Trenger å lufte tankene om livet

[Zidji]

Jeg vet ikke om dette er riktig tråd å skrive i eller i det hele tatt hva jeg vil med innlegget. Men jeg trenger å få luftet tankene litt. Jeg er snart 26 år gammel og aner ikke hva jeg vil med livet mitt. Jeg har en og en halv bachelor (orker ikke fullføre den siste helt enda... kanskje aldri....), men aner ikke egentlig hva jeg skal med de. Jeg var en av de som rotet rundt og bare tok studiene litt for gøy uten å tenke på fremtidige konsekvenser. Angrer som faen nå! Jeg har jobbet som ringevikar i snart fem år på et aldershjem og har mye erfaring innen pleie og omsorgsyrket. Egentlig skulle jeg bare tatt noe slik utannelse, men jeg er så jævlig lei av å studere nå. Jeg orker ikke mer! Jeg har tenkt på studier som vernepleier, barne - og ungdomsarbeider, barnehagelærere osv, men jeg kjenner nå at jeg trenger i hvertfall ett år der jeg bare arbeider med et eller annet.

Det er litt samme faen hva jeg arbeider med jeg vil bare føle at jeg gjør noe for jeg er så drit lei av å gå rundt og stresse og føle meg mislykket. På en måte har jeg lyst å komme i gang med en yrkesrettet utdannelse som vil sikre meg en god lønn (ja, jeg anser 400.000 som god lønn),fordi jeg føler meg så gammel og klarer ikke la være å tenke at ''herregud om fire år er jeg 30''. Jeg skulle ønske jeg ikke kjente på det stresset!!!! Blir helt gal av meg selv. Fordi jeg vet at til syvende og sist så er det dette usynlige forventningspreset fra ''alle andre'' jeg kjenner på. Jeg har en samboer som går på aap men er verdens beste kjæreste. Han har et veldig avslappet forhold til arbeid og utdannelse og det hjelper så veldig å vite at han ikke bryr seg om jeg havner i et lavtlønnsyrke ''for alltid'', fordi det viktigste for han er at vi har et godt forhold ellers. Selv holder jeg på å ta livet av han med stresset mitt av å ikke føle meg god nok. Jeg føler et irriterendes press på å ha en ferdig utdannelse klar og kjøpe leilighet så fort som mulig. Men sannhet er at det er ikke meg! Jeg har hvert heldig som har fått bo billig en god stund og har spart meg opp en ok egenkapital i tillegg til at jeg får støtte fra foreldrene mine. Så jeg er ikke bekymret san sett at jeg ikke oppfyller bankens krav om å ha 15% egenkapital. Eller at det å leie vil være en så stor ulempe fordi jeg da aldri vil klare å spare opp penger til bolig. Slik jeg ser det er jeg sikret egenkapitalen, men at pga dagens høye priser så er det litt ett fett om jeg leier eller eier. Ja, jeg ser selvfølgelig fordelen med å ha en egen bolig, men poenget er at ofte så må en betale like mye i lån - og boligutgifter viss en eier i stedetfor å bare leie viss en ikke trenger bekymre seg for masse for sparing.

Nå bare babler jeg her og jeg ser at dette ble drit langt. Det jeg egentlig vil vite er om det er flere som har en litt lignende situasjon? Ikke missforstå, jeg er fornøyd med livet ellers med en flott kjæreste og en super søt liten hund. Men jeg er litt irritert på meg selv fordi jeg ikke har klart å bestemme meg, samtidig som jeg ikke klarer å bry meg om utdannelse lenger fordi jeg bare vil ut i arbeidslivet, om det så ''bare'' er butikkarbeid. Håper virkelig jeg ikke er den eneste som har det slik for jeg føler meg så fryktelig alene! Jeg har i tillegg ( selvfølgelig) ikke mange venner og kjenner et enormt behov for å kunne snakke med noen og være mer sosial. Ikke for å virke teit, men viss det er noen i Bergensområdet rundt min alder (eller som sliter med slike tanker som meg) som kunne tenke seg å treffes for en kaffi eller whatever så hadde det vert supert Herregud nå føler jeg meg dum..... uff 

[AnonymBruker]

