Føler meg omringet av negativitet

[AnonymBruker]

Dette ble litt lengre enn jeg trodde.

TL;DR: Alle vennene mine er negative og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å løse det.

Saken er at jeg det siste året har begynt å kjenne veldig på negativiteten jeg omgir meg med. Jeg har slitt psykisk i større eller mindre grad hele livet, og har av den grunn holdt meg mye unna andre folk. Har alltid trivdes med få venner, men de vennene jeg får er ikke venner jeg egentlig velger, men folk som jeg på en måte ikke klarer å riste av meg. Dette er absolutt ikke vondt ment egentlig, når jeg skriver det slik, jeg er utrolig glad i de vennene jeg har, og takknemlig for at det finnes folk som ikke gir seg selv om murene mine alltid er oppe. Men selv om jeg ikke nødvendigvis har valgt de vennene jeg har så har jeg definitivt valg folk bort, som kanskje ellers lett kunne klatret muren min, spesielt folk jeg føler at har ting på stell, folk som har en sterk psyke og ikke later til å ha noen problemer. En del av grunnen til dette tror jeg bunner ut i at jeg ikke har villet føle meg dårligere enn dem, og at de ville utfordret meg til å se livet på en ny måte og faktisk prøve hardere.

Igjen vil jeg understreke at jeg er veldig glad i de vennene jeg har, men som et resultat av min noe overivrige selekteringsprosess har jeg endt opp med en knippe venner som er ganske krevende å forholde seg til. Jeg har begynt å prøve å ta tak i min egen situasjon, komme ut av rusmisbruk, jeg har begynt å trene, spise ordentlig og jeg prøver generelt å bli mer åpen og aksepterende til verden rundt meg. Jeg har en psyke som svinger lett, både opp og ned, og jeg prøver derfor å fokusere på positive ting, løsninger osv, og ikke minst prøver jeg å ikke fokusere på de tingene jeg ikke kan endre eller stanse, som et ledd i å kontrollere angsten min som har eskalert veldig. Men jeg merker at vennene mine sliter meg ut mer og mer, og det er ikke fordi det er noe galt med dem, jeg tror det heller er noe galt i den kulturen, om jeg kan kalle det det, som vi har skapt sammen. 

Jeg merker at jeg synes det er vanskelig å være positiv. Den ene venninnen min har et veldig negativt fokus som jeg finner det vanskelig å håndtere. Hun kaller jenter hun ikke liker, av alle mulige tåpelige grunner, for horer, starter hver dag med å klage over hvor forferdelig verden generelt er, gjør narr av folk med lavere utdanning, påpeker rare ting med andres utseende osv. Det er ikke det at hun er en dårlig person, tvert i mot finner jeg henne veldig empatisk, men jeg tror ikke hun har så mye selvinnsikt på disse tingene. De tre andre vennene jeg har som jeg anser som nære bruker meg som hobbypsykolog, noe jeg egentlig syntes var greit, for venner må være der for hverandre og jeg vet at jeg er en god lytter, men jeg har begynt å kjenne på at jeg ikke har lyst på besøk dit noe mer, for det er som om all energien blir sugd ut av meg. Jeg blir presentert for så mange problemer og tanker som jeg ikke kan hjelpe dem med, det er snakk om relativt tunge psykiske lidelser. Jeg har forståelse for at de har det vanskelig, men jeg skulle ønske vi kunne ta en kaffe uten å snakke om angst og depresjoner. Jeg klarer ikke å dele mine problemer på samme måte for å få den samme støtten tilbake, litt fordi jeg vet at jeg ikke sliter like mye og det derfor føles rart, men også fordi det ikke er noe jeg føler for å prate om hele tiden, jeg vil heller fokusere på andre ting. En annen venninne har jeg rett og slett kuttet ut fordi hun bare kom til meg når hun trengte hjelp, og jeg fikk aldri tak i henne ellers. Noen ganger føler jeg på at all tiden går til å snakke om hva vennene mine sliter med, mens jeg egentlig ikke får snakket så mye om mitt, enten det er positivt eller negativt. Jeg vet at jeg er dårlig til å "ta plass" så det er nok mest min egen feil, men når noen akkurat har lagt ut om alvorlige psykiske lidelser, så synes jeg det er vanskelig å bytte tema til noe hyggelig fra mitt eget liv, eller bare det å bytte tema i det hele tatt.

