Hvordan bli fornøyd med kroppen når

[AnonymBruker]

man ikke har mulighet til å forbedre den noe?

 

Jeg er på vei tilbake fra å være utbrent. Er nå tilbake i full jobb og kjenner at jeg bruker alle kreftene mine på full jobb, to barn som krever sitt, hus og alt det der. Trening har jeg virkelig ikke tid eller overskudd til.

 

Før jeg ble utbrent presset jeg meg til å løpe minst 3 mil i uka. Dette er noe av det som vippet meg over. Det ble aldri nok trening liksom. Skulle alltid løpe lenger og fortere, og en dag sa det stopp. Pådro meg belastningsskader og har løpeforbud inntil videre. En gang i tiden elsket jeg å løpe, før det ble en plikt, og før jeg kun fokuserte på brente kalorier og hvordan kroppen så ut og kunne se ut. Alt ble en besettelse. Så psykologen og ernæringsfysiologen sa jeg ikke skulle trene før jeg kjente lysten og gleden. Men den kom liksom ikke. Men angsten og frykten for å legge på meg kom snikende. Og det er den som driver meg til trening innimellom. Men etter noen dager med anstrengende aktiviteter blir jeg helt tom. Jeg har null energi, hodepine og sykt kort lunte. Hater alt og alle. Til og med barna. Og da kan jeg jo ikke trene. Det er alltid det som vipper meg over. Men vet ikke hvordan jeg skal kunne leve uten trening... Kan ikke godta at kroppen forfaller og blir dvaskere og dvaskere... Men den første tiden med treningsforbud var en befrielse. Jeg var fri og lykkelig. Og hadde såååå mye tid. Men så kom angsten, og et par kilo og alt ble ødelagt.

Det eneste jeg kan gjøre av trening som ikke gjør meg gal er å gå turer. Det er terapi. Men kroppen blir jo ikke bedre av det...

 

Hvordan bare akseptere at det er som det er?? At andre tåler å presse kroppen, men at jeg ikke gjør det?

Hjelp....

Anonymkode: bdc13...ada

[kisskissbangbang]

Har du prøvd å bytte ut kondisjonstrening med styrketrening? 

[ajarRun]

3 mil i uken? Det er jo bare tre timer i rolig tempo... Om sommeren bruker jeg å ta en rolig 10k om morgenen og en halvmaraton om kvelden. Allerede da er man over 3 mil, og det på en dag. Ultramartonløpere løper lett 16 mil i uken. 

[AnonymBruker]

Har du prøvd yoga eller pilates? Da får du litt "ro i hodet" samtidig som kroppen får en god treningsøkt.

Anonymkode: 7704f...55a

[Pringle]

26 minutter siden, ambivalentReaction skrev:

3 mil i uken? Det er jo bare tre timer i rolig tempo... Om sommeren bruker jeg å ta en rolig 10k om morgenen og en halvmaraton om kvelden. Allerede da er man over 3 mil, og det på en dag. Ultramartonløpere løper lett 16 mil i uken. 

Ja, dette vil sikkert få trådstarter til å føle seg mye mindre mislykket! 

Trådstarter - det jeg leser ut av innlegget ditt, er en kombinasjon av at du legger på deg selv et umenneskelig press om å prestere, og har en opplevelse av sorg/tap over å ikke lenger kunne gjøre noe du har fått til. Det er ikke påkrevet å løpe for helsens skyld. Du kan gå i rolig tempo, eller drive med yoga som noen foreslo, eller svømme. Hvis du er engstelig for å legge på deg, så er kosten det aller mest sentrale. Har du fremdeles oppfølging av psykolog og ernæringsfysiolog, så bruk dem for alt de er verdt, ja, misbruk dem om du må. Du skal ikke behøve å ha det sånn som dette.

Endret 28. mars 2016 av Pringle

[Blåmeisen]

34 minutter siden, ambivalentReaction skrev:

3 mil i uken? Det er jo bare tre timer i rolig tempo... Om sommeren bruker jeg å ta en rolig 10k om morgenen og en halvmaraton om kvelden. Allerede da er man over 3 mil, og det på en dag. Ultramartonløpere løper lett 16 mil i uken. 

