"Forbudt" å trives alene?

[AnonymBruker]

Jeg er ei 22 år gammel jente, som det siste året har vært mye for meg selv. Jeg studerer ved universitetet, men har ikke kontakt med noen av de andre utenfor skolen. Ellers om dagene gjør jeg mye skolearbeid, trener mye, og slik går dagene relativt fort. I tillegg er jeg en del hjemme og besøker foreldrene mine. Jeg deler leilighet med en annen som er litt eldre enn meg, men ser henne sjelden da hun er mye opptatt med skole og jobb, og er ute med venner. 

Hele tiden merker jeg at jeg trives med denne tilværelsen. Jeg liker rett og slett ikke å feste, og føler ikke noe savn etter venninner eller å gjøre mer sosiale ting på kveldstid og i helgene. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og når jeg skal ta meg fri setter jeg meg ned med godis og film alene, og er heller ikke da misunnelig på alle som er ute og fester. Én sjelden gang kan jeg kanskje kjenne savnet, men det går fort over. 

Føler det er litt flaut å si at jeg trives alene, og at det nesten er "forbudt" å ikke være sosial og like festing osv. Er det slik at jeg burde endre livet mitt, slik at jeg blir mer normal som andre på min alder? Det plager jo meg ikke selv, men tenker litt på om det vil utvikle seg i negativ retning eller noe.

Noen som har meninger her? 

Anonymkode: bb36d...228

[Gjest Aucaman]

Mja, jeg kan forstå følelsen din. Da jeg var 22 begynte festeperioden min å dabbe av. Strengt talt hadde den dødd ut allerede ett år før, men jeg følte jeg måtte drikke for å ha noe sosial stimuli og ikke virke heeeelt Viggo Venneløs.

Gradvis fra den perioden har de jeg drakk med sluttet å drikke. Iallefall er det vesentlig lenger mellom hver gang de drikker. Hvis du gir det litt tid blir tilværelsen din den mest normale for de fleste, vil jeg tro. At du liker å være alene er isåfall bare positivt for deg!

[Gjest supernova_87]

Jeg tror at grunnen til at du tror du er alene om å ha det sånn er at det er nettopp de andre, de som liker festene, de som er utadvendte, sprudlende mennesker, som også snakker høyest om hva som er så bra. Du, og andre som kjenner det som deg, sier ikke så høyt for fantastisk kjekt de hadde det med godiset og filmen i helgen, de holder det for seg selv, fordi livsstilen deres er på den måten. Dårlig forklaring, men jeg skjønner hva jeg mener, håper du også gjør det. Du savner ikke vennene, og du får dermed heller ikke omgangsgjengen til å fortelle om hvor digg det er å være alene, mens de med mange venner, har mange å fortelle hvor stas det er å være på alle festene. 

Men det er mange-mange som deg. Som liker seg best alene, eller med familie og noen få nære venner, som liker rolige aktiviteter, og klarer seg fint en helg uten sosial kontakt, det finnes de som liker bedre å ha sine foreldre som diskusjonspartner enn 15 venner. Og det er helt OK, det er helt tillatt, helt tipp, topp, tommel opp.  

[exictence]

Nei, det er veldig bra 

[AnonymBruker]

Ikke "stress" med å være noe du ikke er 😊 Det er lov til å trives alene - og du må leve slik det passer for deg. Jeg selv festet hardt fra jeg var 22 til jeg var 27 - og jeg skulle gjerne vært de åra foruten. Jeg skulle gjerne vært sånn som du er når jeg var 22. 

Anonymkode: 7ff6f...3d2

[mrrte]

De som har det best, er ofte de som kan trives i sitt eget selskap, har jeg fått høre

Ikke det at noen liker å være ensomme, vi er da alle sosiale vesener som har form for noen sosial stimuli .. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt, TS.

Nå skal det sies, at fra jeg var 16-21 ( er 23 nå) så festet jeg en del. Men til slutt fant jeg ingen glede i det, det var ikke det jeg ønsket å gjøre da helgen kom, dra ut å drikke meg drita .. nei det var jeg såå lei av... Mine 3 bestevenner er fortsatt ute i helgene, og de forstår ikke hvorfor jeg ikke vil være med på det.. For de skjønner jo ikke hvordan man kan trives alene, og jeg setter jo nå såå stor pris på å få kose meg i fred i helgene og ikke våkne opp fyllesyk dagen derpå ! Hehe.. Vær deg selv TS! 

[AnonymBruker]

 Man risikerer å bli stemplet som en slags einstøing og sullik, kanskje ? 

Anonymkode: 0914f...b82

[caskerette]

Det er moderne å være introvert og usosial nå. Du er kanskje litt ung til å merke det, men alle på min alder er av typen "hadde det gått an å gifte seg med tv'n skulle jeg ha gjort det "-typen, og de som absolutt må være sosiale blir sett på som litt patetiske. Pluss minus 40 altså,  og før det har folk småbarn og har i hvert fall ikke tid til noe sosialt. 

