Oppdrar du barna dine annerledes enn du ble oppdratt?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og har begynt å tenke på hvordan jeg vil oppdra barnet og hvordan jeg vil at oppveksten hans/hennes skal bli. Mens jeg har tenkt på dette, så har jeg oppdaget at jeg er ganske så uenig i en del av det foreldrene mine gjorde i oppveksten min. Jeg vet ikke om det gjerne er vanlig at man vil gjøre en del motsatt enn det sine egne foreldre har gjort?

For eksempel så fikk ikke jeg ukepenger av mine foreldre (de hadde råd). Jeg fikk alt jeg trengte, men jeg opplevde ofte at jeg ikke kunne gjøre som vennene mine, feks bestemme at "i morgen vil jeg bruke pengene mine på kinobillett" eller spare til noe jeg hadde lyst på. 

Mitt syn nå er at det er bra for barn å kunne ha muligheten til å tenke økonomi i ung alder, de kan spare og bestemme over en mindre sum penger. Jeg vil ikke at de skal bruke det på hva som helst, men jeg kan veilede de og lære de hva som er fornuftig. 

Så jeg lurer på om noen her har opplevd det samme? Enten dere har barn eller kun tenker at dere er uenig i noe deres foreldre gjorde i oppveksten?

 

Anonymkode: 76bdd...60e

[Timseh]

Er uenig i ALT min mor gjorde da vi var små. Ok, ikke alt, men 90% av tingene. Har to barn selv og kjører et helt annet løp enn min mor gjorde med meg. 

[AnonymBruker]

Jeg gjør det motsatte av hva min mor gjorde mot meg, noe annet ville være omsorgssvikt.

Anonymkode: 5f35c...56d

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er strengere og har grenser. Noe jeg ikke hadde i det hele tatt og det gjorde meg svært usikker.

Anonymkode: 0b234...14a

[AnonymBruker]

Ja og nei. Jeg er enig i mye mine foreldre gjorde, og uenig i andre ting. Akkurat som mine barn sikkert vil være enig i mye jeg gjør, men uenige i andre ting. Det er veldig lett å kritisere egne foreldre (med god grunn eller mindre god grunn), men jeg har i løpet av årene med barn erfart at det er ganske vanskelig å unngå feil også... Det en person tolker som humor, vil en annen tolke som latterliggjøring. Det som fremstår som en "rimelig grense" for ett barn kan være altfor strengt/lite strengt for et annet.

Det er mange små detaljer som jeg har endret på når det gjelder oppdragelse, men en av de større tingene er at jeg er ganske mye strengere med barna nå som de er tenåringer. Mine foreldre ga mer elle mindre slipp da jeg ble 15, jeg fikk være ute så sent jeg ville, og de serverte meg vin og øl fra samme alder. Jeg kjører et strengere løp, uten å være helt urimelig da.

En annen større ting er at jeg er veldig forsiktig med å mene så mye om hva barna skal utdanne seg til. Hvis de spør meg får de min mening, men ellers er det ikke min sak. Mine foreldre var veldig tydelige på hva de mente jeg måtte gjøre, noe som viste seg å være et gedigent feilgrep. Derfor er jeg forsiktig med å styre for mye.

Anonymkode: 8284c...fda

[MapleSirup]

Det er nok veldig vanlig å tenke slik.

Jeg har oppdratt barna mine anderledes enn jeg selv var oppdratt. Selv om mine foreldre er gode mennesker, så gjorde de noen feil jeg ikke vil gjenta.

Jeg har gjort mine egne feil istedenfor (som vi alle gjør)

[AnonymBruker]

Ja. Jeg mener at mine foreldre var for fysiske (slo, denget, ristet). Jeg forstår at man kan bli sint på trassne unger, men vold er ikke løsningen - mener JEG. Jeg synes det er OK å holde i armen og si at noe ikke er lov om ungen er krakilsk, men kommuniaksjon. The pen is mightier than the sword og alt det der.