Jeg får bare så dårlig samvittighet over at jeg blir sliten av å omgås dem, men jeg vet ikke hvordan jeg kan endre måten vi omgås på. Jeg har prøvd å være positiv i møte med klagingen, prøvd å presentere andre perspektiver, av og til tomme fraser, men som oftest sier jeg meg bare enig i klagingen fordi det er lettere enn å sitte å argumentere for hvorfor verden er helt OK. Jeg har vanskeligheter med å se positivt på ting selv til tider, og da har jeg ikke så mye energi igjen til å overbevise alle andre heller. Mye av problemet er kanskje at jeg opplever dem som lite løsningsorienterte og lite villige til å endre egen situasjon eller bare legge fra seg noe av det som plager dem isteden for å mate hat og sinne mot både verden og enkeltpersoner, men samtidig sitter jo ikke jeg med noen fasit på hvordan folk burde leve, så jeg føler at det også er urettferdig av meg.

Æsj nå klager jeg også. Men jeg skulle gjerne hatt noen tips om hva jeg kan gjøre, for jeg er så lei av å føle meg som en dårlig venn. Jeg er ikke så flink til ting som dette for jeg har egentlig aldri hatt så mange nære relasjoner, så jeg vet ikke helt hvordan de er ment å fungere, jeg bare vet at dette ikke fungerer for meg lenger. Burde jeg bare holde meg for meg selv egentlig?

Anonymkode: 1b3a2...b22

[AnonymBruker]

TS her, skulle jo egentlig poste i vennskap og relasjoner, beklager.. Vil også legge til at vi er under 25 alle sammen.

Anonymkode: 1b3a2...b22

[Eighth Planet]

Jeg orket ikke lese alt, men om du har venner du merker påvirker deg negativt er det jo egentlig liten vits i å ha dem som venner. Har selv kuttet ut personer jeg føler ikke gir meg annet enn hodebry og trøbbel. Liten, trygg og hyggelig vennekrets betyr mye for meg

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Eighth Planet skrev:

Jeg orket ikke lese alt, men om du har venner du merker påvirker deg negativt er det jo egentlig liten vits i å ha dem som venner. Har selv kuttet ut personer jeg føler ikke gir meg annet enn hodebry og trøbbel. Liten, trygg og hyggelig vennekrets betyr mye for meg

Ja, men når den lille, trygge vennekretsen er nettopp den som påvirker meg negativt, så sitter det litt langt inne å bare kutte dem ut. Spesielt når de ikke gjør meg noe vondt, sånn eksplisitt =/

Anonymkode: 1b3a2...b22

[AnonymBruker]

Hei. Kjenner meg så igjen. Har en liten vennekrets og vi sliter alle psykisk. Jeg er den som er pålagt rollen som hobby-psykologen og forventes å fikse ting og yte, lytte, uten å ta plass - selv om jeg sliter mye selv + at hun jeg er nærmest ikke kan si en setning uten at den er negativ omtrent. Jeg er redd for ensomheten. For det har jeg prøvd. Dette + at jeg er glad i dem, gjør jeg ikke vil kutte dem ut. Men kjenner igjen tanken om at jeg kanskje hadde hatt det bedre uten noen ganger.

Kanskje du må innse du er ett annet sted nå enn da du ble venner med disse folkene. Du har kanskje utviklet deg mer enn dem. Og du trenger nye venner, og nytt innputt. Det er ikke så lett å bare skaffe seg nye venner. Men en kan jo være på leit. Selv har jeg meldt meg inn i noen foreninger, hvor jeg kan komme på ett møte eller ikke. Og kommet i prat med noen jeg iallefall kan prate med der. Bare som ett eksempel.. Selv tenkte jeg ikke jeg skulle droppe mine venner, men akkurat nå trenger jeg å se dem lite en periode. Og så må jeg nok se de mindre generelt. En må verne seg også. Når ting er som de er. Og jeg syns du gjør deg viktige tanker rundt det som du må ta på alvor... Ikke bruk masse tid på folk som tømmer deg. Kjenn etter om du noen gang har lyst til å møtes. Om du savner dem eller noe med dem. Trenger du også en pause ? Det er kanskje kynisk å se vennskap som ett regnskap. Men det kan ikke alltid gå fryktelig i minus.. Jeg vil holde på de få jeg har nå. Men se noen mye sjeldnere.

