Hva er mest utfordrende med å være småbarnsforelder?

[sirilin]

Har ikke barn selv ennå og lurer litt på dette. Hva var mest utfordrende de første årene, og hvordan håndterte dere det?

 

[AnonymBruker]

For meg har det aller mest utfordrende være å ikke sove om natten, og samtidig leke "super-parent" dagen derpå og måtte stå på pinne og oppdra barnet. Hver gang man setter seg ned, er det rett opp igjen fordi det er noe du må gjøre.

Det å hele tiden være parat, hele tiden være på vakt, hele tiden være superduper! Og vite alt, gjøre alt riktig, alltid huske skiftetøy i barnehagen eller pølse til grillinga de skulle ha. Og så er man så lur og får en til da, gett... FØR førstemann er 3 år. jaja.

Det er jo bare bagateller, egentlig.

Anonymkode: b23e0...b7a

[AnonymBruker]

Å få jobbet nok. Med henting og levering i barnehagen, pluss oppfølging av alt annet (sykdom, bursdager, fritidsaktiviteter etter hvert, lekeavtaler, tannlege, helsestasjon, handling, mat, søvn, klesvask i det uendelige) gjør at tidsklemma er reell i mange år. Hvis man jobber deltid hjelper jo det, da er det økonomien som kan være utfordrende.

Også syns jeg trassalder er ganske slitsomt, vi har hatt det i fire år nå. Det er utfordrende å være tålmodig og rolig og konsekvent, når man krangler med en fireåring til daglig.

Anonymkode: cf460...7cb

[Kristanna]

Mangelen på søvn helt klart. Det er vanskelig å fungere gjennom dagen når man blir vekt mange ganger i løpet av natten+ må stå opp grytidlig.

Syns også dårlig samvittighet er en utfordring jeg, man tilbringer store deler av dagen på jobb og har bare noen knappe timer med barnet før leggetid.

[AnonymBruker]

Lite søvn og sykdom!

 

Vi fikk en liten baby som var syk, medtatt etter fødsel, og trengte mye stell døgnet rundt de første 3mnd. Vi fikk ikke sove mer enn 1,5 om gangen, kunne aldri dra noe sted. Fikk aldri hentet meg inn igjen. Barseltiden var grusom! Etter hvert ble det bedre.. Så begynte han i bhg og dro hjem influensa, omgangsyke osv.. Han var så å si aldri syk, men vi ble utslåtte! MIn samboer hadde ikke hatt en eneste sykedag på 7år, nå var han syk hele tiden. I tillegg har han aldri sovet en hel natt før han var 3år.

Så kom lillebror. Denne barseltiden var fantastisk, og jeg fikk kjenne på hva folk sier med at det er den beste tiden osv.. Han var frisk og sov passe bra.. Men... Han er alltid syk! Han fikk xantall omgangsyker av storebror, han var og er konstant snørrete.. Vannkopper, allergiske reaksjoner osv.. Nå er han 3år og det er verre enn noen sinne. Nå er han på sin 25! antibiotika kur pga betennelse i mandlene.. Han har null imunnforsvar, og tar med seg alt fra barnehagen. Som igjen, vi får. En liten virusinfeksjon hos oss, gir han dager med hovne mandler og høy crp. Vært innlagt på sykehus, skal snart opereres..

Så her har sykdom vært mest utfordrende. Aldri noe livsfarlig eller alvorlig som for eksempel kreft, men det tar mange krefter med en liten gutt som ofte har høy feber, vondt i halsen og høy crp. Ukentlige besøk til lege, legevakt og sykehus. Du sover heller ikke godt med en gutt som har 40 i feber og vondt. I tillegg har han vært alvorig syk pga betennelse i kroppen, leger som ikke tar oss på alvor. Brukt alle sykedagene og endt opp med å ta ulønnet pemisjon for å få dagene til å gå opp. Ingen støtte fra nav eller rett på noe. Det er blytungt!