[globalagogo]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Man risikerer å bli stemplet som en slags einstøing og sullik, kanskje ? 

Anonymkode: 0914f...b82

Av hvem?

[AnonymBruker]

Jeg er som deg. Har barn da, så meg "må" være sosial, men når ungen er lagt om kvelden sitter jeg bare og nyter stillheten  Når han er hos faren annehver helg kan jeg godt være alene hele helgen. Det gjør meg ingenting.

Anonymkode: 2acf0...c9c

[AnonymBruker]

12 timer siden, globalagogo skrev:

 Av hvem?

 Sulliker som mener at store folkemasser og veldig mange venner på en gang, er det aller beste?

Anonymkode: 0914f...b82

[hvorfor ikke]

...Føles merkelig å kommentere noe i dette forumet egentlig. (Mann).  Men nå har jeg tenkt så lenge på det, at jeg begynte google det.  Forbudt å trives alene......   Jeg er godt voksen, og har alltid gjort jobben min.  Og fulgt opp ansvaret mitt overfor familie mm.  Men har hele tiden følt at jeg liksom MÅ være med på fester, fredagspils, og alskens tilstelninger den lille bedriften måtte finne på av "sosiale" tiltak (utenom jobb).  Og alle vil "ha meg med".  Og klarer ikke forstå hvorfor jeg "ikke er som de".  Liker alle kolleger, og de fleste mennesker jeg treffer.  Men setter så pris på tiden jeg kan "få bestemme over meg selv".  Og føler ingen ensomhet.  Men føler meg unormal, som hele tiden må forklare at det ikke passer, ikke har lyst, osv.  Fordi jeg rett og slett vil "være hjemme".  Vet ikke hvor lik jeg er "trådstarter", men er det så skrekkelig gæærnt å ønske å være "kjedelig".? (som de andre kaller det)

[hvorfor ikke]

.... Står visst "sjenert" her..?  Det ble litt feil.....

[365vinter]

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver, og da særlig med tanke på dette med å ikke like festing, trives i eget selskap og ikke føle noen stor lengsel etter noe mer. Hadde det lenge slik selv, men min erfaring var at det var greit å ha det sånn mens ting var ganske greit i livet. Men når ting ble vanskelig merket jeg at jeg hadde en slags tomhet i livet mitt, at det var noe som manglet og at det kanskje hadde manglet hele tiden - jeg skjønte det bare ikke mens ting var bra. Senere endte jeg opp med å få noen få men gode venner, og i dag føler jeg at jeg hadde gått glipp av en ganske viktig og betydningsfull dimensjon i livet hvis jeg ikke hadde etablert gode vennskap gjennom å bli mer sosial. Jeg er fremdeles ikke noen supersosial blomst, men jeg anstrenger meg i større grad for å faktisk være med på ting som jeg ikke alltid har superlyst til. Det har også gjort at jeg har innsett at jeg har flere sider enn jeg trodde at jeg hadde ved at jeg har sett at kvelder og helger kan være like fine sammen med noen andre som alene.

Alle er selvsagt forskjellige, og det er godt mulig du ikke hadde opplevd eller vil oppleve det på samme måte som meg. Jeg håper uansett at du finner ut av det, og at du ikke tenker at det er noe "feil" med hvordan du føler det Jeg ser på det som en styrke å trives i eget selskap, og til syvende og sist er jo det viktigste at man har det bra med seg selv - det er jo kun deg selv du er garantert å leve med resten av livet.

[AnonymBruker]

Den 31. mars 2016 at 19.06, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei 22 år gammel jente, som det siste året har vært mye for meg selv. Jeg studerer ved universitetet, men har ikke kontakt med noen av de andre utenfor skolen. Ellers om dagene gjør jeg mye skolearbeid, trener mye, og slik går dagene relativt fort. I tillegg er jeg en del hjemme og besøker foreldrene mine. Jeg deler leilighet med en annen som er litt eldre enn meg, men ser henne sjelden da hun er mye opptatt med skole og jobb, og er ute med venner. 

Hele tiden merker jeg at jeg trives med denne tilværelsen. Jeg liker rett og slett ikke å feste, og føler ikke noe savn etter venninner eller å gjøre mer sosiale ting på kveldstid og i helgene. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og når jeg skal ta meg fri setter jeg meg ned med godis og film alene, og er heller ikke da misunnelig på alle som er ute og fester. Én sjelden gang kan jeg kanskje kjenne savnet, men det går fort over. 

Føler det er litt flaut å si at jeg trives alene, og at det nesten er "forbudt" å ikke være sosial og like festing osv. Er det slik at jeg burde endre livet mitt, slik at jeg blir mer normal som andre på min alder? Det plager jo meg ikke selv, men tenker litt på om det vil utvikle seg i negativ retning eller noe.