Godt å lese at vi er flere i nesten samme båt! Er i slutten av 20 årene, og overhodet ikke der jeg trodde jeg ville være når jeg nærmer meg 30. Jeg er ikke ferdig utdannet enda, og etter å ha rotet meg litt bort i studietilværelsen, og fulgt en plan som ikke funket for meg og det livet jeg ønsket å leve, så sitter jeg her da uten noe særlig til papir på at jeg kan noe, og uten mulighet for noen topplønnet jobb enda. Virkeligheten er at det egentlig ikke er nøye for meg, og at jeg har en fast jobb jeg trives i og føler jeg kan bidra i, og på sikt kanskje også utvikle meg i. Foreløpig er det ikke aktuelt for meg å gå tilbake til skolebenken, det har jeg ikke råd til, og jeg trenger inntekt for å gjøre opp for dumme valg og rot fra fortiden. Eier ikke egen bolig, og har liten formue å skryte av. Av og til føler jeg at samfunnet dømmer meg som en mislykket, og av og til misunner jeg mine tidligere skolekamerater som er ferdig med fagbrev og utdanninger, driver egne selskap og har hus, hytte og campingvogn. Samtidig prøver jeg å tenke at det som er aller viktigst her i verden er å trives, og å finne sin egen vei i livet. Å være bundet til gjeld og forpliktelser i ung alder, mens jeg ennå er barnløs, frisk og rask og har muligheten til å oppleve verden og livet vet jeg ikke om jeg ønsker, og det er heller ikke en garanti for at man blir lykkelig. Hva som gjør deg lykkelig er det bare du som kan finne ut, så jeg håper at du benytter sjansen nå og prøver deg frem litt framfor å jage etter noe du selv ikke vet om du vil 🙂

Anonymkode: e5612...bb4

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å stresse med slike ting, langt i fra.  Det ytre presset føler vi alle på fra tid til annen, blir kanskje litt bedre når man får noen år på baken. Du må lære deg å se livet ditt for det det er, hvor heldig du er og at du har alle muligheter fremfor deg. Minn deg selv på at du er i deg selv god nok, det er ikke utdannelsen som definerer deg. Ja, du får kanskje utdannelse, hus osv. litt senere enn andre du kjenner, men hva så? Er det verdens undergang? nei. Stressingen gjør deg bare sliten, du får ikke noe konstruktivt ut av den. Fortiden er fortid, godta at det ble slik og planlegg det du vil fremover. Alt ordner seg.  

Anonymkode: e8b3f...96d

[Zidji]

Tusen takk begge to for nesten betryggende svar, det er herlig å vite at en ikke er den eneste ja Jeg føler meg så sinnsykt alene om å være ''misslykket'' til tider. Hvertfall når ''alle'' mine tidligere venner, samt min bror, har klart å etablere seg med jobb, leilighet, mann og barn. Jeg skjønner ikke hvordan så mange på min alder klarer det! Enten så er det et flertall av de ellers så bare kjennes det slik ut fordi det er de jeg har å sammenligne meg selv med. Helt ærlig har jeg ingen drømmer om barn, hus og bil. Både meg og samboeren er litt for egoistiske og opptatt av egen lykke som skal være her og nå til å tenke på slike ting.  Jeg er helt enig i at det å være bundet til gjeld i ung alder ikke er en nødvendighet. Jeg bare skulle ønske jeg ikke brydde meg så mye om hva familien min tenker. Jeg vet de vil godta livet mitt uansett hva jeg gjør, men det er så irriterendes å vite at de kanskje egentlig går rundt og bekymrer seg og tenker at ''hun kunne gjort bedre''.  Jeg prøver å ikke angre på mine valg for jeg har jo egentlig hatt et kjempe gøy og sosialt studieliv selv om jeg nå føler jeg sitter igjen venneløs og jobbløs. Jeg må finne ut av min egen lykke ja og ikke være redd for å kanskje bli en av de som arbeider i lavtlønnsyrke så lenge jeg trives. Til syvende og sist så er det det viktigste ja.

Men det er vanskelig å tenke på meg selv som heldig når jeg føler meg nesten for gammel til å starte på en ny høyere utdannelse. Jeg vet det er en tullete tanke og at det aldri er forsent, men når en er så sliten og lei av seg selv så er det vanskelig å se for seg at jeg noen gang skal klare å gidde å studere igjen. Men det er vel det som er litt av poenget mitt og, at jeg kanskje egentlig ikke har lyst til å studere igjen? Jeg tror jeg sliter med å innrømme for meg selv og alle andre at jeg ikke er interessert i høyere utdannelse med god lønn. Det er nesten så det er litt flaut at jeg er en av de som roter når resten av familien min har klart seg så greit. Jeg vet ikke. Jeg bare holder på å bli gal av meg selv. Tankene går i surr og jeg endrer mening for hver dag som går. Jeg trenger absolutt et år med arbeid uavhengig av hva slags jobb det er bare for å få samlet tankene før jeg blir helt sprø. Jeg håper så innderlig jeg finner roen snart

