkt eller ønske om å ta vare på det. I tillegg til at familie (og fremmede) bare synes jeg er et monster når jeg sier at jeg ikke vil beholde barnet.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg blir så provosert av aborttrådene her inne som bare viser det positive med å ikke ta abort og at alt blir perfekt om man velger å beholde. Synes det er respektløst å komme med kommentarer som peker den ene eller andre veien uansett om det er for eller mot. Ingen vet hva personen som spør går gjennom.

Anonymkode: 219b6...dbe

[AnonymBruker]

Denne følelsen av avsky og hjelpesløshet er det dessverre veldig mange menn som i dag blir tvunget gjennom, synd å si det, men flere kvinner burde oppleve det du har opplevd for å kunne føle hvordan den andre parten har det, så kanskje de ikke hadde vært like bastante på å tvinge faren til å være lommebok for seg selv.

Kjipt å høre hvordan det har blitt for deg, men stå på, det er heldigvis ikke en så lang periode. Dersom du føler det er riktig skal du drite i hva barneværnet og eventuelt andre måtte mene om saken og gi vekk barnet for adopsjon. Lykke til!

Anonymkode: 4b393...6e3

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne følelsen av avsky og hjelpesløshet er det dessverre veldig mange menn som i dag blir tvunget gjennom, synd å si det, men flere kvinner burde oppleve det du har opplevd for å kunne føle hvordan den andre parten har det, så kanskje de ikke hadde vært like bastante på å tvinge faren til å være lommebok for seg selv.

Kjipt å høre hvordan det har blitt for deg, men stå på, det er heldigvis ikke en så lang periode. Dersom du føler det er riktig skal du drite i hva barneværnet og eventuelt andre måtte mene om saken og gi vekk barnet for adopsjon. Lykke til!

Anonymkode: 4b393...6e3

Ja, det er ganske provoserende å lese alle kommentarene her på KG om hvordan valg andre burde ta fordi det er det som føles riktig for noen andre. 

Anonymkode: 219b6...dbe

[AnonymBruker]

Gå til legen og be om henvisning til psykolog. 

Du er ikke alene om å føle det sånn. Men nå er det gjort og du bør få hjelp til å komme deg gjennom denne perioden. Når barnet blir født føler du det nok annerledes. 

Jeg ville også ringt til barnefar og fortalt han at du ble redd og løy til han. Du må fortelle at dette er hans barn, men at han kan velge selv om han vil delta eller ikke. Han kommer nok til å bli utrolig lei seg og sint for oppførselen din, men jo før du forteller det jo bedre..

Anonymkode: 94f68...e74

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gå til legen og be om henvisning til psykolog. 

Du er ikke alene om å føle det sånn. Men nå er det gjort og du bør få hjelp til å komme deg gjennom denne perioden. Når barnet blir født føler du det nok annerledes. 

Jeg ville også ringt til barnefar og fortalt han at du ble redd og løy til han. Du må fortelle at dette er hans barn, men at han kan velge selv om han vil delta eller ikke. Han kommer nok til å bli utrolig lei seg og sint for oppførselen din, men jo før du forteller det jo bedre..

Anonymkode: 94f68...e74

Det beste for både barnet, meg og han er å adoptere bort barnet. Hverken han eller jeg har lyst på barn. Han sa selv at han var så utrolig glad for at det ikke var han som var far til barnet og at han avsolutt aldri ville ha barn selv og jeg har mistet en del kontakt med han i ettertid på grunn av at jeg er gravid og at han ikke er noe glad i barn og alt det fører med seg. 

Anonymkode: 219b6...dbe

[Tibbie]

Enig. Blir provosert av alle her inne som skal "tvinge" usikre til å beholde. Et spørsmål om hva man skal gjøre, og man får kjeft for å vurdere abort.

Har selv gjort det, og jeg er bombesikker på at det riktige valget ble tatt. Hadde jeg beholdt, ville jeg nok følt det som du gjør nå.

Men nå er situasjonen din som du er, og å angre hjelper ikke. Du må finne ut hva du skal gjøre for at du har det bedre og helst finne en måte for å få deg til å glede deg.

Du skulle nok ha fortalt fyren om dette tidligere, men gjort er gjort. Å fortelle han det nå vil nok føre deg i riktig retning. Jeg liker forslaget fra noen over meg; fortell han at han får velge om han vil ha noe med barnet å gjøre eller ikke (siden du lurte han).

Ellers kan det kanskje få deg til å glede deg mer om du får venner som også er gravide? Da kan dere dele kjipheter ved å være gravid og planlegge mosomheter sammen med babyene deres når de er kommet til verden.