På hvilken måte tenkte du at dette skulle hjelpe TS? Ikke meningen å være frekk, altså! Forstod det bare sånn at TS sliter med å godta at hun ikke kan trene som før, og ser ikke for meg at det å få høre at andre løper mer hjelper henne. 

Til TS: jeg støtter forslaget om yoga eller pilates. Og så tenker jeg at det kan være lurt å minne seg selv på at noen kilo ekstra faktisk ikke er så viktig - det som teller er hvordan du har det og at du skal komme til hektene igjen. Det kan ta lang tid, og det er helt greit at du bruker den tiden det tar. Lykke til videre, jeg håper energien kommer tilbake 

[ajarRun]

2 minutter siden, Blåmeisen skrev:

På hvilken måte tenkte du at dette skulle hjelpe TS? Ikke meningen å være frekk, altså! Forstod det bare sånn at TS sliter med å godta at hun ikke kan trene som før, og ser ikke for meg at det å få høre at andre løper mer hjelper henne. 

Til TS: jeg støtter forslaget om yoga eller pilates. Og så tenker jeg at det kan være lurt å minne seg selv på at noen kilo ekstra faktisk ikke er så viktig - det som teller er hvordan du har det og at du skal komme til hektene igjen. Det kan ta lang tid, og det er helt greit at du bruker den tiden det tar. Lykke til videre, jeg håper energien kommer tilbake 

Jeg ser jeg kanskje kunne lest innlegget bedre...

[Blåmeisen]

10 minutter siden, ambivalentReaction skrev:

Jeg ser jeg kanskje kunne lest innlegget bedre...

Takk for svar 

[Gjest gjest- silje]

Du bør jobbe med tankene rundt kroppen din. Kroppen din er sterk, den har jo gitt deg barn og den fungerer så lenge du tar vare på den og på deg selv.

Det har med tankene dine, selvfølelsen og hvordan du ser på din egen kropp. Ved å akseptere kroppen din, så blir det også lettere å akseptere at du ikke har energi til å trene - lett å si, men ikke like lett å akseptere, hvis en har et anstrengt forhold til sitt eget utseende. 

Jeg ser at du ikke synes turer er nok for selve kroppen - da det ikke former den, men som du skriver selv så er det terapi. Turer i skog og mark, svømming og yoga, er fine treningsmåter. Og du vil få en sterk kropp av det også, for det om du kanskje har noen små valker her og der - det har også mange som trener ofte også, da mat og stress også har noe å si.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest Runforit]

Klart turer hjelper på formen og kroppens utseende  Husk at du brenner ca. like mange kalorier per km uansett om du går eller jogger. Det er bare at du brukere kortere tid på samme distanse om du jogger. Jeg har gått masse trilleturer etter at jeg fødte for 8 mnd siden og jeg har aldri sett bedre ut enn jeg gjør nå  

Så fortsett å gå så mye du klarer, spesielt siden det gir deg fred i kropp og sjel. Ekstra deilig med digg musikk og nå som våren og solen er anmarsj så kan du ikke være nok ute i frisk luft uansett 

Jeg kjenner til hvordan jogging kan få frem din verste fiende når du er et menneske som er din egen største konkurrent. Jeg hadde en periode der jeg presset meg til det ekstreme fordi jeg skulle bare løpe LITT fortere og hardere. Plutselig ble tiden jeg løp på viktigere enn løpegleden. Jeg hadde blodsmak i kjeften og var sinnsykt sliten, men da jeg klarte mila på under 42 minutter så var jeg superstolt. Og jeg hadd jo grunn til det siden jeg året før aldri hadde løpt og såvidt klarte å jogge på mølla uten å fly av i 8 km/t. 