En kan ikke forandre andre mennesker bevisst. Det går ikke. Men kanskje kan du bruke de negative til å prate med når du selv trenger være negativ ? Min plan. Og hva med å øve på å ta plass med dine ting når dere møtes. Folk er vant til hvordan en oppfører seg, så det kan ta litt tid å få dem til å godta en ny deg. Men så blir det en vane at du tar plass også. Ikke la de som er vant til at du er den som lytter slippe unna med å ikke lytte selv.  Da er det jo ikke noe vennskap, men mer støttekontakt. Har en slik. Venner henne til nå at vi sees sjeldent. (Klarer ikke være hard og kutte henne ut... hm..)

Og så finne nye arenaer å finne samtaler for positivitet på. Du vet, det som er nytt og skummelt, blir etterhvert trygt. ( å fy så skummelt det der først møte i en der foreninga var... Ja andre og tredje også i grunn. Men nå har det gått en lang stund. Og på fredag skal jeg på kino med en jeg møtte der.. )

Kanskje noen av mine tanker kan brukes i din situasjon ? Jeg har jo ikke løst mine egne problemer engang. Og  så prøver jeg å løse noen andres. Er jo vant til rollen, vet du.. Men ikke utdanna på andre enn mine egen og egne venners problemer, dessverre. He he. Men det er veldig godt ment... Lykke til.

Anonymkode: cdd0d...46b

[AnonymBruker]

Jeg tenker du fokuserer veldig på de negative aspektene ved vennskap. Ja, det er eller kan være slitsomt å pleie vennskap av og til spesielt om flere av dere sliter psykisk. Men hvis du synes det er slik hele tiden så er det klart jeg skjønner du føler det trekker deg ned. Dette med at du sier du ikke helt vet hvordan et vennskap med andre skal være, hva mener du med det? 

Hva kunne dere snakket om som gjør at du ikke blir sliten?  Blir du sliten av å lytte til andres tanker og meninger om ting?

Anonymkode: 72e82...30d

[Eighth Planet]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men når den lille, trygge vennekretsen er nettopp den som påvirker meg negativt, så sitter det litt langt inne å bare kutte dem ut. Spesielt når de ikke gjør meg noe vondt, sånn eksplisitt =/

Anonymkode: 1b3a2...b22

Det er den jeg har bygget opp på nytt. Kuttet ut den kjipe kretsen.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men når den lille, trygge vennekretsen er nettopp den som påvirker meg negativt, så sitter det litt langt inne å bare kutte dem ut. Spesielt når de ikke gjør meg noe vondt, sånn eksplisitt =/

Anonymkode: 1b3a2...b22

 

3 minutter siden, Eighth Planet skrev:

Det er den jeg har bygget opp på nytt. Kuttet ut den kjipe kretsen.

Det som er interessant her er jo at dere to har felles venner som tydeligvis påvirker dere helt forskjellig. Kanskje det er noe med deg TS som gjør at du blir sliten?

(Ja beklager men jeg er flink til å gjenkjenne folk :/ Ikke spesielt gøy for å være ærlig.)

Anonymkode: 72e82...30d

[AnonymBruker]

Før i tiden var jeg en som slet litt psykisk, og jeg hadde en venninne som jeg snakket av og til med om disse tingene. Jeg følte vel ikke at det ble noen løsning ved å snakke med min venninne, men jeg tror jeg bare måtte få utløp for litt av det. Samtidig, så kan jeg tenke nå i ettertid at jeg sikkert ubevisst hadde ønsket at min venninne (som var en sterkere person enn meg) skulle støtte meg ved å forsøke å få meg til å se ting annerledes og ha mer tro på meg selv. Det tror jeg nok ikke hun skjønte at ville vært fint. Hun lyttet til meg mest, og viste forståelse på en måte. Men dette føltes egentlig litt som en bekreftelse på problemene, tror jeg. Etter hvert viste det seg at min venninne følte seg dratt ned av at jeg snakket med henne om dette, så jeg sluttet med det.

Det jeg vil si, er at istedenfor å lytte på problemene kan det være lurt å avbryte og heller si noe positivt og oppmuntrende.

