Stressa - hvordan stoppes karusellen...?

[Gjest Anonymous]

Jeg er så stressa. Så stressa som jeg aldri i livet har vært før, og håper jeg aldri kommer hit noen gang igjen. Sitter fanget i et nett.

Det sier også venner og familie til meg. Selv kolleger påpeker at jeg ikke ser godt ut og at jeg ikke oppfører meg normalt.

Jeg er ikke den eneste, vi er flere som har vært og fremdeles gjennomgår den tøffeste (jobbmessige) utfordringen som firmaet noensinne har vært gjennom.

Det er fælt. Familie og venner lider. Jeg lider, har det jævlig og synes så fryktelig synd på meg selv. Hodetverken og de fysiske signalene forsvant for flere måneder siden - de er erstattet av utålmodighet, fryktelig temperament og en følelse av å være full (!) til enhver tid. Hater det!!! Jeg er ikke sånn.

Det går rundt i hodet mitt. Husker ikke hvilken dag det er. Hvor mye er 7+2? Frem med kalkulatoren. Logiske resonnementer fungerer bare de dagene jeg er "god". Jeg må skrive lapper for alt som skal huskes på. Orker ikke ta et sosialt initiativ. Ønsker bare å være hjemme, se i veggen og ikke gjøre noen ting. Kanskje drikke meg full i ny og ne, for det er avslappende.

Lederne sier jeg har godt av litt fri. Ferie. Så tar de ferie selv og lar meg (og andre tilsvarende ofre) sitte tilbake med jobben. Indirekte sier de også at jeg må stille på jobb enkelte dager i ferien og være "tilgjengelig". Alle tekniske hjelpemidler er lagt til rette for meg for å kunne det (jøss, så snille de er).

Og i neste øyeblikk forteller de at de ønsker å bruke meg til noe mer fornuftig enn det jeg gjør nå. Nå må jeg jommen gripe sjansen.

Løgnhalser.

Familie og venner ser medlidende på meg og behersker seg for ikke å fortelle meg rett ut hvor dum jeg er. Stopp! Det er det jeg skulle si, men jeg har ingen unnskyldning. Ingen barn som skal hentes i barnehagen, ingen syk mor som skal stelles eller store blomsterbed som må lukes.

Hvor gal er verden egentlig??? Eller er jeg blitt enda galere? Er ikke vant til å ha det sånn, være så hjelpeløs...

Hvordan stopper man karusellen uten å miste selvbilde og økonomisk grunnlag? Hvem kan stoppe karusellen? Jeg vil av uten å bli stemplet som "gal".

Og aller helst uten å bli taper

[tingeling]

hei!

vet hvordan du har det. har vært der selv, men på en annen måte. det eneste jeg kan si er at helsen din er viktigere enn hva man synes om deg på jobben. dvs, om du "blir stemplet som gal" (hvilket du neppe blir), betyr lite i lengden hvis du blir virkelig syk. vet at det sikkert høres umulig ut, fordi det er forventet at alle skal dra lasset gjennom en tøff økonomisk periode, men det eneste du egentlig kan gjøre er å komme deg til lege og sykemelde deg. vil ikke anbefale at du aksepterer sk. lykkepiller hvis legen gir deg det. kun som siste utvei. i motsetning til hva mange tror gjør slike piller deg ikke lykkelig, bare stabil i humøret, og man mister også det meste av følelser. men kom deg vekk fra jobben, til en hytte på fjellet eller ved havet, hvor du kan koble ut 100%. ingen vil nemlig takke deg den dagen du stuper.

ditt innlegg var en tankevekker for meg som HR student.

Lykke til!!!!

klem fra tingeling

[Gjest Anonymous]

Hvordan stoppe karusellen uten å miste selvbilde og økonomiske grunnlag?

Godt spurt.

Du er et intelligent menneske. Likevel har du følgende prioriteringer:

Du vet at du burde ta deg ferie. Komme deg bort, gjøre noe annet. Men du tar deg ikke ferie.....

Du vet at ledelsen ikke kan forlange at du skal jobbe når du har fri. Men du stiller opp.

Du vet at du har null sosialliv. Til og med familie reagerer. Men du står på.

Du vet at du begynner å bli utbrent. Men fortsetter å brenne lyset i begge endre.

Kan årsaken være at du er fanget i rusen som sier:

*jeg behersker dette livet*

* jeg er god til å jobbe til jeg stuper*

* jobben trenger meg*

* jeg lider, men det er verdt det for her har jeg KONTROLL og det er BEHOV for meg her*

Hvis dette er tilfelle for deg så må du finne deg noe som ERSTATTER denne rusen du får fra jobben.