Endret 30. mars 2016 av Zidji

[AnonymBruker]

Jeg tenkte lenge på at det var så viktig med en god utdannelse, helst en master og en god jobb. Så begynte jeg å studere, og etter tre år oppdaget jeg en dag at jeg egentlig følte meg litt på villspor. Var det dette jeg ville gjøre resten av livet? Hva ønsket jeg å arbeide med? Hva er viktig for meg? Hva er egentlig en god jobb for meg? Mitt standpunkt etter å ha tenkt på dette et par år er at en utdannelse ikke nødvendigvis er definisjonen på en god jobb. Jeg kjenner mange mennesker som har jobbet seg oppover i gradene fra gulvet til sjefsstillinger og som gjør det bra fordi de brenner for det de jobber med. Med engasjement kommer interesse for utvikling og evt utdanning i faget, og arbeidsgivere vil mye heller ha ansatte som er engasjert og lærevillig enn dem som sitter og venter på at de kan dra hjem. Dette var mitt turning point, og jeg har valgt å sette utdanning på pause. Jeg kan velge å fortsette og gjøre meg ferdig, eller jeg kan ta en mer relevant utdanning innafor det yrket jeg nå er i. Foreløpig føler jeg at jeg har mer enn nok å lære på min arbeidsplass, samtidig som at jeg trenger å få leve litt utenom jobb. Jeg er heller ikke av den mening at utdanning nødvendigvis er alt her i verden, og at man kan være svært kunnskapsrik uten å ha levd et studieliv etter vgs. Begge mine foreldre bandt seg i ung alder til hverandre, hus og barn, og utdannet seg i voksen alder. Min mor var over 40 da hun var ferdig. Jeg kjenner et visst prestasjonspress, men det tror jeg at jeg har laget selv, da de har sluttet å mase om skole og utdanning og viser mer støtte til det arbeidet jeg nå gjør. Fra familien generelt får jeg høre at det er unødvendig å stresse siden jeg enda er ung, og innad i familien generelt er holdningen at det er viktigst å være i ærlig arbeid som man trives i. Dersom noen dømmer deg for å være så ung og ennå ikke "etablert" så får det være dems problem ts, du skal ikke kjøpe hus og stifte familie for at du føler det er forventet av deg, du skal gjøre det fordi du har lyst til det 🙂

Anonymkode: e5612...bb4

[MarkusHoAr]

Mitt råd er at du følger hjertet ditt, i stedet for å tenke så mye. For mye tenking gjør deg gal til slutt og kan føre deg på villspor, det er hvertfall min erfaring.

Når jeg var 17 år og gikk på vgs fikk jeg en sinnsykt sterk følelse, som ikke kan forklares, av at jeg måtte slutte. Sluttet ikke med det første, men følelsen var der fortsatt, selv to uker etterpå. Jo mer jeg ignorerte følelsen, jo mer deprimert ble jeg. Til slutt begynte jeg å prate med andre folk om det, tanken på å slutte. Var ikke god respons for å si det sånn. Foreldrene mine klikket helt, og onkelen min spør om jeg har gått fra vettet. Vennene mine gjorde narr av meg, og sa jeg kom til å bli uteligger osv hvis jeg sluttet. Sluttet en uke senere, og jeg angrer ikke på valget jeg tok, 1 år senere. Har hatt et par salgsjobber, både dørselger og telefonselger, begge deler var ganske tøft, men det ga meg sinnsykt mye sosial erfaring. Den dag i dag, jobber jeg for meg selv, uten sjefer som forteller meg hva jeg skal gjøre, og det føles ganske deilig.

Poenget mitt er at du burde følge hjertet ditt, og ikke tenke så mye på hva andre tenker om valgene du tar. 3-4 uker etter jeg sluttet på vgs var det ingen som brydde seg lenger, alt var tilbake til normalt. Det er mye sosialt press av å gå egne veier, i stedet for å gå den veien som er "akseptert" av samfunnet, men belønningen kan være stor.