Og kanskje en psykolog ville vært en idé, for ditt eget beste.

Lykke til! Det er nok tøft, men du finner nok ut av det

[AnonymBruker]

Når det gjelder barn så synes jeg en skal vente til etter fødsel med å ta de store avgjørelsene.

Følelser kan snu etter fødsel og de kan forbli de samme men snakk med noen om det og vent.

Jeg har til gode å møte noen som angret på at de ikke tok abort eller angrer på at de valgte å beholde barnet sitt og jeg jobber i helsevesenet.

Anonymkode: 27e60...96b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det beste for både barnet, meg og han er å adoptere bort barnet. Hverken han eller jeg har lyst på barn. Han sa selv at han var så utrolig glad for at det ikke var han som var far til barnet og at han avsolutt aldri ville ha barn selv og jeg har mistet en del kontakt med han i ettertid på grunn av at jeg er gravid og at han ikke er noe glad i barn og alt det fører med seg. 

Anonymkode: 219b6...dbe

La han ta den avgjørelsen selv. Han må få vite at han er far, for barnets skyld. Og du trenger hjelp for psyken. Kanskje det rette er at du ikke beholder barnet, men far vil da kunne spille en stor rolle. Det er også mulig du nå er syk og har en depresjon og psykose, og at du vil føle kjærlighet til barnet om du får hjelp. 

Anonymkode: aeed8...79a

[Gjest Sisti]

Du MÅ fortelle barnefaren det! Du MÅ! Du kan da ikke adoptere bort et barn uten å informere barnefar, er du riv ruskende gal??? Kutt ut egotrippen, la han ta sine egne avgjørelser - for du er tydeligvis ikke i stand til å vurdere hva du egentlig vil, hvordan skal du da vurdere hva han vil? 

Ellers er jeg enig i poenget ditt, og jeg blir også provosert av uttalelser om at man angrer på abort, men aldri på et barn man har fått. De fleste som tar abort angrer faktisk ikke. Men poenget ditt drukner i at du gjør noe av det aller, aller, aller verste du kan gjøre mot en far - nemlig ikke fortelle at han er/skal bli far. Det er utrolig mye verre enn alskens uvitende uttalelser om abort. 

[AnonymBruker]

Fant du ut om graviditeten så sent at det var for sent å ta abort? Jeg ville sagt til han du ble gravid med slik at du slipper å stå oppi dette alene. Det er tydelig at det har du ikke godt av. Ingen skal behøve å være alene i et svangerskap. 

Anonymkode: f892d...ccd

[AnonymBruker]

Ironisk nok er morsinstinktet slik innrettet at du kommer til å få følelser for det barnet etter fødsel, om du vil eller ikke. Biologien er svært sterk på det området, hvis ikke hadde menneskene vært utdødd for veldig lenge siden. Avvent derfor alle avgjørelser til du har født. Barnevernet blir hvert år kontaktet av flere som ønsker å adoptere bort, men som ombestemmer seg etter fødsel, og bruker derfor ikke ressurser på dette før etter fødselen.

Du er også pliktig til å informere barnefaren, da du vil trenge hans underskrift på evt. adopsjonspapirer. I tillegg har du selvsagt en forpliktelse om info om far overfor et barn som du HAR valgt å beholde, selv om du i etterkant føler deg "overtalt" til det.

Det er trist at du har det sånn, som flere foreslår over bør du kontakte helsevesenet (gjerne via jordmor) for å få bearbeidet de bitre følelsene. Om du likevel ønsker å beholde barnet vil du trenge overskudd og en "frisk psyke".

Anonymkode: b240c...6da

[AnonymBruker]

Høres ut som om du har fått svangerskaps depresjon synes jeg. Ta kontakt med psykolog, og vent med å bestemme deg for noe til barnet er født. Ting kan endre seg for deg:)

Anonymkode: a91e7...b9f

[Ferny]

Du har løyet om hvem som er faren?? Altså, ikke rart du sliter med vonde tanker rundt svangerskapet.

[AnonymBruker]

Jeg sitter i skrivende stund med en 6 åring i hus, og uansett hvor mye folk sa at morsfølelsen ville komme med årene, så har den fremdeles ikke kommet frem hos meg. Det er klart jeg er glad i barnet mitt, men det er ikke morskjærlighet i bildet. Livet mitt var mye bedre før hun ble født. Jeg er i den sitasjonen at barnefar lovte at han skulle ta masse ansvar og at han gledet seg til barnet skulle komme, men desverre så fort ungen var ute av magen var  barnefar ute av bildet ( Han stakk til ett annet land, så jeg er helt alene).

har dårlig økonomi og sliter med å få endene til å  møtes, og går rundt med konstant dårlig samvittighet ovenfor barnet jeg ikke har råd til å gi alt det trenger. Synes det er forkastelig at så mange her inne på forumet ser på det som en dødssynd å abortere, og at alle blir hønemødre så fort ungen spretter ut av kroppen.