Oppdragelse, tidsklemma osv har ikke vært så ille. Men sykommer.. Er så møkklei!

Anonymkode: 04ec9...2f2

[AnonymBruker]

Jeg kan trøste dere med at denne tiden er veldig kort. Det virker bare ikke sånn årr man står midt oppi det.

Når det er over, og har gått litt tid, så har man glemt hvordan det var, heldigvis. 

Anonymkode: 3df48...676

[Eeemil]

Å aldri ha helt fri.

[AnonymBruker]

Er alenepappa for ei på 4 år og det er bare givende. Jeg takler trassalderen meget bra, mens mor som ser henne av og til bare blir irritert og dette gjør jo bare barnet mer trassete. Bra jeg har omsorgen for henne, for noen foreldre er ikke tolmodig av natur. Barn er noe jeg bare har blitt mer og mer glad i og må si at de få gangene jeg er virkelig sliten så tar det ikke lang tid før jeg bytter slitsomheten ut med en god latter mens jeg ser og hører på disse småtrollene. 

 

Anonymkode: d84be...8d9

[AnonymBruker]

Å reise HJEM fra jobb hver eneste dag for å lage middag, i stedet for å jobbe lenge, dra på trening, gå tur i skogen, treffe venner, ta livet som det faller seg. Stor overgang fra frihet til rutiner.

Å nesten aldri få tid til å dra på trening mer. Er aleneforelder.

Å takle egen utålmodighet og sinne overfor et barnehagebarn når det roter, søler, trasser og maser. Å takle egen svart samvittighet og anger over å miste besinnelsen, redselen for å være en dårlig forelder.

Men så fikk jeg jo så mye mye mer igjen ☺

Anonymkode: 0223b...2a4

[AnonymBruker]

Avbrutt søvn. Måtte ile til andres behov i løpet av natten flere ganger i nesten tre og et halvt år. Ble overvekt, depresjon og diverse annet som resultat. Det har jeg ikke glemt. 

Anonymkode: fb1d7...6c2

[Million]

Det var helt klart søvnmangel på første plass, og på andre plass kommer sykdommer barnet dro med seg fra barnehagen. Mange sykedager med sykt barn, som man så smittes av, og så følger egne sykedager når man blir syk selv.

Min arving sov ikke en hel natt gjennom før han var to år gammel. TO ÅR med å bli vekket omtrent hver time natten gjennom av skriking.... det var et mareritt å gå og legge seg, og vite at innen en times tid ville man bli vekket igjen. Ofte rakk jeg ikke engang sovne igjen etter en skriking, før neste runde tvang meg opp av senga.

Jeg tenker tilbake og undres....Hvordan overlevde vi egentlig de to årene? Det fatter jeg ikke, og tiden står for meg som en tåke. Husker bruddstykker og glimt. Mye er nok gått tapt av minner fordi vi var helt i ørska av søvnmangel og ute av stand til å huske noe særlig som skjedde.

[AnonymBruker]

Tidsklemma, som nevnt. Er på jobb 8 timer om dagen, pendler en time til sammen. Da er det ikke mange timene igjen til kos med barna før leggetid. 

Også er jo det med sykdom en uendelig lang utfordring på denne tida av året. Ingen av oss blir helt friske... 

Man kan ikke lengre bare spasere ut av eget hus og finne på hva som helst; alt skal tas hensyn til, koordineres og sjongleres for at alle i familien får tid til å være med på fritidsaktiviteter og andre behov. 

Ei heller er det alltid like lett å være en god kjæreste, da man fort kan la sinne og frustrasjon over småting gå utover partner.. 

Men så får man så utrolig mye igjen. Jeg ser frem til å følge barna opp og frem i livet! Det er min drivkraft. Å skape trygge rammer rundt det som er vår fremtid. 