[Zidji]

Takk for svar alle sammen Det hjelper så mye å vite at jeg ikke er den eneste som velger å ikke prioritere høy utdannelse. Jeg merker at jeg mer og mer tar meg selv i å like tanken på å jobbe meg oppover fra gulv til topp. Jeg tror jeg heller vil satse på å utdanne meg underveis og så bare se hvor jeg ender opp.  Jeg går bare rundt nå og nesten hater livet mitt fordi jeg føler meg så ubrukelig på grunn av dette sosiale presset jeg innbiller meg er rundt meg hele tiden. Veldig interessant å høre deres historier og tanker om arbeid og utdannelse, jeg kjenner jeg blir glad og mer avslappet av å kunne snakke med noen som virkelig forstår meg Jeg har virkelig ikke lyst til å tenke på å eie egen bolig eller stifte familie nei. Skulle det være noe vil jeg heller kjøpe meg flere små hunder og kanskje få noen valper å selge 

Men dere som har svart meg, hva slags arbeid har dere klart å få dere uten noen spesiel form for utdannelse? Jeg vet at du MarkusHoAr jobber for deg selv, men hvordan er det lønnsmessig? Har du startet egen bedrift, selger du noe? Jeg er selvfølgelig redd for at jeg ''aldri'' kommer til å få meg noe fast arbeid. Det virker velig vanskelig å finne seg 100% stilling når en ikke er faglært til noe. Jeg tenker å kontakte diverse vikarbyrå for å prøve meg litt frem på jobbmarkedet å se hva jeg er interessert i. Har hørt det skal være litt dårlig betalt gjennom slike byrå, men helt ærlig så tror jeg at bare den følelsen av å få meg fast arbeid vil hjelpe meg til å stresse betydelig mindre Vurderer også å bli lærling et sted selv om jeg vet at som voksen med fullført vgs så vil det ta lengre tid enn vanlig. Så mye å tenke på! Blir sprø her jeg sitter og bare prøver å chille med Game of Thrones og la tanker være tanker

[Zienna]

Du har arbeidslyst, er åpen for å lære, har ønsker og ambisjoner for jobb som ikke er skyhøye og urealistiske.  Jeg fatter ikke hvorfor arbeidsgivere ikke ser potensialet hos nettopp slike som deg.  Jeg ville gjort det. 

Som leder av større bedrift har jeg sett nok av folk med flotte papirer, som har sittet på rævva, og ikke gjort annet ! Fokuser på arbeidslysten din, ønsket om å være til nytte, om å lære, når du skriver jobbsøknad eller er på intervju. Det du mangler i formalkompetanse kan du kompensere ved å fortelle om din lærevillighet.      

[Eeemil]

Kjøp egen bolig hvis du kan, så kan du betale ned på ditt eget lån istedenfor andres.

Ellers er det flere som tenker som deg som er både eldre og har høyere utdanning enn deg. Jeg ville ha tatt vgs med noe fagbrev om jeg var deg. Det er ikke enkelt å være ufaglært I Norge I dag.  Velg akkurat det som du vil selv. Ikke bry deg om andre.

[Zidji]

13 timer siden, Zienna skrev:

Du har arbeidslyst, er åpen for å lære, har ønsker og ambisjoner for jobb som ikke er skyhøye og urealistiske.  Jeg fatter ikke hvorfor arbeidsgivere ikke ser potensialet hos nettopp slike som deg.  Jeg ville gjort det. 

Som leder av større bedrift har jeg sett nok av folk med flotte papirer, som har sittet på rævva, og ikke gjort annet ! Fokuser på arbeidslysten din, ønsket om å være til nytte, om å lære, når du skriver jobbsøknad eller er på intervju. Det du mangler i formalkompetanse kan du kompensere ved å fortelle om din lærevillighet.      

Takk for fint svar! Dette ble jeg glad av å høre. Jeg skal absolutt ta med meg tipsene videre når jeg fortsetter med min jobbsøking.

[Zidji]

1 time siden, Eeemil skrev:

Kjøp egen bolig hvis du kan, så kan du betale ned på ditt eget lån istedenfor andres.

Ellers er det flere som tenker som deg som er både eldre og har høyere utdanning enn deg. Jeg ville ha tatt vgs med noe fagbrev om jeg var deg. Det er ikke enkelt å være ufaglært I Norge I dag.  Velg akkurat det som du vil selv. Ikke bry deg om andre.

Bolig får jeg ikke kjøpt enda før jeg har en 100% stilling. Egenkapital har jeg heldigvis fra før av Men nå tenker jeg faktisk veldig sterkt på å ta et fagbrev. Men det må bli som voksen lærling og da er jeg litt usikker på hvordan jeg skal gå frem og om det er slik at jeg har en søkefrist. 