Men gleden ble kortvarig da jeg ble besatt av å vedlikeholde det høye tempoet. Jeg økte også på hellingen i høy fart for å skjerpe formen. Så fikk jeg akillesbetennelse. Jeg kunne ikke løpe på nesten 2 mnd. Jeg holdt på å bli gal i starten, men så gikk jeg inn i meg selv og kjente på at løpegleden egentlig ikke var der lenger og at alt handlet om besettelsen om å løpe hardest mulig. Så jeg tok et steg tilbake og innså at om jeg ville løpe og kose meg med det i fremtiden så måtte jeg endre forholdet mitt til løpingen.

Da foten tillot det begynte jeg med rolige spaserturer. Jeg visste at jeg måtte være forsiktig pga foten så jeg holdt igjen lenge. Da jeg tok det første joggesteget så kjente jeg hvor mye jeg hadde savnet å jogge med god musikk på året og bare la tankene flyte og kroppen få ut rastløs energi. Ikke dette jaget om å løpe i 18 km/t med høyeste helling. Den gode følelsen av å føle seg god og varm i kroppen etter løpeøkten, tøye ut og føle seg fresh og opplagt fremfor skjelvende og nesten krype til dusjen. 

Så jeg satt grenser for meg selv. Først fikk jeg kun lov å jogge 3-5 km et par ganger i uka. Rolig tempo! Så fikk jeg øke mer og mer, men aldri mer enn èn langdistanse på 10 km i uka(var oppe i snitt 70-80 km før). Etterhvert fikk jeg mer og mer balanse og nå er jeg der at 30 min per dag er nok. Noen sjeldne ganger blir det noe mer og jeg kan noen ganger kjøre på med litt mer tempo, men jeg går ikke tilbake til den dårlige vanen med å presse meg selv til det ytterste. Ikke er jeg proff, toppidrettsutøver eller maratonløper så hvorfor trene som en? Jeg ville heller nyte joggingen og roen det gir meg og jeg vil gjøre det resten av livet. Da har jeg ikke råd til å skade meg mer for en tullete konkurranse med meg selv  

Håper du klarer å finne tilbake til den gode følelsen du en gang hadde. Inntil da så er spaserturer som sagt gullverdt  

[AnonymBruker]

10 timer siden, Runforit skrev:

Klart turer hjelper på formen og kroppens utseende  Husk at du brenner ca. like mange kalorier per km uansett om du går eller jogger. Det er bare at du brukere kortere tid på samme distanse om du jogger. Jeg har gått masse trilleturer etter at jeg fødte for 8 mnd siden og jeg har aldri sett bedre ut enn jeg gjør nå  

Så fortsett å gå så mye du klarer, spesielt siden det gir deg fred i kropp og sjel. Ekstra deilig med digg musikk og nå som våren og solen er anmarsj så kan du ikke være nok ute i frisk luft uansett 

Jeg kjenner til hvordan jogging kan få frem din verste fiende når du er et menneske som er din egen største konkurrent. Jeg hadde en periode der jeg presset meg til det ekstreme fordi jeg skulle bare løpe LITT fortere og hardere. Plutselig ble tiden jeg løp på viktigere enn løpegleden. Jeg hadde blodsmak i kjeften og var sinnsykt sliten, men da jeg klarte mila på under 42 minutter så var jeg superstolt. Og jeg hadd jo grunn til det siden jeg året før aldri hadde løpt og såvidt klarte å jogge på mølla uten å fly av i 8 km/t. 

Men gleden ble kortvarig da jeg ble besatt av å vedlikeholde det høye tempoet. Jeg økte også på hellingen i høy fart for å skjerpe formen. Så fikk jeg akillesbetennelse. Jeg kunne ikke løpe på nesten 2 mnd. Jeg holdt på å bli gal i starten, men så gikk jeg inn i meg selv og kjente på at løpegleden egentlig ikke var der lenger og at alt handlet om besettelsen om å løpe hardest mulig. Så jeg tok et steg tilbake og innså at om jeg ville løpe og kose meg med det i fremtiden så måtte jeg endre forholdet mitt til løpingen.