Du må finne deg noe som engasjerer deg like sterkt som jobben. Det er først når du har funnet det som interesserer deg du kommer til å prioritere anderledes.

Du orker ikke å tenke over hva som interesserer deg? Ta deg minst 3 ukers sammenhengende ferie. Jeg er sikker på at du kommer på noe når du har fått hvilt ut litt.

Jeg er sikker på at du ikke taper ansikt eller mister noen lønnstillegg når du gjennom dine prioriteringer viser dine kollegaer at du har et liv utenfor jobben. Se rundt deg på jobben: Jeg er sikker på at det finnes mennesker der som har blitt forfremmet selv om de kanskje må gå tidlig for å hente barn i barnehagen, ikke kan jobbe overtid hver kveld eller tar seg tre ukers sammenhengende ferie.

Gir deg en god klem på veien kjære Gjest.

Det trenger du, - det vet jeg. Jeg har vært der....

Et lite tips til sånn i farten: Trening virker veldig bra mot stress. Hvis du ikke har tid til å trene så har du ihvertfall tid til en 30 minutters tur med rask gange. Det gjør underverker!!

[Litago]

Ikke meningen å være anonym altså.

Det var meg, Litago, som skrev innlegget ovenfor.

Vel, da kan du få en STOR klem til fra meg da!

[Sandy]

Yoga?

Uansett.. *KLEM*

[Maeve]

Kjære deg, du vet det selv. Du er utbrent!! Nå har jeg ikke jobbet meg slik at jeg er blitt utbrent, men jeg er pårørende til en som var det! Tror du at du blir satt pris på den dagen du ikke makter mer? Ta til vettet og kom deg til lege det er mitt råd!

Klart familie og venner reagerer når de ser hvor sliten du er! Jobben skal ikke gå foran helsa!

"Maeve" :o

[Gjest Anonymous]

Nå har jeg vært på jobb igjen en stund etter sommerferien.

Det fungerte i to dager etter at jeg begynte å jobbe igjen. Så kjente jeg at det kom snikende atter en gang... presset i hodet, humørsvingningene og lysten til å gråte.

I forrige uke sto jeg på busstoppet og grein, midt i trafikken der. Men jeg kunne overhodet ikke forstå hvorfor. Måtte bare grine. Det hjalp å komme seg ut i skogen en tur, men da jeg kom hjem var det like galt igjen.

I ferien satte jeg meg mål og lagde "handlingsplaner" for meg selv, om hvordan jeg skal takle dette her utover høsten. Men jeg fikser det ikke. Alt er bare mas og negativt. Går jeg til noen i ledelsen, så sier de enten "du må passe på deg selv, vettu" eller så forteller de hvor fælt de har det selv. For i neste omgang å minne meg på alle prosjektene som de gjerne vil at jeg skal delta i eller ta ansvar for

Jeg vet jeg burde avlegge et besøk hos legen. Men jeg våger bare ikke ta det drastiske skrittet. For da får jeg vel skylden for det, også :cry:

[Gjest Anonymous]

Hadde nok søkt meg en annen jobb. Høres ikke ut som om det kan bli bedre der du er.

Også må du begynne å gi litt blaffen. Med det mener jeg at du gjør det du skal, men går hjem etter endt arbeidstid (normal arbeidstid) og synliggjør at det kanskje er behov for flere personer til det du nå gjør?

Den eneste som kan gjøre noe med denne situasjonen er deg.

[Frisquine]

Det er tydelig at det er det psykiske presset og stresset som plager deg mest. Ikke at du trenger ferie, i og med at det føles like ille to dager etter ferien.

Det virker som om ledelsen tar deg for gitt, og gjør deg forvirret over å si to ting på en gang, og motstridende ting.

Du må vite hvilke rettigheter du har og når du har lov til å bare si NEI.

Høres manipulerende ut denne ledelsen, som lover gull og grønne skoger samtidig som de klager over seg selv og ber deg om å delta mer.

Hva med å se deg om etter en ny jobb?

Det viktigste er å komme ut av denne situasjonen. Ikke hvordan verden utenfor oppfatter deg. Gjør det magefølelsen forteller deg er rett.

Søk støtte hos noen som er positive og vil deg vel.

Bli herre/(dame) over ditt eget liv!!

Alle fortjener å bestemme over sin egen fritid og har rett til å si nei! :-?

Ikke gi opp, men se etter utveien! :D

----------------------

Frisquine