[Eeemil]

22 timer siden, Zidji skrev:

Bolig får jeg ikke kjøpt enda før jeg har en 100% stilling. Egenkapital har jeg heldigvis fra før av Men nå tenker jeg faktisk veldig sterkt på å ta et fagbrev. Men det må bli som voksen lærling og da er jeg litt usikker på hvordan jeg skal gå frem og om det er slik at jeg har en søkefrist. 

Noen studier har frist 15. april. Mer vet jeg dessverre ikke.

[MarkusHoAr]

Den 30.3.2016 at 23.46, Zidji skrev:

Takk for svar alle sammen Det hjelper så mye å vite at jeg ikke er den eneste som velger å ikke prioritere høy utdannelse. Jeg merker at jeg mer og mer tar meg selv i å like tanken på å jobbe meg oppover fra gulv til topp. Jeg tror jeg heller vil satse på å utdanne meg underveis og så bare se hvor jeg ender opp.  Jeg går bare rundt nå og nesten hater livet mitt fordi jeg føler meg så ubrukelig på grunn av dette sosiale presset jeg innbiller meg er rundt meg hele tiden. Veldig interessant å høre deres historier og tanker om arbeid og utdannelse, jeg kjenner jeg blir glad og mer avslappet av å kunne snakke med noen som virkelig forstår meg Jeg har virkelig ikke lyst til å tenke på å eie egen bolig eller stifte familie nei. Skulle det være noe vil jeg heller kjøpe meg flere små hunder og kanskje få noen valper å selge 

Men dere som har svart meg, hva slags arbeid har dere klart å få dere uten noen spesiel form for utdannelse? Jeg vet at du MarkusHoAr jobber for deg selv, men hvordan er det lønnsmessig? Har du startet egen bedrift, selger du noe? Jeg er selvfølgelig redd for at jeg ''aldri'' kommer til å få meg noe fast arbeid. Det virker velig vanskelig å finne seg 100% stilling når en ikke er faglært til noe. Jeg tenker å kontakte diverse vikarbyrå for å prøve meg litt frem på jobbmarkedet å se hva jeg er interessert i. Har hørt det skal være litt dårlig betalt gjennom slike byrå, men helt ærlig så tror jeg at bare den følelsen av å få meg fast arbeid vil hjelpe meg til å stresse betydelig mindre Vurderer også å bli lærling et sted selv om jeg vet at som voksen med fullført vgs så vil det ta lengre tid enn vanlig. Så mye å tenke på! Blir sprø her jeg sitter og bare prøver å chille med Game of Thrones og la tanker være tanker

Jeg markedsfører et produkt som hjelper andre bedrifter med markedsføring via nettet. Det har jeg akkurat startet med, og jeg tjener penger kun når det skjer et salg gjennom min markedsføring, så hvor mye jeg tjener er opptil meg selv.

Det er mange forskjellige jobber du kan få uten å være faglært i noe, det er som Zienna sier, det meste kommer an på deg som person, ikke hvilke papirer du har. Selvfølgelig i noen jobber trenger du utdannelse, men det er mange andre jobber du ikke trenger det også.

[Zidji]

25 minutter siden, MarkusHoAr skrev:

Jeg markedsfører et produkt som hjelper andre bedrifter med markedsføring via nettet. Det har jeg akkurat startet med, og jeg tjener penger kun når det skjer et salg gjennom min markedsføring, så hvor mye jeg tjener er opptil meg selv.

Det er mange forskjellige jobber du kan få uten å være faglært i noe, det er som Zienna sier, det meste kommer an på deg som person, ikke hvilke papirer du har. Selvfølgelig i noen jobber trenger du utdannelse, men det er mange andre jobber du ikke trenger det også.

Jeg føler meg bedre og bedre selv om jeg kjenner selvtilliten dale når jeg leser om hvor ''viktig det er med høyere utdannede og faglærte mennesker i norge'', og at en så og si ikke vil få seg jobb uten utdannelse. Men altså, det er jo ikke det at jeg ikke VIL jeg bare vil ikke velge feil lenger og jeg er så forbaska klar for å jobbe og lære underveis!

Men det vil ordne seg til slutt, jeg vet jo at uansett, utdannelse eller ikke, så vil jeg få meg en jobb et eller annet sted og ha et greit liv som vil være tilpasset min inntekt

[MarkusHoAr]

11 minutter siden, Zidji skrev:

Jeg føler meg bedre og bedre selv om jeg kjenner selvtilliten dale når jeg leser om hvor ''viktig det er med høyere utdannede og faglærte mennesker i norge'', og at en så og si ikke vil få seg jobb uten utdannelse. Men altså, det er jo ikke det at jeg ikke VIL jeg bare vil ikke velge feil lenger og jeg er så forbaska klar for å jobbe og lære underveis!