Da foten tillot det begynte jeg med rolige spaserturer. Jeg visste at jeg måtte være forsiktig pga foten så jeg holdt igjen lenge. Da jeg tok det første joggesteget så kjente jeg hvor mye jeg hadde savnet å jogge med god musikk på året og bare la tankene flyte og kroppen få ut rastløs energi. Ikke dette jaget om å løpe i 18 km/t med høyeste helling. Den gode følelsen av å føle seg god og varm i kroppen etter løpeøkten, tøye ut og føle seg fresh og opplagt fremfor skjelvende og nesten krype til dusjen. 

Så jeg satt grenser for meg selv. Først fikk jeg kun lov å jogge 3-5 km et par ganger i uka. Rolig tempo! Så fikk jeg øke mer og mer, men aldri mer enn èn langdistanse på 10 km i uka(var oppe i snitt 70-80 km før). Etterhvert fikk jeg mer og mer balanse og nå er jeg der at 30 min per dag er nok. Noen sjeldne ganger blir det noe mer og jeg kan noen ganger kjøre på med litt mer tempo, men jeg går ikke tilbake til den dårlige vanen med å presse meg selv til det ytterste. Ikke er jeg proff, toppidrettsutøver eller maratonløper så hvorfor trene som en? Jeg ville heller nyte joggingen og roen det gir meg og jeg vil gjøre det resten av livet. Da har jeg ikke råd til å skade meg mer for en tullete konkurranse med meg selv  

Håper du klarer å finne tilbake til den gode følelsen du en gang hadde. Inntil da så er spaserturer som sagt gullverdt  

Dette var motiverende lesing

Har pådratt meg plantar fascitt som jeg nå får trykkbølgebehandling for. Heftige saker, men blir jo mest sannsynlig helt bra etter endt behandling. Vil så gjerne finne frem til løpegleden igjen. Har prøvd meg på litt styrketrening med strikk nå i det siste siden fysioterapauten min sa det er lurt å trene noe annet enn kun løping. Men klarer ikke motivere meg til det på samme måte som når jeg likte løping, det er liksom ikke noe for meg, føler jeg ikke får trent på en måte. Og trenger trening jeg bare kan gjøre uten å følge et fast program osv. Noe som er enkelt og gjennomførbart, slik som løping. Men så datt jeg helt ut av det da. Men, men... Skulle få et løpeprogram etter endt behandling som jeg skal følge hvis jeg vil starte opp igjen.

Det var med en gang jeg begynte å fokusere på hvordan kroppen så ut og kcal brent hvor alt gikk til h******. Klarte ikke fokusere på gleden mer, bare det å kunne spise godis uten den dårlige samvittigheten. Og uansett hvordan jeg vrir og vender på det så vil jeg gjerne være stram i fisken, ha en ok kropp (og da sier alle at man MÅ trene styrke, og da mister jeg motivasjonen igjen...)

Skulle ønske jeg bare klarte å "trene det jeg har lyst til når jeg har lyst til det", uten å tenke at man Må ha fremgang, eller man MÅ bli sterkere/løpe fortere osv. Bare se på det som kos liksom...

 

Anonymkode: bdc13...ada

[AnonymBruker]

10 timer siden, Runforit skrev:

Klart turer hjelper på formen og kroppens utseende  Husk at du brenner ca. like mange kalorier per km uansett om du går eller jogger. Det er bare at du brukere kortere tid på samme distanse om du jogger. Jeg har gått masse trilleturer etter at jeg fødte for 8 mnd siden og jeg har aldri sett bedre ut enn jeg gjør nå  

Så fortsett å gå så mye du klarer, spesielt siden det gir deg fred i kropp og sjel. Ekstra deilig med digg musikk og nå som våren og solen er anmarsj så kan du ikke være nok ute i frisk luft uansett 

Jeg kjenner til hvordan jogging kan få frem din verste fiende når du er et menneske som er din egen største konkurrent. Jeg hadde en periode der jeg presset meg til det ekstreme fordi jeg skulle bare løpe LITT fortere og hardere. Plutselig ble tiden jeg løp på viktigere enn løpegleden. Jeg hadde blodsmak i kjeften og var sinnsykt sliten, men da jeg klarte mila på under 42 minutter så var jeg superstolt. Og jeg hadd jo grunn til det siden jeg året før aldri hadde løpt og såvidt klarte å jogge på mølla uten å fly av i 8 km/t. 