Anonymkode: 404d1...636

[Derpia]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, TS, jeg har hatt nøyaktig samme problem selv, og merket det veldig når jeg begynte å bevege meg ut av den kretsen og bli mer positiv selv. De jeg før hadde syns var morsome fordi vi kunne klage på de samme tingene og hate alt sammen, opplevde jeg nå som slitsome, negative og ufølsome. Det tok meg lang tid å sette fingeren på det og å faktisk bytte vennekrets - for det er eneste løsningen jeg vet om - og det tok veldig lang tid for meg å innse at jeg hadde valgt vekk mange sterke flotte mennesker før fordi jeg syns det var skummelt å være med så problemfrie mennesker. Sånn sett vitner innlegget ditt om mye selvinnsikt. 

Nå er nok ikke alle enige i dette, men jeg syns ikke man er forpliktet til å være venner bare fordi man allerede er det. Jeg syns at venner skal være folk du trives med og som gjør deg godt, og hvis de ikke gjør det så trenger man ikke være venner mer. Det er ikke dermed sagt at den første gangen en venn har en dårlig dag skal du "kaste dem vekk"; man må stille opp i vennskap som i alt annet. Men når du over tid opplever at du ikke har lyst å være med dem mer så er det helt greit å kutte dem ut, syns jeg. 

På en måte kan det være vanskelig å gjøre før du har nye venner. På andre siden er det mye lettere å få nye venner når du ikke er "forpliktet" til å være med en vennegruppe mer. Og jeg syns det var fint med en "detox" fra de negative vennene mine så jeg klarte å være positiv og motiverende, slik jeg ønsker å være, i møtet med de jeg nå er venner med. 

Og nå merker jeg utrolig godt hvor mye det trekker meg ned å møte en del av de jeg "hatet" med før. Det tar bare noen minutter før de er i gang med klaging på ting, og jeg prøver å finne positive måter å se det på, mens de vil ha sympati .. det er slitsomt. 

Lykke til TS

[AnonymBruker]

Det har alltid forundret meg at noen mennesker bruker sine venner som ubetalte psykologer? En gang i blant er det jo naturlig fordi det har oppstått noe spesielt, men da skal det selvsagt gå begge veier, men nå tenker jeg på dem som kronisk snakker om seg og sitt. Tenker de aldri på at dette må være svært slitsomt for dem de deler alle problemene sine med, og slår det dem aldri at de aller, aller fleste sliter med ett eller annet, selv om de ikke har for vane å dele sitt innerste med kreti og pleti? I tillegg har jeg merket at de som snakker mest om seg og sitt ikke er særlig flinke til å høre på andres problemer, og dermed blir det jo lite gi-og ta i disse vennskapene. Merkelige greier.

Anonymkode: 6fc2a...07c

[AnonymBruker]

Du kunne egentlig avsluttet innlegget etter andre paragraf. Du har jo essensen av problemet der, og det spiller ikke så stor rolle hvordan venninnene dine er eller hvorfor. 

Ganske enkelt så har du slitt selv tidligere, og du har valgt vekk ressurssterke mennesker som utfordrer deg og som du synes er "for gode". Dermed sitter du igjen med et knippe som hverken utfordrer deg eller ikke tilfører livet ditt noe godt. Du har 'gleden' av å ikke føle deg mindreverdig eller sjalu, men du kommer heller ingen vei. Misery loves company. 

Dette 'dilemma' har vi jo alle til en viss grad. Du vil ikke føle deg som taperen i rommet. Men om du er den beste i ethvert rom du er i, så vil du aldri bli bedre. Den supersunne venninnen kan være irriterende, men hun har sannsynligvis også gode tips og vil kunne pushe deg til å bli flinkere selv. Er man mye nedstemt er det plagsomt med mennesker som smiler for mye - men de har like fullt en holdning til livet du kan lære noe av. Det samme gjelder akademisk og profesjonelt - det er jo en grunn til at noen miljø blir spesielt ressurssterke og andre ikke og at slikt går "i arv" i familier, og det er jo nettopp at man presser hverandre. Dette presset kan bli for mye, og vi har nok alle godt av å ha ulike mennesker i kretsen vår. Men er vennegjengen din utelukkende folk som sliter med litt av hvert og som resultat er negative til det meste, så har du et problem. 

Jeg ville aktivt oppsøkt kontakt med mennesker du beundrer i større grad enn du har tidligere. Du trenger ikke kutte kontakten med gamle venner, men posjonere ut tiden din slik du mener du får mest ut av den. 

Kanskje blir dine negative venninner etterhvert inspirert (eller presset) til å være mer positive. Men det bør uansett ikke være hovedfokus, da du kun kan gå inn for å endre deg selv, ikke andre. 

 

Anonymkode: 6457e...985