Men det vil ordne seg til slutt, jeg vet jo at uansett, utdannelse eller ikke, så vil jeg få meg en jobb et eller annet sted og ha et greit liv som vil være tilpasset min inntekt

En annen ting du kan tenke på er hva du kan hjelpe andre folk med. Hva er du god på som andre folk trenger hjelp med? Alle har noe de er gode på. Finn ut av hva du kan hjelpe andre folk med, som du kan ta betalt for. Hva liker du å gjøre? 

Hvis du liker å male, og er flink til det, kan du hjelpe andre folk med det, og ta betalt for det. Er du glad i hund, og liker å gå tur, kan du jo ta betalt for å med andres hunder. Det er sinnssykt mange måter å tjene penger på, det eneste som setter stopper på hva du kan tjene penger på, er kreativiteten din.

[AnonymBruker]

Og jeg skjønner ikke hvor det kommer fra at man må ha høyere utdannelse for å få fast jobb. Jeg er i fast jobb, uten fullført utdannelse fordi jeg innså at mine evner egentlig ikke ligger der jeg ønsker og stoppet før jeg var ferdig. Har jobbet fast fra 16-års alderen, og har i perioder som voksen etter at jeg fullførte vgs jobbet 150% fast og vel så det. Har hatt ansvarsstillinger i hotell og utelivsbransjen, og avsluttet det arbeidskapittelet med gode CVer fra arbeidsgiverne. Jobber i dag innen helse/sosial, i fast stilling pluss noen få prosent i kommunen. Jeg har jobber som noen er nødt til å ha, greit betalt, gode arbeidsvilkår og en jobb med mulighet for egenutvikling. Ved å vise interesse for arbeidet, tiltakslyst og ønske om å utvikle meg står jeg i en god posisjon på arbeidsplassen til tross for at jeg er slik en ufaglært, og jeg kjenner flere på min alder som er eller har vært i samme situasjon. Jeg kjenner mennesker som har bygget opp egne bedrifter nesten uten formell utdanning, og jeg kjenner mennesker med bachelor og master som ikke får fast jobb innen sitt felt. Det er sikkert forlokkende å gå rett ut i en høyt betalt stilling etter fire år på universitetet, men jeg tror personlig ikke dette er veien å gå for alle. For min egen del handler det mye om å bruke tiden min på kunnskap som er relevant for arbeidet mitt, og jeg lærer mye bedre av praktisk erfaring underveis. Jeg er en lesehest, men jeg må ha knagger å henge det skriftlige på, og når jeg ikke har det er det vanskelig å finne en læringsstrategi som funker. Hvis man i tillegg ikke er særlig motivert eller vet med sikkerhet at man har valgt riktig, da er det vanskelig å ta studiene nok på alvor eller i det hele tatt fullføre. 

Nei, gjør det du føler du trenger og har lyst til ts. Vi trenger folk på gulvet også, og det kan være en super vei videre opp på sikt hvis det er det du har lyst til etterhvert!

Anonymkode: e5612...bb4

[MarkusHoAr]

Veldig bra skrevet av anonym!

[AnonymBruker]

Den Saturday, April 02, 2016 at 0.18, AnonymBruker skrev:

Og jeg skjønner ikke hvor det kommer fra at man må ha høyere utdannelse for å få fast jobb. Jeg er i fast jobb, uten fullført utdannelse fordi jeg innså at mine evner egentlig ikke ligger der jeg ønsker og stoppet før jeg var ferdig. Har jobbet fast fra 16-års alderen, og har i perioder som voksen etter at jeg fullførte vgs jobbet 150% fast og vel så det. Har hatt ansvarsstillinger i hotell og utelivsbransjen, og avsluttet det arbeidskapittelet med gode CVer fra arbeidsgiverne. Jobber i dag innen helse/sosial, i fast stilling pluss noen få prosent i kommunen. Jeg har jobber som noen er nødt til å ha, greit betalt, gode arbeidsvilkår og en jobb med mulighet for egenutvikling. Ved å vise interesse for arbeidet, tiltakslyst og ønske om å utvikle meg står jeg i en god posisjon på arbeidsplassen til tross for at jeg er slik en ufaglært, og jeg kjenner flere på min alder som er eller har vært i samme situasjon. Jeg kjenner mennesker som har bygget opp egne bedrifter nesten uten formell utdanning, og jeg kjenner mennesker med bachelor og master som ikke får fast jobb innen sitt felt. Det er sikkert forlokkende å gå rett ut i en høyt betalt stilling etter fire år på universitetet, men jeg tror personlig ikke dette er veien å gå for alle. For min egen del handler det mye om å bruke tiden min på kunnskap som er relevant for arbeidet mitt, og jeg lærer mye bedre av praktisk erfaring underveis. Jeg er en lesehest, men jeg må ha knagger å henge det skriftlige på, og når jeg ikke har det er det vanskelig å finne en læringsstrategi som funker. Hvis man i tillegg ikke er særlig motivert eller vet med sikkerhet at man har valgt riktig, da er det vanskelig å ta studiene nok på alvor eller i det hele tatt fullføre. 