Anonymkode: 049eb...de3

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ekstremt få som er helt 100% enig i sine foreldres oppdragelsestaktikker. Ikke minst siden verden har forandret seg siden man selv var liten, og det som var normalt og akseptert da (som ris på rompa) er ikke det nå lenger. 

Jeg kommer til å videreføre mye av det mine foreldre gjorde med meg, som hvordan de lærte meg om økonomi og viktigheten av skole og læring. Men på andre områder vil jeg absolutt ikke gjøre som dem. De bruke blant annet ydmykelse og skam for å få meg fra å gjøre ting de ikke ønsket, og påpekte ofte at andre sikkert tenkte negative ting om meg, noe som gjorde at jeg slet veldig med sosial angst og ble veldig redd folk og hva de tenkte om meg. 

Jeg vil også være mer kjærlig med barna mine. Jeg vokste opp med lite klemming og slikt, noe jeg synes er litt leit. Nå klemmer jeg aldri mine foreldre, jeg tror sist jeg fikk en klem var da min bestemor døde for fem år siden. 

Anonymkode: cb4e4...fee

[AnonymBruker]

ja min får veldig mye kos og oppmerksomhet som jeg måtte greie meg uten. Min mor var veldig kald mot meg fordi hennes mor var veldig kald mot henne. Dette skal ikke mine barn få erfare. 

Anonymkode: 44fd8...f76

[AnonymBruker]

I motsetning til meg skal barna mine skal vokse opp i et hjem der vanskelige følelser er akseptert, der man blir anerkjent for, og møtt med forståelse for hvordan man har det. Jeg ble låst inne på et rom når jeg var "sint", når sinnet veldig ofte var et uttrykk for tristhet. Ble også tilegnet mange dårlige egenskaper som person ("DU er vanskelig, du må ikke være sånn og sånn") i stedet for å fokusere på oppførsel. I kombinasjon med lite skryt har ikke akkurat dette vært veldig positivt for selvtilliten. 

Jeg kommer til å være mye mindre fordømmende når det gjelder feil de gjør, i stedet for "hva-var-det-jeg-sa-holdning", og akseptere at det å gjøre seg egne erfaringer er en del av det å vokse opp. Mine foreldre hadde ingen forventninger til et nært og personlig forhold til sine barn, men for meg er noe av det viktigste at mine barn kan komme til oss når de trenger støtte og at jeg vet hvordan de faktisk har det. 

Jeg kommer heller ikke til å ordne opp i hver minste praktiske ting og motstand de møter, men forventer at de gjør det de klarer selv. Om noe er vanskelig forventer jeg at de hvert fall prøver selv før de gir opp og forventer at noen andre skal ordne opp. (Ingenting gleder meg mer enn mestringsfølelsen når de får til noe etter prøving, feiling og frustrasjon!) Ønsker at de skal lære seg å stå på egne bein, at det er greit å ikke få til alt, men det at man gjør sitt beste og prøver, selv når man møter motstand.  

Anonymkode: 027d6...34e

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med null oppdragelse, og null grenser.. (Før ungdomskolen, og da skjærte alt seg mellom meg og mamma)

Jeg har en helt annen oppdragelse på egne barn, men prøver å finne en mellomting av min oppdragelse og veldig streng. Har en samboer som har en helt annen oppvekst, en mer normal oppdragelse, så han viderefører det.

Anonymkode: f697c...013

[AnonymBruker]

Jeg er strengere. Det Norge jeg vokste opp i var oversiktelig, det var lettere å å gi friere tøyler. Handlingsrommet var større og langtidskonsekvensene mindre. Politiet godtok mer og ting ble ikke lagret til "evig tid". Man fikk jobb man kunne leve av selv om man droppet ut av skolen. Industrien med ok lønninger for ufaglærte er borte så mine barn MÅ prestere for å trygge sin fremtid. Narkotika fantes, men i små mengder i spesielle miljø.

