Psykisk syk foreldre

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er psykisk syk og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for henne. Hun har prøvd å tatt livet sitt flere ganger og jeg er helt utslitt av å aldri vite hvor jeg har henne eller hvordan humør hun er i. Vi krangler mye og har ett dårlig forhold og dette er veldig tungt for meg da hun er det eneste familie jeg har som jeg står nært. Hun har perioder hvor hun har det bra og da er hun verdens snilleste men når hun har det dårlig tar hun det ut over alle andre rundt seg. Jeg sliter veldig selv for tiden med depresjoner og har måttet unngå å være rundt henne da jeg rett og slett ikke klarer mer av hvor ustabil hun er. Det er heller ikke poeng i  forklare henne hvordan jeg føler for da blir hun enda mer nedfor og klandrer seg selv. Dette er veldig vanskelig om hun for eksempel sier mye stygt og jeg føler jeg bare må sitte og høre på fordi hun er syk og jeg vet hun ikke har det bra. Har noen råd mot hva som kan bli gjort eller hva jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 4104a...3ae

[Gjest Blomsterert]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mor som er psykisk syk og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for henne. Hun har prøvd å tatt livet sitt flere ganger og jeg er helt utslitt av å aldri vite hvor jeg har henne eller hvordan humør hun er i. Vi krangler mye og har ett dårlig forhold og dette er veldig tungt for meg da hun er det eneste familie jeg har som jeg står nært. Hun har perioder hvor hun har det bra og da er hun verdens snilleste men når hun har det dårlig tar hun det ut over alle andre rundt seg. Jeg sliter veldig selv for tiden med depresjoner og har måttet unngå å være rundt henne da jeg rett og slett ikke klarer mer av hvor ustabil hun er. Det er heller ikke poeng i  forklare henne hvordan jeg føler for da blir hun enda mer nedfor og klandrer seg selv. Dette er veldig vanskelig om hun for eksempel sier mye stygt og jeg føler jeg bare må sitte og høre på fordi hun er syk og jeg vet hun ikke har det bra. Har noen råd mot hva som kan bli gjort eller hva jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 4104a...3ae

Du kan si til henne hvordan det påvirker deg når hun er dårligere og tar det ut på deg. Så sier du at du vil ha avstand de gangene hun blir sånn. Eller at du legger på telefonen eller går fra henne når hun begynner. Sett grenser. Mest for din egen del,Men også for hennes. 

[AnonymBruker]

Rådet over her er ekstremt viktig! 

Har hatt det slik selv,men moren min var kanskje mer aggressiv og tvang meg til å høre på i timevis. Det er vanskelig å beskytte seg selv når man er vokst opp med bombarderte personlige grenser. Det er helt utrolig hva man blir vant til og tror er nødvendig og normalt. Klarer du å skjerme deg og hun aksepterer det er det det beste. Går ikke det anbefaler jeg på det sterkeste at du kutter kontakten med henne. Du har ikke noe ansvar for henne,og hun må bare oppsøke profesjonell hjelp. Det burde du også uansett siden du allerede er deprimert. Om så for å lære deg skjerming og å jobbe gjennom det som har vært.

Jeg var helt alene om det og klarte ikke å skjerme meg. Var ikke klar over hvor ille det egentlig var. Ventet i 15 år på at hun skulle få hjelp og bli bedre. Enden på visa var at jeg fikk et skikkelig stygt sammenbrudd til slutt, falt ut av arbeidslivet uten utdannelse. Alle kjæresteforhold var basert på hvorvidt de holdt ut mora mi eller ikke og hvordan de klarte å trøste meg etter anfallene hennes. Kuttet kontakten med henne og da jeg fikk litt fred og ro noen måneder kom alle de stygge ordene hennes haglende opp fra fortrengningen. Alt på en gang i villt kaos. Først da gikk jeg til psykolog. Føler at halve livet ligger i ruiner og er basert på en evig kamp mot hennes sykdom. 

Du er faktisk pårørende og det finnes hjelp. Men du må kontakte den hjelpen og være ærlig. Du trenger beskyttelse. Skjønner godt at du er bekymret for henne,men tenk deg godt om... Ville du gjort noe slikt mot DITT barn? 

Anonymkode: 338fc...870

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rådet over her er ekstremt viktig! 

Har hatt det slik selv,men moren min var kanskje mer aggressiv og tvang meg til å høre på i timevis. Det er vanskelig å beskytte seg selv når man er vokst opp med bombarderte personlige grenser. Det er helt utrolig hva man blir vant til og tror er nødvendig og normalt. Klarer du å skjerme deg og hun aksepterer det er det det beste. Går ikke det anbefaler jeg på det sterkeste at du kutter kontakten med henne. Du har ikke noe ansvar for henne,og hun må bare oppsøke profesjonell hjelp. Det burde du også uansett siden du allerede er deprimert. Om så for å lære deg skjerming og å jobbe gjennom det som har vært.