Nei, gjør det du føler du trenger og har lyst til ts. Vi trenger folk på gulvet også, og det kan være en super vei videre opp på sikt hvis det er det du har lyst til etterhvert!

Anonymkode: e5612...bb4

Bra skrevet, men hvor gammel er du?

Jeg er ca 50, startet arbeidslivet etter vgs og har hatt mange jobber jeg har trives godt i, fått lære og utvikle meg, hatt flere lederstillinger mm. Har byttet arbeidsfelt i løpet av de siste årene og lærer nå masse nytt, er en glede å jobbe! Var selv skoleflink, men endte opp med ettårig høyskole og et par kortere høyskolekurs.

Men - om jeg hadde startet i dag, ville det vært langt vanskeligere. Jeg hadde ikke engang fått den jobben jeg har, når de lyser ut tilsvarende er det krav om master, og jeg har ikke engang bachelor...

Arbeidsgivere setter utdanningskravene høyt fordi de kan, ikke fordi man trenger det for å mestre jobben. 

Sier ikke at det er håpløst i dag - man må bare begynne et sted og så gjøre seg bemerket med å gjøre en veldig god jobb! Interesse, initiativ, og viljen til å gi litt ekstra - samt ta det meste med godt humør. Da kommer du langt.

 

Anonymkode: 16b1b...e4c

[Derpia]

Jeg har en litt annen bakgrunn enn TS, men jeg må chime inn her likevel.

Det å ha bachelor eller master i noe er ikke noen garanti verken for at du får jobb eller at du vil trives med de jobbene du får. Uansett så er jo ikke forventningene du tror at andre har for deg det du bør navigere etter.

Jeg opplever også av mye av det som kjennes ut som forventninger for meg er folk som bare er lite empatiske og ikke tenker over hva de sier. 

"studerer du ENDA?"

"Når skal du få deg MANN da?"

"når skal DERE få barn da?"

"har du ikke lappen ENDA?"

Og når folk sier sånt så blir jeg skikkelig sugd inn i det og blir liksom enig med de ("Ja herregud, har jo studert skikkelig lenge nå.", "Åh barn ja, begynner å haste.", "lappen ja, må komme i gang med det snart") før jeg kommer på igjen at dette er jo ikke mine meninger! Jeg har ikke lyst på barn og bil,  og kjæreste har jeg forsåvidt, men det er fordi det plutselig skjedde, ikke fordi man MÅ ha kjæreste. Jeg studerer fordi det er skikkelig gøy, og blir litt ukomfortabel når folk begynner å snakke om at "det var intelligent å velge et sånt studie for da får du jobb". Ookei, men det var ikke det jeg tenkte, og jeg har ikke lyst på sånn jobb som man får etter mitt studie. Og det er helt greit.

Folk er forskjellige, og jeg tror ofte de som sier sånt gjør det bare fordi de ikke har noe annet å si. Men når man hører på det er det vanskelig å skille mellom hva de faktisk mener, hva de bare slenger ut av seg, og hva du mener selv. Det er lett å kommentere her da, at du bør gå i deg selv og tenke på hva du vil og sånn, men selv opplever jeg at sånne utsagn forvirrer meg så mye at jeg prøver å holde meg unna de folkene som sier sånt. 

Du gjør jo studiet/jobbingen/whatever for din del, og nå har du all verdens muligheter å velge mellom. Så lenge du trives med dagene dine (og ikke ødelegger fremtida samtidig) så er det det viktigste. Det å ha en ferdig utdanning eller en jobb løser uansett ikke alle problemer - det er ikke som at du levler opp og plutselig blir alle bekymringer borte. Jeg har straks en ferdig master, men jeg føler meg ikke sikrere på hva jeg vil gjøre nå enn jeg gjorde før jeg begynte å studere. Og det er greit. Veien hit var gøy, og jeg finner utvilsomt noe gøy å gjøre videre. Jeg tenker at du kanskje heller kan fokusere på hva du syns er givende og hvordan du vil livet ditt skal være enn hva folk forventer av deg.