Men gleden ble kortvarig da jeg ble besatt av å vedlikeholde det høye tempoet. Jeg økte også på hellingen i høy fart for å skjerpe formen. Så fikk jeg akillesbetennelse. Jeg kunne ikke løpe på nesten 2 mnd. Jeg holdt på å bli gal i starten, men så gikk jeg inn i meg selv og kjente på at løpegleden egentlig ikke var der lenger og at alt handlet om besettelsen om å løpe hardest mulig. Så jeg tok et steg tilbake og innså at om jeg ville løpe og kose meg med det i fremtiden så måtte jeg endre forholdet mitt til løpingen.

Da foten tillot det begynte jeg med rolige spaserturer. Jeg visste at jeg måtte være forsiktig pga foten så jeg holdt igjen lenge. Da jeg tok det første joggesteget så kjente jeg hvor mye jeg hadde savnet å jogge med god musikk på året og bare la tankene flyte og kroppen få ut rastløs energi. Ikke dette jaget om å løpe i 18 km/t med høyeste helling. Den gode følelsen av å føle seg god og varm i kroppen etter løpeøkten, tøye ut og føle seg fresh og opplagt fremfor skjelvende og nesten krype til dusjen. 

Så jeg satt grenser for meg selv. Først fikk jeg kun lov å jogge 3-5 km et par ganger i uka. Rolig tempo! Så fikk jeg øke mer og mer, men aldri mer enn èn langdistanse på 10 km i uka(var oppe i snitt 70-80 km før). Etterhvert fikk jeg mer og mer balanse og nå er jeg der at 30 min per dag er nok. Noen sjeldne ganger blir det noe mer og jeg kan noen ganger kjøre på med litt mer tempo, men jeg går ikke tilbake til den dårlige vanen med å presse meg selv til det ytterste. Ikke er jeg proff, toppidrettsutøver eller maratonløper så hvorfor trene som en? Jeg ville heller nyte joggingen og roen det gir meg og jeg vil gjøre det resten av livet. Da har jeg ikke råd til å skade meg mer for en tullete konkurranse med meg selv  

Håper du klarer å finne tilbake til den gode følelsen du en gang hadde. Inntil da så er spaserturer som sagt gullverdt  

La oss si at jeg går 5 km den ene dagen, og jobber 5 km den andre dager. Har jeg forbrent like mye da?
Forebrenner man ikke mer om man jogger?

Anonymkode: ce8be...ab7

[Gjest Runforit]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La oss si at jeg går 5 km den ene dagen, og jobber 5 km den andre dager. Har jeg forbrent like mye da?
Forebrenner man ikke mer om man jogger?

Anonymkode: ce8be...ab7

Ja. Det er selvsagt noen variasjoner som om en f.eks gjør bakkeintervaller, akkurat som om du sammenligner en gårtur mot en fjelltur. Da vil du brenne noe mer, men i snitt så brenner du ca like mye på 5 km jogging som ved 5 km gåring ja  

[Gjest Runforit]

PS: faktisk er det så enkelt at du i snitt kan si at du brenner ca din egen kroppsvekt per km i kcal. Så veier du 60 kg så brenner du 60 kcal per km uansett om du går eller jogger  

Endret 29. mars 2016 av Runforit

[AnonymBruker]

Du må jobbe med psyken din. Det virker som om du har en ødeleggende alt eller ingenting-mentalitet. Og det er veldig synd, siden du engang elsket å løpe. Jeg synes det er skikkelig trist når holdningen din er at du må ha et liv uten trening, du har liksom bestemt deg for at "det sklir ut uansett". Det handler om balanse, og det er den du må finne. Kanskje det vil hjelpe deg å snakke med noen, og når du er klar for det finne tilbake til den gode energigivende treningen. Fordi det en gang ble usunt, trenger ikke bety at det alltid vil bli det. 