Det var større romslighet for å tråkke feil. Idag er kravene høyere til det meste. Miljøene tøffere, konsekvensene evigvarende og samfunnet fører langt mer kontroll. Stadig flere land med sterengere visumplikt, politiattesten må være rein. Mange yrker har 0 tolleranse osv. Handlingsromet for ungommelig dumskap er omtrent borte. Verden har blitt mindre, farene flere og impulsene langt flere.

Jeg begynte å røyke som 14 åring, festet og drakkmed begge hender fra 15, bilene ble avskiltet jevnlig , ble tatt for mopedtrimming 4 ganger og fylleturer til land og strand var normalen.

Men jeg hadde en trygg oppvekst med trygge foreldre i jobb uten rus/vold av noe slag. Så i ryggmargen hadde jeg den tryggheten, jeg visste på en måte hvordan ting skulle være. Så jeg endte opp med en ok utdannelse og tjener bra i en god jobb idag.

Anonymkode: a2b1c...b0e

[Jolene]

Dersom jeg kan bli en like god oppdrager for mine eventuelle barn som mine egne foreldre var med meg, så føler jeg at jeg har gjort en god jobb. De ga meg verdens beste oppvekst, så det er definitivt noe jeg ville videreført til mine barn.

[Millimani]

Nå har ikke jeg barn, men jeg ville nok oppdratt på en litt annen måte enn mine foreldre. Iallfall til en viss grad. Det er ikke uvanlig at foreldre oppdrar ulikt, - også selv om de bor sammen, og jeg for min del ville valgt pappas metoder hvis jeg skulle valgt en av deres metoder. Både mamma og pappa ga meg grenser, men pappa var snillere enn mamma sånn sett. Han ga meg mye frihet, mens mamma var mer streng. Med skilte foreldre var dette likevel tidvis vanskelig, og spesielt siden begge to snakket om den andres metode å oppdra på som at de mente at den andre oppdro feil. Da jeg var rundt 10 år sa mamma at leggetid var kl 20:30, mens pappa sa at leggetid var 21:30. Da jeg var 11 år og satt og så en film med 10 års grense sammen med nabogutten min på 7 år, ble mamma hysterisk og sa at den kan jo ikke han se på, han må jo spørre hjemme først. Tilsvarende hjemme hos pappa gikk helt problemfritt. 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en veldig god oppvekst preget av trygghet, tilstedeværelse og grenser. Jeg kunne ikke hatt bedre foreldre, og håper at jeg kan være en like god mor for mine barn. Jeg tar nok mye av dette med meg i oppdragelsen til mine barn. Det tror jeg for såvidt at de fleste gjør ubevisst uansett, på godt og vondt.

Men noen ting vet jeg med sikkerhet at jeg gjør annerledes. Jeg og barnefar er vegetarianere, og viderefører derfor denne livsstilen til våre barn. Ellers er jeg nok ikke like streng når det kommer til å kjøpe klær/ting til barna. Foreldrene mine var veldig sparsommelige (til tross for god inntekt) fordi de ikke ville at jeg skulle bli bortskjemt. Jeg gikk i de samme klærne, fikk sjeldent noe nytt

Anonymkode: dc66d...e86

[AnonymBruker]

Ja mye annerledes. Jeg bestemte meg i tidlig alder for hvordan jeg IKKE skulle oppdra mine barn.

Jeg ønsker å være forståelsesfull, prate om følelser ,være en aktiv del av barnas hver dag osv.

Men dere som har hatt en dårlig oppvekst, sliter dere med følgende problem? Jeg vet hvordan jeg IKKE skal oppdra barna mine, men i mange tilfeller vet jeg ikke hvordan jeg skal oppdra de. Om det ga mening?