Og som de andre her sier, du kan ha massevis av jobber og karrieremuligheter uten utdanning, men da har jeg inntrykk av at du må være veldig "på høgget" og ta mulighetene som byr seg, sosialisere/nettverke, og virkelig jobbe for det. Men det må man jo egentlig ofte på studier og øvrig i arbeidslivet også.

Litt usikker på hvor mye jeg bidrar, men jeg er totally down for en kopp te i Bergen en dag om det kan hjelpe  

Endret 9. april 2016 av Derpia

[Zidji]

Den 9.4.2016 at 9.42, Derpia skrev:

Jeg har en litt annen bakgrunn enn TS, men jeg må chime inn her likevel.

Det å ha bachelor eller master i noe er ikke noen garanti verken for at du får jobb eller at du vil trives med de jobbene du får. Uansett så er jo ikke forventningene du tror at andre har for deg det du bør navigere etter.

Jeg opplever også av mye av det som kjennes ut som forventninger for meg er folk som bare er lite empatiske og ikke tenker over hva de sier. 

"studerer du ENDA?"

"Når skal du få deg MANN da?"

"når skal DERE få barn da?"

"har du ikke lappen ENDA?"

Og når folk sier sånt så blir jeg skikkelig sugd inn i det og blir liksom enig med de ("Ja herregud, har jo studert skikkelig lenge nå.", "Åh barn ja, begynner å haste.", "lappen ja, må komme i gang med det snart") før jeg kommer på igjen at dette er jo ikke mine meninger! Jeg har ikke lyst på barn og bil,  og kjæreste har jeg forsåvidt, men det er fordi det plutselig skjedde, ikke fordi man MÅ ha kjæreste. Jeg studerer fordi det er skikkelig gøy, og blir litt ukomfortabel når folk begynner å snakke om at "det var intelligent å velge et sånt studie for da får du jobb". Ookei, men det var ikke det jeg tenkte, og jeg har ikke lyst på sånn jobb som man får etter mitt studie. Og det er helt greit.

Folk er forskjellige, og jeg tror ofte de som sier sånt gjør det bare fordi de ikke har noe annet å si. Men når man hører på det er det vanskelig å skille mellom hva de faktisk mener, hva de bare slenger ut av seg, og hva du mener selv. Det er lett å kommentere her da, at du bør gå i deg selv og tenke på hva du vil og sånn, men selv opplever jeg at sånne utsagn forvirrer meg så mye at jeg prøver å holde meg unna de folkene som sier sånt. 

Du gjør jo studiet/jobbingen/whatever for din del, og nå har du all verdens muligheter å velge mellom. Så lenge du trives med dagene dine (og ikke ødelegger fremtida samtidig) så er det det viktigste. Det å ha en ferdig utdanning eller en jobb løser uansett ikke alle problemer - det er ikke som at du levler opp og plutselig blir alle bekymringer borte. Jeg har straks en ferdig master, men jeg føler meg ikke sikrere på hva jeg vil gjøre nå enn jeg gjorde før jeg begynte å studere. Og det er greit. Veien hit var gøy, og jeg finner utvilsomt noe gøy å gjøre videre. Jeg tenker at du kanskje heller kan fokusere på hva du syns er givende og hvordan du vil livet ditt skal være enn hva folk forventer av deg.

Og som de andre her sier, du kan ha massevis av jobber og karrieremuligheter uten utdanning, men da har jeg inntrykk av at du må være veldig "på høgget" og ta mulighetene som byr seg, sosialisere/nettverke, og virkelig jobbe for det. Men det må man jo egentlig ofte på studier og øvrig i arbeidslivet også.

Litt usikker på hvor mye jeg bidrar, men jeg er totally down for en kopp te i Bergen en dag om det kan hjelpe  

Takk for svar Hva er det du jobber med/studerer da?

Du, jeg vil gjerne ta en kopp te med deg! Trenger virkelig noen jeg bare kan tyte litt med. Lover å ikke være alt for negativ, men jeg trenger å bare få ut litt tanker. Og du virker veldig fornuftig å snakke med. Er du ok med røyking? Jeg er av og på røyker, men nå som livet er litt kjipt er jeg veldig på så jeg er litt ''avhengig'' av å kunne røyke mens jeg drikker kaffi