Anonymkode: e5bd0...651

[Ulrikke]

Tror ingen her inne kan fortelle deg hva som er riktig og galt, gi deg fasiten osv...

Det jeg imidlertid ville gjort, var å oppsøke fastlege/psykolog, noen som kunne hjulpet meg med å sortere tanker. Dersom du ønsker å adoptere bort barnet ditt når det er født, så er det selvsagt din avgjørelse - poenget mitt er bare at den avgjørelsen skal være tatt på de riktige betingelsene. Dersom det ER en type depresjon du har, vil det være grusomt å oppdage det noen år etterpå, og evt angre DA.... Jeg sier ikke at det nødvendigvis er det du har, men jeg hadde villet latt noen andre ta samtaler med meg osv for å finne ut av det...

Det er ikke nødvendigvis slik at morsfølelsen kommer i det ungen er født. Jeg hadde en laaaang fødsel, og da hun kom, var jeg bare utslitt og følte egentlig ingenting for henne. Jeg tok vare på henne på instinkt, men morsfølelsen kom faktisk ikke før etter mange uker. Aldri i verden om jeg turte å si det til noen, jeg trodde det var sånn det skulle være... Jeg prøver bare å si at det ikke trenger å være noe galt med deg om du ikke føler noe for barnet i det det kommer ut.... Datteren min er i dag 10 år, og jeg har morsfølelser for henne nå, men ikke de første ukene hun levde. Jeg skulle ønske noen kunne fortalt meg på forhånd at det var en mulighet jeg kunne komme opp i....

Dersom du får snakket med noen om dette, som hjelper deg å sortere tanker, og du fortsatt mener at adopsjon er det riktige for deg, så skal barnevernet hjelpe deg med det! Jeg tror ikke du er alene om disse følelsene, men det er nok ikke så veldig mange som føler det sånn (heldigvis). Det er nok allikevel enda færre som velger å sette ord på det, derfor er det nok ikke så vanlig å høre om...

[Gjest Sisti]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ironisk nok er morsinstinktet slik innrettet at du kommer til å få følelser for det barnet etter fødsel, om du vil eller ikke. Biologien er svært sterk på det området, hvis ikke hadde menneskene vært utdødd for veldig lenge siden. Avvent derfor alle avgjørelser til du har født. Barnevernet blir hvert år kontaktet av flere som ønsker å adoptere bort, men som ombestemmer seg etter fødsel, og bruker derfor ikke ressurser på dette før etter fødselen.

Du er også pliktig til å informere barnefaren, da du vil trenge hans underskrift på evt. adopsjonspapirer. I tillegg har du selvsagt en forpliktelse om info om far overfor et barn som du HAR valgt å beholde, selv om du i etterkant føler deg "overtalt" til det.

Det er trist at du har det sånn, som flere foreslår over bør du kontakte helsevesenet (gjerne via jordmor) for å få bearbeidet de bitre følelsene. Om du likevel ønsker å beholde barnet vil du trenge overskudd og en "frisk psyke".

Anonymkode: b240c...6da

Det er dessverre ikke slik at alle får den følelsen automatisk, til og med de som ønsker og planlegger barn kan oppleve at morsfølelsen uteblir (sjelden for alltid da, men noen opplever at det kan ta opp til ett år). Biologien er ikke lik for alle. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sisti skrev:

Du kan da ikke adoptere bort et barn uten å informere barnefar,

Det er jo heller ikke slik det foregår i Norge, så det slipper TS å tenke på. Far må samtykke.

Anonymkode: 5feb0...b47

[Gjest Sisti]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo heller ikke slik det foregår i Norge, så det slipper TS å tenke på. Far må samtykke.

Anonymkode: 5feb0...b47

Hva hvis man påstår at det er ukjent far? 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Sisti skrev:

Hva hvis man påstår at det er ukjent far? 

Her virkert det vel som om far er godt informert om situasjonen.

Anonymkode: 5feb0...b47

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

"man angrer aldri på et barn, men man angrer på aborten i flere år etterpå"

Nå er dte heldigvis omfattende forskning rundt temaet abort og psykiske senvirkninger og ingenting tyder på at abort fører til problemer hos kvinner som ikke på forhånd har psykiske lidelser.

Anonymkode: 5feb0...b47