Noen som har meninger her? 

Anonymkode: bb36d...228

Jeg er i tredveårene og kjenner meg godt igjen! Det er liksom forventet at man skal bruke fritiden sin på å være sosial. Føler jeg har nok av støy, ståk og sosialisering gjennom jobb. Har foreldre som begynner å bli eldre og syke og jeg kjenner at det betyr mye for meg å tilbringe tid med dem. Jeg trenger også å bruke endel tid på min hobby som er friluftsliv. For meg er det mer meningsfylt å pakke sekken og ta en tur i marka alene enn å gå på fest. Hadde vært ekstra hyggelig om jeg hadde venner som delte interessen, da hadde jeg nok hatt mer kontakt med de. Jo mer oppi åra du kommer desto mer "lovlig" er det å være litt sær. Jeg ville ikke endret meg for å tekkes andre, gjør det som passer deg best, kos deg!

Anonymkode: b788c...34e

[AnonymBruker]

Den 31.3.2016 at 19.12, Gjest Aucaman skrev:

Mja, jeg kan forstå følelsen din. Da jeg var 22 begynte festeperioden min å dabbe av. Strengt talt hadde den dødd ut allerede ett år før, men jeg følte jeg måtte drikke for å ha noe sosial stimuli og ikke virke heeeelt Viggo Venneløs.

Gradvis fra den perioden har de jeg drakk med sluttet å drikke. Iallefall er det vesentlig lenger mellom hver gang de drikker. Hvis du gir det litt tid blir tilværelsen din den mest normale for de fleste, vil jeg tro. At du liker å være alene er isåfall bare positivt for deg!

Aucaman :'( 

Anonymkode: 1caf5...01b

[AnonymBruker]

herregud. trives du alene så¨gjør du det, er ikke noe å lage sak av

"se på meg så spesiell jeg er som trives alene"

grøss

Anonymkode: 45046...809

[Gjest Perfem2]

.

Endret 28. januar 2017 av XXVIII

[AnonymBruker]

Den 7.9.2016 at 18.20, hvorfor ikke skrev:

...Føles merkelig å kommentere noe i dette forumet egentlig. (Mann).  Men nå har jeg tenkt så lenge på det, at jeg begynte google det.  Forbudt å trives alene......   Jeg er godt voksen, og har alltid gjort jobben min.  Og fulgt opp ansvaret mitt overfor familie mm.  Men har hele tiden følt at jeg liksom MÅ være med på fester, fredagspils, og alskens tilstelninger den lille bedriften måtte finne på av "sosiale" tiltak (utenom jobb).  Og alle vil "ha meg med".  Og klarer ikke forstå hvorfor jeg "ikke er som de".  Liker alle kolleger, og de fleste mennesker jeg treffer.  Men setter så pris på tiden jeg kan "få bestemme over meg selv".  Og føler ingen ensomhet.  Men føler meg unormal, som hele tiden må forklare at det ikke passer, ikke har lyst, osv.  Fordi jeg rett og slett vil "være hjemme".  Vet ikke hvor lik jeg er "trådstarter", men er det så skrekkelig gæærnt å ønske å være "kjedelig".? (som de andre kaller det)

Sliter med det samme, er i overkant mye sosiale ting på jobben. Har ikke i mot noen som helst der, men har rett og slett ikke lyst å bruke fritiden min på å være enda mer sammen med kollegaer. 

Anonymkode: ddfd0...370

[AnonymBruker]

Den 7.9.2016 at 18.20, hvorfor ikke skrev:

...Føles merkelig å kommentere noe i dette forumet egentlig. (Mann).  Men nå har jeg tenkt så lenge på det, at jeg begynte google det.  Forbudt å trives alene......   Jeg er godt voksen, og har alltid gjort jobben min.  Og fulgt opp ansvaret mitt overfor familie mm.  Men har hele tiden følt at jeg liksom MÅ være med på fester, fredagspils, og alskens tilstelninger den lille bedriften måtte finne på av "sosiale" tiltak (utenom jobb).  Og alle vil "ha meg med".  Og klarer ikke forstå hvorfor jeg "ikke er som de".  Liker alle kolleger, og de fleste mennesker jeg treffer.  Men setter så pris på tiden jeg kan "få bestemme over meg selv".  Og føler ingen ensomhet.  Men føler meg unormal, som hele tiden må forklare at det ikke passer, ikke har lyst, osv.  Fordi jeg rett og slett vil "være hjemme".  Vet ikke hvor lik jeg er "trådstarter", men er det så skrekkelig gæærnt å ønske å være "kjedelig".? (som de andre kaller det)

Sliter med det samme, er i overkant mye sosiale ting på jobben. Har ikke i mot noen som helst der, men har rett og slett ikke lyst å bruke fritiden min på å være enda mer sammen med kollegaer. 

Anonymkode: ddfd0...370