Anonymkode: a6980...f75

[Vera Vinge]

Søvnmangel og sykdom. Og det å klare å puste med magen under 4-åringens sinneanfall (blitt mye mindre intenst enn det var, da). Men absolutt mest kos i småbarnsårene, selv om det har vært slitsomt til tider. Savner ikke livet før barn, syns de gir mye mer enn de "tar".

[Sharon90]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å reise HJEM fra jobb hver eneste dag for å lage middag, i stedet for å jobbe lenge, dra på trening, gå tur i skogen, treffe venner, ta livet som det faller seg. Stor overgang fra frihet til rutiner.

Å nesten aldri få tid til å dra på trening mer. Er aleneforelder.

Å takle egen utålmodighet og sinne overfor et barnehagebarn når det roter, søler, trasser og maser. Å takle egen svart samvittighet og anger over å miste besinnelsen, redselen for å være en dårlig forelder.

Men så fikk jeg jo så mye mye mer igjen ☺

Anonymkode: 0223b...2a4

 Her kjenner jeg meg veldig igjen ! 

Er alene med to små, 1 år og 3 år snart ! 

 

Men værst er nok søvnmangelen ! Og dette igjen fører jo til at man blir litt mindre tålmodig enn planlagt....

 

I starten, de første to årene, trøstespiste jeg en god del pga alt sammen. For å liksom stresse ned. Det jobber jeg iherdig med å få orden på nå. Trøstespiser ikke nå lenger, men vekta har jeg måtte stri litt med da.

 

Men de gir så mye! Helt fantastisk...! Nå som det går mot lysere tider føler jeg det meste vil ordne seg

[Timseh]

Bekymringene var og er verst for meg. 

[Arkana]

Å ikke kunne sove så lenge jeg vil om morgenen er vel det jeg savner aller mest. Jeg savner virkelig følelsen av å være skikkelig uthvilt.

[AnonymBruker]

Hos oss var det

 

* de nettene der barnet kastet opp tre ganger i løpet av en natt. Da er det å dusje barnet, bytte tisselaken, vanlig laken og sengesett, pyjamas og undertøy. Prøve å få ungen til å sovne igjen Skylle opp det som ble skittent asap, og legge det inn i vaskemaskinen asap. Når det skjer tre ganger på en natt tør man til slutt nesten ikke å legge seg ned selv på slutten av natta i håp om å få sove da man er så på alerten. Slik følte i alle fall jeg det.

 

*en annen sak er da barnet var i trassalderen og skulle ha medisiner på grunn av sykdom, men nektet plent å få det i seg. Da er det ikke lett å være forelder.

 

*alle gangene man må dra fra jobben/blir oppringt pga sykdom...

 

Kunne sikkert ha nevnt flere ting, men det er mest dette.

Anonymkode: fc76c...e61

[lunamuna]

Søvnmangel kommer først, men den tiden hører stort sett bare med de første 1-2 årene. 

Generelt, utover hele småbarnstiden, så er det støynivået som er det mest utfordrende for meg. Jeg kan godt tåle høylytt lek ila dagen, men barn lager ikke bare godlyder... Og begynner den ene å gråte/skrike, skal den andre gråte/skrike enda høyere.

[Fluffy]

- Måtte stå opp tidlig om morgenen

- alltid være på vakt/passe på

- lite egentid, fram til de sov måtte en være tilstede

- legge en del aktiviteter på vent

- krangling i parforholdet om småting fordi begge var    

  trøtt og lei.

- all dillingen det er med småbarn.

Utenom dette, som er som bagateller å regne var det en givende periode. Ville aldri vært foruten, men er glad den er over. Savner å kunne legge de klokken åtte og å ha kveldene for seg selv.

Nå når de er blitt skolebarn/ungdommer er det fantastisk gøy. Jeg trives i selskap med dem og er så fornøyd med å ha en haug med unger. Veldig kjekt å følge de opp, være tilstede med dem og å være en del av livet deres.

 

[AnonymBruker]

Ødelagt underliv....

Anonymkode: 9ab72...197