Jeg var helt alene om det og klarte ikke å skjerme meg. Var ikke klar over hvor ille det egentlig var. Ventet i 15 år på at hun skulle få hjelp og bli bedre. Enden på visa var at jeg fikk et skikkelig stygt sammenbrudd til slutt, falt ut av arbeidslivet uten utdannelse. Alle kjæresteforhold var basert på hvorvidt de holdt ut mora mi eller ikke og hvordan de klarte å trøste meg etter anfallene hennes. Kuttet kontakten med henne og da jeg fikk litt fred og ro noen måneder kom alle de stygge ordene hennes haglende opp fra fortrengningen. Alt på en gang i villt kaos. Først da gikk jeg til psykolog. Føler at halve livet ligger i ruiner og er basert på en evig kamp mot hennes sykdom. 

Du er faktisk pårørende og det finnes hjelp. Men du må kontakte den hjelpen og være ærlig. Du trenger beskyttelse. Skjønner godt at du er bekymret for henne,men tenk deg godt om... Ville du gjort noe slikt mot DITT barn? 

Anonymkode: 338fc...870

Hjertelig takk til begge to for svar! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier med å bli tvunget til å høre på. Har gjentatte ganger måtte høre på at hun har lyst å dø og lignende og det er ikke noe gøy for ett barn å høre slikt om sin foreldre. Jeg skal prøve å skjerme meg fra hun så mye jeg kan men er vanskelig da jeg selvfølgelig er veldig glad i hun og bryr meg om hun. Vet du noe om hvordan man skal gå frem for å få hjelp hos psykolog? Er det lege man skal snakke med da? 

Utrolig trist å høre det gikk så lang tid før du skjønte hvor ille det var og at det gikk slik! Håper det går fremover for deg og skal ta til meg alle rådene du kom med  Jeg også føler at jeg er ganske "ødelagt" i hodet og tanken på ett normalt forhold til noen er veldig vanskelig da jeg stenger alle ute på grunn av alt som har skjedd. 

Anonymkode: 4104a...3ae

[AnonymBruker]

Jeg vet alt om dette, og har i tillegg en psykisk syk far. Jeg har slitt hele livet pga dem. Har selv blitt syk, og har nå tatt stor avstand. Råder deg å snakke med noen, samt ta godt vare på deg selv. Men husk å ta vare på familien din også!

Anonymkode: cdb4e...bf8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet alt om dette, og har i tillegg en psykisk syk far. Jeg har slitt hele livet pga dem. Har selv blitt syk, og har nå tatt stor avstand. Råder deg å snakke med noen, samt ta godt vare på deg selv. Men husk å ta vare på familien din også!

Anonymkode: cdb4e...bf8

Tusen takk for svar! Ja jeg også tenker jeg må få hjelp ved å snakke med noen, er bare så frustrerende å tenke på at det er på grunn av at hun er syk. Håper det går bedre med deg nå som du har tatt avstand fra dem! Er ikke lett når det er slik!

Anonymkode: 4104a...3ae

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar! Ja jeg også tenker jeg må få hjelp ved å snakke med noen, er bare så frustrerende å tenke på at det er på grunn av at hun er syk. Håper det går bedre med deg nå som du har tatt avstand fra dem! Er ikke lett når det er slik!

Anonymkode: 4104a...3ae

Kjenner igjen den veldig godt.. Hvorfor skal JEG gå til psykolog fordi HUN trenger det, men nekter? Man blir liksom sykeliggjort når man går til lege og psykolog og da burde det da for pokker handle om min sykdom og ikke hennes!!?? 

Men det er bare tull å tenke slik. Man trenger rett og slett faglig støtte og verktøy for å takle og bearbeide. Lære seg nye og positive mønstre. Tørre å slippe andre innpå seg på en trygg måte og stå imot manipulering f.eks. Mest sannsynlig har du noen forsvarsmekanismer sabla godt og kronisk aktivert som du trenger å bli bevisst på. Dessuten har det gått så langt at du har blitt deprimert selv.

Det er bare å bestille time hos fastlegen din og få en henvisning til psykolog. Så må du dessverre vente altfor lenge før du får time. Men når timen kommer er du inne. Da har du mest sannsynlig fikset problemet selv, fått dårlig samvittighet for moren din og føler deg helt fin. Veldig typisk kommer moren din til å oppføre seg eksemplarisk og kjærlig og positiv hele veien mens hun vet du venter på eller går i terapi. Men ikke la deg lure av det. Ikke glem hvorfor du er der i utgangspunktet. 

Håper virkelig at det ordner seg for dere. Slikt over tid er umenneskelig.

 

 

Anonymkode: 338fc...870