Min venninne henter mye inspirasjon fra sin barndom, hun håndterer situasjonen med sine barn, slik hennes foreldre håndtere henne og søsknene. Men jeg har ikke gode situasjoner og se tilbake til. Så selv om jeg vet hva jeg ikke skal gjøre, så vet jeg ofte ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: d63f6...e46

[AnonymBruker]

Jeg ser og leser om hva andre gjør i lignede situasjoner.. Så tenker jeg over det, for eksempel hvordan mine oppførte seg, eller hva de hadde gjort. I tillegg til at jeg prøver å bruke sunn fornuft. Snakker og en del om oppdragelse med bhg (foreldresamtaler) Venner, andre foreldre osv.. Prøver å suge til meg tips der jeg finner det.. Så tenker jeg ofte om jeg ville gjort det samme, eller gjort noe annerledes, slik at det hadde passet mine barn.

Anonymkode: f697c...013

[AnonymBruker]

Og selvfølgelig så prøver jeg, og feiler innimellom.. Men prøver å lære av det, og bli bedre.

Anonymkode: f697c...013

[Elisha]

Ingen er feilfrie, men foreldrene mine har definitivt gjort en god jobb.  Mine foreldre har vært tilstedeværende, lyttende, åpne og alltid gitt meg følelsen av å være elsket. 

Når det er sagt, var nok pedagogikk og oppdragelsesmetoder litt annerledes på 90-tallet enn det de er idag. Mine foreldre har heldigvis alltid vært rundhåndet, men både jeg og samboeren er enige om et par ting både mine og hans foreldre kunne håndtert bedre. 

Vi var begge skoleflinke, og ble derfor fortalt at vi var så dyktige. Det ga litt av et sjokk på vgs når vi endelig måtte jobbe for resultatene. Heldigvis gikk det bra med oss begge - men vi vil nok premiere innsats fremfor evner. 

Ellers synes jeg all form for fysisk straff er avleggs, mine pleide å dra meg hardt i armen og ga meg et par ganger en ørefik. 

Dette går nok mer på interesse, men vi dro til Spania, Hellas, Italia hvert år - jeg og samboeren vil nok heller vise barna mer av verden, gjøre dem mer internasjonale, og la dem bli bedre kjent med landet jeg er adoptert fra. Men igjen - dette henger sammen med tidene som forandrer seg. 

Kunne nok nevnt flere ting, men det er i hovedtrekk det jeg ville gjort annerledes. Det er også veldig mange ting de har gjort, som jeg vil videreføre til mine eventuelle barn.  

Endret 30. mars 2016 av Elisha

[AnonymBruker]

Noen ting viderefører jeg, mens noen ting gjør jeg annerledes. Nå har jo barna en far også, som hadde sin oppvekst med sine regler. Vi snakker sammen som foreldre og prøver å finne ut av hvordan vi skal gjøre det - men greier selvsagt ikke å gjennomføre det 100 % hele tiden! 

Min mor latterliggjorde meg en god del under oppveksten, og mente det var godt å herde meg litt for det virkelige liv. Dette fungerte overhodet ikke for meg, og jeg hadde veldig lav selvtillit i ungdomsårene. Overraskelsen var stor da mamma fortalte meg i voksen alder at hun synes jeg var penere enn hun noensinne hadde vært, siden jeg lenge trodde jeg var fæl. Dette vil jeg ikke gjøre mot mine barn.

Foreldrene mine hadde også strenge regler rundt matbordet som jeg ikke vil videreføre. Jeg måtte bl.a. sitte (i timesvis) til jeg hadde spist opp alt. Jeg tror ikke på tvang rundt spising, og ønsker å fokusere på matglede. Det er dessuten viktigere i mine øyne at barn lærer seg å kjenne etter metthetsfølelsen heller enn å spise opp alt på tallerkenen. 

Mine foreldre lærte meg tidlig om økonomistyring, noe som var veldig positivt. Vi hadde også en del strammere regler rundt søtsaker enn det som er vanlig i dag, og det vil jeg absolutt videreføre. Det var alltid masse kos og kjærlighet i familien, og vi har alltid snakket veldig åpent sammen om alt mulig. 

Anonymkode: 9f392...038