Anonymkode: 0a7b4...d0d

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle fine ord og tanker ❤️ skjønnet at jeg har en liten jobb å gjøre mentalt. Må bare finne ut hvordan. 

Anonymkode: bdc13...ada

[Gjest gjest- silje]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

La oss si at jeg går 5 km den ene dagen, og jobber 5 km den andre dager. Har jeg forbrent like mye da?
Forebrenner man ikke mer om man jogger?

Anonymkode: ce8be...ab7

Ja, det stemmer. Det har kun med tidsbruk å gjøre. En forbrenner mer med jogging, fordi en bruker kortere tid på km.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for alle fine ord og tanker ❤️ skjønnet at jeg har en liten jobb å gjøre mentalt. Må bare finne ut hvordan. 

Anonymkode: bdc13...ada

Jeg vet om flere joggere som har det på samme måte i perioder, Inkludert meg selv!

Etter en forferdelig episode for 2,5 år siden innad i familien, så fikk jeg tilbakefall på en sf. Jeg fikk store problemer med mat og trening. Jeg levde for å trene bort alle kcal til som ble inntatt til dagen, slik at jeg til slutt så utmagret ut. Jeg trente på tom mage, og spiste et halvt måltid før jeg la meg for kvelden, med en hylende mage. Alle rundt meg så det, mens jeg så det ikke.

Jeg ble sykemeldt tilslutt, fordi jeg så det ikke selv, før det var for sent!

Etter dette, så har jeg måttet jobbe hardt med meg selv - det er jaggu ikke enkelt. Men og det er et men! Fordi en klarer det hvis en vil og har de rette hjelpemidlene til det  (søk hjelp hos psykiatere som kan sf). Jeg har fremdeles dager der jeg synes jeg er tykk og lubben, og har lyst til å spy og overtrene, men jeg tar meg i nakken, fordi jeg vet at jeg er ok som jeg er og jeg ha fått de rette verktøyene til å jobbe med mine problemer.

Jeg håper at du får den hjelpen du trenger, til å jobbe med tankegangen rundt kroppen din! Husk at kroppen er den som skal bære deg for resten av livet, den kan ikke byttes ut senere! Ta vare på deg selv (og kroppen din)!

[AnonymBruker]

Men vil det ha noe for seg å trene i ny og nå når kroppen og formen tillater det? Er jogging jeg har LYST til å drive med, men får dårlig samvittighet da fordi jeg bare jogger og ALDRI trener styrke. Men klarer ikke motivere meg til styrketrening. 

Anonymkode: bdc13...ada

[Gjest Runforit]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men vil det ha noe for seg å trene i ny og nå når kroppen og formen tillater det? Er jogging jeg har LYST til å drive med, men får dårlig samvittighet da fordi jeg bare jogger og ALDRI trener styrke. Men klarer ikke motivere meg til styrketrening. 

Anonymkode: bdc13...ada

Selvsagt. Kroppen har alltid godt av å bevege seg! Jeg driver ikke noe styrke og i en alder av 34 og med en 8 mnd gammel baby så er jeg fornøyd med kroppen min selv om eneste styrketreningen jeg gjør er å bære på 10 kg baby  

[AnonymBruker]

Den 28.3.2016 at 21.51, ambivalentReaction skrev:

3 mil i uken? Det er jo bare tre timer i rolig tempo... Om sommeren bruker jeg å ta en rolig 10k om morgenen og en halvmaraton om kvelden. Allerede da er man over 3 mil, og det på en dag. Ultramartonløpere løper lett 16 mil i uken. 

Men du er jo treningsnarkoman og (tilsynelatende psykisk frisk), sliter man med depresjon er det lett å få for lite energi ved å trene for mye. Det blir for mye stress rett og slett.

Anonymkode: 6f206...15a