Å være hjemme for seg selv med egen familie, er det eneste som gjør meg godt

[AnonymBruker]

Dette har jeg funnet ut etter at jeg flyttet til vestlandet:)

Hjemme hos meg og mine er alt perfekt og behagelig, og jeg får slappet av og fylt opp lykkekontoen min. Jeg dyrker kjærlighet, familielykke og kunst.

Men så snart jeg må omgi meg med andre ute, så tappes energien..        Det er feil oppførsel, syrlige kommentarer og dårlig kjemi som får meg til å lengte bort eller hjem.  Jeg er en rolig og humoristisk person, som ikke forherliger baksnakking. Og jeg er opptatt av at en skal ha det hyggelig og kose seg med andre.

Men dette ser ikke ut til å bli enkelt..     Da enkelte personer som jeg av og til må omgi meg med (naboer, kollegaer, bekjente fra barselgruppa, barnehageansatte etc, er vanskelige å forholde seg til.    Mens den ene er sur, tøffer den andre seg. Så har du hun som spør og graver om ting for å finne ut om det er spor av dritt i livet mitt, bedreviteren, hun som er så MYE bedre enn meg og de av dem som du må passe munnen din for.

Jeg er en ganske åpen og omgjengelig person. Men må innrømme at etter årevis med slike karakterer i kretsen, så har jeg innsett at jeg har det best alene. Jeg kan ikke alltid velge hvem jeg vil henge med, så jeg står alltid i fare for å få dagen min ødelagt av negative mennesker.

Heldigvis har jeg en mann som er veldig behjelpelig, som av og til går ut i ilden for at jeg skal kunne skåne meg selv for visse mennesker.

Jeg gjør selvfølgelig det som kreves av meg sosialt sett, men det ender ofte opp med at jeg blir liggende rett ut i sofaen etterpå..        Jeg innrømmer at jeg er introvert, men går jo godt overens med stabile personlighetstyper. Altså, mennesker som du vet hvor du har hen:) 

Har ofte opplevd at enkelte som vil være stygge, kommer til meg for å spre eder og galle..   :/.  Og har egentlig ikke skjønt hvorfor de velger å plage meg.

Men nå er det slutt!   Sier magefølelsen min at en gitt person er giftig, så løper jeg vekk.  Og ikke kommer jeg til å åpne meg for personer som i utgangspunktet misliker meg. For det har jeg testet ut før, uten videre suksess.

Jeg kan ikke få sakt nok for høyt jeg elsker hjemmet mitt:). Den bygger meg opp, slik at jeg møter dagene både sterk og frisk. 

Hadde jeg vært oftere rundt alt og alle, ville jeg blitt psykisk nedbrutt og ulykkelig.

Jeg har nesten mistanke om at noen er sure over at jeg så lett kan komme meg vekk  Men det er et valg som de i det minste kan respektere. 

Vet ikke helt hva jeg ville med innlegget, men antar det var en utblåsning. Det koster krefter for meg å omstille meg med de som er en utfordring å være med. Noe ikke alle forstår..

Anonymkode: 371d6...fa3

[SøtMelon]

Jeg er introvert selv, og kjenner meg igjen i flere av dine beskrivelser. 

For å takle hverdagen på best mulig måte, har jeg valgt å trene meg opp til å bli mest mulig ekstrovert. Men utmattet blir jeg fremdeles, og da spesielt i store sosiale tilstelninger. Men igjenn anbefaler jeg trening. Da man blir litt bedre med tiden =)

All lykke til med tiden framover

 

[AnonymBruker]

Kanskje litt rart at du møter bare psyke mennesker som er ute etter å gjøre livet ditt surt og vanskelig....?

Introvert eller ei...kan jo ha noe med din måte å se verden på. Kan nesten virke noe depressivt....

Anonymkode: 72942...cb4

[AnonymBruker]

Jeg er også en person som foretrekker å bare være med samboeren, foreldrene mine, og treffe et par nære venner en gang eller to i måneden. 

Jeg har alltid vært ekstremintrovert. Jeg blir kjempesliten av å være sosial, og trives rett og slett best i eget selskap, eller med mine aller nærmeste. 

Jeg blir sur og irritabel når jeg må sosialisere mer enn én gang pr uke, og elsker helger hvor det bare er meg og samboeren og ingen andre involvert hele helgen, og vi bare er heime og lager mat og spiller spill og ser film og koser oss sammen. 

Anonymkode: cf90e...3cf

[NuckingFutz]

Hva jobber dere med? Eller går dere på skole eller tar noe utdanning? Hvordan fungerer dette mtp. den graden av introversjon som dere beskriver? Eller har dere trukket dere tilbake fra arbeidsliv og skolegang fordi det blir for mye inntrykk og for mye sosiale krav?

[Zienna]

Man blir ikke introvert av å flytte til Vestlandet   Når jeg leser ditt innlegg tenker jeg heller at du ikke orker at fremmede, som du ikke vet hvor du har og stoler på, skal komme deg for nær.  Slik beskytter du deg og dine.  Like fullt kan din personlighet være ekstrovert.  Det er din fornuft som får deg til å opptre introvert.